En digital, normcore og borgerdreven politikk. Møt Podemos – partiet som ga ansikt til den anonyme spanske revolusjonen.

Den europeiske venstresiden er tilbake i spillet. Syrizas voldsomme vekst i Hellas er et klart eksempel på at det ikke bare er ytre høyre som har medvind.

Et annet er den spanske partisensasjonen Podemos.

Direkte oversatt: «Vi kan». Et navn inspirert av Obama-slagordet Yes we can, som i sin tid var inspirert av det latinamerikanske Sí, se puede, ja, det er mulig. Bare 100 dager gammelt fikk Podemos åtte prosent av stemmene ved valget til EU-parlamentet i fjor vår. Siden har partiet vokst lynraskt. På nyåret hadde det en støtte på 27,5 prosent, følge ferske meningsmålinger. Det vil si: Hadde det vært valg i dag, ville de vært landets største, og ikke uten sannsynlighet ville dets leder Pablo Iglesias, og det unge laget rundt ham, kunne tatt over styringen av det kriserammede landet.

Fra bevegelse til parti
Få ville trodd det for et år siden, da Podemos ble presentert som offisielt parti i januar 2014. Bakmennene var en klikk akademikere basert i Madrid. De hadde studert 15-M-bevegelsen – det indignerte folkeopptoget som siden 2011 hadde mobilisert til store protester mot kuttpolitikk. De hadde analysert den konkrete situasjonen, tatt pulsen på tidsånden, og etter hvert var de overbeviste om at dette var deres momentum. Så skrev de manifestet Mover ficha, å flytte brikken, og dannet et parti – som aspirerte til makt.

De hadde analysert den konkrete situasjonen, tatt pulsen på tidsånden, og etter hvert var de overbeviste om at dette var deres momentum.

Trekket ble først møtt med skepsis. Podemos var et paradoks. Bevegelsen som partiet sprang ut av, hadde vært preget av en lederløs ånd. Med slagord som «de representerer oss ikke» avviste 15-M-bevegelsen «det gamle», enten det dreide seg om et inngrodd partisystem, nyliberalisme eller venstrenostalgi. Hva med å representere framfor å klage over manglende representasjon?, kunne man spørre under den tette demonstrasjonstiden i 2011 og 2012. Da var svaret stort sett kontant: Nei. Vi setter heller opp telt på Puerta del Sol i Madrid; vi omfavner direkte aksjon, gjensidig bistand og eksemplenes makt.

En linje som så klart fikk gamle revolusjonære til å rive seg i håret. Horisontalfetisjisme, fnyste studiesirkelmarxisten David Harvey. «De har nok en lang vei å gå for å forstå de teoretiske vilkårene for endring,» skrev forfatter Kjartan Fløgstad (Klassekampen, 15.2.2012). Og filosof Slavoj Žižek påpekte: Selvsagt finnes det revolusjonære øyeblikk med intens kollektiv deltakelse, men slike tilstander varer ikke. At folk går lei, er ikke bare et psykologisk faktum, men en sosial lov.

Mange sirkler oppsto spontant, man trengte ikke engang å være registrert som partimedlem for å stifte en, og ekspansjonen var rask.

Han så ut til å ha rett. Den politiske vekkelsen var kanskje en døgnflue. Håpet, bannerne og folkemengden ble i hvert fall mindre synlig i gatene, og minibankdisplayene var ikke like herpet som før – til tross for at landets banker stadig løy om sine profitter og regjeringspartiet om sitt parallelle, hemmelige regnskap. Selvorganiseringen, møtene og skoleringen fra 15-M-bevegelsens glansdager fortsatte imidlertid.

Digital innovasjon
I denne runden foregikk det i nabolag og periferi. Etter hvert skulle møtevirksomheten gå under navnet «sirkler». De er i dag Podemos’ blod. Partiets lokallag – om man foretrekker et tradisjonelt vokabular. Mange sirkler oppsto spontant, man trengte ikke engang å være registrert som partimedlem for å stifte en, og ekspansjonen var rask. I juni (en måned etter at de hadde oppnådd 1,2 millioner uventede EU-stemmer) fantes det rundt 400 sirkler i landet. I november var de over 1000.

Terskelen for deltakelse har vært lav, det finnes for eksempel ingen medlemsavgift.

Den uttalte ambisjonen til partiet har vært en borgerdreven politikk. Podemos’ digitale satsning – etter inspirasjon fra piratpartier – har derfor også vært sentral. Gjennom Appgree har man i fellesskap diskutert partistrategi, med Reddit (et nettsamfunn der man legger ut og stemmer på hverandres lenker) har kandidater og innbyggere kommunisert direkte, og gjennom nettsystemet Agora Voting stemte 33 000 på kandidater til EU-valget, verifisert gjennom tekstmelding. Terskelen for deltakelse har vært lav, det finnes for eksempel ingen medlemsavgift – såkalt crowdfunding, frivillig folkefinansiering via internett, har vært partiets økonomiske kilde.

Et felleseid prosjekt. Slik har mange opplevd partiet. Noe som skapes her og nå. Dette har bidratt betydelig til framgangen og vært i tråd med «ånden fra 15-M», som noen formulerer det.

Sterk leder
Et fenomen man derimot kan påstå var et brudd med «ånden», heter Pablo Iglesias. Han er partiets valgte generalsekretær. En 36 år gammel statsviter med hestehale og gutteaktig flir. En briljant debattant som trådte sine barnesko i antiglobaliseringsbevegelsen og etter sigende aldri har hatt «en ordentlig jobb». I stedet har han klippekort på diverse talkshows – der han sitter i rutete skjorte og tynt slips, løst knyttet, tilbakelent og normcore som en Microsoft-entreprenør.

I Pablo Iglesias finner man nok et Podemos-paradoks: 15-M-bevegelsen lyktes ikke med å lage en lederløs revolusjon. De skapte heller en av spansk samtidshistories mest magnetiske ledertyper.

I Podemos snakker man ikke om klasse, men om «den sosiale majoriteten» mot «kasten» – den politiske, økonomiske og mediale eliten.

Klærne er ikke tilfeldige. Han skiller seg ut, han er seg selv – men ikke for mye: Han hørte på rådgiverne som ba ham ta ut øyebrynpiercingen sin. Podemos har satset brutalt på visuell kommunikasjon: På stemmeseddelen ved EU-valget fant man et stort trykk av ansiktet hans (før han ble formelt valgt til leder). Begrunnelsen var at mange velgere ikke kjente til partinavnet, men ville huske Iglesias’ utseende fra tv-opptredener. Dette vekket sinne hos noen. Ikke minst med tanke på at det mest gjenkjennelige ansiktet til motstandsbevegelsen til da hadde vært en Guy Fawkes-maske: symbolet til de anonyme. Men da valgresultatet ble offentliggjort, var det få som kunne benekte at strategien hadde fungert.

Ekstremismeanklager
Gamle fraser og tegn skulle bort. Fargen er mørkelilla. Symbolet er en sirkel. Partistrategene legger ikke skjul på at kommunikasjonsstilen er kalkulert. I Podemos snakker man ikke om klasse, men om «den sosiale majoriteten» mot «kasten» – den politiske, økonomiske og mediale eliten. Man nevner ikke ordet arbeider, men snakker om «demokrati» versus «diktatur», «borgere» mot «oligarki», og at alle kriminelle, også korrupte kongelige, skal i fengsel. Budskapet er: Vi er de fornuftige, de ærlige, de vanlige. Det hender til og med at Iglesias avviser selve dikotomien høyre og venstre. De er bare metaforer, kan han si som et frieri til fagforeningsløse studenter og frilansere som vokste opp i en «end of history»-logikk. Så, i neste øyeblikk, kan han blunke til gammelvenstre gjennom henvisninger til Lenins brød og fred. Som om han sier: Slapp av, jeg har ikke glemt hvor jeg kommer fra, I’m still Jenny from the block.

I neste øyeblikk kan han blunke til gammelvenstre gjennom henvisninger til Lenins brød og fred. Som om han sier: Slapp av, jeg har ikke glemt hvor jeg kommer fra, I’m still Jenny from the block.

Populister! roper dermed motstanderne. Det er under ett år til nasjonalvalget, og de to statsbærende partiene leter febrilsk (og ofte tendensiøst) etter måter å holde Podemos unna det gode selskap. De anklager dem for å støtte baskisk terror, for å være finansiert av Hugo Chávez og prøver å isolere dem som ekstremister. Leser man det foreløpige partiprogrammet med historiske briller, finner man imidlertid lite ekstremisme. Pablo Iglesias har antakelig rett når han sier at «en hvilken som helst sosialdemokrat ville ha kunne skrevet under på dette for tjue år siden». Tiltak de foreslår, er sjelden mer revolusjonære enn klassisk keynesianisme. Prinsippet er å få hjulene i gang og sikre kjøpekraften i landet, og mens Venezuela-og Ecuador-anklager hagler, insisterer partilederen på at land som Norge, Finland og Danmark er langt mer relevante å studere: mindre forskjeller, mer produktivitet.

Partiet har per nå ingen representanter i parlamentet. Likevel er hele det politiske landskapet preget av Podemos-effekten: Både PSOE (sosialdemokratene) og kongehuset har byttet ut gamle ledere til yngre og freshere typer. Regjeringspartiet Partido Populars mottrekk er å insistere på at krisen i landet er over. De får imidlertid problemer med å forklare at 25 prosent er stadig arbeidsløse, at 34 prosent tjener under minstelønnen på 645 euro, at seks av ti ungdom planlegger å emigrere og at Spania skårer høyest på barnefattigdom i EU etter Romania.