Boka «Feil medisin – historien om Norges største sykehusskandale» (Kagge Forlag), er en personlig beretning fra innsiden. Som tidligere topptillitsvalgt i Oslo universitetssykehus og leder av Fagforbundet på Aker sykehus, har jeg sittet i styrerommene, deltatt i planleggingen i de sentrale utvalgene og vært i intervjuer til lederstillingene. Jeg har møtt alle de sentrale aktørene. Jeg har også måttet forholde meg til en fagbevegelse styrt av helt andre interesser enn medlemmenes og pasientens, og som i stedet for kamp har tilpasset seg og dels ønsket dagens utvikling. «Feil medisin» viser en virkelighet som nok vil overraske og sjokkere mange. Stikkord er fortielse, maktspill, svik og løgn.

Konkret følger jeg utviklingen fra innføringen av sykehusreformen i 2001, via den lite kjente og sterkt mangelfulle planleggingen som lå bak etableringen av Europas kanskje største sykehus, Oslo universitetssykehus. Jeg ser på prosessen som gjorde det mulig å foreta seg noe så hinsides fornuft som å nedlegge Aker sykehus, det best drevne av dem alle, og jeg viser hvilken hasard som ble spilt, da 160 000 mennesker ble flyttet til Ahus – som på langt nær var klar for dette.

I boka trekker jeg linjene til dagens politiske situasjon. Foretaksdirektørene, Fagforbundets Jan Davidsen og Arbeiderpartiets styrende elite, anført av Jens Stoltenberg, legger slik jeg ser det et effektivt lokk på enhver kritisk debatt om dagens markedsorienterte sykehusmodell. Resultatet er katastrofalt, ikke bare i Oslo, men i hele landet. Det er derfor ikke høyresiden som er den største trusselen mot sykehusene i dag. Dette innser folk. Om ikke Arbeiderpartiet og den rødgrønne regjeringen snur på sykehuspolitikken, er den derfor dømt til å tape stortingsvalget.

I det følgende utdraget fra «Feil Medisin», befinner vi oss i februar 2010, få måneder etter at kampen mot nedleggelse av Aker sykehus startet for alvor.

Den svarte onsdagen
Onsdag 17. februar 2010

– Da går vi til avstemning.

Styreleder i Oslo universitetssykehus HF, Steinar Marthinsen, holder pusten et lite øyeblikk.

– Ja, det var enstemmig, det. Da har styret enstemmig vedtatt å ta lokalsykehusrapporten til etterretning.

Det bues fra et par av benkeradene i den fullsatte kantina i øverste etasje på det store kreft- og isolasjonssenteret på Ullevål, der aktivistene fra Aker Sykehus Venner har satt seg. Jeg sitter på benkeraden foran dem og følger spent med.

Det kan da i det minste ikke bli enstemmig? Akkurat det har vi jo avtalt i koordineringsleddet på forhånd. Jeg har fått gjennomslag for at Fagforbundet skal stemme nei til nedleggelse av Aker, nå på dette styremøtet. Koordineringsleddets leder, Mari Sanden, lot meg for en gangs skyld til og med diktere vårt alternative vedtaksforslag.

Men dersom forslaget ikke fremmes i styremøtet er det jo liten vits.

En av styrerepresentantene mumler noe. Marthinsen oppfanger signalet.

– Du stemte kanskje ikke for, Bjørn?

Bjørn Wølstad-Knudsen rister på hodet.

– Ok, da noterer vi at vedtaket er fattet mot én stemme. Er det korrekt oppfattet?

Styrets nestleder Göran Stiernstedt fra Karolinska sjukhuset i Stockholm nikker. Styrerepresentant Arild Underdal fra Universitetet i Oslo nikker. Styremedlem Odd Vangen fra Senterpartiet nikker. Styremedlem Barbro Hætta-Jacobsen fra Arbeiderpartiet nikker. Styremedlem Anders Utne fra Arbeiderpartiet nikker. Styremedlem Ellen Christine Christiansen fra Høyre nikker. Styremedlem Marianne Borgen fra SV nikker. Ansattes styrerepresentant Rita von der Fehr fra bioingeniørenes fagforening NITO og Rikshospitalet nikker. Ansattes styrerepresentant Arnhild Hage fra Norsk Sykepleierforbund og Ullevål nikker. Ansattes styrerepresentant Vibeke Braastad Kristiansen fra Norsk Sykepleierforbund og Rikshospitalet nikker. Ansattes styrerepresentant Christina Schöndorf fra Den norske legeforening og Aker nikker.

Klokka er ett. Det er onsdag 17. februar 2010. Styret for Oslo universitetssykehus har nettopp vedtatt å nedlegge Aker sykehus, med tolv mot én stemme.

Klokka er ett. Det er onsdag 17. februar 2010. Styret for Oslo universitetssykehus har nettopp, ved å ta den omstridte lokalsykehusrapporten til etterretning, vedtatt å nedlegge Aker sykehus, med tolv mot én stemme.

Dagen er allerede døpt Den svarte onsdagen av lederskribenten i lokalavisen Akers Avis Groruddalen.

Nedleggelsen av Aker kan ikke uten videre leses ut av styrets protokoll. Styresaken har den blomstrende overskriften «Suksess gjennom samhandling – utvikling av lokalsykehusfunksjonen i Oslo universitetssykehus» og består av et vedtak i hele ni punkter.

I vedtaket nevnes ikke Aker sykehus med et ord.

I punkt 1 heter det følgende:

«Styret slutter seg til at lokalsykehusfunksjonene i Oslo universitetssykehus i størst mulig grad ivaretas og utvikles innenfor rammen av det som i rapporten er definert som et Storbysykehus, lokalisert ved Ullevål (Kirkeveien). Det vil si et lokalsykehus for Oslo universitetssykehus sykehusområde og med ansvar for områdefunksjoner for Oslo sykehusområde.»

Først i tredje setning i punkt 4 opptrer stedsnavnet «Sinsen» i styrets vedtak – som innvidde nå vet betyr Aker: «Styret ser det som viktig å få avklart hvordan Oslo kommune eventuelt vil ønske å benytte området på Sinsen i arbeidet med samhandlingsreformen.»

Deretter nevnes «Sinsen» bare en gang til, i vedtakets punkt 7: «Styret tar til etterretning administrerende direktørs vurdering av behovet for frigjøring av kapital for å videreutvikle Oslo universitetssykehus i tråd med styresak 108/2008 Helse Sør-Øst RHF og at dette innebærer at en bør søke å realisere verdier gjennom salg av eiendom på Sinsen.»

Det er ikke glitrende prosa, dette, men det er heller ikke hensikten.

Styrets vedtak er omstendelig i formen og brutalt i innholdet. Det innebærer at styret har bestemt seg for at all framtidig lokalsykehusdrift skal ligge på Ullevål, mens Aker – dårlig kamuflert som Sinsen – skal overlates til kommunen, eller aller helst selges.

Fagforbundets alternative vedtaksforslag, der vi både avviste en nedleggelse av Aker sykehus og salg av sykehuseiendommen for å finansiere driften, kommer ikke engang med i den skriftlige protokollen.

Vedtaket er fattet med tolv mot én stemme. Den 13. stemmen var nesten ikke hørbar i styrerommet. Fagforbundets alternative vedtaksforslag, der vi både avviste en nedleggelse av Aker sykehus og salg av sykehuseiendommen for å finansiere driften, kommer ikke engang med i den skriftlige protokollen. Der heter det kort og godt:

«Styremedlem Bjørn Wølstad-Knudsen fremmet et eget forslag til vedtak.»

Det alternative vedtaket Wølstad-Knudsen fremmet, men som han altså ikke leste opp i styremøtet – og som det derfor heller ikke ble argumentert for – hadde blant annet disse formuleringene:

«Styret slutter seg til at lokalsykehusfunksjonen i Oslo universitetssykehus ivaretas og utvikles innenfor rammen av det som i rapporten er definert som et Storbysykehus. Styret ser det som urealistisk å gjennomføre store eiendomssalg nå. De økonomiske konsekvenser dette gir for Oslo universitetssykehus må søkes løst i dialog med Helse Sør-Øst og eier. Styret mener Storbysykehuset inntil videre må drives på flere lokalisasjoner.»

Dersom dette var blitt vedtatt, hadde det ikke stått noe om «Kirkeveien» og «Sinsen». Et slikt vedtak hadde hindret en nedleggelse av Aker nå, og det hadde avvist salg.

Ved at et slikt vedtak også ville ha krevet at de økonomiske konsekvensene av Helse Sør-Østs vedtak fra november i fjor måtte løses i dialog med det regionale foretaket, og ikke av Oslo universitetssykehus alene, så ville det betydd at Helse Sør-Øst hadde måttet svare for konsekvensene av det de selv har stelt i stand. I realiteten hadde et slikt vedtak lagt de glødende kullene i fanget på dem som har besluttet det stadig flere nå mener er en helt urealistisk og farlig plan for utviklingen av sykehusene i Oslo-Området.

Styreleder for Oslo universitetssykehus Steinar Marthinsen – som samtidig også er viseadministrerende direktør i Helse Sør-Øst – ser fornøyd ut.

– Da takker jeg for diskusjonen. Vi tar en pause. Pressen bes om å benytte denne til å stille sine spørsmål.

Det har vært en nervøs stemning på styremøtet. De ansattes representanter smiler usikkert, og forsøker å unngå pressen. De føler seg kanskje ikke komfortable?

I gangen på vei ut av møtelokalet støter jeg på styrerepresentanten for NITO. Rita von der Fehr er en vennlig og hyggelig person. Hun og jeg har lenge samarbeidet godt, blant annet i prosjektgruppa som har ansvaret for å få på plass retningslinjer for innplassering og utvelgelse av ansatte som måtte bli rammet av overtallighet: en ikke helt urealistisk framtid for mange i gigantsykehuset nå. Om bare et knapt år skal det årelates for en befolkning på 160 000, om alt går etter Helse Sør-Østs plan.

Vedtaket styret har fattet i dag – med Rita von der Fehrs stemme – er definitivt i tråd med Helse Sør-Østs plan.

Jeg er fortsatt opprørt. Jeg innrømmer at jeg muligens glefser et «hva er det dere har stilt dere bak!».

Jeg er fortsatt opprørt. Jeg innrømmer at jeg muligens glefser et «hva er det dere har stilt dere bak!»til von der Fehr. Hun ser i alle fall ulykkelig ut.

– Men Are, vi satt jo bare og ventet på at Bjørn skulle fremme sitt alternative vedtak. Han viste oss det på styreseminaret i går kveld. Hadde han fremmet forslaget, hadde sannsynligvis alle de ansatte stemt for det. I alle fall hadde jeg gjort det, sier von der Fehr.

Samtalen blir avbrutt av en journalist fra NRK Østlandssendingen, som ønsker en kommentar til radionyhetene fra meg. Det får han.

I radiointervjuet kaller jeg vedtaket skandaløst, og sier at helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen snarest må gjøre det om.

– Dette vedtaket bryter med Soria Moria-erklæringen som klart sier at ingen lokalsykehus skal legges ned. Regjeringen kan ikke la dette vedtaket bli stående, sier jeg.

Mens jeg snakker med radioen, trekker Rita von der Fehr seg unna.

*

Etter styremøtet går jeg bortover de slapsete gatene jeg etter hvert kjenner så godt, fra Ullevåls nordside via Tåsenveien, Voldsløkka, Bjølsen, Storo og Ringveien. Ved Sinsenkrysset går jeg opp til det nærmeste, grå bygningskomplekset, der mitt kontor ligger i fjerde etasje.

Hele veien har jeg tenkt over hva en pressemelding fra Fagforbundet Aker nå bør si. Det er ikke mulig å la dette styrevedtaket stå ukommentert. Jeg tenker ikke først og fremst på Rita von der Fehr da jeg hamrer teksten ned.

Neste morgen sender jeg pressemeldingen til den lange e-postlista Fagforbundet Aker har laget seg i løpet av de siste månedenes intense kamp: diverse medier, kontakter i fagbevegelsen  samt dem jeg fortsatt har adresse til i Fagforbundets gamle, men nå helt inaktive sykehusnettverk.

Etter at meldingen er sendt, kommer jeg på det ulykkelige uttrykket NITOs styrerepresentant møtte meg med i gangen utenfor styrerommet dagen før. Jeg burde ha tatt meg tid til å snakke litt mer med henne.

Jeg skyver det bort, og tenker at vi alle har et valg.

I ettertid innrømmer jeg likevel at deler av pressemeldingen etter styremøtet som vedtok å nedlegge Aker sykehus nok var i overkant tøff:

«Gjennomgangsmelodien onsdag var at styret ikke hadde noe annet valg enn å nedlegge Aker sykehus, siden premissene fra Helse Sør-Øst sier at 160 000 skal til Ahus i 2011. Men med det styret nå vet om usikkerheten for pasientene som ligger i dette gigantiske eksperimentet, er det fristende å minne om Nürnberg-prosessene etter andre verdenskrig. Som vi husker godtok ikke dommerne soldatenes unnskyldninger om at de var nødt til å følge nazioffiserenes ordre. Uten sammenlikning for øvrig, er Nürnberg en erfaring styret i Oslo universitetssykehus ikke helt ser ut til å ha fått med seg.»

Utdraget er gjengitt med tillatelse fra Kagge forlag og forfatteren.