De fleste husker kanskje Ingvar Ambjørnsens skildringer av rusmiddelbruk og et hardt ungdomsmiljø i Døden på Oslo S. Boka kom ut i 1988, et år hvor det døde 48 mennesker av overdose i Norge. Med denne ungdomsboka klarte Ambjørnsen å sette et perifert tema på dagsordenen og vie et relativt skjult problem stor oppmerksomhet. At det i det hele tatt var mulig at det skulle dø så mange mennesker av narkotika i Norge, var nesten ikke til å fatte. 20 år senere har overdosedødsfallene stabilisert seg på et fem ganger så høyt nivå. 250 mennesker dør årlig av overdoser i Norge. Dette er et gedigent nederlag for vårt velferdssamfunn.

Vi har en underklasse med tunge rusmiddelavhengige.

Vi har en underklasse med tunge rusmiddelavhengige. Helsesituasjonen for gruppen er elendig. Det finnes skadebegrensende tiltak som kunne hjulpet mange, men slike forslag blir avfeid med at vi ikke kan gi opp kampen mot narkotika. Forbudslinjen er viktigere enn helsen til en utsatt gruppe. Debatten blir dermed redusert til spredte sukk om at behandlingstilbudet burde vært bedre. Det finnes noen lyspunkter. Stadig flere tar til orde for en helhetlig debatt der også forbudslinja diskuteres. Men fortsatt er grunnmuren i narkotikapolitikken forbud mot en rekke stoffer og straff rettet mot brukerne.

Den store rusmiddelpolitiske myten
Det er mulig å trekke noen lærdommer av førti år med krig mot narkotika. Den viktigste er at vi ikke har lykkes med det som har vært det uttalte målet med krigen: Å bli kvitt narkotikaproblemet. Likevel lever myten om det narkotikafrie samfunnet videre. Etter at Stoltenbergutvalgets flertall i 2010 gikk inn for heroinassistert behandling, var fremtredende forbudstilhengere straks ute med den sedvanlige kritikken. Dagfinn Høybråten mente for eksempel at forslaget var «en sosialpolitisk fallitterklæring». Med samme logikk uttalte daværende sosialminister Grete Knudsen i 1992 at heroinassistert behandling ikke en gang var verdt å diskutere siden «Norge skal ha et narkotikafritt samfunn som overordnet mål. Noe annet vil være utenkelig».

vi kommer aldri til å våkne opp til et narkotikafritt samfunn.

Problemet er bare det at vi aldri kommer til å våkne opp til et narkotikafritt samfunn. Å si det høyt er selvsagt politisk vanskelig, men like fullt innlysende. Hvis vi setter oss i stand til å erkjenne dette vil det i seg selv utløse behovet for en virkelig debatt. Deretter må vi forstå rusmiddelmisbruk som først og fremst et samfunnsproblem som må løses gjennom samfunnsendring. Vi må se klasseperspektivene i forbudspolitikken.

Hva er det som ikke fungerer?
Før diskusjonen om dagens narkotikapolitikk skal ha noen funksjon, må en vite hva som er problemene. På mange felt står det ganske bra til i Norge, om vi måler suksess med antallet som bruker eller har prøvd ulike stoffer. Men vi har også enorme utfordringer. Tallene under er hentet fra Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirus) og Statistisk sentralbyrå (SSB), med mindre annet er oppgitt.

Overdosedødsfall er kanskje de mest diskuterte tallene i narkotikapolitisk sammenheng. At veksten i dødsfall har vært formidabel i forbudstida, er ikke til å stikke under en stol. På akkurat dette feltet kan vi ikke krisemaksimere; Det er krise. Nå kan det tilføyes at statistikken ikke er helt fri for heftelser. Det er ikke rett fram å måle hva som er narkotikarelaterte dødsfall, og en del endringer i definisjoner opp gjennom årene har også bidratt noe til økningen gjennom årene. Men det store bildet er klart: Dødstallene som følge av narkotikabruk har eksplodert de siste 30 årene, og har de siste årene stabilisert seg på 250. Dette er for øvrig en nedgang fra toppen i 2001, hvor hele 401 mennesker omkom. Det kan i parentes bemerkes at det er relativt bred enighet om at legaliseringen av metadonbehandling har vært en viktig grunn til denne nedgangen. Vi kan være glade vi vant kampen mot metadonmotstandere på dette punktet.

Ungdom og rus
Når det gjelder rusmiddelbruk blant unge mellom 15 og 20, har utviklingen gått i riktig retning en stund. Mens hele 18,8 prosent av denne gruppen hadde prøvd cannabis i 2000, var tallet redusert til 10,5 prosent i 2008. Dette blir ofte tatt til inntekt for at narkotikapolitikken fungerer. Det er det to ting å si om. For det første er det påfallende at tilhengerne av dagens narkotikapolitikk alltid velger å nevne kun de siste ti år når de ønsker å overbevise om at narkotikaforbudet virker. Hvis vi utvider tidsperspektivet til alle årene hvor vi har data tilgjengelig, ser vi nemlig at bruken blant ungdom i dag er høyere enn de 8,0 prosent av ungdom som hadde prøvd cannabis i 1990. For det andre er det på ingen måte sånn at en periode med nedgang i cannabisbruk blant ungdom alene er et bevis på at narkotikapolitikken fungerer. Hvis så var tilfelle, måtte jo 90-tallets kraftige oppgang være et bevis for det motsatte.

Det er i denne sammenhengen også interessant å se på alkoholkonsumet hos den samme ungdomsgruppa. I 1990 hadde 85 prosent prøvd alkohol. Dette nådde en topp i 2000 da tallet var 86 prosent. I 2008 var tallet 80 prosent, altså en nedgang i forhold til 1990-nivå. Når det gjelder sigarettrøyking har utviklingen vært særdeles positiv, med en formidabel nedgang blant ungdom. Redusert forbruk er altså ikke betinget av forbud.

Det er ikke enkelt å tallfeste de økonomiske kostnadene av forbudslinja, men antall etterforskninger av narkotikaforbrytelser sier oss en del om mengden ressurser som går med på å bekjempe narkotika med justisvesenet. I 1975 ble det etterforsket rundt 1300 narkotikaforbrytelser. Dette tallet har økt jevnt og trutt, og de siste ti årene har vi hatt rundt 40.000 etterforskninger i året. Bruken av straff har også økt betraktelig. I 1999 ble det iverksatt straffereaksjoner mot 3500 mennesker for bruk og besittelse. I 2010 var det økt til 6500, nesten en fordobling på et tiår.

Forbud og forbruk
Mange mener at forbudet i seg selv fører til et lavere forbruk gjennom en slags «signaleffekt». Bildet er sammensatt, men lite tyder på at dette stemmer. Ole Røgeberg har i en artikkel i Minerva gått gjennom forskning på sammenhengen mellom kriminaliseringsnivå og bruk. For eksempel har innføringen av heroinassistert behandling ført til et dramatisk fall i nyrekruttering i Sveits, noe som blant annet ble dokumentert av det kjente legetidsskriftet The Lancet i 2006. Én av årsakene til denne positive utviklinga er at lovlig distribusjon river beina under det ulovlige markedet. Videre har en rekke land og amerikanske delstater har forsøkt ulike former for avkriminalisering og legalisering av cannabis, uten at bruken har eksplodert av den grunn.

Den britiske organisasjonen Release har nylig publisert en gjennomgang av land som har gått mer eller mindre i retning å nedkriminalisere ulike stoffer. Erfaringene er ulike og forskningen spriker, men det er i alle fall trygt å si at det er vanskelig å finne en sammenheng mellom straffenivå og bruk. I Tsjekkia besluttet de å formelt avkriminalisere narkotika i 2010. Det er selvsagt for tidlig å konkludere, men i følge myndighetene har det så langt ikke vært noen merkbar økning i bruken av ulike stoffer. Italia har over flere tiår hatt varierende straffenivå. Heller ikke her er det mulig å se noen sammenheng mellom straffenivå og bruk. Nederland er kjent for sine de facto lovlige cannabisutsalg, såkalte «coffee shops». Forbruket av cannabis er litt over «midt på treet» i europeisk sammenheng: Langt høyere enn i Norge, men lavere enn land som Storbritannia, Frankrike og Danmark.

Portugal er et mye diskutert eksempel når det gjelder avkriminalisering. Her skal vi ikke skjønnmale situasjonen. Men det ser ut til at de etter avkriminaliseringen har fått en sterk nedgang i dødsfall og spredning av sykdommer som HIV. Flere er i behandling og færre i fengsel. Dette skyldes ikke avkriminaliseringen alene, men en pakke der også lavterskel behandlingstilbud har blitt mer tilgjengelig.

Den viktigste lærdommen av disse eksemplene er at sammenhengen mellom straffenivå og forbud er meget svak, om den eksisterer i det hele tatt. For å sitere overnevnte Røgeberg: «Hadde avkriminalisering ført til en kraftig økning i antall brukere og bruksnivå, så ville vi visst det nå».

Nullvisjonens fallitt
Kristelig Folkeparti kan brukes som en typisk, dog ikke ensom, representant for nullvisjonen. I et representantforslag fra 2009 fremmet flere av partiets representanter forslag om «økt satsing på forebygging av narkotikamisbruk gjennom nulltoleranse for narkotikaomsetning, opphør av sprøyterom og sterkere satsing på helhetlig forebyggingsarbeid».

Hvis krigen mot narkotika skal vinnes har det jo ingenting for seg å gjøre hverdagen til de narkomane noe lettere.

Grunnen til at slike forslag dukker opp er illusjonen om det narkotikafrie samfunnet. Hvis krigen mot narkotika skal vinnes har det jo ingen ting for seg å gjøre hverdagen til de narkomane noe lettere. Det er ikke engang et dilemma for stortingsrepresentantene fra KrF. De skal jo bygge ut behandlingsapparatet så mye at det ikke er behov for sprøyterom. At dette ikke er praktisk mulig blir av underordnet betydning. Utopien overskygger realitetene. Skal man lage omelett må det knuses noen egg.

Dessverre er det ikke bare umulig å utrydde narkotika, men det blir stadig mer umulig. Dette har både politiske og tekniske grunner. Den politiske grunnen er at vi har åpnere grenser og mer reisevirksomhet i dag enn for bare få år tilbake. Den tekniske grunnen er at vi har en økning i produksjonen av syntetiske stoffer som gjerne er flere hundre ganger sterkere enn de «gamle» rusmidlene. Stoffene blir mer kompakte og lukter mindre, og risikoen for å bli tatt reduseres ytterligere.

Den eneste praktisk mulige måten å stoppe all narkotika på er gjennom et kontroll- og overvåkningsregime av et hittil ukjent omfang. At vi ikke klarer å stoppe narkotika i å nå innsatte i norske fengsler, sier sitt i denne sammenhengen. Dette reiser det ubehagelige spørsmålet om vi i det hele tatt ønsker et narkotikafritt samfunn. Jeg tror ikke det. Standpunktet må ikke misforstås. Vi ville med stor sannsynlighet hatt et bedre samfunn hvis vi ikke hadde hatt noen former for helseskadelige rusmidler. Men vi må forholde oss til at rusmidlene eksisterer.

Klassepolitikk

Studenter og unge voksne i middelklassen har heller ikke noe problem med å skaffe seg den cannabisen de vil ha, selv om noen kanskje ender opp med en bot.

Det er først og fremst den absolutt nederste klassen i samfunnet som rammes hardest av forbudspolitikken. At det brukes forbudte rusmidler i alle lag av befolkningen er velkjent. Men på langt nær alle har like stor risiko for å bli tatt eller å «havne på kjøret». For å bruke en ekstrem forenkling: Forretningsfolk og kjendiser som ønsker å bruke kokain får tak i dette tilnærmet risikofritt. Studenter og unge voksne i middelklassen har heller ikke noe problem med å skaffe seg den cannabisen de vil ha, selv om noen kanskje ender opp med en bot. Da sitter vi igjen med en gruppe utsatte mennesker, som gjerne «ser ut som narkomane», og som politi og påtalemyndigheter dermed kan drive fri jakt på. Dette er de synlige brukerne, som viser oss hvor dårlig det virkelig kan gå når narkotikaen «flyter fritt». Nils Christie peker på hvordan narkotikaen dermed blir forklaringen på deres elendige tilstand:

«Bruken av stoffene blir den selvinnlysende forklaring på deres elendighet, og alternative forklaringsmetoder behøver ikke analyseres. Klassekritikk blir borte i dette perspektiv. De medfødte privilegier, arenaer tilpasset bare de sterkeste, den manglende solidaritet i et samfunn hvor talentene tilsier hensyn til de svakeste, det tåkelegges i en røyk fra stoff. Kampen mot narkotika bidrar på denne måten til å lime samfunnet sammen. Noen av velferdsstatens synlige ufullkommenheter blir lettere å leve med, og dens antatte goder blir forsvart gjennom krigen mot dette som ødelegger så mye og som truer med ytterligere fordervelse».[1]

Rusmiddelmisbruk som symptom

Flere blir dyttet ut av arbeidslivet og ut av samfunnet. Etterpå blir vi overrasket over at det etableres et filleproletariat i form av rusmiddelmisbrukere

Med økende økonomiske forskjeller faller flere utenfor. De siste tre tiårene har velferdsordninger blitt innskrenket under dekke av at samfunnet ikke har råd eller at folk ikke gidder å jobbe om ordningene er for gode. Et stadig mer brutalt arbeidsliv og mindre plass for de som ikke passer inn i det middelklassedominerte skolesystemet, fører til at flere blir dyttet ut av arbeidslivet og ut av samfunnet. Etterpå blir vi overrasket over at det etableres et filleproletariatet i form av rusmiddelmisbrukere.

I Ulikhetens pris av Kate Pickett og Richard Wilkinson har forfatterne gjort et omfattende arbeid på konsekvensene av ulikhet. Kort sagt er det sånn at samfunn med små forskjeller også har mindre samfunnsproblemer. Kriminaliteten er lavere, det er færre med ekstrem overvekt, det er høyere sosial mobilitet og mindre vold, for å nevne noe. Ikke overraskende finner forfatterne også ut at rusmiddelmisbruk er mindre utbredt i samfunn med små forskjeller. Å redusere økonomiske forskjeller er dermed også viktig for å redusere rusmiddelmisbruket.

En tåkete debatt
Debatten om skadebegrensende tiltak lider sterkt under nullvisjonens tåke. Den 2. august i år skreiv for eksempel lederen i Forbundet mot rusgift, Knut T. Reinås, i Dagbladet at han forstår at «aktive heroinavhengige skulle ønske seg heroinforeskrivning, på samme måte som hele miljøet av heroinbrukere ønsket seg metadon før dette ble innført. Men, slik metadon ikke har løst alle problemene, vil heroinforeskrivning heller ikke gjøre det». På hvilket annet politisk felt kreves det at skadebegrensende tiltak skal «løse alle problemer»?

Det finnes ikke ett enkelttiltak som kan løse narkotikaproblemet. Verken avkriminalisering, legalisering, heroinassistert behandling eller utbygging av behandlingsapparatet vil føre til at vi når et narkotikafritt samfunn. Men det narkotikafrie samfunnet har vi da heller ikke oppnådd med forbudspolitikken.

Forbudet mot heroin har muligens ikke direkte skyld i de høye overdosedødsfallene eller de kummerlige kårene denne gruppen rusmiddelavhengige lever under. Men forbudet er en del av helheten. Forbudet gjør at rusmiddelmisbrukere må kjøpe heroin på gata med varierende kvalitet, ofte utblandet med andre skadelige substanser. Forbudet gir ly til de menneskene som argumenterer med at skadereduserende tiltak, som sprøyterom, utdeling av sprøyter, metadonbehandling og heroinassistert behandling, skal begrenses. Dette minner om arbeidslinjas filosofi om at trygdeytelsene må være så lave at folk tvinges ut i arbeid. Hvis folk er arbeidsledige eller rusmiddelmisbrukere, har de seg sjøl å takke.

At spørsmålet om heroinassistert behandling tar så mye plass i offentligheten er også et resultat av denne type moralisme. I de fleste sammenhenger ville det vært et medisinskfaglig spørsmål. Men i dette tilfellet stikker politikerne kjepper i hjulene for behandlingsformen av frykt for hvordan velgerne vil reagere. Medisinfaget skal selvsagt ikke overlates til seg selv, men det er et paradoks at diskusjonen tar så mye plass i offentligheten med tanke på at vi knapt hører diskusjoner om den omfattende bruken av Ritalin, et amfetaminlignende legemiddel, rettet mot stadig flere barn i skolealder.

Hasj på polet
Vi må gå bort fra forbudslinja og åpne diskusjonen om alternativene. Ett tiltak som bør være relativt enkelt å bli enige om, er avkriminalisering av bruk av alle rusmidler. Dette innebærer at omsetning fortsatt er ulovlig, men at det er tillatt med brukerdoser. Som vi har sett over, har forbudet uansett liten eller ingen virkning. Dette ville kunne utløse mange positive ringvirkninger. De mest utsatte gruppene ville kunne få en mer menneskelig behandling. For ungdom vil mye av spenningsmomentet rundt cannabis forsvinne. Avkriminalisering ble blant annet foreslått av straffelovkommisjonen i 2002.

Men avkriminalisering fjerner ikke problemene som den ulovlige omsetninga skaper. Dette dreier seg om alt fra finansiering av kriminelle nettverk til de skadene som heroinavhengige blir utsatt for i et uregulert marked, sist illustrert med tilfellene av det ekstremt helseskadelige rusmiddelet «krokodil» som nå har dukket opp i Norge.

For å fjerne disse problemene må vi derfor gå inn å se på ulike måter å legge til rette for lovlig distribusjon av en del av i dag ulovlige rusmidler. Hovedmålet med dette er å ødelegge narkotikamarkedet mest mulig, uten å øke tilgjengeligheten. Mange av kritikerne av forbudslinja blir møtt med argumenter som tyder på at vi blir forstått dit hen at vi ønsker kokain på Kiwi. Det er selvsagt ikke riktig. De stoffene som blir legalisert, og det bør antakeligvis bare gjelde noen få stoffer, må bli underlagt streng kontroll. Bare slik kan vi ta kontroll framfor å overlate til markedet å definere utsalgssteder, pris, tilgjengelighet, aldersgrense, utvalg og kvalitet. Det finnes mange forslag til hvordan dette kan løses i praksis, blant annet distribusjon gjennom apotek, egne utsalg, Vinmonopolet eller legeordinering.

Å legalisere cannabis ville være et meget godt grep.

Å legalisere cannabis ville være et meget godt grep. Dette er det rusmiddelet flest i Norge bruker etter alkohol. Ved å distribuere dette ville store inntekter falt bort fra den svarte økonomien og kjøperne ville slippe å komme i kontakt med nettverk hvor hardere stoffer også er enkelt tilgjengelig. Dette har vært prøvd i ulike former rundt om i verden, uten at de katastrofebildene som blir malt opp har blitt en realitet. En mulig praktisk løsning i Norge er å bruke Vinmonopolet som utsalgssted. Aldersgrensen og styrken kan kontrolleres på samme måte som for sprit. Her kunne vi også fått inn andre såkalt lettere stoffer som khat og sopp. Enkelte har argumentert mot slike løsninger med begrunnelsen at de ikke ønsker tilstander med «hasjturisme». Dette kan enkelt unngås ved å nekte turister tilgang, slik de nå er i ferd med å innføre for «coffee shops» i Nederland.

Heroin utgjør den største delen av narkotikaforbruket målt i penger.[2] Vi må derfor sette i gang med heroinutdeling under streng kontroll. Dette alene vil i sum være tiltak som vil kunne redusere narkotikaforbruket drastisk, siden nyrekrutteringen vil vanskeliggjøres uten et fungerende heroinmarked på gata. Slike forslag innebærer ikke at vi går bort fra å definere rusmiddelmisbruk som et problem, men at vi ser at det finnes andre måter å regulere bruk og misbruk på. Denne distribusjonen kunne skjedd på egne sentre hvor de ansatte har spesialkompetanse i å følge opp rusmiddelmisbrukere. Her har vi erfaringer fra både Sveits og Danmark å lære av.

De fleste av i dag forbudte stoffer bør antakeligvis fortsatt være ulovlig å distribuere. Noen få stoffer kunne blitt distribuert via apotek. I den grad kokain, for eksempel, betraktes som et kult partystoff i dag, vil muligens dette imaget få seg en knekk når en må stå i kø på apoteket for å få det. Samtidig er det mulig at lovlig distribusjon er unødvendig, utstrekning og skadevirkninger av forbudet tatt i betraktning. Dette må være gjenstand for videre debatt.

Krigen må avlyses.

Å legge om rusmiddelpolitikken blir ikke enkelt. Det kommer til å bli både framskritt og tilbakeslag. Det viktigste er at vi slutter med vår skadelige og naive tro på at vi kan bli kvitt narkotika for godt. Krigen må avlyses. Rusmiddelmisbruk må gå over fra å være et kriminalitetsproblem til å bli et helseproblem. Økonomiske ressurser kan dermed flyttes over fra justis til helsesektoren. Da blir det tydeligere hvilke grupper av samfunnet som ender opp i en rusmisbrukssituasjon, og hvilke samfunnsmessige strukturer som gjør det mulig. Vi har greid å regulere alkoholkonsumet og sterkt redusere tobakksforbruket uten bruk av forbud. Dette er verdifulle erfaringer vi må lære av.

Knut T. Reinås svarer i «Narkotika og individualisme» her.