Et kjennetegn ved dype politiske kriser er at motsetningsfylte hendelser kan skje brått og svært nær hverandre i tid.

Fredag 7. juni vedtok 180 organisasjoner «Manifestet for et annet Europa» under Alter Summit i Aten. Dagen etter viste et tusentalls tilreisende deltakere håndfast støtte til den greske befolkningens motstand mot EU, Troikaen og egen regjerings krisepolitikk. Demonstrasjonsropet fra de norske fagforeningene på gatene i Aten lå et stykke unna Jens Stoltenberg-versjonen av den norske arbeidslivsmodellen: «Norwegian unions say, let’s unite today –  organize and fight, austerity ain’t right». Vel framme på Syntagmaplassen foran nasjonalforsamlingen fikk Alter Summit-marsjen smil og applaus fra atenerne som hadde samlet seg.

Så, et par dager seinere, gikk Hellas fullstendig i svart. Etter ordre fra den konservative statsministeren Antonis Samaras stanset politiet sendingene til det statlige fjernsyns- og radioselskapet ERT med umiddelbar virkning. Samaras gadd ikke engang legge fram planen sin for koalisjonspartnerne i regjering og parlamentet før han stengte ned det greske folkets viktigste nyhets- og informasjonskilde. Sjøl ikke under den greske militærjuntaen (1967-73) skjedde det noe liknende, verken i Hellas eller Vest-Europa for øvrig.

Demonstrasjonsropet fra de norske fagforeningene på gatene i Aten lå et stykke unna Jens Stoltenberg-versjonen av den norske arbeidslivsmodellen.

En postdemokratisk orden – eller noe annet?
Hendelsene som fulgte etter hverandre i Aten for ei drøy uke siden stiller det europeiske spørsmålet uvanlig skarpt: Vil de siste fem-seks årenes utviklingsknekk i retning av en autoritær, postdemokratisk samfunnsorden i EU og Europa holde fram, slik at svarte tv-skjermer i Hellas kan stå som et tegn fra framtida – eller ser vi konturene av en tilstrekkelig godt organisert folkelig motstand fra venstre vokse fram og etablere en alternativ og sosialradikal politisk horisont?

En kjølig samtidshistorisk betraktning vil fort bli at tendensen går i retning av mer oligarki, mindre demokrati – større vekt på finans- og aksjonærinteresser enn vernet om barn og ungdom som skal vokse opp i Europa i tiårene som kommer. For fem år etter at finanssektoren brøt sammen er det ennå ikke kommet noen åpenbare utbrudd fra krisepolitikken som segmenterer sosial ulikhet og undergraver demokratiske rettigheter i Europa. Tross overveldende sosial mobilisering i Spania og Middelhavsområdet, og sterke valgresultater for venstresiden i Hellas og Frankrike, fortsetter samfunnsnedbrytingen etter retningslinjene som EU og IMF har bestemt.

Skal den europeiske politiske makteliten presses til å endre kurs, forutsetter det antakelig at den blir stilt overfor en sosial og politisk motkraft som er i stand til å ta dens plass.

Når en så sterk politisk-institusjonell posisjon som presidentembetet i Frankrike blir overkjørt av Tysklands og forbundskansler Angela Merkels agenda i et hvert spørsmål av betydning for krisepolitikken, handler det om mer enn François Hollandes manglende politiske kaliber. Skal den europeiske politiske makteliten presses til å endre kurs, forutsetter det antakelig at den blir stilt overfor en sosial og politisk motkraft som er i stand til å ta dens plass. En slik utfordring av hegemoniet er det fortsatt vanskelig å få øye på i det politiske landskapet i Europa.

Dristige, nødvendige målsetninger
Om en deskriptiv situasjonsanalyse ikke rekker stort lengre enn denne avmålte posisjonen, så går det like fullt an å øyne et større mulighetsrom fra et mer reindyrket politisk perspektiv. For en hver politisk aktør som vil forandre status quo kreves det noen ganger et element av voluntarisme, en vilje til å strekke seg mot politiske målsetninger bortenfor det som framstår som sannsynlig og innen rekkevidde der og da.

Det er nettopp her Alter Summit kommer inn og kan gjøre en forskjell. Det som virkelig skiller samlingen i Aten nå i juni fra de store mønstringene under Verdens sosiale forum, Europeisk sosialt forum og Globaliseringskonferansen for åtte til ti år siden, er til syvende og sist Manifestet for et annet Europa. Denne erklæringen, som en rekke av de viktigste fagorganisasjonene, tenketankene og sosiale bevegelsene på nasjonalt og europeisk nivå nå stiller seg bak, er et oppsiktsvekkende konkret og handlingsorientert politisk program. Manifestet består av i fire deler:

i. gjeldsreduksjon i de kriserammede eurolandene,
ii. reversering av innstrammingspolitikken,
iii. fattigdomsbekjempelse og sosial velferd, og
iv. demokratisk kontroll og styring over bank- og finanssektoren

For hver av delene er det artikulert tre til seks krav / tiltak. Noen eksempler:

• All nedbetaling av gjeld må stanses inntil det er etablert et sosialt sikkerhetsnett mot fattigdom og arbeidsløshet. Økonomisk utvikling og rettferdig omstilling til en miljø- og klimavennlig økonomi må også gis forrang. Endelig må velferdstjenester, sosiale og økonomiske rettigheter ivaretas før videre gjeld kan nedbetales (del 1, side 2).

• Retten til kollektive forhandlinger og til å benytte kollektive aksjoner må gjenopprettes. Faglige rettigheter og tariffavtaler må forsvares og gjenopprettes der de har blitt beskåret gjennom nedskjæringspolitikken. Bedriftsdemokratiet må garanteres som en grunnleggende faglig rettighet. ILO-standarder og Det europeiske sosiale charter må sikres for alle arbeidstakere, inkludert innvandrere. Det må settes en stopper for utrygge og midlertidige ansettelser (del 3, side 3).

• Det må foretas en full gjennomgang av de omfattende garantier som er gitt til finansinstitusjonene, og banker som svikter må underlegges offentlig styring for å beskytte samfunnet mot konsekvensene. I banker som har spilt falitt må så vel aksjonærene som kreditorene ta sin del av tapene. Banker som er blitt reddet av det offentlige, må sosialiseres (del 4, side 4).

Radikal demokrati
Manifestet avsluttes med en appell om å stanse undergravingen av demokratiet, og en gjensidig forpliktelse til å forene kreftene og stå sammen om å gjøre felles krav til virkelighet gjennom aksjoner på nasjonalt og europeisk nivå. Samlet sett er det ingen grunn til å betvile det grunnleggende økonomiske systemskiftet som manifestet for Alter Summit legger opp til. Grunntonen i manifestet kan sies å være i takt med det den marxistiske sosiologen Erik Olin Wright har betegnet som radikal demokratisk egalitarisme.[1] Så har fem år med dyp krise i den europeiske kapitalismen i det minste hardnet posisjonene i fagbevegelsen og på venstresiden. Syrizas leder Alexis Tsipras formulerte dette poenget under samlingen i Aten: «En annen verden er ikke bare mulig, den er også helt nødvendig».

Analytiske og dermed også strategiske svakheter er det flere av i manifestet fra Aten. Den viktigste går etter mitt syn på vurderingen av selve kjernen i EU-prosjektet. Til tross for innspill underveis i tekstprosessen, forholder ikke manifestet seg til EU-institusjonenes ansvar for at finans- og gjeldskrisa er blitt langt mer alvorlig i enn utenfor eurosonen. Grunnen til tekstens underlige taushet på dette sentrale punktet er at det blant organisasjonene og nettverkene i Alter Summit råder usikkerhet og til dels dyp uenighet om euroen har ei framtid eller ikke. Så lenge verken fagorganisasjonene, venstrepartiene eller sosiale bevegelser i kriselandene i Sør-Europa klarer å samle seg om å bryte ut av euroen og den europeiske sentralbankens tvangstrøye, kan heller ikke vi som står utenfor unionen ta denne beslutningen på deres vegne. Mens vi venter på at det faktiske økonomiske grunnlaget for å holde fast på euroen eroderer fullstendig, bør vi derfor fortsette å bygge opp progressive og mest mulig konkrete målsetninger på politikkområdene der det er grunnlag for det.

Er det virkelig noen på venstresiden som tror at universell velferdsstat i ett land er en langsiktig, levedyktig modell?

Relevant for Norge?
Har så Alter Summit og forsøket på å stable på beina radikale politiske alternativer i Europa noen som helst betydning for samfunnsdebatten og folks hverdag i Norge? Blant en del politiske spillere, også på venstresiden, vil et internasjonalt engasjement som i manifestet raskt avfeies som naivt og idealistisk svermeri. For hva betyr vel enda en i rekken av europeiske politiske erklæringer når vi her i landet står ved et retningsvalg til høsten? Likevel kan spørsmålet om naivisme med fordel snus andre veien.

Om etterdemokratiske styreformer, massearbeidsløshet og familier nedtynget i gjeld blir en stor del av virkelighetsbildet også i de nordlige delene av Europa, hvem er det da som tror at den norske modellen kan fungere videre isolert mot omgivelsene? Er det virkelig noen på venstresiden som tror at universell velferdsstat i ett land er en langsiktig, levedyktig modell? Det er en del som tyder på det pågår et skisma i europeisk historie like foran øynene våre nå – og i årene framover. Ikke minst av den grunn kan det være riktig å begynne en strategisk og offensiv diskusjon om en bedre og sterkere samfunnsmodell også i Norge. Derfor kan det være riktig å starte den strategiske og offensive diskusjonen om en bedre og forsterket samfunnsmodell også i Norge. Et sted å starte er å gå inn hit og undersøke nærmere. Det kan være grunn til å ta både de effektfulle enkeltpunktene og den demokratiske egalitarismen i manifestet på alvor. Her ligger det en kime til en europeisk sosialisme for det 21. århundret.