På søndag avlegger spanjolene sin stemme. I den anledning trykker vi dette etterordet fra andreutgaven av boken om den spanske sensasjonen Podemos.

SLUTTEN AV august 2015: Og hva nå? Fem måneder er gått siden førsteutgaven av denne boken gikk i trykken; nye spørsmål har dukket opp, og man er nærmere svar på de gamle.

Ett fant man kanskje i Donald Tusk sine ord.

Jeg er fryktelig redd for den politiske smitteeffekten, sa presidenten for Det europeiske råd i et intervju med Financial Times: «Jeg fornemmer, kanskje ikke en revolusjonær stemning, men en utbredt utålmodighet. Og når utålmodighet blir en kollektiv, og ikke individuell, følelse […] det er slik revolusjoner introduseres.» Han uttalte dette rett etter at «avtalen» eller «tvangsordningen» – alt etter som man inntok eurogruppen eller Hellas’ perspektiv – var blitt undertegnet sommeren 2015. Alexis Tsipras hadde på det tidspunktet sittet i det greske statsministersetet i nesten et halvt år. Hele perioden hadde Syriza-regjeringen hans hatt én strategi: å forhandle EU til fornuft.

LINJEN endte i kapitulasjon.

DET SKJEDDE UKEN etter en legendarisk folkeavstemning. 5. juli sa over 60 prosent av grekerne et rungende «oxi» – nei – til EUs ultimatum om mer kutt i pensjoner, mer privatisering, mer fjerning av arbeiderrettigheter. Likevel måtte Tsipras foreta en plutselig u-sving. Nei-et, som var blitt bejublet av progressive krefter verden over – Pablo Iglesias hadde applaudert på den andre siden av Middelhavet og kalt det «en god nyhet for Europas innbyggere» – ble på et spektakulært vis omgjort til et «ja».

Ryktene skulle ha det til at Alexis Tsipras hadde vært på sykehus tre ganger i løpet av den uken. Man kunne i hvert fall ane et pudret munnsår på underleppen hans da han mandag morgen, 13. juli, forklarte seg overfor pressekorpset: Ja, jeg undertegnet – vi hadde ikke noe valg. Forhandlingsmaratonen hadde vart i 17 timer i strekk. Vitner snakket om en utmattingssesjon der Tsipras var blitt utsatt for «mental vanntortur» av EU-toppene. Han kom hjem med en avtale som var verre enn den grekerne nettopp hadde avvist i folkeavstemningen, og nobelprisvinner i økonomi Paul Krugman omtalte eurogruppens oppførsel som «rett og slett hevngjerrig». Demokratiet tapte, sa journalist Paul Mason. #ThisIsACoup, dømte Twitter-brukere fra Egypt via Australia til Uruguay. Før okkuperte man med tanks – «now with banks» var den digitale folkloren som ble spredd og spredd og spredd.

DEN FORHATTE innstrammingspolitikken skulle nå administreres av han som til da hadde vært antikuttbevegelsens hovedperson i Europa. Alexis Tsipras. Mannen som Iglesias noen måneder tidligere hadde omfavnet på en scene i Athen med Leonard Cohen i bakgrunnen. Then we take Berlin, hadde den hese stemmen formanet – noe Tsipras på ingen måte hadde gjort. «Syriza var det store venstreeksperimentet, og det har gått katastrofalt dårlig på veldig kort tid», mente Luke March, forfatteren av boken Radical Left Parties in Europe: «Venstresiden overalt tvinges nå til å gjøre en helomvending.»

Podemos var nå også en spiller å regne med i dette dramaet.

Kanskje det stemte, slik noen kommentatorer skulle ha det til, at eurogruppens framtreden ikke handlet om Hellas? At det ikke lå en økonomisk logikk bak presset mot Syriza-regjeringen, men at motivasjonen var politisk: å tøyle den potensielt revolusjonære stemningen som holdt Donald Tusk våken om nettene. EUs finansministre ville bekjempe antikuttpartiene. Vise dem at strategien var dømt til å tape – at nei, et annet Europa er ikke mulig, drep det før det vokser, som sheriffen ville sagt. Den største trusselen, der frøet hadde spiret mest, var i så fall i Spania.

SE OGSÅ: EN SPANSK VENSTRESENSASJON

OM PODEMOS-STØTTEN til den greske regjeringen hadde vært hjelpsom?

I et åpenhjertig intervju til New Statesman svarte den tidligere greske finansministeren Yanis Varoufakis følgende på dette spørsmålet: «Jeg mener, vi har alltid hatt et godt forhold dem, men det fantes ingenting de kunne gjøre. […] Og når sant skal sies – jo mer de snakket i vår favør, noe de gjorde, desto mer fiendtlig ble finansministeren som representerte deres land, mot oss.»

Pablo Iglesias var smertelig klar over dette. Berlins harde linje overrasket på ingen måte, sa han til New Left Review. Grunnen var todelt. For det første: Selv om Hellas var en svak stat, hadde den åpent utfordret «dagens EU-modell under tysk hegemoni». For det andre: Podemos var nå også en spiller å regne med i dette dramaet. Partiet var en voksende utfordrer i eurosonens fjerde største økonomi. «Våre greske kamerater fortalte at det faktum at vi skåret høyt på meningsmålinger, ikke nødvendigvis var bra for dem. Ethvert gjennombrudd for Syriza ville kunne oppfattes som en mulig boost for Podemos. […] Nå er målet [til de europeiske høyrekreftene] ikke bare å stå imot forsøkene fra den greske regjeringen, men å lukke dørene for andre kandidater – som oss. Å presse Syriza er å presse Podemos. Å vise at det ikke finnes noe alternativ. Dette er det konstante refrenget i Spania: ’Har du planer om å stemme Podemos? Se hva som skjer i Hellas.’»

MEN SPANIA var ikke Hellas. Det ga ikke mening å dra paralleller, gjentok Iglesias til spanske velgere. Syrizas taktikk hadde vært å framstille motsetninger i eurosonen. De ville skape friksjon. Og riktignok hadde Syriza klart å hausse opp irritasjon mot den tyske regjeringen, og utstilt en slags motsigelse: Angela Merkel dyttet Tsipras’ hode i toalettet og spylte ned – Frankrikes François Hollande ga ham et håndkle etterpå.

Men Podemos’ utgangspunkt ville vært annerledes, ifølge Iglesias: «[Siden] Spania utgjør 13 prosent av eurosonens BNP, til forskjell fra Hellas’ 3-4 prosent.» Handlingsrommet ville vært større. Dessuten var ikke spanjolene i like mye trøbbel som grekerne, verken økonomisk eller administrativt. Om Iglesias ble statsleder, ville han ikke arvet like råtne regnskaper og inngrodde klientelisme[1] som kameraten Tsipras hadde gjort. Den greske statsgjelden nærmet seg 200 prosent av BNP. Den spanske: om lag halvparten av dette. Gresk økonomi hadde krympet med 25 prosent siden finanskrise, eurodrama og Troikaens stresskofferter. Den spanske: 8 prosent, da bunnen var nådd i 2013.[2] Dessuten var innbyggertallet det femdobbelte. Spania var heller ikke under Troikaens regime på samme måte. Statsminister Mariano Rajoy, og hans sosialdemokratiske forgjenger José Luis Rodríguez Zapatero, innførte så å si et kuttregime på egen hånd. De var blitt mildere behandlet av eurosonens dirigenter i nord.

Angela Merkel dyttet Tsipras’ hode i toalettet og spylte ned – Frankrikes François Hollande ga ham et håndkle etterpå.

DETTE BETYDDE også at mens Syrizas retoriske hovedfiende – Troikaen – befant seg i utlandet, var Podemos’ motpart innenlands. Jovisst lurte Tysklands forbundskansler i bakgrunnen for mye av det som foregikk i Spania også, men det var kasten i eget land partiet rettet folkets blikk mot.

PODEMOS- og Syriza-ledelsen delte likevel en viktig linje: De ville bli i euroen og reformere EU innenfra.

Denne euroforien kom tydelig til uttrykk i en samtale mellom Pablo Iglesias og den franske økonomen Thomas Piketty i en La Tuerka-episode. «Jeg ønsker å si at framveksten av Podemos i Spania og Syriza i Hellas er blant de få gode nyhetene vi har hatt i Europa de siste årene», sa økonomen – før han la til: «Selv bor jeg i et land hvor politisk innovasjon kommer fra ytre høyre.» Bare kampen mot innstrammingspolitikken ville kunne redde europeisk demokrati, mente Piketty. Og hva betydde det konkret? Jo: «Spania, sammen med Frankrike og Italia, burde foreslå at Tyskland skaper et ekte parlament for eurosonen», som på demokratisk vis skulle beslutte nivåene på offentlige underskudd, investeringer og selskapsskatt. Han mente at et slikt parlament ville kunne føre til mindre kuttpolitikk og lavere arbeidsløshet. Og Tyskland ville ikke kunne avslå forslaget til evig framtid, presiserte han – ikke om det faktisk lå på bordet. Noe som fikk Pablo Iglesias til å lyse opp. «Jeg trengte å høre dette!» utbrøt han entusiastisk. «Vi blir hele tiden fortalt at dette ikke går, at Tyskland aldri kommer til å gi etter. At det er umulig å forandre noe som helst innen EU.»

IGLESIAS var kanskje oppdratt til å se til Italia? Hans ønske om å reformere unionen ga trolig gjenklang i en historisk kontinental venstreside (akkurat som den var fremmed for en norsk en). Man kunne forklare Podemos som en populistisk «latinamerikansering», tatt av venstrevinden fra den andre siden av Atlanterhavet. Men med slike utspill kunne man kanskje like gjerne skrive partiet inn i en distinkt sør- og vesteuropeisk tradisjon: den eurokommunistiske arven. Fenomenet hadde ligget i koma siden åttitallet, men like fullt preget sine barn – med det italienske kommunistpartiet i spissen valgte «eurokommunistene» å se bortenfor Moskva, Beijing og (så klart) Washington. De hadde heller insistert på en «vestlig vei» til sosialisme: Demokratiet skulle utvides, men bygges på de allerede etablerte flerpartisystemene, og gjennom kompromisser med kapitalistiske institusjoner – som EU.

De ville bli i euroen og reformere EU innenfra.

MEN DENNE eurovennlige venstrestrategien ble definitivt stilt på prøve i løpet av 2015:

Ville det være mulig å stanse kuttpolitikk samtidig som man tviholdt på valutasamarbeid? Kunne man få i stand radikal omfordeling av makt og penger innenfor rammen av en nyliberal institusjon? Hvor stort spillerom fantes det egentlig i det massive EU-byråkratiet (som fortsatt tvang parlamentarikerne til å flytte mellom Strasbourg og Brussel hver måned)?

DET FANTES kjærlige kritikere av Podemos’ eurolinje.

En av dem var aktivisten og analytikeren Luke Stobbart. Han siktet særlig til eurosympatien da han skrev at «[d]eler av Podemos’ økonomiske politikk har alltid vært mer moderate enn det som er nødvendig for å komme seg ut av den sosiale krisen». Å bryte med euroen og EU var en minoritetsposisjon, selv i den radikale delen av partiet, og ifølge Stobbart kom dette av «den misforståtte ideen om at EU er et ’overnasjonalt rom’, og ikke en allianse mellom hierarkisk organiserte stater som skal konkurrere økonomisk og politisk med andre regioner». Uten egen valuta – mindre kontroll over egen økonomi. Problemet var at det fantes få åpninger for å diskutere dette grundig, mente han (akkurat som Syriza-ledelsen hadde tabubelagt «grexit»-prat under EU-forhandlingene). Ikke minst ble dette tydelig da Vicenç Navarro og Juan Torrez López hadde presentert Podemos’ økonomiprogram uten noe brudd med europaradigmet. I stedet hadde de satt sin lit til mer EU-integrasjon, institusjonelle endringer av Den europeiske sentralbanken, og reformer på arbeidsmarkedet og i sosial og sivil sektor.

En annen kritiker var økologiprofessor i Sevilla, Jesús Castillo. Troen på EU-reformer var fjern fra virkeligheten på kontinentet, skrev han i en kritisk merknad. Han påpekte at enhver kontroversiell økonomisk beslutning i ett land ville direkte påvirke resten av eurosonen, og i praksis ville dermed «pro-Europa»-ståstedet til Podemos kvele forsøk på reelle forandringer. Noen mente at EU-reform sto og falt på politisk vilje. Andre sa at det var teknisk umulig. «Regjeringer som ønsker progressiv politikk, kan ikke bli i eurosonen», advarte økonomiprofessor og Syriza-representant Costas Lapavitsas til El Diario allerede vinteren 2014. Han hadde til da fått lite gehør i Hellas. Men etter Tsipras-nederlaget sommeren 2015 arrangerte venstreplattformen i Syriza – som tok til orde for en drakmer-plan – hyppige møter. Ikke bare landet, men også partiet, var i krise. Da fellesferien gikk mot slutten, annonserte også Alexis Tsipras på gresk TV: Nyvalg skulle avholdes i september.

DEN FØRSTE HISTORISKE SYRIZA-regjeringen satt altså i knappe åtte måneder. Venstreplattformen forlot partiet dagen etter. De dannet en egen organisasjon som skulle konkurrere med Tsipras om stemmene. Et kapittel var over.

HVORDAN VILLE det påvirke Podemos?

Ennå var det for tidlig å si. Fokuset til Iglesias var kanskje uansett et annet sted på det tidspunktet. Samme uke som det greske parlamentet – etter eurogruppens krav – måtte stemme for å en lovendring som ville gjøre det lettere å forvise grekere ut av hjemmene sine, stemte Barcelona by over et lovforslag som gikk i en annen retning.[3] De vedtok at banker skulle forhindres fra å kaste ut mennesker uten at de først var sikret en alternativ bolig. Loven var en første seier for bevegelsen som i flere år hadde kjempet for verdige boligforhold i Spania.

BARCELONA FIKK gjennom dette fordi Ada Colau – en kjent boligaktivist – var blitt innsatt som byens ordfører rett før sommeren. Hun var frontfiguren for Barcelona en comú – en lokal borgerplattform som ble opprettet i kjølvannet av Podemos.

SE OGSÅ: VALGET I SPANIA: ET POLITISK JORDSKJELV

Det spanske lokalvalget ble avholdt i mai 2015, og det hadde forvirret internasjonale journalister.

Men hvordan gikk det egentlig med Podemos? spurte de.

Faktum var at partiet ikke stilte med egen merkevare i kommunevalgene. I stedet hadde de sluttet seg til lokale borgerplattformer, som gjorde stor suksess i geografiske sentra som Madrid, Barcelona og Zaragoza, der de fikk ordførerne. Borgerplattformene var mer i tråd med «ånden fra 15-M», mente noen. Det kunne også se ut som de hadde større sjanse til å vinne enn Podemos. Et eksempel var valget i Madrid. Plattformen Ahora Madrid – der den populære korrupsjonsjegeren Manuela Carmena sto i front – fikk 519 000 stemmer i hovedstaden. Dette var i kontrast til regionalvalget, som ble avholdt samme dag, der Podemos hadde stilt med egen merkevare og ikke i koalisjon: Partiet oppnådde her bare 287 000 stemmer i samme by. Ahora Madrid, det lokale uttrykket for Podemos-tilhengerne, hadde altså i stemmetall vært mer populært enn partiet i seg selv. Mange spurte derfor: Kanskje den lilla sirkellogoen ikke burde stille på egen hånd ved høstens parlamentsvalg? Kanskje Podemos heller burde gjenskape de lokale suksessene, gjennom samarbeid med andre, mindre venstrepartier, også på nasjonalt nivå?

DISSE SPØRSMÅLENE diskuterte partiaktivister sommeren 2015. Noen, både i og utenfor Podemos, opprettet også Ahora en Común – et koalisjonsinitiativ som Podemos-ledelsen møtte med lunkenhet. I noen områder, som Catalonia og Baskerland, kom partiet til å stille sammen med spesifikke regionale venstregrupperinger, men ellers:

Det er Podemos som er verktøyet for forandring, insisterte Iglesias.

SE OGSÅ: Å VINNE ELLER DØ I SPANSK POLITIKK

Av diskusjonene som fulgte, kunne man nok en gang finne lederambivalensen i bevegelsen. Iglesias var ikke enig i at suksessen til de lokale plattformene skyldtes at de var basert på brede samarbeid. De hadde vunnet på grunn av navnene og ansiktene som var koblet til dem, mente han. I Barcelona en Comú fant man Ada Colau. I Madrid: Manuela Carmena. På samme måte som hans eget ansikt – da det ble trykket på stemmeseddelen ved valget til Europaparlamentet i 2014 – var blitt symbolet på en ny politisk tid. Det var fortsatt Podemos som gjaldt.

Kanskje dette egentlig er en fortelling om de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene.

JOURNALISTER BLE vel å merke stadig mindre trygge på dette. Hvordan ville det gå med dem i parlamentsvalget? spurte de da sommeren knapt var over: Oppslutningen hadde vel stupt? Var Podemos kanskje – tross alt – en døgnflue?

Så ville de nevne et tall: 13 prosent ved siste juli-måling.

Så en hypotese: Den greske affæren hadde vel skremt de spanske velgerne.

Saken var antakelig ikke så enkel. Av de 14 ulike offisielle juli-målingene kunne man for eksempel lese følgende om støtten: 21,5, 21,9, 13,1, 15,0, 14,9, 15,7, 19,1, 21,1, 18,6, 18,1, 20,3, 19,3, 17,6, 16,9 prosent. Hvilket av tallene skulle man bygge analysen på? Det eneste håndfaste man hadde, var resultatene partiet hadde oppnådd i valg: 7,98 prosent ved valget til Europaparlament i 2014, og 14,2 prosent – i gjennomsnitt – ved regionalvalget i mai 2015, da oppslutningen hadde spent fra 8 prosent i Extremadura til rundt 20 prosent i områder som Aragón, Asturias og Madrid.

Siden Franco-fascismen hadde et topartisystem dominert. Nå så det mer ut som et firepartisystem.

DET VAR imidlertid en kjensgjerning at støtten hadde gått ned. Sist Podemos ble ansett som den største politiske kraften i landet, var vinteren 2015. Man kunne bare spekulere i hvilket slag som hadde rammet hardest. Var det koblingen til Venezuela? Ramaskriket rundt Juan Carlos Monedero (som trakk seg ut av politikken i løpet av våren)? Skyldtes det ydmykelsen av Syriza-regjeringen? Eller kanskje dreide det seg om en slitasje på eget konsept: fra å ha representert 15-M-entusiasmen til å måtte håndtere motsetningene som (uunngåelig) oppstår når en bevegelse blir institusjonalisert.

SE OGSÅ: SIRKLER SEIEREN INN

De var imidlertid å regne som tredje størst i landet. Og med Ciudadanos – et ungt parti som delte Partido Populars økonomiske, men ikke verdikonservative, profil, og som også hadde vokst det siste året – kunne man se konturene av en ny æra i det politiske landskapet. Siden Franco-fascismen hadde et topartisystem dominert. Nå så det mer ut som et firepartisystem. PP, PSOE, Podemos og Ciudadanos fluktuerte på grafene mellom 15 og 25 prosent. De indignertes inntreden i partipolitikk gjennom Podemos var unektelig hovedgrunnen til dette skiftet.

NÅ SA OGSÅ eks-statsminister Felipe González at en storkoalisjon mellom Partido Popular og PSOE ville være umulig. Da ville man overlatt hele opposisjonsrommet til Podemos, advarte den gamle PSOE-veteranen. De færreste så uansett for seg en slik løsning ved begynnelsen av høsten 2015. En august-undersøkelse viste at et knapt flertall av spanske velgere foretrakk en koalisjonsregjering som besto av PSOE og Podemos – dersom valget ville gjøre det umulig for ett parti å regjere alene.

IGJEN VAR MAN tilbake til de spanske sosialdemokratenes dilemma: Skulle de gå til høyre eller venstre?

Til New Left Review hadde Pablo Iglesias følgende å si om saken: «Her om dagen møtte jeg en gruppe som het ’Økonomer mot krisen’. De var en sammensatt gjeng, men de fleste var nært knyttet til PSOE. De hadde satt sammen et common sense-isk økonomisk program som de håpet at hele venstresiden, fra sosialdemokratene til Podemos, kunne bli enige om. Jeg leste programmet og sa til dem: ’Hvis dette er plattformen, kan jeg godt samarbeide med PSOE med det samme – vi kan gjerne danne regjering i morgen’. Samtidig vet jeg jo at det vil være fullstendig umulig for dem å implementere dette. Det finnes mange, selv blant PSOE-økonomer, som forstår at innstrammingsparadigmet ikke fungerer. Partiet selv klarer imidlertid ikke å komme seg ut av denne modellen.»

HAN VAR dermed inne på noen gnagende spørsmål. Selv om PSOE ikke var i nærheten av «pasokisering» – et nyord fra det greske sosialdemokratiske Pasoks ekstreme valgras – sto de likevel i fare for å bli ideologisk overflødige. Og det får meg til å lure: Mer enn venstrepopulisme, mer enn at «revolusjoner introduseres» – kanskje dette egentlig er en fortelling om de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene i Europa. Hva skal vi egentlig med dem?

Hva skal vi med dem – når de ikke evner å se at kutt- og privatiseringstvangen mot Hellas verken er sosial eller demokratisk?

Hva skal vi med dem – når selv «ekstremvenstre» streber mot å fylle tomrommet de etterlater seg, som en slags historisk plikt?

KANSKJE den «ansvarlige», keynesianske og EU-vennlige strategien til Podemos og Syriza er fåfengt. Kanskje maktbalansen mellom arbeid og kapital er såpass forskjøvet i dag at det ikke nytter å insistere på fornuftig økonomisk styring og et klassekompromiss som de rikeste for lengst har forlatt. Kanskje bereder de grunnen for noe som er større enn dem selv? Bør vi ta filosof Srećko Horvats utfordring om å «skape nøyaktig det [Donald Tusk] advarer mot – ideologisk og politisk smitte»?[4]

Jeg er blant dem som venter utålmodig på svar.

Og det er her ordene til presidenten for Det europeiske råd treffer:

Det fins ingen revolusjonær stemning. Ikke ennå.

Denne teksten er et utdrag fra boken Den spanske sensasjonen Podemos. Hvordan gjøre venstrepopulisme i krisens tid.

[1] «Klientelisme» er betegnelsen på et system der politikere skaffer seg lojale maktbaser ved å utnytte sine verv og gi fordeler til egne tilhengere.
[2] Fra 2013 til første halvdel av 2015 økte BNP med 3,9 prosentpoeng, ifølge IMF. Tilgjengelig: http://www.imf.org/external/pubs/ft/weo/2015/01/weodata/weorept.aspx?sy=1999&ey=2020&scsm=1&ssd=1&sort=country&ds=.&br=1&pr1.x=20&pr1.y=14&c=184&s=NGDPRPC&grp=0&a=
[3] At Hellas skulle endre praksis slik at det ble lettere å kaste ut folk som ikke kunne betjene boliglånet sitt, var en konflikt under forhandlingene mellom eurogruppen og tidligere finansminister Yanis Varoufakis. Da Hellas til slutt måtte gi seg, klarte Tsipras likevel å sørge for at det ikke (i hvert fall i første omgang) ville ramme primærboliger og grekere med lav inntekt.
[4] Horvat, Srećko: «Venstresidemelankolien», Klassekampen, 11.8.2015.

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.