Kupp i Brasil, Leira? Den må du lenger ut i Amazonas med.

«La oss kalle en spade for en spade. 12. mai var verden vitne til et kupp i Brasil,» skriver Brasil-ekspert og samfunnsgeograf Torkjell Leira på Manifest Tidsskrift. «Jeg nøler ikke med å kalle det et statskupp, i betydningen velplanlagt, rask, skitten og illegitim maktovertakelse. Å kalle det noe annet er å la kartet stå i veien for terrenget, å la juridiske spissfindigheter overskygge politiske realiteter.»

Leira bommer med semantikken, men treffer seg selv og sine meningsfeller med et skudd i foten. Her skal jeg gjøre et forsøk på å forklare hvordan og hvorfor.

LES OGSÅ: TORKJELL LEIRA – BRASIL: LA OSS KALLE ET KUPP FOR ET KUPP

Hva har skjedd?
Bakgrunnen kort oppsummert: Brasils president Dilma Rousseff har blitt suspendert i påvente av en riksrettssak mot henne. Et overveldende flertall av Brasils folkevalgte stemte for å innlede riksrettssak, og den juridiske begrunnelsen var at hun har skjult et underskudd på statsbudsjettet gjennom en svært moderat triksing med lån og tall, en praksis som hver eneste demokratisk valgte president før henne også har stått for. Den egentlige grunnen for at presidenten ble fjernet er derfor rimelig åpenbart en ganske annen.

At man ikke liker politikken til en regjering betyr ikke at den er innsatt ved kupp.

«Vi må vi se realitetene på bakken: Det er Brasils gamle elite som nå har lykkes med å ta tilbake presidentpalasset, etter å ha tapt for Arbeiderpartiet (PT) og venstresida i fire presidentvalg på rad,» skriver Leira rimelig treffsikkert.

Dette er selvsagt ikke nok til å kalle det et statskupp. Jeg tviler nemlig på at Leira hadde brukt det samme begrepet dersom det hadde vært motsatt, altså at det var PT som hadde tapt presidentembetet fire ganger på rad (noe de faktisk gjorde – i alle fall tre – frem til Lula ble valgt i 2002), og deretter klarte å felle en dypt upopulær president fra høyresiden på en juridisk spissfindighet ved hjelp av et solid flertall i kongressen.

Høyredreining
For til tross for at han går høyt på banen med kuppdefinisjoner, bruker Leira mest plass på noe helt annet, nemlig et forsøk på å delegitimere de nye makthaverne basert på at de fører en mer høyreorientert politikk. Kanskje ikke tilfeldig når kommentaren publiseres av Manifest, men likevel, at man ikke liker politikken til en regjering betyr ikke at den er innsatt ved kupp.

«I økonomien signaliserer regjeringen en krapp sving i nyliberal retning, med privatiseringer, budsjettkutt og reduserte sosiale programmer. Langt i fra stø kurs fra visepresidenten, altså,» skriver Leira.

Vel, er det noe folk i Brasil bør være glade for, så er det at den nye regjeringen ser ut til å ha vilje til å kutte i offentlige utgifter og deregulere en helt vanvittig overregulert økonomi som selv en norsk Rødt-velger ville revet seg i håret over dersom hun måtte forholdt seg til den i hverdagen. Samtidig har den gitt beskjed om at den ikke vil fjerne PTs fremste og mest prestisjetunge sosiale program, Bolsa familia.

Er det noe folk i Brasil bør være glade for, så er det at den nye regjeringen ser ut til å ha vilje til å kutte i offentlige utgifter og deregulere en helt vanvittig overregulert økonomi.

Skiftende allianser
I Skandinavia har vi god tradisjon for mobilisering mot kupp fra høyresiden mot venstresiden i latinamerikansk politikk, enten det var i Chile i 1973 eller i Brasil fra 1964. Men å fremstille de nåværende politiske tumultene i Brasil som en ren høyre/venstre-konflikt er både forvirrende og galt, både fordi det først og fremst er populisme og egeninteresse som fikk kongressrepresentantene til å felle en upopulær president, og fordi alliansene og lojaliteten har vist seg å gå på tvers av denne aksen. To eksempler:

Katia Abréu, lenge omtalt som Brasils nest mektigste kvinne etter presidenten, en storbonde fra delstaten Tocantins for «kuppmakernes» parti PMDB som ledet den enormt innflytelsesrike landbruksalliansen i senatet frem til hun for halvannet år siden gikk inn i regjering som Dilmas landbruksminister, har stått last og brast med den nå suspenderte presidenten gjennom hele prosessen, i opposisjon til egne partifeller.

Romario, Brasils store fotballstjerne fra VM i 1994, som har blitt valgt til Senatet for sosialistpartiet PSB i Rio de Janeiro med det høyeste stemmeantallet i historien, og som er en viktig talsperson for sosiale programmer, omfordelingspolitikk og funksjonshemmedes rettigheter, stemte for å stille Dilma for riksrett.

Jeg kunne nevnt enda om lag femti andre nyanser av grått.

Å fremstille de nåværende politiske tumultene i Brasil som en ren høyre/venstre-konflikt er både forvirrende og galt.

Synderen Lula
Leira bruker også de «skitne triksene» fra Brasils politi og statsadvokater (uavhengige, sådan, som har brukt mye ressurser på å gå etter nettopp allierte av den nye regjeringen) mot tidligere president Lula, både ved at han ble hentet til avhør av tungt væpnet politi og at telefonen hans har blitt overvåket.

Her er det et par viktige ting å huske på: At Lulas telefonsamtaler ble avlyttet av politiet (og dermed også blant annet en samtale med president Rousseff) er ikke så merkelig. Han har stått bak kanskje den største og mest systematiske korrupsjonen internt i brasiliansk politikk noensinne, da han i den såkalte mensalão-skandalen betalte kongresspolitikere en månedlig sum for å stemme til fordel for lovforslagene og budsjettene han sendte dem. Telefonavlyttingen var åpenbart legitim, for den avslørte konspirasjonen om at Dilma ville ta Lula inn i regjeringen som minister med det som eneste formål å gi ham immunitet fra en mulig strafferettslig prosess.

LES OGSÅ: MANIFEST-SPALITIST KAJSA EKIS EKMAN – DEN LATINAMERIKANSKA KUPPHÖGERNS BACKLASH.

Men hva med «kuppet»?
Så langt for argumentet om at dette er en høyresidekonspirasjon mot et PT som bare har folk flests beste i tankene. La oss gå tilbake til Leiras merkelapp «statskupp», der man ved å tolke teksten i beste mening lander på at dette er hans fremste argument for at riksrettssaken skal defineres som et kupp:

«Vi har ikke sett en endring av Brasils statsforfatning, grunnloven fra 1988. Men tolkningen Eduardo Cunha (PMDB) og Brasils Kongress har valgt når det gjelder bestemmelsene om riksrettssak skurrer kraftig. Jeg mener det aldri har vært lovens intensjon at en valgt president – uansett hvor upopulær hun er – skal kunne stilles for riksrett på grunn av detaljer i hvordan hun velger å administrere landet. Selv om det kan kvalifisere til forseelser av regelverk. En riksrettssak skal reserveres tilfeller der utøvende president i embeds medfør gjør seg skyldig i alvorlige forbrytelser,» skriver han, og avslutter med det som kanskje er kronargumentet hans:

«[V]i må prøve å skille mellom de formelle, juridiske prosessene og de faktiske, politiske realitetene. Vi snakker om et kupp i essens, men muligens ikke i form.»

Det som har foregått i Brasil er et politisk komplott mot Dilma og PT.

At en lovtolkning «skurrer kraftig» er knapt et oppfyllende vilkår for å kalle noe et kupp. Det som har foregått i Brasil er et politisk komplott mot Dilma og PT, en konspirasjon for å få henne fjernet mellom politikere som dels er ideologiske motstandere, som dels har en egeninteresse av å få stukket kjepper i hjulene for korrupsjonsetterforskningen, og som dels ønsker å ri på en bølge av dyp mistillit til Dilma og PT i folket. Middelet de brukte var en riksrettsprosess de som demokratisk valgte politikere med nødvendig flertall er helt i sin fulle rett til å benytte seg av, til tross for at jeg er helt enig i Leiras vurdering om at det nok ikke var lovens intensjon at den skulle brukes slik, og til tross for at den ikke har blitt benyttet mot andre presidenter som har gjort det samme før henne.

Når det viser seg å ha vært kontakt mellom politikere som stod sentralt i å lede an mot Dilma og toppfolk i det brasilianske militæret, der de fikk til svar at de var i forståelse med det som foregikk, så kan man jo tolke det som at militæret sa at de ikke ville gripe inn i en prosess som ble ført i kongressen, så lenge denne blir oppfattet som legitim, og ikke nødvendigvis som at de eksplisitt støttet et forsøk på å fjerne presidenten og ville stille med våpenmakt for å få det gjennomført om nødvendig. Det brasilianske militæret er i dag svært lite interessert i å involvere seg i politikk, og har overhodet ikke den innflytelsen i samfunnet som det hadde i for eksempel 1964.

Må ikke bli en trend
En slik prosess er altså ikke et statskupp. Men det den politiske krisen og omveltningen i Brasil nå viser er at reglene rundt en riksrettsprosess må endres for å sikre det ikke blir en tradisjon å felle upopulære presidenter på sviktende grunnlag så lenge man bare har et flertall i kongressen. Brasiliansk politikk er ekstremt populistisk og maktorientert, og de aller fleste partiene mangler en tydelig ideologi. Det gir grunnlag for stadig vekslende allianser på tvers av politiske oppfatninger. For å sikre en større stabilitet og forutsigbarhet i det politiske systemet, til det beste for folk, politikere, arbeidere og bredriftseiere, må det settes klare grenser for populistiske strømningers evne til å felle en demokratisk valgt president før tiden.

Den politiske krisen og omveltningen i Brasil viser at reglene rundt en riksrettsprosess må endres for å sikre at det ikke blir en tradisjon å felle upopulære presidenter på sviktende grunnlag.

Det er viktig å huske at dette aldri hadde kunnet skje dersom PT var et parti med virkelig stor oppslutning i Brasil. PT har aldri vært i nærheten av flertall i kongressen, og innehar nå kun 70 av 513 seter i Representantenes hus og 11 av de 81 setene i Senatet. Men Brasil vil i all overskuelig fremtid styres av svake, fragmenterte og ideologisk finurlig sammensatte koalisjoner, slik den var gjennom president Rousseff og visepresident Temer, og dermed må noe gjøres for at landet skal slippe å gå gjennom stadige omveltninger som resultat av politikernes uendelige maktkamp.

Sammen om semantikken
Er det ikke da bare en diskusjon om semantikk, kan man til slutt spørre. Er det egentlig så viktig hva vi kaller det? Vel, for det første mener Leira åpenbart at det er viktig hva vi kaller det, og der er jeg helt enig med ham. Men jeg mener at å kaste om seg med kuppbegrepet på denne måten kan ha svært negative konsekvenser. Slik jeg er redd for at misbruket av riksrettsinstituttet skaper en uønsket presedens, er jeg redd for at venstresidens vilje til å gripe til kuppbegrepet kan svekke dets betydning, meningsinnhold og slagkraft den dagen man virkelig trenger det.

Hadde det vært en mer venstreorientert koalisjon ledet av PT, mot en tenkt upopulær president Temer som førte en visepreisdent Dilma til makten, tror jeg tonen hadde vært en helt annen. Kritiser gjerne de halvnye makthaverne i Brasília for korrupsjon, bortprioritering og neglisjering av minoritets- og urfolksrettigheter, si deg uenig i den økonomiske politikken de fører og heis røde flagg rundt forsøkene på å stanse korrupsjonsetterforskningen. Men ved å bruke unøyaktige og enkle merkelapper på det som nå har skjedd i Brasil, skyter progressive, venstreorienterte politikere og aktivister seg selv i foten, og står dårligere rustet den dagen militæret i Brasil eller andre latinamerikanske land griper makten fra en demokratisk valgt president.