«Moren hadde ikke spist i løpet av hele dagen, hun smilte da hun fikk se sin datter, men var så uttørket at leppene satt fast i tennene. Hun var så matt at hun ikke orket å spise selv, i stedet matet Elisabeth henne med skje».[i] Hallands Nyheter brakte denne historien fra selskapet Caremas demensavdeling i Breared i Sverige 2. april 2012.  Carema er et av selskapene som har vokst seg store på å drive omsorgstjenester på oppdrag fra, og betalt av, det offentlige. Dette er bare et av mange eksempler på det svenskene kaller «Carema-skandalene», og som har ført til en omfattende debatt om kommersielle selskapers plass i den offentlige velferden. Det startet for alvor i 2011, med en rekke avsløringer, og svenske medier bringer stadig nye eksempler. I november 2012 kunne Dagens Nyheter fortelle om en 68-åring som lå i sin egen avføring og med fluelarver i sårene sine i 14 dager i en Carema-drevet bolig i Skåne, før personalet tok ham med til sykehuset. Hjelpepleieren som skulle skifte bandasje fikk slike brekninger at hun måtte overlate arbeidet til en annen. Benet måtte amputeres, men mannens liv stod ikke til å redde. Tre uker senere døde han.[ii]

Der Høyre i Norge framstiller kommersielle aktører som en blanding av Florence Nightingale og Mor Theresa, er virkeligheten nærmere finansmannen Gordon Gekko i filmen Wall Street.

Når Høyre snakker om å gi private en større rolle i helse- og omsorgstjenester, bruker de gjerne ord som «supplement» og «mangfold». De trekker fram ivrige sykepleiere som har startet enkvinnebedrifter av pur idealisme – for å kunne gi et bedre tilbud til eldre og omsorgstrengende. Man må slippe «alle gode krefter» til, som det het på NHOs årskonferanse i januar 2012. Under Høyres landsmøte i 2012 satt Jan Tore Sanner sammen med den svenske finansministeren Anders Borg på scenen og beskrev hvor rørt han ble over eldre mennesker som fikk sitt daglige stell utført av private. Tidligere finansminister Arne Skauge (H) gjorde tjeneste som en ikke altfor pågående utspørrer under seansen – han unngikk klokelig å spørre Anders Borg om hvordan frislippet av private i omsorgssektoren faktisk har slått ut i Sverige. Der Høyre i Norge framstiller kommersielle aktører som en blanding av Florence Nightingale og Mor Theresa, er virkeligheten nærmere finansmannen Gordon Gekko i filmen Wall Street. I sitt programutkast skriver Høyre om «valgfrihet» og «mangfold av offentlige og private tilbud». Men i virkeligheten driver markedskreftene i en helt annen retning.

De svenske erfaringene er nemlig entydige. Det er store regionale, nasjonale og multinasjonale konsern som toger inn på det som etter hvert har blitt et meget lukrativt marked. Med jevne mellomrom fylles svenske medier av oppslag om skandaler på enkeltsykehjem, der kvaliteten kjøres ned slik at overskuddet til eierne kan økes. Eierne er som regel ikke de eiegode medmenneskene som vil gi et bedre tilbud – men store investeringsfond, som betrakter eierinteresser i offentlig velferd på samme måte som annen virksomhet. Det finske Capman Buyout driver barnehager og sykehjem med samme filosofi som når de setter pengene sine i russisk-baltisk svineoppdrett. Det handler om overskudd og minimering av kostnadene. Det er disse erfaringene som har gjort at over 80 prosent av svenskene etter år med eksperimenter nå sier nei til profittdrevet velferd.[iii] Tallenes tale må være begredelig lesning for ideologene i svenske Moderaterna. Det burde også gjøre inntrykk på Erna Solberg og Høyre i Norge at nesten to tredjedeler av de borgerlige velgerne sier nei til at man skal kunne hente profitt av skattefinansiert velferd.

Det viser seg å by på store utfordringer å snu utviklingen når man først har fått et betydelig innslag av kommersielle virksomheter på velferdsområdet.

I svensk arbeiderbevegelse har erfaringene ført til en omfattende debatt om hvordan de kommersielle kreftene på velferdsområdet kan begrenses. Etter en bred prosess vedtok LO at man ønsket et forbud mot «vinst i välfärden», og det arbeides for å finne praktiske måter å gjøre dette på, slik at «non-profit-prinspppet skal være gjeldende innen skole, pleie og omsorg».[iv] Men det viser seg å by på store utfordringer å snu utviklingen når man først har fått et betydelig innslag av kommersielle virksomheter på dette området.

«Greed is good» – grådighet er bra
Filmen Wall Street har i ettertid blitt stående som den endelige skildringen av den mest hemningsløse delen av 80-tallets jappetid. Den hensynsløse børshaien Gordon Gekko – spilt av Michael Douglas – er selve personifiseringen av hvordan alle etiske normer og rammer skyves til side i jakt på profitt. «Greed is good» – grådighet er bra – er hans motto. I arbeidet med denne rollen hadde Michael Douglas finansmannen Henry R. Kravis som rollemodell.

Kravis fikk legendestatus i deler av finansverdenen etter å ha kjøpt opp selskapet NJR Nabisco, finansiert av det største banklånet et selskap noen sinne hadde tatt opp. Nabisco var et kjempeselskap, med 120 000 ansatte og en lang rekke kjente merkevarer innen tobakk, frukt og næringsmidler. I dag er det bare smuler igjen av dette selskapet. Det ble stykket opp og solgt i småbiter, for å finansiere lånet som ble tatt opp for å kjøpe selskapet i utgangspunktet. Det var med andre ord et klassisk stykke oppkjøp og slakting. Kravis fikk i 2010 øynene opp for svensk eldreomsorg. Han representerer finansakrobatenes inntog i «folkhemmet».[v]

Hva var det som skjedde?
Det var mens Carl Bildt var statsminister fra 1991 at høyrepolitikken med privatisering for alvor skjøt fart. Han gjennomførte flere reformer som la til rette for anbud og flere private kommersielle aktører. De første årene gikk utviklingen langsomt, med gradvis konsolidering av små private aktører til større regionale og nasjonale enheter. Det gikk mange år, også under sosialdemokratisk styre, før de store multinasjonale selskapene kastet sitt blikk på den svenske velferdsstaten.

I september 2012 ble deler av virksomheten, Carema Sjukvård, solgt til en annen omsorgskjempe, Capio – for den nette sum av 1,7 milliarder.

Fra midten av 2000-tallet begynte imidlertid snøballen å rulle for alvor. De første store overtakelsene ble gjennomført. Investeringsselskapet Bure gikk for eksempel inn i det største svenske skoleselskapet Academia i 2007. Carema ble kjøpt av investeringseringselskapet 3i, og har seinere byttet eier nok en gang. I mellomtiden hadde verdien steget fra 2 milliarder til 8,3 milliarder. Nå eies Carema av de store amerikanske investeringsselskapene KKR og Triton. I september 2012 ble deler av virksomheten, Carema Sjukvård, solgt til en annen omsorgskjempe, Capio – for den nette sum av 1,7 milliarder.

Bak KKR står den før nevnte finansakrobaten Henry Kravis. I tillegg til dristige kupp på børsen, er han kjent for en livsførsel som sømmer seg en multimilliardær som troner høyt på Forbes’ liste over verdens rikeste personer. Da han var misfornøyd med omgivelsene på sitt fasjonable landsted, sørget han for å få bygd et fjell, tre innsjøer og en foss, slik at utsikten ble tilfredsstillende. Han har en luksusleilighet med 28 (!) rom på Park Avenue på Manhattan, som han har møblert med møbler fra Ludvig den 15. I tillegg har han blant annet krypinn i Paris, skiresorten Vail i Colorado og eiendom i Den dominikanske republikk. Det er lang vei fra innsparingene i kvaliteten i omsorgen for eldre i Sverige til den livsførselen dette er med på å finansiere. Det er kan hende ingen overraskelse at Kravis også har engasjert seg tungt politisk på høyresiden i USA. Han sitter i en rekke ulike stiftelser på høyresiden, og har donert titalls millioner dollar til republikanernes valgkamp de siste årene, særlig til George W. Bush og John McCain. I 2006 kjøpte KKR den største kjeden av amerikanske sykehjem, HCR Manor Care. HCR hadde i 2008 en omsetning på svimlende 4,1 billioner dollar. Det er mye penger i omsorgsbransjen i USA.

Carema hadde sett seg lei på at man byttet bleier på de eldre før de var blitt tilstrekkelig våte. De ansatte på eldrehjemmene som selskapet drev fikk derfor ordre om å veie beboernes brukte bleier. Hensikten var å utnytte «bleienes fulle kapasitet»

Skandale på skandale
Avisen Dagens Nyheter kunne 11. november 2011 fortelle om det siste prosjektet storselskapet Carema[vi] hadde satt i gang for å øke avkastningen. Selskapet hadde sett seg lei på at man byttet bleier på de eldre før de var blitt tilstrekkelig våte. De ansatte på eldrehjemmene som Carema drev fikk derfor ordre om å veie beboernes brukte bleier. Hensikten var å utnytte «bleienes fulle kapasitet». «Om tante Greta ikke har tisset tilstrekkelig mye, får vi ikke bytte bleie», kunne en opprørt ansatt fortelle avisen. Ingen av de ansatte ville stå fram med navn og bilde – av redsel for represalier fra arbeidsgiveren. Men de kunne fortelle om konsekvensene av sparekravet. De eldre ble tvunget til å sitte i gjennomvåte bleier i timevis.

«Man ser helt bort fra det etiske perspektivet. Bare det å vite at man har tisset på seg kan være nok til at en beboer føler det ubehagelig, og gjerne vil få skiftet. Vi tvinges til å sette spørsmålstegn ved deres vurderinger, og tenke – har Gøsta virkelig tisset hele bleien full? Kan han kanskje vente?»

Slik beskriver en av de ansatte situasjonen. Personalet har fått ansvar for å kartlegge den enkeltes urinering i en periode. Da veier personalet de eldres brukte bleier med jevne mellomrom, for å finne ut hvor lang tid det går før bleien når sin «fulle kapasitet» og begynner å lekke. På bakgrunn av denne kartleggingen skal man finne ut hvilken type bleier som passer best – alt for å spare penger. «Tynne typer for folk som skvetter litt hele tiden blir dyrt – de må jo byttes ofte. Da er det bedre med en som kan fange opp større mengder urin. På den måten sparer bedriften penger, mens den eldre må sitte i en nedpisset bleie. Det er ikke bare ille for de eldre, men også uverdig for oss ansatte», forteller en annen anonym ansatt. De pårørende kunne på sin side beskrive hvordan deres nærmeste slet med sår og utslett.

Til sammen hadde Carema i Sverige ved årsskiftet 2011/12 150 tilsynssaker gående.

Denne skandalen er dessverre ikke enestående. I kjølvannet av avsløringen av Carema, har andre skandaler kommet på løpende bånd utover vinteren 2011 og 2012, uten at norske medier fanget det opp i noen grad. Hos hovedkonkurrenten Attendo ble det avdekket hvordan en 83-årig mann ble etterlatt for å dø i sin egen avføring (Rondellen i Uppsala), en mann i Lingø måtte ligge tre dager med fluelarver i sine infiserte sår (Höganäs), tre ansatte ved Sörgården i Rottne veddet om når en eldre kvinne skulle dø, og hadde det moro med å kle henne ut med solbriller etter at hun hadde sovnet inn.[vii] Kreftsyke Inga Britt Nilsson i Lomma brakk lårhalsen, og måtte selv krype til sengen. Bemanningskutt gjorde at ingen svarte på alarmen hennes. Tre dager etter ulykken døde hun. «Da mamma gikk bort, visste personalet fortsatt ikke hvilket bein hun hadde brukket», fortalte datteren til avisen Sydsvenskan.[viii] Til sammen hadde Carema i Sverige ved årsskiftet 2011/12 150 tilsynssaker gående. 50 av disse har oppstått etter at ansatte har varslet under de svenske varslerparagrafene.[ix]

Dette er et utdrag fra boken «Blåkopi – Høyres svenske strategi» utgitt av Res Publica. Utdraget er gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

Noter

[i] «Carema gör som klimaförnekarna» Aftonbladet 26.12.12.

[ii] «Fick fluglarver i sår hos Carema». Dagens Nyheter 29.11.12.

[iii] «Klar majoritet vill styra vinster i privat välfärd» Undersøkelse Novus/ SVT 03.07.12.

[iv] http://media.lo.se/2012/05/27/nej-till-vinstintressen-i-skola-vard- och-omsorg/

[v] «De äger vår välfärd». Aftonbladet 18.12.11.

[vi] Carema er, sammen med Attendo, dominerende på den markedsplassen pleie- og omsorgstjenester nå har blitt i Sverige.

[vii] «Direktör Borelius tjänar halv miljard på privat vanvård». Aftonbladet 11.03.12.

[viii] «Nya Carema-skandalen: Fick krypa med benbrott». Expressen 17.12.11

[ix] «Nya larm om vanvård på Caremaboende». Expressen 11.11.11.