Noen ganger kjenner jeg følelsen av Newtons eple i hodet. Dette er en tekst om eiendomsretten,et hubrisliknende forsøk på den store teorien om alt, det store oppgjøret med både sosialdemokratiet og høyresiden. I stedet ble det et personlig oppgjør med mine egne politiske standpunktet.

Eiendom som mulighet
Eiendomsretten er retten til å fritt «nyte» egen eiendom. Det kan deles inn i bruksrett, retten til avkastning av den og beslutningsretten over eiendom. Dette er et kunstig skille i den virkelige verden, men et mulig teoretisk skille for å forklare konsekvensene av eiendomsrett som en ukrenkelig rettighet på lik linje med de politiske rettighetene. Eiendomsrettens kontrovers er når rettighetene går ut over andres frihet, skal eiendomsretten kunne overstyre andres livsutfoldelse, når skal eiendomsretten settes foran fellesskapet og andres livsutfoldelse?

I den politiske debatten virker det som om venstresiden har glemt hva som tradisjonelt skilte oss fra høyresiden. Men er det egentlig et problem?

Skillet mellom legitim bruksrett og illegitim eiendomsrett er kjernen i den tradisjonelle marxismen, en tradisjon jeg kjenner godt. Den ene skapes av eget arbeid, den andre er basert på akkumulasjon av verdier skapt av andre og er et middel for politisk makt. Eiendomsretten er sentral politisk rettighet i den politiske diskursen, for noen basisrettigheten som sikrer alle andre menneskerettigheter, for andre grunnlaget for skeivdeling av ressurser og makt. I den politiske debatten virker det som om venstresiden har glemt hva som tradisjonelt skilte oss fra høyresiden. Men er det egentlig et problem?

Jeg vil argumentere for at det er fornuftig, klarsynt og progressivt å ha løse definisjoner av eiendomsretten, og la grensene for den bestemmes av tidens krav, stikk i strid med den intellektuelle tradisjonen jeg og andre er flasket opp med. Et historisk sveip gjennom eiendomsrettens historie viser at den er svært dynamisk, og opp gjennom historien har det vært en gradvis uthuling av eiendom som rettighet, en uthuling som en eventuell ny grunnlov bør legge opp til. Det kommunistiske manifest beskriver eiendom som absolutt, og kun arvelig, begrepet proletar er basert på eiendom og Marx oppfordrer de eiendomsløse klasser til å gjøre opprør mot privateiendommen. I dag finnes det få mennesker som er proletarer i ordets rette forstand, og eiendomsløsheten handler mer om fattigdom enn om skeivdeling av ressurser. Når tidene endrer seg bør også venstresidens holdninger følge med.

Den historiske utviklingen
I tidligere tider kunne en eie alt. Mennesker, stater, havet, kona og barna. Det er den absolutte eiendom, og den er nå borte. Først forsvant slaveriet, så forsvant eneveldet, så forsvant eiendom over kone og barn. Hvis det er en ting historien viser så er det at tidens tann gnager hardt på eiendomsretten, og at den norske venstresiden har vært flinkere enn de fleste til å slipe den ned.

Den politiske har stått om eiendomsretten som skaper formuer, dynastier, politisk innflytelse og strid innad i land er eiendomsretten til produktiv kapital, det jeg vil kalle avkastning fra eiendom.

Eiendomsrett over bil, hus, hund, hytte og (favoritteksempelet fra ungdomsåra i SU) tannbørste er ukontroversiell, og kritikken av all eiendom er vanligvis forbeholdt anarkister og andre utopister, og det er få, om noen, som er mot retten til å eie tidligere nevnte formuesgoder. Den politiske har stått om eiendomsretten som skaper formuer, dynastier, politisk innflytelse og strid innad i land er eiendomsretten til produktiv kapital, det jeg vil kalle avkastning fra eiendom. Eiendom som kjernen av ulikhet er et spennende tema. Det virker som det vil vokse fordi avkastning fra formuer er større enn den økonomiske veksten.

Men det er et tema jeg må ligge. Eiendom som styringsrett er kjernen i denne teksten. Retten utleiere har til å gripe inn i leietakers liv, retten til å gjerde inn strandtomta, retten til å gripe inn i organisasjoners liv og lagnad. I den grad en aksepterer prinsippet om folkesuverenitet også gjelder for annet enn å fylle nasjonalforsamlingen så er formell makt gjennom eiendom illegitimt, med forbehold at folket kan velge politikere som velger å beholde denne rettigheten.

Den tradisjonelle sosialistiske løsningen på makt gjennom eiendom er å ta problemet ved roten. Det innebærer konsekvent politisk arbeid for en dag å fjerne eiendomsretten, enten steg for steg eller ved rent brudd. En slik tankegang forutsetter dessverre en vilje, kollektiv eller individuell, som historiens drivkraft. Jeg kan skjønne at en slik tankegang er fristende, men samfunnsutviklingen er en dynamisk prosess der historiske evolusjonære krumspring kan sende gamle oppfatninger rundt på hodet. Gamle marxister og sosialdemokrater får unnskylde meg, men det kan være at den teknologiske og økonomiske utviklingen fjerner privateiendommen uten at vi kan ta æren for det.

Ståa for den norske eiendomsretten.
En grunnlov må til en viss grad basere seg på dagens realitet, hva er så ståa for den norske eiendomsretten? Den norske stat og det norske samfunnet har satt noen effektive begrensinger på den. En person som ønsker å bestemme over andre i kraft av å eie bolig, arbeidsplass, parkeringsplass eller strandlinje møter en vegg av lovverk, tilsyn og tillitsvalgte ved forsøk på å utøve eiendommens privilegier. Det kan slå pusten ut av de fleste tiltakfylte småborgere, og de fleste resignerer i møte med dette. Makt til å fatte beslutninger på bakgrunn av eiendom er det lite av i Norge, eiendomsbesittere behandles mer som en likeverdig part i spørsmål det kan forhandles om. Siste nytt er at samferdselsministeren fra FrP ønsker å regulere prisdannelse for private parkeringsselskaper fordi de offentlige selskapene fungerer bedre, et åpenbart inngrep i deres rett til å fritt benytte seg av sin privateiendom.

Internett har vist seg å være en stor utfordring for eiendomsretten. Alle deler fritt uten hensyn til rettighetshaveres krav på kompensasjon.

Og hva med de moderne deregulerte markedene? Det største gjennombruddet siden masseproduksjonen slo gjennom er internett; deregulert internasjonalt marked kjemisk fritt for regler. Internett har vist seg å være en stor utfordring for eiendomsretten. Alle deler fritt uten hensyn til rettighetshaveres krav på kompensasjon. Få er villig til å betale for informasjon, artistene er delegert til Spotify, avisene klarer ikke få betale for nettinnhold, og ærlig talt, det er vel heller ingen som betaler for porno lenger. Forsøk på å få stoppet problemet gjennom bruk av lovverket er for det meste gitt opp. Facebook og Google eier i teorien alt du skriver, men du kan være helt sikker på at de aldri vil bruke den retten, for i verdens mest moderne marked er det vanskelig å håndheve eiendomsretten. Et prosjekt som Facebook ville gått under hvis de nektet brukerne å slette bilder, kommentarer eller venner. Wikipedia, et av vår tids underverker, er en monopolist drevet på dugnad.

Den begrensede eiendomsretten
De store bedrifter er allerede organisert på en sånn måte eiendomsrett som styringsrett er ytterst begrenset. Et børsnotert selskap må danse til markedets tone tidvis uavhengig av storeiers ønsker, det mellomstore selskap må også følge markedets svingninger, arbeidstakernes krav og et strengt lovverk. De mindre aksjeselskapene der det faktisk er mulig å utøve styringsretten gjennom personlig ledelse har en dårlig overlevelsesrate, de som overleverer er de som vokser, og vekst innebærer ytterligere innskrenkinger i eierskap. Sånn setter ikke selve konseptet privateiendom avgjørende for å analysere makt i organisasjoner, istedenfor styringsrett gir det forhandlingsmulighet.

Det betyr at eiendomsrett som bruksrett står historisk svært sterkt i Norge, de fleste nordmenn higer etter egen eiendom.

Det norske samfunnet har noen særtrekk, og disse spiller selvsagt inn på grunnloven og eiendomsrett. Norge er et land med stort selveierskap til bolig, og historisk sett til gårdsbruk. Rent historisk var det også mangel på en sterk eiendomsbesittende norsk overklasse. Det betyr at eiendomsrett som bruksrett står historisk svært sterkt i Norge, de fleste nordmenn higer etter egen eiendom. Det har sine ulemper, men det gir også muligheter, fordi nordmenn er såpass eiekjære at de fort misliker når noen utøver myndighet gjennom eierskap. Jeg tror det er en grunn til at nordmenn er dårlig utleiere og gode fagorganiserte. Det handler om hva du eier

I det store bildet virker ikke dette unikt, masseproduksjonens krav til organisering skilte eiendom og ledelse, blokka sosialiserte boformene, kravet til skrivekyndighet sosialiserte utdanningen, moderne medisin sosialiserte helsevesenet. Arbeiderpartiet tok steget videre med en politikk for å sikre statlig eierskap i viktige sektorer kombinert med en klar politikk for selveie av bolig for den vanlige nordmann. I den grad de folkevalgte utøver styring over økonomien og nordmannen selv eier det han bruker så er ikke det mange muligheter igjen for å benytte eiendom til å utøve makt over andre individer og samfunnet.

Så vi sitter da i en situasjon der eiendomsretten allerede er sterkt begrenset, der privateiendommen må vike for fellesskapsløsninger, der teknologien legger til rette for de facto avskaffelse av eiendom i visse sektorer. Selv om det er naivt å legge til grunn en lineær utvikling mot fellesskap og bruksrett, så er det all mulig grunn til å se på mulighetene som den moderne markedsøkonomien og det norske samfunnet har gitt oss i møtet med eiendomsretten, og her velger jeg å være optimist.

Hva skal inn?
Jeg mener at eiendomsvernet i Norge bør basere seg på tre faktorer som allerede nevnt: Gradvis innskrenkning, tekno-økonomisk uthuling og særnorsk eiendomskultur, og med det tror jeg grunnloven kan utøve sin korrekte funksjon, som en politisk rettesnor basert på den norske folkeviljen.

Jeg mener at i Norge er det kun to ting du eier uten noen begrensinger, det er din egen tanke og din egen kropp. Det eren  fin tanke at norsk lovverk baserer seg på at du har absolutt rett til det naturen har gitt deg, og ingen kan ta fra deg. Resten, som eiendomsretten, får være noe vi tilpasser tiden vi lever i, så får vi på venstresiden gjøre vårt beste for at det er vi som gir utviklingen det lille dyttet den trenger i riktig retning, noe vi med stort hell har gjort tidligere. Mitt håp er at den nye grunnloven ikke skal fungere som sand i maskineriet for utviklingen, og dermed ikke trenger paragrafer som verner det som i mange tilfeller bør vike i møtet med andre hensyn. Jeg har sansen for dette sitatet, og tenker at den godt kan tas inn i grunnloven:

«Enhver fysisk eller juridisk person har rett til å få nyte sin eiendom i fred. Ingen skal bli fratatt sin eiendom unntatt i det offentliges interesse og på de betingelser som er hjemlet ved lov og ved folkerettens alminnelige prinsipper. Bestemmelsene ovenfor skal imidlertid ikke på noen måte svekke en stats rett til å håndheve slike lover som den anser nødvendige for å kontrollere at eiendom blir brukt i samsvar med allmennhetens interesse eller for å sikre betaling av skatter eller andre avgifter eller bøter.» (Min utheving).

Jeg vil beholde eiendomsretten, men jeg vil også beholde prinsippet at den gjelder så lenge den ikke hindrer vedtak til fellesskapets beste.

Den observante leser, eller eventuelt den observante jusstudent, vil kjenne igjen denne teksten fra den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon. Nå skal ikke jeg forsøke meg på en juridisk tolkning av den, jeg er ikke jurist, men jeg er et tenkende politisk menneske, og jeg liker tanken om at eiendomsretten gjelder så langt den ikke strider mot samfunnets beste, så kan vi heller strides om hva som er samfunnets beste gjennom frie valg. Dette er kjernen i politikken, og landets lov skal legge til rette for dette. Jeg liker å tro at mennesket er et sosialt vesen som er mer opptatt av oss enn av meg, mitt og ditt. En eventuell ny grunnlov skal være loven lander bygger på, og den skal legge rammene for politikken som skal føres i lang tid framover, en politikk som jeg håper bygger på fellesskapsløsninger istedenfor individuell akkumulasjon. Jeg vil beholde eiendomsretten, men jeg vil også beholde prinsippet at den gjelder så lenge den ikke hindrer vedtak til fellesskapets beste. Det er fristende å avslutte med Donnes «No man is an island», men jeg vil avslutte med Whitman om fellesskapet og individet. Den illustrerer godt min tanke om valget mellom å eie eller å dele.

«For selv om den eviggrønne eika stråler der i Louisiana ensom i et vidstrakt rom, Og viser seg glade løvverk hele livet, uten en venn, uten en kjæreste nær, Vet jeg godt at det kunne ikke jeg.

PS. Denne teksten er selvfølgelig skrevet i dugnadprosjektet Open Office.