Under NRKs lange sending da svenskene nylig valgte ny riksdag, ble Civita-leder Kristin Clemet plassert i studio som observatør og ekspert, side om side med UiO-forsker Anders Ravik Jupskås. Dette har nå utløst en rekke klager til Kringkastingsrådet, som skal diskutere saken på førstkommende møte.

Selvsagt har Clemet en legitim plass i en diskusjon om det svenske valget. Hun er en politisk veteran, god til å lese det politiske spillet, hun er god til å formidle på en forståelig måte og har i så måte mye å bidra med i en slik sending. Problemet ligger i sammensetningen av panelet og rolleforståelsen.

Clemet er omtrent så langt fra en fri forsker og uhildet ekspert som det er mulig å komme.

Plassen NRK satte Clemet på tilhører tradisjonelt typer som hennes makker, UiO-forsker Anders Ravik Jupskås. Denne gangen satte NRK Kristin Clemet ved siden av forskeren. NRKs format behandlet Clemet som om hun er like mye (eller lite) nøytral ekspert som Jupskås. Men disse to har ikke samme rolle.

Clemet er omtrent så langt fra en fri forsker og uhildet ekspert som det er mulig å komme. En ting er at hun er tidligere Høyre-statsråd, tidligere NHO-direktør og sågar oppvokst som datter av Høyres daværende generalsekretær. Det sentrale her er likevel at hun har sin lønn fra Civita, som er eid av mektige særinteresser, ja faktisk noen av landets rikeste menn, som Stein Erik Hagen og tobakk/Ferd-Andresen. Samt Rederiforbundet og NHO, ifølge den siste aksjonærutskriften jeg finner.

Civita er selvsagt ikke noe reklamebyrå på oppdrag for disse særinteressene. I det daglige står Kristin Clemet fritt til å mene både det ene og det andre. Men like selvsagt er det at Civita eksisterer kun så lenge eierne ser seg tjent med Civitas virksomhet. Og disse eierne representerer på noen måter det motsatte av demokrati og folkestyre. De representerer økonomisk maktkonsentrasjon og pengestyre. Folkestyret er en motvekt til deres makt.

Civita eksisterer kun så lenge eierne ser seg tjent med Civitas virksomhet.

Hvordan gikk det så med valgsendingen, da Civita-sjefen skulle inn i rollen som ekspertkommentator ved siden av forskeren fra UiO? Det gikk ikke så veldig bra. Det stemmer sikkert, slik hun forsikrer i Klassekampen, at Clemet gjorde sitt «beste for å være noenlunde objektiv». Men hun gjorde det innenfor sitt ideologisk høyreorienterte verdensbilde, og der er det ikke alt som er forskningsbasert, for å si det sånn.

1. Sverigedemokraterna og Frp
«Nå må vi passe på at vi ikke sammenligner Sverigedemokratene og Fremskrittspartiet for mye», utbryter Clemet under sendingen, «for det er to veldig forskjellige partier.»

Dette kan man selvsagt argumentere for. Men det er også slik at Frp-politiker Christian Tybring Gjedde «mener det er mange likheter mellom partiene», ifølge Aftenposten, såpass mange at han og «Per-Willy Amundsen i Frp er åpne for samarbeid med Sverigedemokraterna».

Kristin Clemet er en politisk aktør med interesse av å påvirke hvordan seerne oppfatter Frp.

Det NRK-seere flest kanskje ikke vet, er at Kristin Clemet er en politisk aktør med interesse av å påvirke hvordan seerne oppfatter Frp. Hun har lenge ivret for at Høyre og Venstre og KrF skal samarbeide med Sylvi Listhaug og co. Dette er også viljen til tunge kapitaleiere som ønsker å tone ned verdipolitiske motsetninger for å sikre borgerlig samling og dermed flertall for politikken de er opptatt av å få gjennomført, som redusert skatt på rikdom.

Siden Civitas strategi er tjent med å nedtone fremmedfiendtlighet i Frp, er det også nærliggende for Clemet å innprente NRK-seerne at Frp og Sverigedemokraterna er «veldig forskjellige». En kommentator fra Agenda kunne vektlagt andre ting. Det samme kan sies om Manifest Tankesmie.

2. Analysen av Sverigedemokraternas gjennombrudd
Slik Clemet under sendingen omtaler gjennombruddet til Sverigedemokraterna (SD), står det i et en-til-en-forhold med «innvandringsdebatten» som svenskene «har forsøkt å legge lokk på i mange år». Det mange NRK-seere kanskje ikke vet, er at det pågår en debatt om hva som er driverne bak framgangen til protestpartier som SD.

I denne debatten hevder Clemet at årsaken i all hovedsak er innvandrerne som er kommet til europeiske land, mens hun ivrig avviser alle som mener proteststemmingen også kan skyldes arbeidsløshet og de økende klasseskillene i dagens kapitalisme.

Svensker som ble hengende etter inntektsmessig var kraftig overrepresentert blant SDs velgere og folkevalgte anno 2014.

Jeg er selvsagt enig i at innvandringsmotstand er SDs klare hovedsak. Faktum er likevel at SDs suksess faller sammen med perioden etter finanskrisen i 2008, som kostet Sverige omlag 100 000 industriarbeidsplasser. Samtidig førte den borgerlige regjeringen Reinfeldt en hardhendt høyrepolitikk i perioden 2006–2014, en periode som endte i SDs gjennombrudd, som i stor grad ble oppnådd ved at partiet nådde ut til kapitalismens «tapere»: Svensker som ble hengende etter inntektsmessig var kraftig overrepresentert blant SDs velgere og folkevalgte anno 2014, viser en grundig studie.

Noe av dette er undersøkt i detalj. En annen studie viser at støtten til SD økte blant folk som fikk varsel om oppsigelse i 2009 og at denne effekten var sterkere i områder hvor det fins mange innvandrere med lav utdanning. Det er altså ikke så enkelt at «innvandring gir økt oppslutning om SD». Vi ser også en mekanisme der «økt frykt for arbeidsløshet gir en økt tilbøyelighet til å stemme innvandringsfiendtlig».

Innvandrernes funksjon i dette tilfellet er ikke å være årsak til den økonomiske utryggheten, men syndebukk for problemer som har sin årsak et ganske annet sted.

Innvandrernes funksjon i dette tilfellet er ikke å være årsak til den økonomiske utryggheten, som fulgte av finanskrisa, men syndebukk for problemer som har sin årsak et ganske annet sted. Fra Civitas «ekspert» får NRK-seerne like fullt bare høre at SD-framgangen handler om «innvandringsdebatten» og «integreringspolitikken». Både Manifest og Agenda ville nok vektlagt flere forhold.

3. Analysen av sosialdemokratiske partier
Clemets analyse er at sosialdemokratiske partiers fall i mange europeiske land har lite å gjøre med økende klasseskiller over flere tiår, økonomisk maktkonsentrasjon eller massearbeidsløshet, hun mener at den vanskelige nøtta er «innvandringsdebatten». Analysen hun bygger dette på under NRKs valgsending om Sverige er ikke ukontroversiell.

Først hevder Clemet at sosialdemokratenes «selvforståelse er at de skal være et parti for de svakeste, de ressurssvake, de som sitter nederst ved bordet». Dette er feil. De store sosialdemokratiske partiene har vært arbeiderpartier for brede lag av lønnsmottakerne, ikke trygdepartier for «de svakeste». Hvis noen har vært mest opptatt av «de svakeste» er det nok heller SV enn Ap.

Med andre ord: Flyktningene truer velferdsstaten, og der har du sosialdemokratenes problem.

I forlengelsen av denne feilen spør Clemet hvem som er disse svake «i dag, når den gamle arbeiderklassen har blitt en middelklasse, og blitt en overklasse i verden?» Slik lyder altså Civitas klasseanalyse i et Norge der økonomisk ulikhet mellom de rikeste og folk flest har økt kraftig de siste 30 årene, der levealderen blant tannleger (menn) er hele ni år høyere enn blant truckførere, der 1 av 5 ansatte under 30 frykter konsekvensene av å fagorganisere seg.

De «svake» som Clemet snakker om, nå som den norske arbeiderklassen har blitt en overklasse i verden, er altså «innvandrerne». Derfor burde et parti for «de svakeste», slik hun utmaler Ap, angivelig føre «en liberal innvandringspolitikk», men det vil dessverre «true noen av de godene man har bygget opp gjennom århundrer, altså et velfungerende og velordnet arbeidsliv, en velferdsstat som fungerer». Med andre ord: Flyktningene truer velferdsstaten, og der har du sosialdemokratenes problem.

Dette synet har bred støtte innen Frp, og blant flere, og har sin rettmessige plass i NRKs sendinger, men da som meningsytring.

Under sendingen hevder Clemet videre at sosialdemokratiske partier «har byttet ut mange av arbeidervelgerne sine med velgere som er ansatt i offentlig sektor». Her kan man spørre: Hvem er tjent med at renholderne i kommune og stat, helsefagarbeidererne i sykehus og sykehjem, assistenene i barnehagene, de offentlig ansatte bussjåførene og renovasjonsarbeiderne, eller vaktmesterne på skolene ikke skal regnes til «arbeiderklassen»? Dette er i alle fall ikke politisk nøytrale spørsmål. En representant for Agenda eller Manifest ville nok ordlagt seg annerledes.

Her kan man spørre: Hvem er tjent med at renholderne i kommune og stat, helsefagarbeidererne i sykehus og sykehjem, assistenene i barnehagene, de offentlig ansatte bussjåførene og renovasjonsarbeiderne, eller vaktmesterne på skolene ikke skal regnes til «arbeiderklassen»?

Så hevder Clemet at «mange av arbeiderklassevelgerne», som sosialdemokratene angivelig har byttet ut, «har gått blant annet til disse høyrepopulistiske partiene». Det stemmer at en del arbeidere har gått til høyrepopulistene, noe jeg selv har skrevet en bok om. Men faktum er like fullt at oppslutningen blant LOs medlemmer om de rødgrønne partiene (Ap, Sp, SV og Rødt) var 68 prosent ved siste valg. Ap hadde faktisk 4,5 ganger så høy oppslutning blant LO-medlemmene som Frp, som fikk bare 8,8 prosent. Dette glemmer Civitas ekspert å nevne.

Jeg vet ikke helt hvor Clemets arbeiderklasse befinner seg, men det er tydeligvis ikke i LO.

4. Beskrivelsen av norsk opinion
Kristin Clemet er vedvarende opptatt av å fortelle at den tradisjonelle høyre-venstre-aksen, bygd på interessemotsetninger mellom kapitaleiere og lønnsarbeidere, kommer stadig mer i bakgrunnen, mens andre motsetninger trer fram. «Det gamle blokksystemet bryter sammen», hevder hun i NRKs valgstudio, fordi «det er andre spørsmål som velgerne prioriterer veldig høyt».

«Da vi hadde valg i 2017,» opplyser Clemet, «var spørsmålet velgerne mente var aller viktigst innvandring». Det er sant at valgdagsmålingens oppslutning om «innvandring» som viktigste sak ved valget ble i høy i 2017, med 28 prosent. (Merk at summen av svar ligger nærmere 200 prosent, fordi folk får nevne opptil to saker). Dette skyldes at 70 prosent av Frp-velgerne satte innvandring øverst. Men tallet 28 er altså mye lavere enn de 50 prosent som du får ved å slå sammen helse, omsorg og utdanning til en kategori for «felles velferdstjenester».

Det betyr at felles velferd var mye viktigere blant norske velgere i 2017 enn innvandring. Av Civitas ekspert får NRK-seerne bare høre at det var innvandring «velgerne mente var aller viktigst».

NRK bør plassere Clemet i rollen som aktør, ikke observatør, for da kan de kontroversielle synspunktene hun fremmer møte saklig motbør.

Mitt poeng er ikke at Clemet ikke skal få mene det hun mener på NRK. Men de synspunktene hun gir uttrykk for er så tydelig preget av hennes ideologiske ståsted og politiske agenda at NRK risikerer å villede seerne vedrørende Clemets rolle når hun plasseres i den stolen hvor forskere pleier å sitte.

NRK bør plassere Clemet i rollen som aktør, ikke observatør, for da kan de kontroversielle synspunktene hun fremmer møte saklig motbør. Denne gangen fantes det ingen motdebattant, for Jupskås var der som observatør han også. NRKs journalister var ikke i rollen som kritiske utspørrere, men som mikrofonstativ for ekspertene på den andre siden av bordet. Dermed fikk alle Clemets ideologisk fargede påstander passere uimotsagt. Og derfor var dette en journalistisk bommert av NRK.