Jeg har blitt bedt om å snakke om det delte arbeidslivet, og jeg har kalt dette innlegget for den glemte arbeidshverdagen, fordi jeg vil argumentere for at det ikke bare er arbeidslivet i seg selv som er delt.

Det fins også et klasseskille i måten å snakke om arbeidslivet på.

Den ene er abstrakt. Den andre er konkret.

Konkret betyr dette bare et avslag: at du ikke får kompensasjon for å ha slitt ut kroppen på jobben.

I det abstrakte perspektivet ser man arbeidsplasser med tariffavtaler og IA-avtaler, og sier dermed at de per definisjon er seriøse. I det konkrete er det erfaringene som teller. Der sier man ting som «den norske modellen ser fin ut på papiret. Jeg skulle likt å se den i praksis».

På abstrakt finnes det noe som heter 50 prosent restarbeidsevne. På konkret sier man: Har jeg senebetennelse i denne armen, og pusser derfor speilene med den andre, er det bare et spørsmål om tid før jeg får vondt i den andre armen også.

På abstrakt kan man si at det fins en forskjell på yrkesskade og en normal arbeidsbelastning. Konkret betyr dette bare et avslag: at du ikke får kompensasjon for å ha slitt ut kroppen på jobben.

 Dessverre ser jeg ofte at forståelsen for den faktiske arbeidshverdagen må vike i det offentlige ordskiftet.

Dette er et gap i perspektiver jeg har plukket opp mens jeg de siste årene har observert forholdene i hotellbransjen som journalist og utreder i Manifest Analyse.

Vi trenger å forene det abstrakte og det konkrete perspektivet, enten man er politiker, byråkrat, journalist eller forsker. Men dessverre ser jeg ofte at forståelsen for den faktiske arbeidshverdagen må vike i det offentlige ordskiftet.

Jeg skal komme med et eksempel på dette.

I desember i fjor var det et større oppslag i Dagens Næringsliv. Der ble tre økonomer presentert som landets fremste forskere på norsk arbeidsliv. De var opptatt av dette som kalles restarbeidsevne og hadde følgende forslag til hvordan uføre skulle jobbe mer:

Hva betyr det å jobbe for halv maskin? En rekke yrkesgrupper ramlet ned i hodet på meg. Hvordan skulle det funke for en bussjåfør? Skulle han kjøre langsommere?

En person som er 50 prosent ufør, bør ha full arbeidstid – altså være tilstede på jobb 100 prosent – men få lov til å jobbe for halv maskin. For denne innsatsen skal arbeidsgiver betale 50 prosent lønn, mens det offentlige skal dekke resten med uførepensjon, som da er lavere enn lønna.

Da jeg leste dette, begynte jeg å tenke. Hvordan ville dette egentlig fungert i praksis? Hva betyr det å jobbe for halv maskin? En rekke yrkesgrupper ramlet ned i hodet på meg. Hvordan skulle det funke for en bussjåfør? Skulle han kjøre langsommere? Eller en transportarbeider? Skulle han kjøre halv strekning og sette seg ned i en grøft og dingle med beina? Hva med en bygg- og anleggsarbeider som jobber i team og får akkordlønn? Hvordan ville det påvirket stemningen i laget om én jobbet langsommere?

Hun opplevde det som provoserende i seg selv at de ikke lot henne være hjemme og hvile, men særlig problematisk var det siden de samtidig skrudde opp antall rom man skulle vaske i løpet av en dag.

Så kom jeg på at jeg hadde jo vært borti dette før. For et par år siden fulgte jeg med på utviklingen da renholdet på flere hoteller i Oslo og Akershus ble satt ut til et eksternt firma. I den forbindelse var det mye rabalder og fortvilelse blant Fellesforbundets medlemmer, og jeg intervjuet mange av dem. Jeg husker særlig en dame fra Thailand som jeg snakket med. Hun var opprørt fordi hun med en femti prosent sykemelding hadde fått beskjed fra ledelsen om at hun skulle jobbe fulltid, men vaske halvparten av rommene som de andre. Hun opplevde det som provoserende i seg selv at de ikke lot henne være hjemme og hvile, men særlig problematisk var det siden de samtidig skrudde opp antall rom man skulle vaske i løpet av en dag. Standarden for alle gikk fra 15 til 20 rom om dagen. Hun som sykemeldt på 50 prosent måtte da følge takten, og øke fra sju og et halvt rom til ti.

Slike økte tempokrav er ikke uvanlig i hotellbransjen eller renhold. Dette skjer for eksempel når man skal vinne anbudsrunder, der konkurransen fører til høyere krav til kvalitet på kortere tid. Og sett i lys av forslaget til økonomene: Når man skrur opp tempo på en arbeidsplass, skal dette også gjelde den uføre?

Samtidig er det nettopp i jobber med lav organiseringsgrad og mye press, at man finner god grobunn for splitt og hersk fra ledelse, mistenkeliggjøring og konflikter mellom kollegaer. Dette

Det ironiske er at disse er typiske «uføreyrker». Altså jobber der mange blir arbeidsuføre før de når pensjonsalder. Og siden Dagens Næringsliv ikke snakket med noen representanter herfra, valgte jeg å følge opp saken på egen hånd. Så jeg tok mine ringerunder og snakket med noen av mine kilder. Jeg kom i prat med en tidligere hotellansatt som hadde jobbet i bar og resepsjon. Hun hadde vært sykemeldt i ett år, og fikk nå arbeidsavklaringspenger mens hun ble omskolert til et annet yrket. Jeg spurte henne: Hvordan ville det vært for deg å være hundre prosent tilstede, men yte halvveis i den gamle jobben din?

Hun svarte kontant: «Jeg ville havnet i tvist med en kollega. I min jobb kunne jeg ikke bare trekke meg tilbake og ta det rolig når det ble stress.»

Denne tidligere hotellansatte var særlig opptatt av det hun kalte et indirekte press fra kollegaer, den sosiale samvittigheten og den indre stemmen som sier at man egentlig bør yte mer – også når man er syk. Dette er noe som lett kan overses. Samtidig er det nettopp i jobber med lav organiseringsgrad og mye press, at man finner god grobunn for splitt og hersk fra ledelse, mistenkeliggjøring og konflikter mellom kollegaer. Dette er også mine personlige erfaringer fra ulike jobber jeg har hatt.

Slike perspektiver var så godt som fraværende under diskusjonen av forslaget til økonomene. I stedet snakket Dagens Næringsliv med arbeidsminister Anniken Huitfeldt, som kalte det et viktig innspill og «i tråd med regjeringens ambisjon om økt tilstedeværelse». De snakket med Torbjørn Røe Isaksen, som sa at forslaget var «helt i tråd med Høyres linje». Ellers snakket de med NHO, KS, og Spekter – hvorav Spekter var de eneste som stilte seg kritiske, og kom med en liten realitetsorientering til økonomene.

Med fleksibilitet mener jeg ikke midlertidig ansettelser – men arbeidsgivers villighet og en mellomleders mulighet til å tilrettelegge.

Jeg tror at samtlige ville avvist dette forslaget hadde de hatt samme opplevelse av arbeidslivet som mange lokale saksbehandlere i Fellesforbundet eller Arbeidsmandsforbundet. Og ikke fordi det ikke er en god matematisk formel, men fordi det mangler innsikt i de typiske erfaringene i de typiske «uføreyrkene».

En typisk erfaring er at det er nettopp i fysisk tunge, ufaglærte jobber med høyt press at det som virkelig verdsettes høyt, er at du er frisk.

En annen erfaring er at det er disse jobbene som er de minst fleksible. Og med fleksibilitet mener jeg ikke midlertidig ansettelser – men arbeidsgivers villighet og en mellomleders mulighet til å tilrettelegge. En husøkonom ved et hotell formulerte det for eksempel slik: Vi kan ikke tilrettelegge, fordi da vil alle komme med sine sykemeldinger og be om å få bli omplassert til andre jobber i bedriften. Slik er logikken.

Og som vanlig; sitter man på toppen, er det vanskeligere å se at det i det hele tatt fins et hierarki.

Hvorfor sier jeg dette? Jo, fordi mitt poeng er at det delte arbeidslivet handler også om dette: Man opplever verden forskjellig ut fra hvor man er posisjonert i et samfunnshierarki. Og som vanlig; sitter man på toppen, er det vanskeligere å se at det i det hele tatt fins et hierarki.

Dette er en naturlig konsekvens av at de som har lite innflytelse på egen arbeidshverdag, også er mennesker med lite innflytelse i samfunnet. Avmakten kommer av ulike grunner, men jeg kan nevne én:

Mange av arbeiderne i de tyngste og lavest betalte jobbene i Norge har ikke en gang stemmerett, fordi de ikke er norske statsborgere. Dette, om noe, er utenforskap.

Jeg tror på en revitalisert og styrket arbeiderbevegelse: organisering, skolering og selvtillitsbygging.

Så kommer spørsmålet om hvordan man skal stanse utviklingen av et delt arbeidsmarked. Her mener jeg at man må ta utgangspunkt i nettopp denne avmakten. Og ikke minst; hva som er forutsetningene for makt. Tryggheten i velferdsstaten. Å ha de samme rettigheter som andre. Ytringskanaler – det å i det hele tatt komme til orde, og ikke minst å beherske språket: Å ha rett på gratis norskopplæring.

Først og fremst tror jeg på den gamle oppskriften: At man må gjøre det selv. Jeg tror på en revitalisert og styrket arbeiderbevegelse: organisering, skolering og selvtillitsbygging.

Og når det gjelder dem som står utenfor dette fotarbeidet, de med definisjonsmakt som ønsker å støtte dette; hos dem ligger ansvaret på hvilke spørsmål de stiller, hvilke premisser de leverer og hvilke referanserammer de skaper.

Eller på konkret: hvilke stillaser man dytter folk opp på uten sikring.

Da kan man ha i mente at i dag snakker man mye om arbeidslinja, uten at man kobler dette til hvilke betingelser man faktisk presser folk ut i. Eller på konkret: hvilke stillaser man dytter folk opp på uten sikring.

Noen snakker om arbeidsmoral, holdninger, eller en fallende trygdemoral, men ikke om hvilke konkrete vilkår som fins for yrkesstolthet, verdighet – og dermed også arbeidsmotivasjon.

Så godt som alle slenger ut allmenne og ganske substansløse sannheter som at «arbeid er helsebringende». I stedet for å spørre om vi gjør nok for å justere på det skjeve maktforholdet mellom dem som er avhengig av å selge sin arbeidskraft, og de som eier og kontrollerer arbeidsplassene.

Dette er en skriftlig versjon av et innlegg som ble holdt på Fafo-konferansen, 23. august 2013.