Så var det på’n igjen. Like sikkert som at våren fører med seg en resirkulert debatt om flaggbruk på 17. mai, har det igjen vært tid for jordbruksforhandlinger. Det har ikke vært noen grunn til å tro at det ville gå annerledes enn det pleier: Bøndene gjør det klart at de krever en kraftig økning i inntekten. Regjeringen avspiser dem med noe midt på treet – eller litt bedre enn vanlig, siden det er valgår – men ikke noe som løser de strukturelle problemene i næringa, eller som gjør at neste generasjon får tro på at det finnes en framtid som bonde. Samtidig sier de rødgrønne at det tross alt vil bli enda verre med en borgerlig regjering, mens høyresida (kanskje ikke i valgår) stempler bøndene som usolidariske og umoderne. Partiets Rødts rolle i denne historien kunne for så vidt også vært den samme gamle, all den tid vi alltid, også i år, har støttet bøndenes krav. Men Rødt vil også gå lengre. Landbruksforhandlingene burde vært en gyllen anledning til å reise debatten om hva vi vil med norsk landbruk, og hvordan landbruket bør sees i sammenheng med samfunnsutviklingen på andre områder.

En ny matpolitikk
Norge og verden trenger en ny matpolitikk. Med matpolitikk mener jeg en politikk som ser sammenhengen mellom alle de politikkfeltene som berører og berøres av det vi spiser, og mellom ulike typer mat, både fra landbruk og fiskerier: Hvordan maten produseres, distribueres, konsumeres og hvilke konsekvenser produksjon, distribusjon og konsum får for folk, natur og kultur. Mat er noe annet enn hårspenner og bilseter. Mat er det mest grunnleggende for vår overlevelse. Derfor må maten behandles annerledes enn andre varer.

Mangelen på en skikkelig forbrukerpolitikk og regulering av industri og distribusjon, gjør at maten vi spiser blir mindre trygg, god og sunn.

Norge bør føre en matpolitikk som gjør at folk har tilgang på god, sunn og trygg mat som er produsert på en måte som ivaretar de som lager den, de ressursene som går inn i produksjonen, og omgivelsene den produseres i. Det er ikke tilfellet i dag.

Myndighetene har satset på effektivisering og intensiv drift, særlig i form av fiskeoppdrett og kjøttproduksjon, en politikk bøndenes organisasjoner har støttet. Det er de store brukene med intensiv drift, særlig med svin og kylling, som vokser. Antallet gårdsbruk har blitt mer enn halvert på tjue år, samtidig som bøndenes inntekt har stått stille siden 1970-tallet. De fleste bønder lever av subsidiene, mens det vi betaler i butikken havner hos industri og kjeder. Årets forhandlinger legger ikke opp til å gjøre noe med disse tendensene, på tross av manglende suksess og mange ulemper. Videre: Utslippene fra produksjon og transport skader miljøet mer enn det hadde trengt å gjøre. Samtidig forekommer sosial dumping og elendige arbeidsforhold i fiskeindustri, jordbruk og servicenæring. Norsk oppdrettsnæring og kjøttproduksjon bidrar til at presset på ressursgrunnlaget øker voldsomt, spesielt gjennom rekordstor fôrimport. Matsikkerhet er et sentralt politisk mål, men selvforsyninga går ned. Sammen øker dette sårbarheten for forsyningskriser, klimaendringer og sykdomsspredning. Den siste tidas medieoppslag om hestekjøtt og matjuks har vist hvordan mangelen på en skikkelig forbrukerpolitikk og regulering av industri og distribusjon, gjør at maten vi spiser blir mindre trygg, god og sunn, med betydelig klassemessig slagside.

Sterkere virkemidler
Mange store problemer, som alle har sitt utgangspunkt i én ting: Hva vi spiser. Men politikk som skal løse disse problemene eksisterer nesten ikke. Politikerne ser ut til å akseptere dagens situasjon med markedsløsninger, monopol og dårlig regulering. Det kan synes som at det ikke finnes andre alternativer enn en litt dårlig rødgrønn regjering, eller en borgerlig regjering som er enda litt dårligere eller bedre – alt etter hvordan man ser det. Men utfordringene i norsk matsektor løses ikke gjennom ressurspress, dårlige arbeidsforhold og usunn mat. Noen av de viktigste grepene for at Norge igjen skal få en matpolitikk som setter folk og miljø først er:

Dagligvarekjedenes og industriens styring av priser, produksjon og konsum må reduseres.

Dagligvarekjedenes og industriens styring av priser, produksjon og konsum må reduseres, og folkets, bøndenes, fiskernes og foredlingsarbeidernes makt må økes tilsvarende. Det må blant annet innføres strengere regler som begrenser eierskapskonsentrasjonen og forbud mot prisdumping.

Skal selvforsyningsgraden økes, må sterkere virkemidler tas i bruk . Bruken av importert kraftfôr må reduseres kraftig og på sikt fases helt ut. Vi er avhengig av import av en del matvarer, som korn og frukt. Men størst mulig selvforsyning skal være prinsippet, ikke fordi vi vil være snille med bøndene, men fordi lokal matproduksjon er trygt, solidarisk, fører til lavere utslipp og reduserer vår sårbarhet for internasjonale prissvingninger og katastrofer. Det innebærer samtidig en omlegging til en mye mer miljø-, klima- og helsevennlig diett, med mindre kjøtt og oppdrettsfisk.

En bærekraftig matpolitikk
Fiskeripolitikken må legges om slik at små båter med kvalitet og bærekraftig fiske blir prioritert. Det må stilles strengere krav til ilandføring av fisk og en satsing på foredlingsindustri og økt konsum av villfanget fisk i Norge. Samtidig må kvalitet og bærekraft få større fokus i oppdrettsnæringa, og volumet må ned. Også her må eierskapskonsentrasjonen begrenses, og bruk av matfisk til fôr må forbys.

Bøndenes inntekt og produksjonsvilkår må bedres betraktelig, slik at flere unge ser en framtid i næringa.

Bøndenes inntekt og produksjonsvilkår må bedres betraktelig, slik at flere unge ser en framtid i næringa. For at dette skal skje, må prisen på maten opp slik at den i større grad reflekterer produksjonskostnadene. Dette forutsetter at økte matpriser ikke går utover den delen av befolkningen som har minst å rutte med, slik det har gjort i mange land. Men kampen for sosial utjevning må tas ved omfordeling gjennom skattlegging og fellesskapsløsninger, ikke matpriser.

Det må bli lettere å spise sunt, og det er politikernes ansvar. Ingen flere kreative merkeordninger, men hardere skatt på usunt fett og sukker og strengere standarder for – og kontroll av – hva som er lov å putte i maten.

Dette er noen av de grepene som må tas for at Norge skal få en bærekraftig matpolitikk, til det beste for menneskene, miljøet og maten vi spiser. Det er mulig å ta styringen over matpolitikken tilbake dersom vi får til en bred folkelig allianse for slike krav.

Et kortere versjon av denne kronikken er også publisert i Nationen (16. mai 2013).