Aye. Han heter Petyr Baelish: en Friedman-elev i middelalderkappe – og den farligste mannen i Westeros.

Kaos er en stige. Klatringen det eneste som eksisterer.

SPOILER ALERT!

«Kall meg Petyr.»

Han truer da ingen, denne vennlige, tynne mannen med grålig frisyre og et par øyne som myser? Dette er det første Game of Thrones-skaperne vil få oss til å tenke om tronens kasserer Petyr Baelish. Han smiler. Fekter bort formaliteter og bryr seg ikke om titler. En sangfugl er hans selvskapte emblem. Hjertet hans blør for Lady Catelyn Stark. Og han har kanskje den roligste stemmen i det ellers så temperamentsfulle riket. Riktignok er han en hallik. Men han tafser aldri på horene i bordellet han eier.

Det kan til og med virke som om han respekterer dem når han legger ut sine faglige resonnementer om simulerte orgasmer.

«Jeg hater dårlige investeringer»
Inntrykket rakner imidlertid i scenen da han får vite at Ros har grått med en kunde.

Ros sørger – alle byens løsunger er nettopp blitt drept. Hun sitter på sengekanten og hulker når Petyr sniker seg inn på rommet. Han setter seg ned ved siden av henne, stryker en hårlokk bort fra det rødsprengte ansiktet hennes, og sier «jeg hater dårlige investeringer». Til slutt selger han henne avgårde til Kong Joffreys (mildt sagt) dyre seksuelle preferanse – og en pinefull død.

I neste omgang kan man få for seg at Petyr ønsker Sansa Starks ve og vel. Inntil han manipulerer henne til å tro at hun gifter seg med sadisten Ramsay Bolton av egen vilje.[1] Ikke minst er vi lenge lurt til å tro at han trives i den politiske bakgrunnen. Før han snur seg. Og kaster et blikk av begjær mot Jerntronen, foran Lord Varys’ oppsperrede øyne.

Mange som prøver å klatre den, mislykkes, og får aldri sjansen til å prøve igjen.

Han kjøpte korn da det fantes i overflod …
Evnukk og spionmester Lord Varys advarer sin fortrolige Tyrion Lannister om «Westeros farligste mann». Han «ville sett hele riket brenne om det betydde at han kunne ha blitt konge av asken», sier han med havbrisen i bakgrunnen. Tyrion selv omtaler Petyr Baelish som en slu investor som «betalte kronens gjeld i løfter, satte kongens gull i arbeid, [og] kjøpte korn når det fantes i overflod, og solgte brød når det var vareknapphet.»

En hemmelighetsfull spiller. Det hviskes og tiskes i korridorene. Men hvor lavmælt denne birollen enn framstår, er Petyr Baelish nøkkelen til plottet. Uten ham ville det verken funnets noen bok, noen serie eller noe spill om tronen i det hele tatt. Hvorfor får han Catelyn Stark til å tro at det var Tyrion Lannister som beordret drapsforsøket på sønnen hennes?

For at to allierte familier skal erklære krig mot hverandre.

Hvorfor konspirerer han med bestemor Tyrell for å drepe kong Joffrey?

For å skape krise, maktvakuum – og de religiøse fundamentalistene (Spurvene: Westeros svar på Den islamske staten!) tramper inn i hovedstaden Kings Landing.

Et Europa-snudd-på-hodet
Fantasy og virkelighetsflukt. En «The Wire with wizards». Britisk-historie-nerding (visstnok er den inspirert av Rosekrigene på 1400-tallet). Man kan lese Game of Thrones, eller A Song of Ice and Fire, som bokserien heter, på utallige måter.

Velger man å tolke den som en allegori på dagens verden, ser man kanskje et Europa-snudd-på-hodet. En mur bygges for å stenge ute flyktninger som kommer fra nord. Ved muren står et knippe mennesker som vet hvilke farer den lange vinteren har med seg, men hos maktapparatet i hovedstaden tror de bare halvhjertet på advarslene om denne klimatrusselen. De sender ingen forsterkninger, de øker ikke budsjettene – i stedet er de overbeviste om at den største faren kommer fra dynastiene de er i krig med.

De færreste forholder seg imidlertid til det faktum at riket de kjemper om, er finansiert utenfra – fra Braavos, bystaten der Jernbanken holder til. Som Tywin Lannister sier: Vi lever alle i dens skygge.

En metafor på nyføydalismen
Noen har omtalt denne middelalderkitchy serien som et speil på vår samtids nyføydalisme: Med en historisk høy gjeldsbelastning er vi nesten som livegne å regne. Merkevarer forventer vår lojalitet. Statens voldsmonopol settes ut til private kontraktører, og vi betaler jevnlig til den økonomiske eliten gjennom lånerenter, merverdi av arbeidskraft – og ikke minst skattepenger som redder banker.

Så hvorfor ikke like gjerne lese den slik? At dramaets rikeste familie, The Lannisters, egentlig viser seg å være blakke: en parallell til nåtidens absurde gjeldssystem. At gruvene deres ikke har produsert på tre år og formuen deres hviler kun på tilliten hos bankherrene i Braavos: en kommentar til dagens finansialisering av økonomien.

Penger vinner kriger, mener Petyr Baelish. Det er han selv, rikets finansminister, som har satt tronen i dyp gjeld. Var også det en manøver for å utløse krise og berede grunn for statskupp? Hva er hans end game? spør både lek og lærd. Podemos-leder og Game of Thrones-analytiker Pablo Iglesias skriver karakteren inn som en aktør i et nyliberalt univers. Han er som en Milton Friedman-elev i middelalderkappe. En som noterte flittig da mentoren sa at en katastrofe er en spennende markedsmulighet:

«Kun en krise, enten den er virkelig eller oppfattet, kan føre til reell forandring».

Og noen får muligheten til å klatre, men nekter å gjøre det.

Sjokk som politisk verktøy
Og man må handle raskt, ifølge Chicago-økonom og nobelprisvinner Friedman, før samfunnet sklir tilbake til «status quo-tyranniet».[2]

En katastrofekapitalist er en som vet å profittere på en krise. Irak-krigen på sitt mest kaotiske: Vips er det kommet på plass en lov som tillater Shell og British Petroleum å overta landets oljereserver. En tsunami flommer over sørøstasiatiske kyster: Straks auksjoneres uberørte strender bort til turistselskaper. Orkanen Katrina raserer New Orleans: Innbyggerne får raskt vite at de kommunale boligene, offentlige sykehusene og skolene ikke vil være en del av gjenoppbyggingen.

Katastrofekapitalismens logikk er å bruke sjokk som politisk verktøy, skriver den kanadiske journalisten Naomi Klein i referanseverket Sjokkdoktrinen. Mens en befolkning bearbeider et kollektivt traume, settes støtet inn.

Stort sett dreier det seg om å ha planen klar når en ekstern krise først rammer. Andre ganger er selve krisen menneskeskapt nettopp for å få gjennom upopulære beslutninger, hevder Klein. Hun nevner Irak-krigen. For dem som har glemt: Også den kom i stand gjennom omstendelige løgner, fabrikkerte bevis og plantede våpen.

Kaos er en er karrierestige
Verken Colin Powell, George W. Bush, Donald Rumsfeld, Dick Cheney eller Petyr Baelish er noen fredens menn. Han avslører sin ambisjon, like meningsløs som kapitalismens krav om evig vekst, i en mesterlig dialog med Lord Varys. I et episk toneleie doserer han – og strykerne kommer inn:

«Kaos er ikke en avgrunn. Kaos er en stige. Mange som prøver å klatre den, mislykkes, og får aldri sjansen til å prøve igjen. Fallet knekker dem. Og noen får muligheten til å klatre, men nekter å gjøre det. De tviholder på kongeriket, eller kjærlighet, eller gudene … illusjoner. Bare stigen finnes. Klatringen er det eneste som eksisterer.»

Men på toppen, da, kan man spørre: Hva skal han med Jerntronen? Bruke den til å få mer kreditt hos Jernbanken? Utbygge bordellet sitt til alle hoffets saler? Trolig er ikke svaret så viktig. Kanskje vil han gjøre det samme som jeg antar at han ville gjort om han faktisk hadde vunnet Lady Catelyns kjærlighet: kastet den bort og fiksert blikket på et nytt objekt. Petyr Baelish’ tragedie er at han elsker ingenting. Han nyter ingenting, han tafser ikke på horene sine – fordi han begjærer bare det han ikke har.

De tviholder på kongeriket, eller kjærlighet, eller gudene … illusjoner.

Som mange av oss.

Det konservative håpet om et gammelt dynasti
Milton Friedmans kontrarevolusjon var mot det keynesianske systemet med kompromiss, kontroll og likevekt. Det er imidlertid ikke bare katastrofekapitalisten som ser mulighet i kriser. Forestillingen kan like gjerne tillegges enhver påleste marxists besettelse av potensialet i en revolusjonær situasjon. Eller nihilistenes higen etter blanke lerret.

Petyr Baelish står dermed først og fremst i motsetning til den konservative. Til en Lord Varys. Stabilitetens vokter. Statshemmelighetenes mann. Han som insisterer på at vi trenger illusjonene. Hvis ikke rakner alt. Varys ser ingen stige. Han ser kun en sivilisasjon som kollapser, han lengter etter sosial orden og vier dermed sitt siste håp til gjenreisingen av et gammelt dynasti: Targaryen-slekten, som for øyeblikket er representert av den god-mot-de-gode-og-hard-mot-de-harde Khaleesi.

Visse har derfor spurt: Bør vi kanskje ville at Petyr Baelish, tross alt, vinner spillet?

Vil vi menneskeliggjøre ham, sier vi at det er tapet som driver ham. Han lærte tidlig i livet at verden er dypt urettferdig. Han fikk ikke giftet seg med Lady Catelyn fordi familienavnet hans var ubetydelig. Han tapte en duell om henne fordi han sugde i sverdkunst. Han klatret mot alle odds, i en kultur som rangerte hans egenskaper – intelligens, tålmodighet, praktisk sans – langt lavere enn blodslinjer, familiebannere og muskler.

Slik ble han heller en mester i psykologisk krigføring.

En moderne mann, tross alt?
Men vil sluheten hans kunne føre til et allment gode? Er han seriens svar på Napoleon? Denne lavadelige (ikke lave) korsikaneren som var født i utkanten, mobbet for dialekten sin, men som så sitt snitt da Bastillen ble stormet i 1789. Trolig ville denne selvutnevnte keiseren skåre høyt på det antisosiale spekteret av psykiaterens skjemaer, men hva fikk vi? Code Napoleon og innføringen av vår alles moderne stat: Likhet for loven, rett til skilsmisse, og ikke lenger skulle det være forskjell på high born og low born (begge hadde lik rett til å sove under broer).

Javisst vil Petyr «kall meg Petyr» Baelish ha peronslig makt og rikdom. Men vil vi helteerklære ham, kan vi også tillegge ham en bitter hevnlyst mot selve det føydale samfunnet. Kanskje vil han knuse familienavnenes makt, innføre kjærlighetsekteskap framfor arrangerte, fjerne en ridderkultur som betrakter krigere som kvinnebedårere, og heller fullbyrde et system som er bedre tilpasset ham selv: et delmeritokratisk samfunn der føydale bånd er ertsattet av naken egeninteresse og den følelsesløse kontante betaling.

Bare stigen finnes.

Muligens. Men jeg vedder ikke ølen min på det. Foreløpig satser jeg heller på tween-jentas revansje, på teorien om at Sansa Stark vinner til slutt, men scheisse det er ikke godt å si.

Game of Thrones plager oss nettopp fordi den virker like motsigelsesfull som Historien selv, og jeg som de fleste sliter med å skille mellom er og bør (derav feministiske ramaskrik). Det kommer inn en ærefull mann, og vi tror han er hovedpersonen, men nei, han viser seg å være en litterær teknikk, en falsk protagonist, en som kneler for Kong Joffrey, men blir halshogget likevel. Det eneste vi kan anta, er valar morghulis, og at så fort forfatter George R. R. Martin legger opp til et sannsynlig løp, hogger han det ned og setter dets hode på en påle før vi rekker å trykke videre til neste episode. Han skriver under et massivt press. Kanskje han ikke helt vet selv engang hvordan å avslutte det hele.

Slik verken du eller jeg eller Jon Snow vet noe som helst.

SE OGSÅ: «Å vinne eller dø i spansk politikk»

Denne teksten er publisert i forbindelse med arrangementet Nærlesning av Game of Thrones 11. september på Litteraturhuset i Oslo.

[1] I bøkene er det Jeyne Poole som lider denne skjebnen.
[2] Klein, Naomi (2007): Sjokkdoktrinen. Katastrofekapitalismens fremmarsj. Forlaget Oktober: 15.

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.