Den danske venstresidens forsøk på å erstatte et nasjonalistisk «vi» med en fargeløs arbeiderklasse har vært feilslått.

Den danske venstresidens strategi mot Dansk Folkepartis vekst bygger på følgende analyse: Hvis høyresiden vinner fram på å snakke om et etnisk dansk «vi» som går på tvers av alle klasser i Danmark, bør venstresiden snakke om et «klasse-vi» på tvers av etniske grupper. Ifølge denne analysen – som blant annet er inspirert av norske Magnus Marsdal (se artikkel 1) – vinner venstresiden på å være universelt og økonomisk orientert, og høyresiden på å være partikularistisk og verdiorientert. [1]

Argumentet gir mening når partier som Frp i Norge og Dansk Folkeparti splitter folk etter kulturelle kriterier og [islamistiske] salafister gjør det samme. Og det gir mening når den liberale multikulturalismen hyller kulturelt mangfold uten å snakke om klassepolitikk eller utfordringene som følger med mangfold.

I denne artikkelen ser vi på det mest gjennomførte forsøket på en politisk strategi basert på skillet mellom verdipolitikk og økonomisk politikk. Denne strategien ble spesielt fremmet av den unge generasjonen i Socialistisk Folkeparti (SF) i årene før og etter SF gikk i regjering i 2011. Vi skal her se på hvorfor strategien verken klarte å erobre mange stemmer fra Dansk Folkeparti, eller å skape en politisk ramme som kunne bryte med høyredreiningen.

SF har prøvd å stjele Dansk Folkepartis nasjonalistiske «vi» gjennom å gi det et klasseinnhold.

SE OGSÅ: DANMARK-KODEN (1/3)

Å snakke til klasseinteresser
I politikken er det umulig å lykkes uten å konstruere et «vi». I motsetning til en gruppe kolleger, venner eller lagkamerater er et slikt «vi» et forestilt fellesskap, fordi det er umulig å møte eller ha kontakt med alle medlemmene i vi-et.[2]

SF har prøvd å stjele Dansk Folkepartis nasjonalistiske «vi» gjennom å gi det et klasseinnhold som kan gagne venstresiden. Et innflytelsesrikt eksempel på denne strategien er Mattias Tesfayes ti teser om «Praktisk Socialisme» fra 2007. Tesfaye, en fagforeningsmann som senere ble SF-nestleder og deretter sosialdemokrat, baserte seg på følgende teori: «Politikk er klassekamp. Utgangspunktet for alt politisk arbeid må derfor være arbeiderfamilienes kamp for bedre livsvilkår.» Felles interesser er et kaldt begrep som gir lite rom for en varm identifikasjon, et ekte fellesskap. Tesfaye foreslår å konkretisere arbeiderklassens universalitet gjennom å henvise til en felles identitet og felles verdier:

«Vi trenger å flagge med Dannebrog [det danske flagget]. Ikke fordi vi svermer for nasjonalromantikk, men fordi vi erkjenner at nettopp kjærligheten til oss selv er en forutsetning for å elske andre. Du kan ikke være internasjonal uten å være nasjonal.»

Selve arbeiderbegrepet ble også gitt et jevnt og folkelig tilsnitt i denne strategien. Skatteminister Thor Möger Pedersen – som i likhet med Tesfaye ble en del av den unge SF-generasjonen som gikk over til Socialdemokraterne i 2013 – beskrev denne identiteten i maleriske vendinger i en kronikk i 2012. Her skrev han at SF skal være partiet for de «hardtarbeidende lønnsmottakerne»:

«De som står opp tidlig, smører leverposteiskiver, leverer ungene og går på jobb. Skattereformen starter og slutter med dem. De som går i kjeledress eller oransje vester. De som har verktøybelte. De som tar på seg uniform. De som tar pauser etter skjema. De som sykler rundt i hjemmepleien. De som er på jobb på julaften. De som må ta på seg søndagsvakter.»

For Tesfaye og Möger baserer arbeiderklassens felles verdier og identitet seg på hardt arbeid, pliktoppfyllelse og ydmykhet. Som retoriker og kommunikasjonsrådgiver Anissi Thorndahl Ghazelah har påpekt, velger Möger også å representere idealarbeideren med referanse til «ord som gir assosiasjoner til klassiske mannsyrker, som ’produsere’, ’materialer’, ’reparere’, ’verktøybelte’ og ’overall’, mens sykepleiernes frakker, helsearbeidernes bekkener og vaskedamens gulvskrubb ikke blir trukket inn i de språklige bildene».[3] Mögers arbeiderbeskrivelse trekker nostalgisk på fortidens dominerende bilder av arbeideren, og den utelukker ansatte i sektorer som har vokst siden den danske industrialismens høydepunkt. Det gjelder ikke bare prekære kunnskapsarbeidere, men også de ofte oversette og like prekære tjenesteytende arbeiderne som vasker, sitter på kontor eller ved kasseapparater.

De «ekte» arbeiderne er sosialdemokratiske drømmearbeidere: produktive og hardt arbeidende.

Tesfaye og Möger forsøker å kombinere sin økonomiske forståelse av arbeidere med en verdiladet karakter som folk kan identifisere seg med. Dette gjør de ved å definere den «ekte arbeideren», som de skiller fra både «de dårlige arbeiderne» og alle som ikke jobber. Deres tilsynelatende universelle klassedefinisjon er altså verdipolitisk og grunnleggende identitær. Den sentrale verdien av identitetspolitikken er hardt arbeid og plikt:

«Sosialistenes verdier skapes på arbeidsplassen. Her gir man ’plass for alle som vil’. Folk som kjører som gratispassasjerer […], møtes med en kald skulder.»

De «ekte» arbeiderne er sosialdemokratiske drømmearbeidere: produktive og hardt arbeidende. Her ser vi et konkret eksempel på at politiseringen av økonomiske begreper innebærer en stor dose verdipolitikk. Utfordringen er derfor ikke å unngå verdipolitikk, men å føre en verdipolitikk som åpner for mest mulig solidaritet. Mitt poeng er at Tesfaye og Möger sin bekrefter viktige deler av Dansk Folkepartis verdipolitikk, fordi den ikke bryter med den sosialdemokratiske nostalgien. Deres strategi er feilslått både fordi den ikke skaper et alternativ til velferdssjåvinisme, og fordi den undergraver deres erklærte målsetting om å skape så mye klassesolidaritet som mulig.

Arbeideristisk identitetspolitikk
For Tesfaye er alle andre kategorier enn klasse, «inkludert kjønn, etnisitet, religion og seksualitet, […] bare interessant som en del av samfunnets sosiale struktur.» Den «sosiale strukturen» er her klart adskilt fra den økonomiske sfæren, og av annenrangs politisk betydning. Tesfaye prøver å avvise både DFs fokus på det nasjonale og storby-venstresidens fokus på mangfold og multikulturalisme. Men argumentet hans har et viktig trekk til felles med Dansk Folkepartis tankegang. I likhet med deres forestilte fellesskap prøver Tesfaye å ignorere eller tone ned interne ulikheter i gruppen han snakker på vegne av, for å skape samhold rundt universelle kjennetegn:

«Mangfoldsstrategien fungerer som nyliberalismens HR-avdeling. Den presenterer nye likestilte subjekter i den politiske kampen, som for eksempel innvandrere og homofile. De fungerer i beste fall forstyrrende, og i verste fall direkte skadelig for kampen for sosial rettferdighet.»

Tesfaye snakker ikke om å skape fellesskap blant de forskjellige, men om å legge ulikhetene til side. Det han ser som potensielt skadelig, er ikke at de er forskjellige – men selve deres krav til likhet. Alle disse forstyrrende særegenhetene må underordne seg klassens felles interesser. Tesfaye overser dermed at kulturelle og sosiale forskjeller innad i klassen er en del av den økonomiske strukturen når mennesker underbetales eller ekskluderes på grunn av kjønn, etnisitet eller seksualitet. Deres kamper for økonomisk likestilling og sosial respekt er kanskje spesifikke, men de har likevel universell betydning: Uten disse skapes det en underklasse som blir tvunget til å underby de mer etablerte arbeidernes lønns- og arbeidsforhold.

Tesfaye og Mögers «fargeblinde» universalisme er ikke bare en implisitt hvitvasking av samtiden, men også av fortiden. Siden før stavnsbåndet ble opphevet i 1788, har Danmark alltid vært et hjem for tyske, polske, nederlandske og norske arbeidsfolk, grønlendere, hugenotter, jøder, færinger, islendinger, svensker og romfolk. Lenge før 1950-tallets Morten Korch-romantikk handlet hverdagslivets klassepolitikk også om mangfold i de største byene, om enn ikke av den liberale typen som Tesfaye og Möger angriper. Den handlet om solidaritet mellom jyske migrantarbeidere og lokale københavnere, og om å finne felles interesser mellom faglærte og ufaglærte, faste og midlertidige ansatte, mellom offentlig og privat ansatte, og ikke minst kvinner og menn.

For arbeiderklassen – eller proletariatet om man vil – handler om mye mer enn arbeid.

Tesfayes forsvar for den truede sosialdemokratiske arbeideridentitet er full av empati, indignasjon og solidaritet, men det åpner ikke for å reflektere over hvordan vi kan skape solidaritet på tvers av de mange identitetene som i dag preger den brede arbeiderklassen. For arbeiderklassen – eller proletariatet om man vil – handler om mye mer enn arbeid. Det man har felles, er ikke selve arbeidet, men livsgrunnlagets usikkerhet.[4] Denne gruppen av mennesker er avhengig av andre for å overleve: av arbeidsgiveren, en lønnet ektefelle, av sine foreldre, eller av velferdsstaten. Dette blir tydeligere i takt med at solidaritetsformer som kontanthjelpen [minste bistandssats til arbeidsløse] og dagpengene undergraves, fordi det øker presset på alle arbeidstakere. Det samme gjør automatisering og utflytting av arbeidsplasser som ikke lenger bare rammer produksjonen, men også tjenestesektoren (tenk på selvbetjening av kasseapparater på supermarkedet og utflytting av IT-support til India).

Klassesolidaritet har alltid blitt undergravd av angrep på de arbeidsledige, de som er annerledes, og de som ikke oppfylte lederens produktivitetsmål og dermed ble ansett som late. Når forskjeller brukes til å splitte folk, er kampen for likestilling mellom disse gruppene også en kamp for å motarbeide splittelsen.

Tesfaye og Mögers forsøk på å gi konkret innhold til det abstrakte klassebegrepet innebærer altså en identitetspolitikk som bare kan forholde seg til klassens interne forskjeller som forstyrrende eller som trusler. De stiller den tilsynelatende monokulturelle gruppen av «hardtarbeidende» opp mot resten, som nedvurderes som om de mangler de ekte arbeidernes moralske dyder. Denne politikken klarer ikke å skape et alternativ til høyresidens velferdssjåvinisme fordi dens «vi» bygger på de samme identitetsmarkørene.

Fellesskap som ikke fungerer
Tesfaye og Möger er verken rasister eller multikulturalister. Deres arbeiderbegrep er bare fargeblindt. De følger dermed den dominerende post-multikulturalistiske trenden blant progressive liberalere i USA. Mens en multikulturalistisk representasjon av arbeiderne ville ha liknet en Benetton-reklame, leter den fargeblinde eller «post-rase»-bevegelsen etter en gjennomsnittlig figur som kan representere hele klassen eller nasjonen. Dette gjennomsnittlige individet tegnes imidlertid typisk etter den dominerende kulturen, som vi ser med Mögers illustrerende «leverpostei-arbejder».[5] Det er forståelig at Möger og Tesfaye reagerer mot en multikulturalistisk mangfoldspolitikk som ikke forstår betydningen av klasse. Men deres alternativ er en klassepolitikk som ignorerer at klassen er flerkulturell og består av andre grupper enn de klassiske faglærte og ufaglærte arbeiderne. Tesfayes klassefellesskap bygger på en nostalgi for den klassiske sosialdemokratiske arbeideren. Argumentet hans handler vel å merke mer om å representere disse sviktede arbeiderne enn om å kombinere og skape felles interesser i en klasse som er full av forskjeller.

Det man har felles, er ikke selve arbeidet, men livsgrunnlagets usikkerhet.

Problemet med dette er ikke eksklusjon som sådan, for enhver identifikasjon av et fellesskap innebærer eksklusjon. Problemet er snarere at Tesfayes og Mögers samfunn ikke fungerer: De fokuserer på en arbeideridentitet som marginaliser mange lønnsmottakere, i stedet for på interesseforskjeller mellom alle arbeidstakere mot arbeidsgivere. Ved å ekskludere de arbeidsledige, overser de at gode forhold for denne gruppen skaper mindre press lønninger og mindre frykt for arbeidsledighet – det vil si at folk får større mot til å si fra om dårlige arbeidsforhold. Ved å tilsidesette etniske gruppers kamper for likestilling til fordel for et tenkt leverposteifellesskap, overser de at kamp mot diskriminering er nødvendig for å unngå etnifisert konkurranse mellom ulike grupper av arbeidstakere. Og ved å fokusere så sterkt på de pliktoppfyllende arbeiderne overser de at latskap kan være et opprør mot utålelige arbeidsforhold, og at det kan tvinge arbeidsgivere til å tilby mer meningsfylt og verdig arbeid.

Forsøket på å definere en universell klasseinteresse ender altså med et lidenskapelig forsvar av partikulær arbeideridentitet som var dominerende i sosialdemokratiets storhetstid. Denne definisjonen setter seg ikke på den brede klassens side, men baseres på ett klassesegments kamp for respekt også i arbeidsgivere øyne.[6]

Klasse er noe som komponeres
I den perioden da fagforeningene hadde «så til helvetes seiret» som LO-formann Thomas Nielsen sa på LO-kongressen i 1982, begynte man å ta klassen for gitt. Arbeiderklassen var noe som bare eksisterte, snarere enn noe som måtte konstrueres. Men i et nyliberalt samfunn konkurrerer arbeidernes kortsiktige interesser alltid mot andre arbeidere, slik det var før fagbevegelsen slo gjennom – med mindre det finnes en bevissthet om at man står sterkere sammen. Derfor må taktikker (som streik) og organisasjoner skape denne bevisstheten i praksis og bekrefte det i erfaringen. Socialdemokraternes klasseidentitet har alltid vært ute av stand til å svare på utfordringen fra en mer differensiert arbeiderklasse. Klassen av arbeidere og arbeidsledige ble ikke bare mangfoldiggjort gjennom innvandring, men også av at kvinner og unge mennesker gjorde opprør mot noen av verdiene som var sentrale i arbeideridentiteten: den mannlige lønnsmottakerens patriarkalske makt over husmoren, kjedelig og anstrengende arbeid, det harde maskulinitetsidealet. Dette var også et opprør fra den bredere arbeiderklassen mot en begrensende arbeideridentitet.

Som i arbeiderbevegelsens tidlige år blir den såkalte «klassesammensetningen» stadig viktigere i dag. Men nettopp dette perspektivet forsvinner i Möger og Tesfayes klassebegrep. Fordi Möger ikke vil innse at arbeiderklassen er mangfoldig, ender han opp med å definere klassen på en kulturalistisk og identitetspolitisk måte. Og når Tesfaye prøver å artikulere et forestilt klassefellesskap, står det i veien for å konstruere et virkelig fellesskap fordi det underkjenner de kampene for likestilling som er nødvendig.

En «universell» økonomisk politikk må alltid knyttes til et verdiladet, partikulært «vi».

Her kan man for eksempel la seg inspirere av Enhedslistens idé om at tillitsvalgte skal ha ansvaret for å introdusere flyktninger til deres nye arbeidsplasser. Eller av det uavhengige kultursenteret Trampolinhuset, som drives av asylsøkere, dansker og innvandrere under prinsippet om «medborgerskap fra dag én». Man kan også lære av to grasrot-språkprosjekter fra London: den latinamerikanske fagforeningen LAWAS’ engelsk-spanske språkutvekslingsprogram og sexarbeiderorganisasjonen X-talk. Disse har vist at fagrelevant språkundervisning er et organiseringsverktøy som også styrker arbeidernes evne til å forhandle med sine kunder og myndighetene.

En «universell» økonomisk politikk må alltid knyttes til et verdiladet, partikulært «vi» som folk kan identifisere seg med. Hvis man ikke aktivt definerer hvem som hører til i vi-et, vil den samfunnsmessig dominerende definisjonen danne tolkningsrammen for begrepet. Man må derfor komponere et mangfoldig fellesskap for å unngå å videreføre den utbredte definisjonen av dansker og vanlige lønnsmottakere som etniske dansker. Uten dette kan man ikke bryte med velferdssjåvinismen og med de forskjellige reaktive religiøse og etniske fellesskapene som bare har blitt styrket parallelt de siste årene.

Det er klart at innvandring er en utfordring, men utviklingen må løses ved at man organiserer en mangfoldig arbeiderklasse. Ellers henger man fast i den nåværende gjensidige etniske og religiøse splittelsesprosessen. Arbeiderklassen i Danmark kan bare bli mangfoldig eller splittet. Den sosialdemokratiske klassenostalgien overser dette dilemmaet, og klarer derfor ikke å bryte med velferdssjåvinismens tanke om en hvit dansk arbeiderklasse, hvis enhet er truet av innvandring.

Som vi skal se i den tredje delen av denne artikkelserien er ikke splittelsen bare forestilt og kulturell, men også et produkt av en rekke institusjonelle ordninger. Dette betyr at forsvaret for velferdsstaten og den danske modellen må inneholde en kritikk av disse institusjonenes problematiske sider.

Denne teksten er del 2 i artikkeltrilogien Danmark-koden. Les del 1 her.

Oversatt av Anja Sletteland.

[1] Har kortet ned innledningen litt, for det ble for mange innforståtte elementer.
[2] Benedict Anderson, ​Imagined Communities,​1983, Verso.
[3] Anissi Thorndal Abu­Ghazaleh, ‘Leverpostejs­madden og den eksotiske arbejder’,​ Arbejderhistorie​ nr. 22015, s. 144­-159. Knud H Nielsen, Arbejdere og ’arbejderisme’, ​Kommunikationsforum​, 31.02.2012 www.kommunikationsforum.dk/knud­h­nielsen/blog/arbejdere­og­arbejderisme
[4] Jeg bruker her ordet «proletar» i dets opprinnelige betydning i romersk rett: En gruppe av frie borgere som ikke hadde noe å selge utover sin arbeidskraft, og derfor primært tjente til livets opphold som dagarbeidere, men også gjennom lønnsarbeid, ekteskap, almisser eller veldedighet. Deres viktigste bidrag til samfunnet ble ansett for å være deres barn, som selv kunne være lønnsarbeidere, soldater eller fortropper i den romerske koloniseringen av nye regioner. Se også Michael Dennings artikel «Wageless Life», N​ew Left Review, 6​6, nov­-dec 2010.
[5] Som Thorndal Abu-Ghazaleh bemerker: «I en dansk sammenheng har leverpostei konnotasjoner til noe svært vanlig, upompøst og nesten kjedelig, som kommer til uttrykk i begreper som ’leverposteidansker’ og ’leverposteifarget hår’.»
[6] Geoff Eley viser i sitt storverk om den europeiske fagbevegelsens historie hvor viktig begrepet om respektabilitet eller aktverdighet var for den tidlige arbeiderbevegelsen. Arbeideridentiteten ble konstruert ved å skille ut de «umoralske» og «uordentlige» elementene som Marx kalte filleproletariatet, og ved å følge ganske konservative kjønns- og familienormer. Deres primære mål var å vinne borgerskapets respekt som en likeverdig samfunnspartner. I noen land ble dette oversatt til arbeiderstøtte for de som deltok i første verdenskrig. Tanken var at sosialdemokratene ved å vise sitt patriotiske sinnelag kunne demonstrere sine regjeringsevner og slik vinne retten til å stemme. Som den tyske sosialdemokraten Ludwig Frank (1874-1914) uttrykte det: «Vi forsvarer fedrelandet for å vinne det.» Geoff Eley, F​orging Democracy:­ The History of the Left in Europe, 1850­-2000, s​. 102, 118, 126