I 1997 fikk en allianse bestående av miljøorganisasjoner, den norske Kirke og deler av fagbevegelsen stanset planene om to forurensende gasskraftverk i Norge. Med et klart flertall på Stortinget var regjeringen klar til å gi grønt lys til det første spadestikket, men de snudde fordi de innså at motstanden var for stor og kunne skape problemer i valgkampen. Den brede og oppsiktsvekkende alliansen var avgjørende for seieren.

Dette var første gang miljøbevegelsen mobiliserte bredt på en klimasak, en sak hvor det ikke var en naturperle eller en foss som skulle forsvares. Konsekvensene av utbyggingene ville bli synlige først mange år etter, og selve klimautslippene ville være usynlige. Ikke var det de som bodde nærmest som ble rammet hardest heller, men de som bodde lengst unna, de som neppe hadde hørt om planene.

Folk virker klare, det er på tide å gi dem et handlingsalternativ.

Gasskraftsaken viste at det var mulig å mobilisere folk til kamp for et levelig klima, men den viste også at man hele tiden må være nøye på hvordan man snakker om klimaløsninger. Med en gang det ble snakk om CO2-fangst og -lagring, rensing fra en gitt dato, eller andre tekniske spørsmål, ramlet de fleste av. Det viser at miljøbevegelsen må være bevisst hva vi ønsker, og ikke gå oss vill i detaljene.

Nytt klimaengasjement
17 år etter gasskraftkampen i Norge, 21. september i år, gikk 400.000 personer i tog i New Yorks gater for å varsle verdens statsledere om at de forventer klimahandling nå. Det var markeringer over hele verden denne dagen. I Oslo deltok over 1000 personer. Dette er sannsynligvis verdens største klimademonstrasjon noensinne, til og med større enn dem vi så under klimatoppmøtet i København i 2009. Folk virker klare, det er på tide å gi dem et handlingsalternativ.

Journalist og forfatter Naomi Klein ber om en drastisk kursendring i sin populære nye bok «This changes everything». Det krever en massebevegelse bestående av brede og store allianser som skaper press nedenfra, og som endrer politikken på toppen, skriver hun. Situasjonen er kritisk. Målet om å unngå dramatiske klimaendringer har blitt enda vanskeligere å nå, viser den siste rapporten fra FNs klimapanel. Men det er fremdeles mulig. I hvert fall rent teknisk, rent naturvitenskapelig.

De siste årene har kraftige allianser gjenoppstått, enda sterkere enn før.

Skal vi unngå klimakatastrofe, må vi la minst tre fjerdedeler av kull- og oljereservene ligge, og det betyr å nekte noen av verdens mektigste tilgang til vanvittig store inntekter. Det holder ikke å la alt kull bli liggende, slik oljeindustrien her hjemme sier. Selv om vi klarer det, må likevel halvparten av all olje og gass forbli under jorda. Her finnes det bare èn løsning: Norge må redusere oljeutvinningstempoet. Miljøorganisasjonene har krevd det lenge, men nå er det stadig flere som slutter seg til kravet. Det gir grobunn for optimisme.

De siste årene har kraftige allianser gjenoppstått, enda sterkere enn før. Gjennom nettverket Klimavalgalliansen krever nå Den norske kirke, Norges Bondelag, deler av LO, Norges speiderforbund og Kirkens nødhjelp, for å nevne noen, redusert oljeutvinning og kutt i norske utslipp. «Broen til Fremtiden» er et samarbeid mellom mange nøkkelorganisasjoner i blant annet norsk fagbevegelse, miljøbevegelse og kirka. Nå kjører de kampanjen «Brems norsk oljeutvinning – 100.000 klimajobber nå!», der målet er 100.000 underskrifter. I 1. mai-toget i år var en av Oslo LOs hovedparoler «Skap grønne jobber NÅ – brems oljeutvinninga». Under landsmøtet til Norsk tjenestemannslag nylig toppet klima dagsorden.

Krever store endringer
Når folkebevegelser som miljøbevegelsen, fagbevegelsen og kirka stiller seg sammen bak krav om kutt i utslipp og redusert oljeutvinning, er det nettopp en ny kurs vi krever. Vi ønsker å bygge landet på nytt. Det er dramatisk i et land som baserer sin økonomi på å utvinne fossil energi. Som Klein skriver, er grønne industrier som fornybar energi og kollektivtransport mer arbeidsintensive enn de fossile alternativene. Et grønt skifte vil derfor skape mange nye jobber i tillegg til å bygge samfunnet og gi håp. Kravene handler om å flytte arbeidsplassene fra en ikke-bærekraftig sektor til en bærekraftig sektor.

Det er også grunn til optimisme når vi ser at miljøbevegelsen vokser.  Naturvernforbundet, Greenpeace og Fremtiden i våre hender øker alle medlemstallene og har vokst jevnt og trutt de siste årene.

Folk kommer ikke til å kjempe for en marginal karbonskatt.

Men en ny kurs krever enda mer trøkk enn vi ser i dag. I hvert fall om vi skal få politikere til å handle innenfor tidsrommet vi har for å hindre alt for store klimaendringer. Til tross for at meningsmålinger viser at stadig flere, og særlig unge, rangerer klima blant de viktigste utfordringene i Norge, er det fortsatt relativt få nordmenn som melder seg inn i eller er aktive i miljøbevegelsen, Hvorfor er vi ikke flere? Klein mener at problemet med grønne kampanjer er at det ikke er noen «theory of change». Folk kommer ikke til å kjempe for en marginal karbonskatt, som hun skriver. Det så vi i gasskraftsaken også. Det var først da den ble dreid bort fra diskusjonen om «virkningsgrader», hvor gassen best kunne utnyttes og beste plassering, og over mot større visjoner om vår felles framtid, at folk ville være med.

Må mobilisere
Naomi Klein har nok rett. Der har vi i miljøbevegelsen en oppgave vi stadig må løse. Vi må få fram at klimakampen handler om noe mer enn en grønn skatt og kjøp av kvoter. Det handler ikke bare om juridiske eller politiske enkeltvirkemidler, men et større skifte. Da kommer vi ikke unna at vi må redusere forbruket. Naturressursene er begrensede enten vi vil det eller ei, og det er dessverre miljøbevegelsens oppgave å minne om det, selv om det er upopulært hos noen. Vi kommer heller ikke unna at redusert vekst vil gå ut over en økonomi som baserer seg på kraftig vekst. Og det er nettopp dette spørsmålet som gjør klimaspørsmålet så radikalt, siden vekst er så sentral i vårt økonomiske system.

Ta for eksempel den siste tids nyheter om at 20 nye interkontinentale flyavganger nå skal gå fra Gardermoen. Disse flyene vil alene forurense mer enn all eksisterende flytrafikk innenfor landegrensene og like mye som gasskraftverket på Mongstad. Da holder det ikke å utvikle alternative drivstoff for noen av flyene, som kan tas i bruk en gang om ti-tjue år, slik Bjørn Kjos planlegger. Her må miljøbevegelsen inn og stille radikale krav: Utvidelsene av flyplassene i de store byene må stanse. Vi kan ikke legge til rette for denne veksten.

Vi trenger en sterkere miljøbevegelse for å vise beslutningstakere at vi er mange.

Samtidig må vi vise at vi er optimister, og at vi har gode alternativer til klimaødeleggende prosjekter. Kanskje har ikke miljøbevegelsen vært flinke nok til å skryte av at vi står for en ny retning som får flere folk i arbeid, eller av muligheten til å reise med raske tog i stedet for fly. Kanskje har vi ikke klart å fortelle om energieffektive hus som sparer både strøm og penger, eller om hvor mye mer rettferdig samfunn vi får fordi redusert forbruk også gir de aller fattigste muligheten til å øke livskvaliteten. Eller at vi kan se ungene våre inn i øynene og si at vi også tenker på dem og deres barn når vi forvalter naturen. Vi tror flere vil være med på en ny grønn kurs hvis de ser hva slags fordeler det innebærer, både for dem selv og det samfunnet vi lever i, nå og senere. De fordelene skal vi bli flinkere til å få frem.

For omstillingen må komme en gang uansett. Naturen er ikke er et bunnløst lagerhus, som Klein skriver. En dag er det tomt. Tomt for ressurser og tjenester som hele økonomien og samfunnet vårt er avhengig av. Vi må endre kursen før det. Og selv om miljøbevegelsen alene ikke har løsninger på alle utfordringer som vil dukke opp i det drastiske grønne skiftet som må til, bør vi ha svaret på de viktigste. Det mener vi at vi har. Vi tror vi ser starten av et grønt skifte i Norge nå, men vi trenger en sterkere miljøbevegelse for å vise beslutningstakere at vi er mange som ønsker det. Meld deg inn i en miljøorganisasjon og bli med. Om tjue år kan du si: «Jeg var der da det skjedde. For ei tid!»

Se video fra debatten «Klimakutt og kapitalisme – må vi endre det økonomiske systemet for å redde klimaet?» arrangert av Manifest Tidsskrift, Naturvernforbundet Oslo Øst og Klassekampen. 

Tidlligere innlegg i debatten på Manifest Tidsskrift:

Magne Flemmen: Klima mot kapitalisme

Jo Skårderud: Min grønne drøm er rød

Åshild Lappegård Lahn: En miljøpolitisk vekker

Marius Holm: Ny økonomi eller ny politikk?