Bokomtale: Venstreekstremisme – Ideer og bevegelser, Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet, Nik. Brandal (red.), Dreyer Forlag, 2013. [1]

Det er kanskje talende for forskjellen mellom fjorårets antologi om Høyreekstremisme (Dreyer Forlag 2012), og den nylig utkomne Venstreekstremisme, at omslaget til førstnevnte bok hadde et skremmende fotografi av demonstranter fra den ungarske fascistbevegelsen Jobbik, mens den nye antologien om venstreekstremisme prydes av en propagandaplakat fra Maos Kina.

Kanskje hadde ingen av de seks-sju medlemmene i Tjen Folket mulighet til å stille til fotografering.

Hvor er venstreekstremismen å finne?
Høyrekstremisme er et aktuelt fenomen som kan illustreres med ferske bilder av uniformskledde medlemmer av det som nå er Ungarns tredje største parti. Venstreekstremisme finns knapt lenger. Særlig ikke i Norge, hvor Hans Petter Sjøli i sin artikkel «Den svarte tradisjonen» må vise til den skandaliserte grupperingen «Tjen Folket» som kanskje aller siste rest av venstreekstremisme. Kanskje hadde ingen av de seks-sju medlemmene i Tjen Folket mulighet til å stille til fotografering, og det var derfor forlaget landet på denne plakaten fra kulturrevolusjonen som forsidebilde? En kinesisk propagandaplakat utgjør jo også en langt mer skremmende illustrasjon på politisk ekstremisme enn et hvilket som helst foto av Tjen Folkets Kjell Gunnar Larsen som gjemmer unna offentlige støttekroner på SOS Rasismes kontor i Haugesund, så kanskje var det like greit.

Kanskje er det også talende at vi allerede på bokens femte linje finner ordet «tja», når Øystein Sørensen i sin innledning til antologien både spør og svarer på om venstreekstremisme egentlig er noe i det hele tatt, og om det er et ord man ofte støter på. Hvordan man skal definere ekstremisme, og ikke minst om det er snakk om et slags parallelt fenomen som inntreffer på samme måte og i like stor grad på politikkens høyre- og venstreside er i det hele tatt et veldig komplisert og vanskelig spørsmål. Det betyr ikke at man ikke skal stille det, heller tvert imot, men det betyr også at de som skal skrive om emnet må ha en presis tilnærming. Det er dessverre ikke tilfellet hos alle bidragsyterne til denne antologien.

Relasjonelle og normative definisjoner
Lars Gule fortjener ros for sin artikkel «Venstreekstremisme og terrorisme». Her trekker han veksler på sin egen ekstremismedefinisjon fra fjorårets Ekstremismens kjennetegn  (Spartacus 2012), og utfyller på mange måter Øystein Sørensens gode gjennomgang av ulike måter å definere ekstremisme på i de første avsnittene av bokas forord. Sørensen skiller mellom relasjonelle og normative definisjoner. Å la hva som er ekstremt defineres relasjonelt utelukkende ut i fra hva som er normalt, er som Sørensen selv skriver, problematisk all den tid hva som er normalt jo forandrer seg, og at det med en slik definisjon for eksempel kan omtales som ekstremt å ikke støtte Hitler hvis man er tysker i 1938.

Med en slik definisjon kan det for eksempel omtales som ekstremt å ikke støtte Hitler hvis man er tysker i 1938.

Et bedre alternativ vil derfor være å forsøke å definere et slags tidløst, normativt sentrum. Gule ser derfor til demokratiske prinsipper og menneskerettigheter som «våre best begrunnede og godt omforente etiske, moralske og juridiske normer». Oppslutning om disse blir da det normative sentrum ekstremistiske avvik defineres ut i fra. Dette er heller ikke helt uproblematisk, noe Gule også er fullstendig klar over, men det er i hvert fall noe det går an å forholde seg til i lesingen av den påfølgende artikkelen, som en godt forklart definisjon av det sentrale begrepet teksten hviler på.

Beklagelig ideologisk slagside
I mange av de andre artiklene er det dessverre ikke slik. Uten å forholde seg til diskusjonene av begrepet i Gules artikkel og Sørensens forord ligger det implisitt en definisjon av ekstremisme i flere av artiklene, som ikke forklares for leseren og som man kan mistenke at ikke er særlig klar for artikkelforfatterne selv heller. Selv om flere av artiklene har interessante enkeltstående poenger bærer helheten i antologien derfor preg av å være et sammensurium av vidt forskjellige aspekter ved vidt forskjellige venstreorienterte bevegelser, som så samles inn under overskriften «venstreekstremisme», uten at noen blir spesielt mye klokere av dét.

Dette er dessverre ofte et typisk trekk fra bøker om venstresidas mørke fortid: Den ideologiske slagsiden er så tydelig, og målet om å sverte venstresida i sin helhet blir så hellig, at forfattere og teoretikere ofte glemmer å føre grundige beviser for sine argumenter. De ender da heller med å trekke lange sammenhenger mellom alt som på et eller annet vis kan diskreditere venstreorientert tankegods.

Bård Larsens lange sprang
Denne kritikken rammer altså  antologien som helhet, men det skjer også innad i flere av artiklene. Under tittelen «SVs ekstreme kontakter» skriver for eksempel Bård Larsen en tekst som egentlig skal handle om SVs forhold til diverse lugubre statsledere og regimer, blant annet Romanias diktator Ceausescu og Nord-Koreas Kim Il Sung. I motsetning til hva tilfellet var for høyreekstremisme i tilsvarende antologi fra i fjor anses det altså som ekstremt for venstresida å ha hatt kontakt med eller rost regimer eller organisasjoner som det i sin tur går an å karakterisere som ekstreme. Det er for så vidt kanskje greit nok, men Larsen tillater seg også lange sprang til for eksempel enkelte av 70-tallets SV-medlemmers tanker om barneoppdragelse. For alt går jo opp i Larsens verden, alt passer sammen. Venstresida er ekstrem og totalitær, og dette siver igjennom i nærmest alt de foretar seg.

Larsen tillater seg også lange sprang til for eksempel enkelte av 70-tallets SV-medlemmers tanker om barneoppdragelse.

Da jeg i fjor forsøkte å imøtegå Larsens unyanserte angrep på partiet Rødt fikk jeg smake samme medisin: Svaret kom i form av en ny rekke beskyldninger om alt fra historisk determinisme og ønske om å skape «nye mennesker». Alt sammen meget løst knyttet til det vi liksom egentlig snakket om: partiet Rødt. Jeg sier ikke at Bård Larsen alltid er helt på jordet. Tvert i mot hender det jo ofte at han er inne på et og annet, og i sin ustoppelige iver etter å sverte alt og alle som har med venstresida og gjøre graver han også opp mye interessant kildemateriale som for eksempel mange sentrale SV-ere, i dette tilfellet, nok helst skulle sett at ble glemt. Men i Larsens fremstillinger forblir det alltid så upresist. Dermed blir det umulig å etterprøve argumentene, å diskutere, eller å i det hele tatt forsøke å komme fram til hva det egentlig er vi snakker om, annet enn at venstresida er ekstrem og totalitær osv. osv. Det blir ei eneste stor anti-kommunistisk suppe som sikkert er underholdende for høyreorienterte, og som nok også fungerer som effektiv skremselspropaganda overfor tvilere. Det kan jo også virke som om det heller er dette som er Larsen og Civitas målsetting, snarere enn å «formidle kunnskap og ideer som er tankevekkende og utvider rommet for den politiske debatt», slik det hevdes på «den liberale tenkesmia» sin nettside.

Antikommunistisk lettvinthet
En annen som gjør seg skyldig i noe av den samme antikommunistiske lettvintheten som Bård Larsen er Nina Witoszek. I hennes artikkel «Den totalitære fristelsens anatomi» er utgangspunktet en sammenligning av 68-opprørene i Øst-Europa og Vest-Europa. Et prisverdig prosjekt, og Witoszek er inne på mye interessant. Blant annet skriver hun tankevekkende om hvordan det fortonte seg for 68-opprørene i øst, som gjorde motstand mot det undertrykkende Sovjet-regimet, å se sine ånds- og generasjonsfrender i Paris bære plakater av Stalin og Lenin. Så går vi imidlertid raskt over i de mer luftige, nærmest uutholdelig lette, antikommunistiske sammenhenger når Witoszek hevder at «68’erne flyttet den tapte sosiale revolusjonen og dens dogma fra gatene til diskursen». I et poeng som ble utdypet under et innlegg på lanseringen av boka i Fritt Ords lokaler i forrige uke beklager Witoszek seg så over postmoderne relativisme, og kan dermed skylde alt hun mener er galt i dagens akademia på kommunistene. For alt henger sammen også her, og alt er venstresidas skyld.

Witoszek skriver tankevekkende om hvordan det fortonte seg for 68-opprørene i øst å se sine ånds- og generasjonsfrender i Paris bære plakater av Stalin og Lenin.

Alexandra Irene Larsen gjentar i sin artikkel «Venstreradikale og Midtøstenforskningen» sin kritikk av norske midtøstenforskere fra debatten hun startet i fjor. Hun mener at både Bjørn Olav Utvik og Knut Vikøyr er islam-apologeter i norsk offentlighet, og at deres holdning til islam er preget av at de er venstreorienterte. Foruten noen kjappe referanser til Lenins teorier om imperialisme, og et referat av amerikaneren Martin Kramers oppgjør med Edward Saids påvirkning på antropologien får vi allikevel ikke vite stort om hva alt dette har med ekstremisme og gjøre.

Ekstremisme å ta feil?
Det samme er tilfellet i Farhat Tajs artikkel «Venstresiden og den amerikanske dronekrigen i FATA». Her argumenterer Taj for at venstresiden tar feil i sitt syn på Obamas droneangrep på grensen mellom Pakistan og Afghanistan, og også at den internasjonale venstresiden er i utakt med lokale venstreorienterte grupper i området. Dette mener hun skyldes den globale venstresidens ideologiske blindhet og innbitte antiamerikanisme.

Det kan jo godt tenkes at dette faktisk er tilfellet, jeg vet ikke nok om dette spørsmålet til å uttale meg om det, men i begge disse eksemplene må det være lov å si at definisjonen på ekstremisme har blitt dratt vel langt. Er det ekstremt å ta feil? Åpenbart ikke, og Taj og Larsens forsøk på å vise at venstresida tar feil i disse spørsmålene fordi de er ekstreme forblir dessverre ganske spede. Dermed gir spesielt disse to artiklene, sammen med John Færseths artikkel «Den tolererte antisemittismen», en gjennomgang av ulike mer eller mindre antisemittiske uttalelser fra enkeltpersoner med ulik grad av tilknytning til ulike venstreorienterte miljøer i Norge, antologien et preg av mer å være et angrep på venstresida som helhet, enn et bidrag til forskning og konstruktiv debatt.

AKP (ml) sine julegavedirektiver
Over halvparten av artiklene handler om Vesteuropeisk maoisme og AKP (ml). Har vi ikke snart fått nok bøker og artikler som handler om AKP (ml) og på et eller annet vis trekker dem enda lenger ned i søla?

Ordet ekstremt blir liksom ikke dekkende lenger når man hører om direktiver fra partiledelsen om hva slags julegaver man skulle kjøpe.

Nei, det synes jeg ikke. For en som er født i 1985, er det få ting som fascinerer mer enn artikler, bøker og muntlige historier om hvor utrolig forskjellig den politiske kulturen i Norge på 70-tallet var fra den jeg selv er vant med. Ordet ekstremt blir liksom ikke dekkende lenger når man hører om direktiver fra partiledelsen om hva slags julegaver man skulle kjøpe (ifølge Bjørn Westlie), pinlige sjølkritikks-seanser, og enda pinligere forsøk på proletarisering og omvending av nye arbeidskamerater til marxismen-leninismen og Mao Zedongs lære. Tidligere i vinter hadde jeg gleden av å lese gjennom de seks-sju første årgangene av avisa Klassekampen for et forskningsprosjekt, og det er liten tvil om at i hvert fall retorikken til ml-erne var av en ganske mye mer aggressiv karakter enn hva man kan finne i dagens politiske miljøer.

Farlige for hvem?
Men var de farlige? Slik som høyreekstreme har bevist gang på gang at de er? Det er det lite som tyder på. Bjørn Westlie skriver godt om militarismen i AKP i artikkelen «AKPs ekstremisme». Som vi kan lese i Bernt Hagtvets artikkel «Den store tankeløsheten og det manglende alvoret» ble Hagtvet selv truet med søksmål etter å i 2003 ha antydet at enkelte AKP-ere drev med våpentrening. Noe svar på hvorvidt dette forekom i organiserte former får vi ikke, men Westlie går grundig gjennom militariseringen av AKP, både i årene da vekten lå på forberedelser til den nært forestående revolusjonen, men spesielt fra årene etter 1974, hvor militariseringen i stor grad var basert på en forsvarstankegang. AKP (ml) forberedte seg på en sovjetisk invasjon.

Det er det lett å le av nå som vi vet at dette aldri skjedde, men helt alene om å frykte en tredje verdenskrig var jo ikke ml-erne under den kalde krigen. Mye av kritikken av AKP (ml) bærer jo også preg av at vi nå er vitne til «vinnerne» fra 70-tallets store politiske kamper, som harselerer med taperne. Uansett fikk militariseringen av partiet mange triste konsekvenser for AKP (ml) selv, men farlig for noen andre var det neppe.

En norsk historiker, som skal få forbli anonym, hevdet en gang ironisk overfor meg at AKP (ml) egentlig burde ha fått medalje.

«Folkekrig» versus terrorisme
En norsk historiker, som skal få forbli anonym, hevdet en gang ironisk overfor meg at AKP (ml) egentlig burde ha fått medalje, og ikke herses med slik de gjør i dagens offentlighet. AKP (ml)-bevegelsen bidro jo også positivt til det norske samfunn, blant annet gjorde de slutt på Arbeiderpartiets arrogante maktmonopol i norsk fagbevegelse, de inspirerte opptil flere fra arbeiderklassen til intens studievirksomhet (om enn først og fremst av løsrevne Mao-sitater), og de bidro med mye annet som tidligere partiformann Pål Steigan sikkert vil komme inn på i sine nært forestående memoarer. Men den nevnte professor mente medaljen var fortjent fordi AKP (ml) faktisk demmet opp for politisk terrorisme i Norge.

AKP (ml) sin «masselinje» innebar forberedelser til en «folkekrig» av kinesisk type, og forbød terroraksjoner for å framprovosere en revolusjonær situasjon. Slike fikk man se  i mange andre land i Europa, spesielt i Vest-Tyskland og Italia, og disse er grundig beskrevet i henholdsvis Dag Einar Thorsens artikkel «Venstreekstrem terrorisme i Vest-Europa etter 1968» og Nik. Brandals «Ved utopiens slutt». AKP (ml) tiltrakk seg de aller mest radikale ungdommene i Norge, de som kanskje i andre land ville ha blitt med i grupperinger som RAF og Brigate Rosse. Dermed går det faktisk an å hevde, slik Lars Gule gjør i sin artikkel, at AKP  (ml) «fungerte som et bolverk mot venstreterrorisme i Norge». De skal jo også «bryskt» ha avvist kontakt fra den tyske Baader Meinhof-gruppen.

AKP (ml) versus John Wayne
Odd Arvid Storsveen, en av opptil flere eks AKP-ere som skriver i denne antologien, omtaler flere aksjoner på 70-tallet hvor grupper ledet av miljøer fra SUF (ml) og etter hvert AKP (ml) forsøkte å stanse bruk av ytringsfrihet.[2] Det gjaldt i stor grad filmvisninger, blant annet av John Waynes propagandakalkun Green Berets fra 1969, om amerikanske spesialstyrker i Vietnam. Storsveen har rett i at aksjonistene krysset en prinsipiell grense ved å ikke nøye seg med å demonstrere utenfor kinosalen, men faktisk forsøke å stanse visninger av filmen. Allikevel er det vanskelig å la seg hisse opp over at langhårede ungdommer forsøkte å stoppe en propagandafilm fra verdens mektigste stat, militærmakt og kulturindustri. Særlig ekstremt kan det neppe sies å ha vært, selv om den prinsipielle diskusjonen for så vidt er nok så interessant.

Om USA nok hadde et visst kulturelt og politisk hegemoni på 70-tallet, så er i hvert fall flere av bidragsyterne i denne antologien antakeligvis enige om at Norge i 2013 preges av at det er AKP-ere, SV-ere og annet venstreekstremt rask som på subtilt vis trekker i alle tråder, og med sin unike blanding av grusomhet og naivitet styrer samfunnet lukt mot undergangen. I innledningen spør Øystein Sørensen hvorfor begrepet venstreekstremisme brukes så mye mindre enn begrepet høyreekstremisme. Det antydes at svaret ikke nødvendigvis ligger i at det finnes mindre venstreekstremisme, eller at det er mindre farlig, men snarere i det Alexandra Irene Larsen omtaler som «de venstreintellektuelles hegemoni», som det nå er blitt så populært å være et offer for. Under lanseringen av boka i forrige uke stilte også en indignert historielektor spørsmål om hvordan det kunne være mulig at tre tidligere AKP-ere var blant de ti som hadde levert essays til et nytt historieverk for den videregående skole fra et stort norsk forlag. Andre fulgte opp og spurte hvorfor det skulle være sånn at det fester seg et så stort stigma til det å ha vært høyreekstrem, men ikke noe lignende til det å ha vært venstreekstrem.

«Tilgitte» venstreekstreme?
Fortellingen om ml-erne som i ettertid nærmest alle har blitt millionærer og mektige aktører i kultureliten er betydelig overdrevet. Allikevel er det jo en del av de som var med i den store politiske vekkelsen som hjemsøkte vårt land, og derfor ville «smadre» det borgerlige samfunn, som paradoksalt nok har kunnet gå inn i roller som samfunnsstøtter etterpå. Bjørn Westlie, selv høyskolelektor ved HiOA svarte at dette hadde å gjøre med hvem det var som ble AKP-ere. Rett og slett hva slags folk de var, og hvilke talenter mange av dem hadde. Lars Gule hadde et enda enklere svar på hvorfor tidligere venstreekstreme er lettere å «tilgi» enn tidligere høyreekstreme: Fordi venstreekstreme er mye smartere.

Spesielt i vår del av verden har høyreekstreme ofte hørt til de vi på ukorrekt vis noen ganger omtaler som «samfunnets tapere». Frustrerte, sinte og ikke spesielt intelligente menn(esker), som baserer mye av sitt verdenssyn på ting som overhodet ikke stemmer. Ta for eksempel den vanvittige Eurabia-teorien  eller myten om Sions vises protokoller. Slik er det, i hvert fall ikke i like stor grad, med bevegelser eller personer vi kanskje kan omtale som venstreekstreme: Det er jo faktisk sånn at vi lever i et klassedelt samfunn, og at de som sitter på toppen, ganske uavhengig av det representative demokratiet, både har en helt annen makt over samfunnsutviklingen enn folkeflertallet, og også helt andre interesser å forsvare.

Sammensatte svar
Her ligger også kimen til hvorfor det er så vanskelig å snakke om venstreekstremisme: De har jo litt rett.

Spørsmålene vi må stille er nettopp hvor det har gått feil for bevegelser, enkeltmennesker og stater som har forsøkt å bygge sosialisme, men også i hvor stor grad kan man stole på høyresidas rapporter om venstresidas fallitt, og hvor langt skal man gå i å føre en slik debatt på høyresidas premisser.

Svarene er mange og sammensatte, men jeg har fortsatt til gode å bli overbevist om at ethvert forsøk på å endre maktstrukturene i samfunnet er nødt til å ende opp i totalitarisme og ekstremisme. Man kan mistenke at opptil flere av de som bidrar i antologien Venstreekstremisme vil ha oss til å tro nettopp det. Folk som Bård Larsen kommer neppe til å gi seg før alle sosialister omfavner kapitalismen og ber på våre knær om unnskyldning for at vi noen gang hadde trodd at det var mulig å få til noe bedre.  Nettopp derfor har boka begrenset verdi.

Venstresidas mange feilgrep må studeres grundig, og denne antologien er et bidrag til det.

Selvbekreftende underholdning
Venstresidas mange feilgrep må studeres grundig, og denne antologien er et bidrag til det. Den nærmest triumferende insisteringen på å trekke fram alle mulige mer eller mindre problematiske aspekter ved store og små venstreorienterte grupperinger i Norge og i utlandet, ofte nærmest helt uten konstruktiv interesse for den politiske situasjonen i verken fortid eller nåtid, gjør imidlertid at boka i stor grad blir stående som nok en høyreorientert utgivelse om alt som er teit med venstresida. Derfor vil den nok passe best som selvbekreftende underholdning for de som allerede ser sosialisme som blodtørstig ondskap, og den private eiendomsretten som det eneste saliggjørende.

Jeg vil allikevel anbefale alle på venstresida å lese boka, med et kritisk blikk både på artiklene og argumentasjonen, men også på eget politisk idegrunnlag. «Det kan da ikke være noe hyggelig for det jevne venstreorienterte medlem av DNA eller SV å bli slått i hartkorn med selvmordsbombere i Tyrkia», skriver Øystein Sørensen i sitt forord. Det kan jeg bekrefte at det ikke er, ei heller for de av oss som er medlem av Rødt. I et oppslag i Klassekampen i forbindelse med lanseringen hevdet Nik. Brandal at begrepet venstreekstremisme kunne være nyttig for å få den norske venstresida til å «rydde i eget hus». Dessverre er det ikke fullt så enkelt, og mitt største ankepunkt mot denne boka er at den prøver å få noe som er veldig vanskelig til å framstå som ganske enkelt. Det ville ha vært prisverdig i pedagogisk øyemed, men det er det ikke når den politiske slagsiden er såpass tydelig som her.

Noter:

[1] Undertegnede er, i likhet med bokas tre redaktører og flere av forfatterne, selv tilknyttet UiOs Nettverk for studier av totalitarisme og demokrati (NeST). Øystein Sørensen var blant annet veileder for min masteroppgave i historie.
[2] Her bør det nevnes at undertegnede var engasjert i et månedsverk som vit. ass. for Storsveen tidligere i år, og jobbet spesifikt med innhenting av kilder til nettopp denne artikkelen.