Hvordan oppfatter norske journalister sin profesjonelle rolle, hvilke profesjonelle normer og prinsipper er overordnet for dem, og hvordan påvirker dette dekningen av immigrasjonsrelaterte saker?

Tretti journalister og redaktører i Norge som har erfaring i å dekke og publisere immigrasjonssaker er blitt intervjuet om sin rolleoppfatning generelt, og om den endret seg etter terroraksjonene 22. juli 2011.[1]

Journalistisk dilemma: nødt, eller sannhet?
Journalistene hevder eksplisitt at det å være vaktbikkje er den viktigste journalistiske funksjonen i Norge. Også andre beskrivelser av journalistenes rolleoppfatning samsvarer med forskning som viser at den journalistiske vaktbikkjekulturen dominerer i de fleste vestlige land,[2] Norge inkludert.[3]

Men hva vil det egentlig si å være en «vaktbikkje», og hvordan påvirker det dekningen av immigrasjon?

Generelt sett karakteriseres vaktbikkjerollen ved at journalistene er skeptiske og kritiske til elitene i samfunnet, men samtidig lite villige til å agitere for sosiale endringer.[4] Journalistene mener det er viktig å tilby nyttig og interessant informasjon som legger til rette for at folk kan ta informerte avgjørelser. Videre søker de å avsløre maktmisbruk og svakheter i systemet, la minoriteter og svake grupper få komme til ordet og bidra til åpenhet.

Journalister vil typisk hevde at det å frembringe informasjon er deres plikt, uavhengig av hvilke konsekvenser frembringelsen måtte få. Selv om flertallet av journalistene som ble intervjuet mener at skadevirkninger av journalistisk arbeid kan rettferdiggjøres hvis det resulterer i et større gode, er svarene varierte. En journalist nekter å svare, fordi «det innebærer konsekvensvurdering, og det gjør vi jo ikke».

Svein Brurås argumenterer for at journalister intuitivt vurderer mulige konsekvenser som sakene deres kan få.[5] Særlig dekningen av overgrepsvoldtekter og opplysninger om overgripers etnisitet trekkes frem av journalister som et eksempel på saker hvor de kan stå overfor et dilemma. I slike tilfeller må journalisten avgjøre om personlige aspekter ved gjerningsmannen, for eksempel etnisitet, er relevant for saken og om informasjonens viktighet veier opp for eventuelle negative konsekvenser, som for eksempel økt fremmedfrykt.

 Å fortelle historien slik som den er handler til syvende sist om journalistisk integritet og troverdighet.

Det virker som om overordnede journalistiske prinsipper ofte vinner kampen mot konsekvensvurderingen. Å opptre sannferdig fremstår som det viktigste prinsippet for journalistene i denne studien. De innser at visse opplysninger noen ganger kan få negative konsekvenser, men historiene må likevel fortelles så usminket om mulig. Å fortelle historien slik som den er handler til syvende sist om journalistisk integritet og troverdighet.

Journalister mener jobben deres er å rapportere verden, ikke å skape en bedre en.

Påtar seg ansvar for å produsere god journalistikk
I følge Fjeldstad og Lindstad har norsk presse skapt seks stereotypiske fremstillinger av innvandrere.[6] En undersøkelse fra 2008 viser at et flertall (71 prosent) av norske journaliststudenter mener journalister bidrar til å bekrefte fordommer mot etniske minoriteter.[7] Også journalister i min forskning mener at innvandrere generelt, og muslimer spesielt, blir stereotypisk fremstilt i media. Samtidig tror flere av journalistene at media også bidrar til å bryte ned negative holdninger og meninger og sette saker inn i en større kontekst.

Media har positive funksjoner i samfunnet, som å ivareta demokratiet[8] og å tilby informasjon som kan gjøre mennesker i stand til å utøve sine plikter og kreve sine rettigheter,[9] men hvilket ansvar kan tilskrives pressen?

Har media for eksempel ansvar for å oppfordre til et mer inkluderende samfunn?

Journalistene i denne studien tillegger media et visst ansvar for å bekjempe rasisme og islamofobi, men svarene er ambivalente. En journalist påstår at, «Vi må erkjenne at vi har det ansvaret». Andre la vekt på at andre sosiale institusjoner bærer det samme, og kanskje et enda større ansvar på dette området. «Det er vår jobb å avdekke [rasisme], og så er det myndighetenes jobb å bekjempe det,» sier Svein Arne Haavik, redaktør i VG, mens en annen journalist er kompromissløs: «Vi er ikke en del av inkluderings- og mangfoldsdirektoratet. Media kan ikke påta seg noe ansvar».

Det er ikke vårt ansvar å få folk opp av sofaen og ut på joggetur for å utrydde fedme, men samtidig ville det ikke vært feil om vi bidro til det

Samlet sett ser journalistene ut til å enes om at media ikke har ansvar for å bekjempe rasisme og islamofobi i eksplisitt forstand, men at om de gjør det er det greit. Eller, som Gunnar Stavrum, redaktør i Nettavisen, sier: «Det er ikke vårt ansvar å få folk opp av sofaen og ut på joggetur for å utrydde fedme, men samtidig ville det ikke vært feil om vi bidro til det».

Journalistene vil heller påta seg ansvar for å produsere journalistikk av høy kvalitet som dermed implisitt kan bidra til å bekjempe rasisme og bygge et mer inkluderende samfunn. Dette vil de gjøre gjennom å avdekke svakheter i systemet, beskytte de svake, tilby balansert, sannferdig og nyansert journalistikk, og inkludere etniske minoriteters stemme også i saker som ikke nødvendigvis handler om immigrasjon.

Vi har mer ansvar for å avdekke enn å bekjempe, men det blir jo indirekte bekjempelse

Den gjengse tonen ble oppsummert av en av informantene slik: «Vi har mer ansvar for å avdekke enn å bekjempe, men det blir jo indirekte bekjempelse».

Subjektiv v. objektiv journalistikk
Journalister gir uttrykk for at det kan være utfordrende å skrive immigrasjonsrelaterte saker uten å bli tillagt en agenda, og de erfarer i blant at det stilles spørsmålstegn ved deres objektivitet.

Journalister som deltok i denne forskningen innrømmer villig at egne holdninger og overbevisninger påvirker deres journalistiske arbeid.

Objektivitet er et omdiskutert journalistisk prinsipp som noen mener er et udiskutabelt mål som alle journalister bør etterstrebe, mens andre hevder det er utopisk og umulig å etterleve. Journalister som deltok i denne forskningen innrømmer villig at egne holdninger og overbevisninger påvirker deres journalistiske arbeid.

«Selvfølgelig kommer mine oppfatninger og overbevisninger til syne i arbeidet mitt. Å tro noe annet er naivt,» sier Stavrum.

I følge journalistene spiller subjektiviteten først og fremst en rolle i utvelgingsprosessen, og ikke i fremstillingen, av sakene. Viten om at egne overbevisninger påvirker dem gjør at de går ekstra skritt for å bringe inn andre synspunkter og skape balanse. Disse uttrykkene samsvarer med akademikeres teori om at objektivitet har blitt erstattet av rettferdighet, nøyaktighet, balanse og åpenhet.[10]

Forskning viser at journalister i Europa er bekymret for å miste troverdighet hvis de fremmer toleranse i dekningen av immigrasjonsrelaterte saker.[11] Men utførelse av journalistisk sosialt ansvar behøver ikke å være i konflikt med journalistisk integritet. Journalister kan bidra til en mer rettferdig representasjon av immigrasjon samtidig som de er lojale mot profesjonelle prinsipper.[12]

Utfordringer ved å dekke immigrasjonssaker
Journalistene som ble intervjuet mener de har i oppgave å informere om både positive og negative sider ved immigrasjon, uavhengig av om sakene appellerer til innvandringsskeptikerne. Samtidig har de et ansvar for å ikke bidra til diskriminering. I sine forsøk på å balansere disse forholdene møter journalistene på en rekke utfordringer.

Europeisk forskning viser at mangel på kunnskap om etnisitet og religion er det største hindret for god journalistikk.[13] Journalistene i Norge legger mer vekt på praktiske utfordringer som gjerne oppstår i innsamlingsprosessen. Blant annet hemmes journalistene av språkbarrierer og begrenset tilgang til etniske miljøer, samt etniske minoriteters motvilje til å stå frem i media. Det siste er muligens et resultat av mangel på tillit til journalister på grunn av redsel for å bli fremstilt i et dårlig lys. Det kan også være vanskelig for journalistene å verifisere personlige historier, særlig individuelle historier fra asylsøkere.

Flere av journalistene mener det er behov for bedre balanse mellom antall positive og negative saker om immigrasjon, men de sier det kan være vanskelig å få publisert positive saker på grunn av pressens problemorientering. Europeisk forskning finner det samme, og begrunner det med at immigrasjonssaker ofte assosieres med dekning av fattigdom og kriminalitet.[14]

Hvordan bli bedre?
Internasjonalt sett enes journalister om at diskriminering i media må opphøre og at populistiske og farlige ideer bør granskes i større grad.[15] Spørsmålet er hvordan dette kan gjøres i praksis.

Journalistene fremmer flere ulike forslag til hvordan kvaliteten på dekningen av immigrasjonssaker i Norge kan bli bedre. En samlende faktor er bedre tid.

Bare fem av tretti journalister ga eksplisitt uttrykk for at bedre tid vil øke kvaliteten på arbeidet, men andre faktorer som ble nevnt er til syvende sist avhengig av, eller kunne dratt nytte av, bedre tid. På ønskelisten står blant annet mer tid til å lese, og tid til å delta på kulturelle aktiviteter for å styrke egen kunnskap og kontaktnett.

«Jeg må bli flinkere på å skaffe førstehåndskunnskap, for eksempel ved å besøke den tyrkiske kafeen og delta når somaliere arrangere id-fest. Journalister har en tendens til å bli kontorister. Vi sitter ved hver vår pc og reproduserer ting,» forklarer en av dem.

Intern kursing og etterutdanning for å utvikle journalistisk kompetanse og spesialkunnskap på temaene, inkludert kunnskap om lovsystemet, ble foreslått som mulige tiltak for å forbedre kvaliteten. De færreste journalistene oppga at de hadde deltatt på, eller fått tilbud om, intern kursing.

Med nedbemanning i redaksjonene i Norge og andre steder blir ønsket om bedre tid heller utopisk. Man kan anta at kvaliteten på fremtidig journalistikk vil lide som følge av dette.

Noen av forslagene krever ekstern drahjelp, andre individuelt engasjement, og alle krever de tid. Med nedbemanning i redaksjonene i Norge og andre steder blir ønsket om bedre tid heller utopisk. Man kan anta at kvaliteten på fremtidig journalistikk vil lide som følge av dette.[16]

Andre nevnte tiltak er å bli bedre på å inkludere etniske minoriteter som kilder, også i saker som ikke handler om immigrasjon. Journalistene etterlyser også flere kollegaer med ikke-norsk bakgrunn. Fra akademisk hold hevdes det at etnisk mangfold i redaksjonene forandrer og forbedrer mediedekningen,[17] og at redaksjonelt mangfold er nødvendig for å kunne dekke det multikulturelle samfunnet på en adekvat måte.[18]

Anbefalingene fra journalistene bør tas på alvor, for hvis Åse Brandvold, journalist i Klassekampen, har rett, blir ikke behovet for god immigrasjonsjournalistikk mindre i fremtiden:

«Faren er den økonomiske krisa som den høyreradikale Islamofobiske bevegelsen rir på. Norge er forskåna, men fordi det er penger og arbeid her, så kommer mange innvandrere hit. Så hva skjer den dagen vi [også] får sosiale problemer, når alle de som har fått jobb blir sagt opp og må kjempe med majoritetsnordmenn om sosiale goder? Da kan høyrepopulismen få framgang her også, mer enn de har hatt. Hvordan man skal møte denne utfordringen er et stort spørsmål. Det er viktig med dialog. Og man må holde hodet kaldt og hjertet varmt.»

Norsk pressedekning av innvandrere etter 22. juli 2011
Debattklimaet i norske medier og hvordan innvandrere er blitt fremstilt i mediene, fikk økt oppmerksomhet etter terrorangrepene. Den gang kulturminister Anniken Huitfeldt foreslo å «se på om det er noe i det generelle debattklimaet Norge som kan bidra til å forklare framveksten av ekstreme holdninger.»

Bidro terrorhandlingene, de påfølgende debattene og søkelyset på pressen, til endringer i medienes fremstilling av innvandrere? Mer enn halvparten av journalistene som ble intervjuet mener det.

I følge Brandvold har «de sterkt islamkritiske miljøene ment at 22. juli har kneblet debatten. Det har den ikke blitt, men pressen har endra måten å dekke muslimer og innvandrere på, og det har blitt vanskeligere å komme med udokumenterte, stigmatiserende påstander.»

Flere av journalistene mener debatten er bredere og mer demokratisk enn før, og noen mener at journalister er blitt mer forsiktige, mer edruelige, når de skiller mellom fakta og meninger.

«Det er ikke ett parti som eier immigrasjonsdebatten lenger. Alle partiene deltar, og debatten er mer faktabasert. Media er flinkere til å snakke med folk fra begge sider, også ekstreme miljøer. Faktisk har 22. juli åpnet dører for pressen til det ekstreme høyreorienterte miljøet i Norge,» sier en journalist.

Om mer edruelig pressedekning er en varig endring er journalistene uenige om. Noen antydet at mediedekningen endret seg etter angrepene fordi det var ikke den rette tiden for de kritiske debattene. «Nasjonen var i en ’rosetogfase’. Media og andre unnlot å si noe som kunne bli feil,» hevder en.

«Jeg tror vi er tilbake til normal konfliktorientert journalistikk i dekningen av muslimer. Men kanskje er det en ny årvåkenhet i redaksjonene etter 22. juli. Vi er blitt litt mer forsiktige,» sier en annen.

I en artikkel for The Guardian skriver Aslak Sira Myhre at politikere på høyresida i Norge er tilbake til «business as usual,» og at Islamdebatten har hardnet til, ikke myknet opp, etter 22. juli. På lederplass i samme avis blir det påstått at Norge har fortsatt til gode å sette de politiske årsakene til terrorhandlingene på agendaen.

Disse innvendingene til tross, en kan kanskje anta, på bakgrunn av journalistenes ambivalente og til tider motstridene svar, at noe med pressedekningen forandret seg, i hvert fall for en periode.

Har journalistenes rolleoppfatning forandret seg?
Ett spørsmål er om mediedekningen endret seg etter terroren. Et annet er om journalistenes rolleoppfatning har endret seg. Det var særlig det siste denne studien ville undersøke.

Endringer i rolleoppfatninger innebærer nytenkning om journalistiske idealer, verdier og ansvar. Bortsett fra at det kanskje er blitt viktigere for journalister å avdekke ting som kunne ha forhindret 22. juli, kom få indikasjoner på en slik nytenkning frem i intervjuene.

Journalistene oppgir generelt sett at deres rolleoppfatning ikke er blitt endret av 22. juli. Mer fremtredende enn endringer i rolleoppfatninger er journalistenes forsterkede respekt for sitt eget yrke og yrkets innebygde sosiale ansvar. På spørsmålet om rolleoppfatningen ble endret svarer ikke de fleste «nei». De svarer: «nei, men…».

«Rollen er ikke endret, men vi lærte at vi har sviktet vårt samfunnsansvar ved å ikke rette nok oppmerksomhet mot høyreorienterte ekstremister,» sier en journalist.

Tendensen er altså en forsterket, ikke forandret, vaktbikkjerolle, og en økt bevissthet rundt viktigheten av journalistikken.

Den ultimate journalistiske testen
Journalistene indikerer at 22. juli og påfølgende debatter minnet dem om hvilken makt og ansvar de bærer som meningsskapere og leverandører av informasjon i samfunnet. Som Veslemøy Hvidsteen,  prosjektleder i Migrapolis, sier, «Det styrket mitt syn på at jobben er veldig viktig, og at jeg bærer et stort ansvar.»

Journalistene fremstår som mer oppmerksomme på rollen de spiller i den offentlige debatten, og mange understreker viktigheten av å la flere stemmer bli hørt, også de mer ekstreme.

Likevel glemmer de ikke hvilke konsekvenser deres arbeid kan ha. Nettopp derfor, eller kanskje på tross av, denne bevisstheten, forblir journalistiske prinsipper som det å være sannferdig og balansert, udiskutable. I følge Asbjørn Olsen, journalist i TV2, har «journalister et ansvar for også å dekke de negative sidene ved immigrasjon og ikke forlate debatten bare fordi vi er redde for å skape en ny Behring Breivik».

Kanskje andre journalistiske valg, som å fremstille et multikulturelt samfunn samlet i sorg, også hadde, eller vil ha, like viktige sosiale konsekvenser, om enn ikke umiddelbart synlig for det blotte øyet, så kanskje på sikt.

Terrorhandlingene i Norge 22. juli 2011 testet norske journalisters profesjonalitet og rolle og satte medienes ansvar under lupen. Visse redaksjonelle valg, som for eksempel å lekke den første sakkyndigrapporten av Behring Breivik, hadde umiddelbare konsekvenser. Kanskje andre journalistiske valg, som å fremstille et multikulturelt samfunn samlet i sorg, også hadde, eller vil ha, like viktige sosiale konsekvenser, om enn ikke umiddelbart synlig for det blotte øyet, så kanskje på sikt.

Kanskje er det for tidlig å predikere de sosiale og journalistiske virkningene av 22. juli, men Brandvold har trolig rett når hun sier at, «22. juli vil prege og påvirke journalister og samfunnet i lang tid, men vi har vi ikke sett rekkevidden av det ennå.»

Journalistisk kvalitet og troverdighet er under angrep
Norske medier kutter millioner. Journaliststillinger fjernes. Kvalitetsjournalistikken trues. Rask journalistikk er neppe nøkkelen til god journalistikk.

Omveltningene i mediebedriftene er i strid med hva journalistene selv mener behøves for å opprettholde og øke journalistisk kvalitet og troverdighet, nemlig bedre tid og større mangfold i redaksjonene.

Journalister spiller en rolle i hvordan samfunnet responderer på mulighetene og utfordringene som oppstår som følge av demografiske endringer i befolkningen. Media er tross alt den viktigste kilden til kunnskap om innvandrere for nordmenn. Hvis et inkluderende samfunn er ønskelig må journalister kunne rekke å utøve sin profesjonelle rolle som kritiske, analytiske vaktbikkjer.

 

Denne artikkelen er basert på Oda Gillebergs masteroppgave «Norwegian Journalists’ Role Perceptions and Reporting on Immigration». Hele oppgaven kan fås tilsendt ved å ta kontakt med Gilleberg på oda.gilleberg(a)gmail.com.

---