Hvorfor har noen nesten alt og andre nesten ingenting? Dette spørsmålet fortsetter å bli stilt så lenge det ikke finnes noe tilfredsstillende svar. Nylig ble det formulert igjen, i den ferske boka til den svenske forfatteren og filosofen Nina Björk, som handler om Rosa Luxemburg. Den revolusjonære, marxistiske tenkeren Luxemburg levde rundt forrige århundreskifte, i en tid der forskjellene mellom rik og fattig var himmelropende store, en tid der arbeidere ble utnyttet på det groveste mens en liten elite ble stadig rikere. Björk, og vi, lever i tid der forskjellene mellom rik og fattig er himmelropende store, og hvor arbeidere blir utnyttet på det groveste mens en liten elite stadig blir rikere. De 85 rikeste personene i verden har nå like mye penger som de 3,5 milliarder fattigste menneskene. Verdens rikeste prosent eier halvparten av verdens eiendom. Hvorfor?

Demokratiets teoretiker
I mangel på et tilfredsstillende svar bør vi se på forslag til endring av disse forholdene, på drømmer om et annet samfunn. Rosa Luxemburg er ideell i så måte. Alltid demokratisk, alltid skjerpet og en helt vanvittig intellektuell kapasitet. Hun framstår som en slags marxistisk barnestjerne som heldigvis fikk utviklet evnene sine og ble en av Europas aller første kvinner med doktorgrad. Hun var, for å sitere Björk, «deltagandets tänkare, aktivismens försvarare og demokratins teoretiker». I tillegg til Björks bok har også tegneseriebiografien Red Rosa av Kate Evans kommet ut på britiske Verso, til strålende anmeldelser. De to bøkene går inn i historien om Luxemburg og hennes drøm om sosialisme for å gjøre begge deler levende for oss i dag.

Verdens rikeste prosent eier halvparten av verdens eiendom. Hvorfor?

Drömmen om det röda og Red Rosa har mange likheter. De formidler begge historien om Rosa Luxemburgs liv, og dveler som regel ved de samme episodene, ofte de samme tekstene. Bak begge utgivelsene ligger et imponerende kildearbeid, og begge siterer Luxemburg selv i stor grad. I begge bøkene bryter også forfatteren selv inn og kommenterer Luxemburgs teorier og deres relevans for samtiden, om enn i mye større grad hos Björk. Bøkene diskuterer både revolusjon, marxisme, internasjonal solidaritet og arbeiderbevegelsen, samtidig som de dveler ved Luxemburgs eget, innholdsrike liv, hennes fengselsopphold, reiser, kjærlighet og død.

Det finnes likevel stor forskjeller: Evans har laget en tegneseriebiografi som følger Luxemburg alene med kun få henvisninger til konteksten rundt henne. Lik Steffen Kvernelands Munch-biografi, har Evans bestrebet seg på at så mye som mulig av teksten skal være direkte sitater, og det fungerer strålende, brev blir sømløst til replikker og illustrerte tanker. Visse passasjer er tekstunge, da det er mye teori som skal forklares, men de avløses av lommer med tablåer som zoomer inn på detaljer, bretter ut verdenshistorien i tegnede drag og lar forfatterens, realistiske og myke strek komme til sin rett.

Marxistisk skole
Nina Björks bok, som har undertittelen «Rosa Luxemburg, socialism, språk och kärlek», tar i større grad utgangspunkt i Luxemburg for å fremme visse analyser og poenger Björk mener vi trenger i dag. I tillegg gjennomgår hun, steg for steg, viktige marxistiske innsikter om det kapitalistiske produksjonssystemet. Man skulle kanskje tro det var skrevet nok bøker om det, men Björk lar Luxemburg guide oss til å tenke nytt.

For eksempel ser vi ut til å ikke helt forstå kapitalismen, eller glemme at det er det systemet vi lever i. For noe av det vi ofte krever av aktørene innenfor dagens kapitalisme er at de skal handle på en etisk måte. Vi vil bruke vår forbrukermakt til å vri verden i en mer etisk retning, vi ønsker at bedrifter skal ta samfunnsansvar og mange blir opprørte om en venn takker ja til å jobbe som lobbyist for oljeindustrien. Luxemburg og Björk minner da om at kapitalismen bare kan godta moralsk handling i en svært begrenset grad, da markedets jernlov er at man må ha stadig større vekst og erobre stadig nye markeder for ikke å gå under.

Kapitalismen ikke er en ideologi, den er et produksjonssett som krever vekst.

Det er ikke bare arbeideren som er fanget i denne logikken, kapitalisten er også det. Björk forklarer dette ved hjelp av en kapitalist som ansetter en baker, men vi kan ta en titt på litteraturproduksjonen siden dette er et bokmagasin. Man kan for eksempel se for seg at et forlag både gir ut bøker de tjener penger på og bøker og tidsskrifter de vil gi ut fordi de mener de er viktige, selv om de går i minus. En slik moralsk handling kan bare fungere i en konkurransesituasjon hvor konkurrentene gjør det samme, og en slik situasjon kan ikke vare lenge. Et forlag som vil overleve vil dermed i stadig større grad jage profitt, og veien dit er å gi ut garanterte bestselgere og for eksempel legge ned et tidsskrift. En slik handling fører ofte til moralsk fordømmelse og overraskelse, «det er vanskelig å forstå prioriteringen» og avgjørelsen er «et mysterium», kan folk si. Da glemmer man at kapitalismen ikke er en ideologi, den er et produksjonssett som krever vekst.

På Luxemburgs tid besto den stadige erobringen av nye markeder av imperialisme og krig. Det gjør den fortatt, på ulikt vis, samtidig som kapitalen i vestlige land stadig erobrer felt som tidligere sto utenfor markedet, som kulturen og offentlige tjenester. Så lenge vi har overlatt økonomien til ikke-demokratiske krefter hvis eneste bud er å gjøre profitt på andres arbeid, vil moralen ha nærmest ikke-eksisterende kår.

Kritikk av identitetspolitikk
I tillegg til å kritisere vår manglende evne til å innse hva slags system vi lever under, og at venstresida ikke helt ønsker å se det Sisyfosarbeidet den gjør ved å vinne små seire på fiendens banehalvdel som fort erobres tilbake, bruker Björk Luxemburg til å kritisere venstresidas identitetspolitikk. Hun har to poenger som henger sammen. For det første: Mange på dagens venstreside har en uvilje til å gi klasse en særstilling i forhold til andre undertrykkelsesmekanismer, som kjønn, rase og seksuell legning. I stedet snakker man om at de er sosiale konstruksjoner og virker sammen. Det stemmer selvsagt, men klasse står likevel i en særstilling fordi den kun er en sosial konstruksjon. Målet til feminismen er jo ikke å fjerne alle kjønnsorganer og antirasismen vil ikke trylle bort ulike hudfarger. Målet er at disse ulikhetene skal eksistere uten å være grunnlag for noen form for diskriminering. Med klasse er det annerledes, fordi den dagen vi fjerner diskriminering mellom klassene så fjerner vi også klassene selv. Med mindre man legger til grunn et klassebegrep som er opptatt av at underklassen ikke skal diskrimineres for det den er. Da blir målet å skape et samfunn der alle har respekt for Grandiosa og campingferier, men der noen få fortsatt tjener seg rike på at andre skaper profitt for dem. Det er verken sosialisme eller en særlig imponerende utopi.

Det andre poenget er knyttet til identitetspolitikkens opptatthet av hvem som taler og hvilken erfaring hen snakker ut i fra. «Cultural approproation» har blitt et moteord, og som Karin Haugen skrev i Klassekampen 29. september, hevder forfatter Lionel Shriver at det har utviklet seg en fryktkultur blant forfattere for å sette seg i andres kulturer og erfaringer. Kanskje er det også derfor virkelighetslitteratur er på moten? Denne type problemstillinger var fremmed for Rosa Luxemburg. Hun hadde overhodet ikke respekt for Grandiosa, snarere likte hun Goethe og Mozart og hadde nesten ingenting til felles med arbeiderne hvis kamp hun viet sitt liv. Hun var universitetsutdannet, kvinne, middelklasse, jøde og utlending som polsk i Tyskland. Disse kategoriene brydde hun seg ikke om, feminister som søker etter kvinnekamp i hennes tekster søker stort sett forgjeves. Snarere levde hun seg inn i og kjempet for et broderskap av arbeidere. Hennes fedreland var i følge henne selv det internasjonale sosialdemokratiet.

Hennes fedreland var det internasjonale sosialdemokratiet.

Denne ukompliserte og liketil holdningen til solidaritet mener Björk vi kan lære av i dag. For faren med å sette erfaringer som det viktigste er at solidariteten blir svekket fordi man ikke tør blande seg inn i «andres» kamper av frykt for å gjøre noe feil. Selvsagt kan bare den som utsettes for diskriminering vite hvordan det kjennes, men man behøver ikke ha personlig erfaring med undertrykkelse for å ville bekjempe den.

Hvor mye kan en kvinne elske?
Både Evans og Björk går inn på Luxemburgs kjærlighetsliv, som sett utenfra og målt opp mot sin samtidig framstår både normbrytende og hendelsesfullt. Luxemburg hadde mange elskere; både sin faste partner gjennom mesteparten av livet, Leo Jogiches, og den tolv år yngre sønnen til venninna Clara Zetkin, samt flere andre mot slutten av livet da disse to forholdene gikk over i vennskap. I beskrivelsen av forholdene spriker de to bøkene mest i sin tolkning av kildematerialet i Rosa Luxemburgs brev. Evans hinter kort til at Luxemburg drømte om et mer rotfast, vanlig liv med Jogiches og barn, men hevder hun fort konstaterte at det var umulig og levde godt med det. Hun gjorde, skriver Evans, hva enhver følsom, barnløs, uavhengig og verpesjuk sjel burde gjøre: hun skaffet seg en katt. Det er lett å si seg enig med Evans i at det trolig var det lureste for hennes intellektuelle virke. (I parentes kan det nevnes at Evans er en morskapsaktivist som har skrevet bøker om svangerskap og amming, så mot barn er hun ikke. Trolig mener hun at det er mye lettere for kvinner å få barn i dag uten å måtte utslette seg selv, og det har hun jo helt rett i).

Björk stopper mer opp ved kjærlighetsbrevene, for vitterlig uttrykker de en stor lengsel! Et ønske som bør tas på alvor! Hun svarer Evans direkte med «en katt är väl ungefär vad som kan passera i en kvinnas värld utan att hon mister det oberoende som varje feministisk hjältinna tycks vara tvungen att besitta».

Hun levde ut den feministiske normkritikken, men trodde ikke på den selv.

Kritikken hennes går igjen på at vi er for opptatt av hvem som utøver en handling snarere enn handlingen i seg selv. For Luxemburg elsket, tilsynelatende, mye sterkere enn kjæresten Jogiches, og skrev seg således inn i en klassisk kvinnerolle. Hun levde ut den feministiske normkritikken, men trodde ikke på den selv. Björk kritiserer altså feminismen igjen for å ikke bedømme menneskelige handlinger i seg selv, men å se mer på hvem som utfører dem.

Når Luxemburg for eksempel helt ignorer sine gamle foreldre og overlater omsorgen for dem til andre, kan feminister påpeke at hun ikke ville fått samme kritikk for å handle slik om hun var mann. Det er sant, men hva med handlingen i seg selv? «Kvinna respektive man blir då oerhört centrala storheter; subjektet – vem som gör något – blir viktigare än predikatet, vad någon gör. Skriver vi då inte in just de fasta identiteter som vår rörelse samtidigt säger sig vilja upplösa betydelsen av?».

I dag har vi blitt vante med å tenke innenfor nasjonalstaten og at demokratiet er begrenset til den politiske sfæren.

Drømmen om et større demokrati
Rosa Luxemburg levde og virket i en håpefull tid der størrelser som internasjonal solidaritet og økonomisk demokrati var en selvfølge, og man trodde det lå rett om hjørnet. I dag har vi blitt vante med å tenke innenfor nasjonalstaten og at demokratiet er begrenset til den politiske sfæren. Det marxistiske ønsket om å utvide demokratiet til å også gjelde økonomien, kalles en totalitær ideologi av nestlederen i det norske sosialdemokratiske paritet.

Statsviteren Colin Crouch kaller det «postdemokrati», en tilstand hvor den økonomiske makten utøver stadig større politisk innflytelse, uten at de formelle demokratiske institusjonene er avskaffet. Det er tilstanden nå, men framtiden skapes av oss og er fortsatt uviss. På et minnesmerke i Berlin over Luxemburg og andre kamerater står det: De døde maner oss. Evans og Björk maner Luxemburg og hennes rike, åpne tenkning fram. Som biografi er «Red Rosa» vakker og informativ, Björk har mye mer på hjertet enn bare livshistorien. Hun vil virke inn i vår tid.

Denne teksten har tidligere stått på trykk i Klassekampens Bokmagasin 15. oktober 2016.

Nina Björk
Drömmen om det röda. Rosa Luxemburg, socialism, språk och kärlek.
Wahlström & Widstrand 2016, 297 sider

 

 

 

 

Kate Evans
Red Rosa
Verso 2015, 220 sider