Den feministiske bølgen skal fosse inn i maktens korridorer.

Manglende likestilling er et globalt problem. I Norden eksisterer det en myte om at vi mer eller mindre har oppnådd likestilling og frihet fra diskriminering. Fakta om blant annet lønnsforskjeller og menns vold mot kvinner forteller oss noe annet.

For fortsatt lønner det seg å være mann. Kvinner tjener 85 kroner for hver 100-lapp menn tjener. Det tallet har vært mer eller mindre stabilt siden 1997. På kampanjen Taushet Tar Liv sine hjemmesider kan vi lese at hvert fjerde drap i Norge i perioden 1991 til 2011 var en kvinne drept av sin partner eller eks-partner. Den internasjonale kampanjen 16 dager forteller at en av fem kvinner i Norge har blitt utsatt for vold av en partner. Vi er langt fra et likestillingsutopia som Norge ofte tas til inntekt for. Likevel ser vi på langt nær nok tiltak rettet mot å bekjempe menns vold mot kvinner, sexisme, rasisme og diskriminering.

Feminisme er fredspolitikk. Feminisme er arbeidslivspolitikk.

Feministisk Initiativ trengs for å demme opp under denne savnede og underprioriterte dimensjonen i norsk politikk. Vi trenger en kraft som problematiserer og utfordrer kjønnsmaktordningen, heteronormativiteten og hvordan dette inngår i formingen av andre komplekse maktstrukturer. Strukturell diskriminering gjennomsyrer nær sagt alle deler av samfunnet og kan derfor ikke ses på som en særinteresse.

Nødvendig press
Ved å ha feminisme som det styrende perspektiv, vil vi oppnå en mer inkluderende og systemkritisk politikk, bedre egnet til å endre de strukturene som diskriminerer. Her kommer de andre partiene ofte til kort. Den rødgrønne regjeringen gjorde en del bra, for eksempel barnehageutbygging og utvidet pappaperm. Det var imidlertid omtrent null framgang på viktige saker som likelønn, voldsbekjempelse, økt kvinneandel i maktposisjoner og kampen mot skjønnhetstyranniet. Dette er selvsagt ikke ting som kan forandres ene og alene fra regjeringskontorene, det krever dyptgripende ideologiske og kulturelle endringer. Den store debatten om kjønn og makt som sårt trengtes ble imidlertid aldri startet. Kvinnebevegelsen, som kunne spilt en nøkkelrolle, fortsatte å være ekstremt underfinansiert sammenliknet med resten av sivilsamfunnet.

FI er viktig for å få de etablerte politiske partiene til å ta feminismen mer på alvor.

FI er viktig for å få de etablerte politiske partiene til å ta feminismen enda mer på alvor. Det er først nå SV har synliggjort feminisme som en egen hovedsak i partiprogrammet. Det er selvfølgelig positivt, vi feminister ønsker at alle partier skal ta feminisme og likestilling på alvor.

Oppfattes FI som en trussel som kan stjele stemmer fra andre partier, betyr det at vi løfter politikk de andre partiene ikke klarer å formulere. Hvis SV, Rødt og Ap er så flinke feminister som det de påstår, ville ikke FI blitt ansett som en trussel. SV og Rødt er partier under eller nær sperregrensa – argumentet om ikke å svekke venstresida kan dermed rettes tilbake til dem: Hvorfor slår de seg ikke sammen med andre partier for å hindre at venstresida svekkes? Grunnen til det er nok mye den samme som vi har for å etablere FI: Vi mener de andre partiene ikke fremmer de sakene vi er opptatt av godt nok. Høyrepartiene i Norge er dessuten dårligere på feminisme enn tilsvarende partier i for eksempel Sverige. Den blåblå regjeringen har fremmet politikk for å reversere likestillingen på flere områder. Vi mener dette skaper potensiale for FI til å appellere til feministisk innstilte velgere som ikke vil stemme på de tradisjonelle venstrepartiene.

Knus heteronormativiteten
De etablerte partiene har lenge latt feminisme spille en birolle i sin politikk. Selv om noen partier har fornuftige formuleringer om feminisme i sine programmer, blir dette i praksis gjerne nedprioritert og ansett som mindre viktig enn andre «tunge» saker. De bygger sin idé om feminisme og likestilling på mangelfulle oppfatninger av makt og snevre perspektiver på kjønn, klasse og sosial bakgrunn. Andre kategorier enn kvinne, mann, hetero, homo og lesbisk nevnes vanligvis ikke.

Feminisme er grunnleggende antirasistisk.

Der de nevnes, fremstår det som et avvik fra «normen». At partiene usynliggjør utradisjonelle identiteter og andre måter å leve på, påvirker holdningene i majoritetsbefolkningen. Vi trenger et parti som kan tale disse gruppenes saker på deres egne premisser, uten å anvende de standardiserte kategoriene vi så ofte plasserer mennesker inn i.

Jo, det er en helhetlig ideologi
Feminismen er en ideologi med et begrepsapparat og analyser som kan føre oss videre. Med analytiske ressurser tuftet på det vi kaller «interseksjonell feminisme», det vil si å se ulike former for undertrykking og diskriminering i sammenheng, kan vi lettere nå målet om at alle mennesker skal ha reelt like muligheter uansett kjønn, kjønnsidentitet, tro, hudfarge, etnisitet, funksjonsevne, seksualitet, alder, klasse og statsborgerskap.

Feminisme er fredspolitikk. Feminisme er arbeidslivspolitikk. Feminisme er grunnleggende antirasistisk. Feminisme er solidaritet med menn og kvinner i andre land. Vi trenger et feministisk parti som er sentrert rundt feminisme og som ikke nedprioriterer disse sakene når det virkelig gjelder.

I Sverige har FI klart å få nesten samtlige partier til å kalle seg feminister, og Stefan Löfven sin nye regjering har proklamert at de er en feministisk regjering. Uten FI hadde ikke dette vært mulig. Vi ønsker at den feministiske bølgen som nå skyller over Norge skal fosse inn i maktens korridorer. For å gjøre det trenger vi å være et parti som favner bredt og starter på nytt.