Skal vi begynne å spise genmodifiserte matplanter i Norge? Spørsmålet er brennaktuelt. På regjeringens bord ligger to søknader om godkjenning av genmodifisert mais. Spørsmålet om genmodifisert mat er så splittende at regjeringen etter fire år ennå ikke har blitt enige om et vedtak. I tillegg skal det snart forhandles om implementering av EUs nye forordning om mat og fôr. EU ønsker å svekke det sterke norske regelverket som omhandler genmodifisering, og er tungt bevæpnet med forskningsrapporter.

Da er det viktig å vite at den forskningen som finner veien til politikernes bord, kan ha blitt nøye utvalgt – og ikke nødvendigvis forteller hele sannheten.

Bakvasking
– Min mor ringte, hun var fra seg av bekymring. Hun hadde lest i avisen at jeg var en pseudoforsker og ekspert i å skremme folk.

At jeg gjør uavhengige studier på genmodifiserte planter, har en negativ innvirkning på min karriere.
Sarah Agapito, brasiliansk forsker

Brasilianske Sarah Agapito bærer hvit frakk og har en nøktern uttrykksform. Tjueåtteåringen ser ikke ut som en typisk produsent av skremselspropaganda. Agapito er agronom. Hun tar en doktorgrad på genmodifisert mais i byen Florianopolis i Brasil. Når jeg møter henne på det føderale universitetet i Santa Catarina forteller hun at de harske utfallene mot henne som moren hadde lest, kom fra et medlem av den nasjonale komiteen som vurderer godkjennelse av nye genmodifiserte plantesorter. Bakgrunnen for svertekampanjen er at hun i et høringsnotat hadde vært kritisk til en ny type genmodifisert bønne.

– At jeg gjør uavhengige studier på genmodifiserte planter, har en negativ innvirkning på min karriere, forklarer forskeren.

– Folk i høye posisjoner kaller meg anti-GMO og aktivist-forsker. Men det er jeg ikke. Jeg tolker mine og andres resultater uavhengig, og i dette tilfellet havnet de genmodifiserte plantene i et dårlig lys.

Sprikende resultater
Mange forskere rapporterer at genmodifisert mat er like sunn som vanlig mat. De melder at produksjon av slike planter ikke har større negativ påvirkning på økologi og miljø, og gir økte avlinger og bedre lønnsomhet for bøndene. Bioteknologiselskapene Monsanto, DuPont, Syngenta og Bayer, som står for nesten all produksjonen av genmodifiserte planter, forteller at genmodifiserte planter med høyere vitamininnhold og bedre evne til å tåle tørke vil redde liv og sikre matproduksjon i framtida.

Så enkelt er det ikke. Resultatene fra forskning på genmodifiserte (GM) planter har lenge pekt som en bunt sprikende staur. Den akademiske dragkampen om GM-forurensning av mais i Mexico illustrerer dette spriket.

I dragkampen om sannheten om genmodifisert mat, er det grunn til å spørre: Har lagene de samme reglene, og er dommeren til stede på banen?

Ofret karrieren
Den første artikkelen om at GM-mais hadde forurenset lokale maisvarianter, ble publisert i det anerkjente tidsskriftet Nature i 2001. En slik forurensning vil være irreversibel. Den kan føre til at det ekstremt viktige mangfoldet av maisvarianter i bondens åker blir vannet ut, og i siste instans forsvinner. I tillegg til mulige negative helseeffekter, er slik forurensning en av de viktigste årsakene til skepsis mot GM-planter. Siden 2001 har en serie artikler fulgt opp studien, og kommet til  motstridende konklusjoner. Etter tolv år med akademisk tautrekking, viser stillingen i øyeblikket en klar ledelse for de som mener at forurensingen har funnet sted.

Men tvisten er ikke over ennå. I dragkampen om sannheten om genmodifisert mat, er det grunn til å spørre: Har lagene de samme reglene, og er dommeren til stede på banen?

Det er ikke bare Sarah Agapito som har merket at det kan være dårlig for karrieren å delta på feil side i striden. Biokjemiker Arpad Pusztai ved det skotske Rowett-instituttet fant at en type genmodifisert potet ga forsøksrotter helseplager sammenliknet med de som spiste vanlig potet. Han konkluderte med at selve prosessen med å sette et nytt gen inn i potetgenomet, ga uforutsette endringer i potetens genuttrykk. Dette virket igjen inn på helsa til rottene som spiser poteten.

Det er ikke bare å labbe inn på Felleskjøpet og ta med seg en sekk genmodifiserte såfrø. Ifølge reglene må kjøpere inngå en egen avtale som blant annet forbyr bruk av materialet til nettopp forskning.

Med disse resultatene mente han det var uforsvarlig ikke å gå ut med en bekymringsmelding før poteten skulle godkjennes for salg. Han gikk i 1998 offentlig ut med sine resultater, uten å gå gjennom den sedvanlige lange prosessen med å få en artikkel publisert. Resultatet ble en storm av medieoppslag, og en brå slutt på hele forskningsprosjektet. Etter 36 år ved Rowett-instituttet fikk ikke Putzai sin kontrakt fornyet. Pusztai fikk forbud mot å uttale seg offentlig, selv om han hadde publisert over 300 artikler og var regnet som en av verdens fremste eksperter på feltet. Hans karriere som forsker var over. I etterkant ble resultatene likevel publisert i det prestisjetunge legetidsskriftet The Lancet. Arbeidet var sannsynligvis årsaken til at poteten ble aldri godkjent for salg i EU.

Produsér, ikke forsk!
Forskere i Nord-Amerika har rettet søkelys mot de vanskelige rammene for GM-forskning: «Som et resultat av begrenset tilgang på forskningsmateriale, kan ikke ordentlig uavhengig forskning på kritiske spørsmål gjennomføres lovlig», heter det i en uttalelse om GM-planter, skrevet av 24 nordamerikanske forskere og overlevert til Environmental Protection Agency i 2009. Problemet er at bioteknologiselskapene hindrer uavhengig forskning på deres genmodifiserte plantemateriale, sier forskerne. Det er ikke bare å labbe inn på Felleskjøpet og ta med seg en sekk genmodifiserte såfrø. Ifølge reglene må kjøpere inngå en egen avtale som blant annet forbyr bruk av materialet til nettopp forskning. Det går an å søke om å få lov til å forske på genmodifisert materiale, men prosessen er lang og omstendelig. Er forskningsresultatene negative, kan tillatelsen trekkes tilbake, og selskapet slipper negativ PR, samt skeptiske politikere og forbrukere.

Slike restriksjoner på forskning er ikke bare et nordamerikansk fenomen. Da bioteknologiselskapet Bayer ønsket å selge en ny type genmodifisert mais i Brasil, søkte Sarah Agapito og hennes brasilianske kolleger om tillatelse til å studere denne nye varianten. Svaret var at de kun fikk tillatelse dersom Bayer fikk se gjennom og godkjenne resultatene før de ble publisert.

Forskere som er avhengige av pengestøtte biter ikke hånden som gir dem mat.

Krever kontroll
Få vitenskapelige tidsskrift publiserer forskning hvor materialet ikke er tilegnet på lovlig vis. Dermed blir en slik restriksjon en effektiv måte for selskapene å hindre at ubehagelige sannheter avsløres.

Dette er en av grunnene til at det er store hull i vår kunnskap om genmodifiserte planter. Men hvem finner hva, og hvem betaler? Finnes det en sammenheng mellom hvor pengene kommer fra, og hva resultatene av forskningen blir? En studie publisert i tidsskriftet Food Policy i fjor tok for seg 94 artikler om næringsinnhold og helseeffekter i GM-produkter. Forfatterne kom fram til at forskere med finansielle eller profesjonelle forbindelser til bioteknologiselskapene oftere får resultater som setter genetisk modifiserte produkter i et gunstig lys. Forskere som er avhengige av pengestøtte biter altså ikke hånden som gir dem mat. Og det er ikke alltid lett å vite hvem som betaler. Finansieringskilden var sjelden oppgitt i studier hvor en eller flere av forfatterne hadde bånd til industrien.

Det er neppe tilfeldig.

Vitenskapen svikter
Sarah Agapitos erfaringer fra Brasil stemmer godt overens med det dystre bildet. Hun må slite med å få tak i materiale til forskning, med en bekymret mor og dårligere karriereutsikter. Hun har også opplevd å få resultater som står i kontrast til de som kommer fra forskere med tettere bånd til industrien. Men manglende tilgang på materiale, manglende finansiering og redselen for å brenne broer til en videre forskningskarriere, gjør det vanskelig å publisere slik kritisk forskning.

Forskning som er gjort av folk med tette bånd til industrien, og som er utført med kritikkverdige vitenskapelige metoder, kan bli stående som den vitenskapelige sannheten.

Dermed kan forskning som er gjort av folk med tette bånd til industrien, og som er utført med kritikkverdige vitenskapelige metoder bli stående som den vitenskapelige sannheten. Mye tyder på at vitenskapen svikter den viktige oppgaven å finne ut hvilken effekt genmodifiserte planter har på folk og natur. Det bør våre regjeringspolitikere ta innover seg når de nå vurderer å innføre genmodifisert mat på norske bord.

Artikkelen er tidligere publisert i studenttidsskriftet Argument. Teksten er gjengitt med tillatelse fra tidsskriftet.