Den tidligere Verdensbanken-økonomen Branko Milanović regnes som en av verdens fremste forskere på global ulikhet. 3. september holdt han foredraget «Putting Piketty in perspective» på et arrangement i regi av Institutt for samfunnsforskning. I panelet deltok også to av de norske forskerne som kan mest om ulikhet i Norge, Kalle Moene (UiO, ESOP) og Rolf Aaberge (SSB).

Les Piketty på 1-2-3 eller tegneserieversjonen.

– Du har selv skrevet en lengre anmeldelse av Thomas Pikettys bok «Capital in the Twenty-First Century», der du blant annet kaller verket for et «vannskille innen økonomisk tenkning». Du har også hevdet at kritikken av boka fra en del økonomer med ulike ståsteder[i], ikke treffer så godt. Mener du likevel det finnes viktige innvendinger mot Pikettys hovedpoenger?

– Først og fremst synes jeg det er en veldig viktig bok som vil være relevant i lang tid framover. Verdien av en bok som denne er nettopp debatten den skaper og at den bidrar til nytenkning om store spørsmål, selv om man skulle være uenig i enkelte av påstandene eller konklusjonene. Denne boka vil påvirke hvordan vi forholder oss til temaet ulikhet, og i likhet med andre slike viktige bøker, har den blitt møtt med mye fornuftig kritikk fra både venstre, høyre og sentrum.

– Boka må ikke leses som en hellig tekst. Vi vet ikke om framtiden vil se ut slik Piketty antyder. Selv om man for eksempel mener at Pikettys forslag om en global formuesskatt er urealistisk, bør man holde de politiske anbefalingene og framtidsprojeksjonene separat fra den underliggende økonomiske analysen i boka.

– Jeg mener vi har lært mye av Pikettys arbeid. De nye dataene vi nå har, vil åpne for mye ny forskning i framtiden. For eksempel har Kalle Moene påpekt at å øke de ansattes eierskap i bedriftene kan være et alternativ til å skattlegge kapitaleierne. For meg virker dette fornuftig. Dette er spørsmål som nå lettere kan diskuteres med bakgrunn i Pikettys bok, sier Milanović.

Nasjonale onder
I sin nyeste bok, «The Haves and the Have-Nots» (2010), beskriver han ulikhetens utvikling på globalt nivå ved hjelp av tre ulike mål: ulikhet innad i land, ulikhet mellom land og ulikhet mellom alle verdens innbyggere, som om hele verden var et enkelt land.

Litt forenklet kan man si at venstresiden liker å vise til det første ulikhetsmålet, altså ulikhet innad i land, som viser en økning de siste tiårene. Høyresiden velger å fokusere på det andre målet – nemlig at forskjellene mellom land har gått ned. Ser man på utviklingen til det tredje målet, eller den «globale ulikheten», så har den vært relativt stabil, muligens med en svak nedgang de siste årene.

– Hvilket av målene synes du gir det beste bildet på utviklingen av den globale ulikheten?

– Det at måtene å måle ulikhet på gir såpass ulike svar, er med på å understreke hvor ambivalent og uklar verden er. Ting er ikke svart-hvitt, og vi må ha flere tanker i hodet på en gang. Ulikheten innad i land har generelt sett økt, mens ulikheten mellom land har sunket på grunn av veksten i blant annet Kina og India. Samtidig er den globale ulikheten kanskje svakt synkende. Jeg pleier å se på det som at vi er vitne til en utvikling der vi har «nasjonale onder», men vi har trolig også en tilsvarende utvikling i retning av et «globalt gode». Dette reflekterer hvor kompleks virkeligheten er.

Noe som mange nordmenn kanskje ikke er klar over, er at man også i land som Norge og Sverige har en svært skjev fordeling av formue selv om man har en relativt jevn fordeling av inntekt.

– Jeg mener at venstresidens påstand om at ulikheten er et økende problem overalt er feil. Men like feil er høyresidens påstand om at vi ikke behøver å bry oss med ulikhet fordi forskjellene mellom land har blitt mindre. Det avhenger altså av hvilket perspektiv man har. Med et nasjonalt fokus er det naturlig å peke på økende ulikhet innad i land. Har man et mer globalt perspektiv, kan man på samme måte velge å framheve at globaliseringen har vært bra for Asia, sier Milanović.

Underrapportering av formue
Mens Piketty hovedsakelig baserer seg på statistikk fra skatteregistre, er mye av tallmaterialet Milanovićs forskning baserer seg på hentet fra husholdningsundersøkelser. Et kjent problem med disse er at de har en tendens til å undervurdere inntektene og formuene til de aller rikeste. Milanović har nylig publisert en forskningsrapport sammen med Christoph Lakner, der de prøver å ta hensyn til denne skjevheten. Med denne metoden blir nivået på den globale ulikheten høyere enn tidligere beregnet, men vel så viktig konkluderer rapporten med at ulikheten ikke ser ut til å synke nevneverdig i den perioden som er undersøkt, altså årene mellom 1988 og 2008.

I tillegg har økonomen Gabriel Zucman, som også har samarbeidet med Piketty, nylig anslått at åtte prosent av verdens finansielle formuer er gjemt bort i skatteparadiser. Dette mener han bidrar til at graden av ulikhet i verden er betydelig undervurdert. Han har uttalt at «hvis ulikheten er høyere enn vi trodde, så vil det kunne påvirke folks syn på hvorvidt marginalskatten burde økes på høye inntekter eller om man skal benytte seg av andre verktøy, slik som en skatt på formue.»

– Hvor stort tror du problemet med underrapportering av høye inntekter og store bortgjemte formuer er for vår forståelse av utviklingen i den globale ulikheten over tid?

– Min og Pikettys forskning handler mest om inntekt, og begges framgangsmåter krever at man gjør visse antakelser og justeringer av tallmaterialet. Når det kommer til formue, så er den mye mer skjevfordelt i alle land. Noe som mange nordmenn kanskje ikke er klar over, er at man også i land som Norge og Sverige har en svært skjev fordeling av formue selv om man har en relativt jevn fordeling av inntekt.

Mer enn halvparten av verdens inntektsvekst mellom 1988 og 2008 har gått til de fem prosent rikeste.

– Når jeg benytter meg av husholdningsundersøkelser så dekker ikke de hele befolkningen. Vi fanger blant annet ikke opp personer som er hjemløse eller sitter i fengsel, og i stor grad heller ikke studenter. Men dette er ikke så viktig for oss, fordi vi ikke «mister» så mye inntekt fra disse gruppene. Derimot går vi glipp av ganske store inntekter på toppen. Det Lakner og jeg gjorde i vår rapport var å inkludere estimater for inntektene til den rikeste prosenten, og da kunne vi konkludere med at nedgangen i ulikhet var mye mindre enn vi tidligere trodde.

– Det neste steget vi vil ta – og det er allerede en del forskning på området – er å gjøre som blant andre Gabriel Zucman. Alt peker på at det eksisterer store skjulte formuer som også gir sine eiere en betydelig løpende inntekt, som vi hittil ikke har tatt med i våre beregninger. Å få en bedre oversikt over dette blir vanskelig, men det er viktig siden det er snakk om store formuer som er samlet på svært få hender, sier økonomen.

De rikeste har fått mest
Milanovićs tallmateriale viser tydelig at «globaliseringens vinnere» er Kinas middelklasse og den rikeste prosenten globalt. Relativt sett har den store gruppen mennesker rundt midten av verdens inntektsfordeling, som lever på en daglig inntekt mellom to til fem dollar, hatt den høyeste prosentvise inntektsveksten de siste 20 årene. Men i absolutte termer er det annerledes. Mer enn halvparten av verdens inntektsvekst mellom 1988 og 2008 har gått til de fem prosent rikeste, som vist i grafen under.

 

Grafen under, som Milanović ofte bruker i sine foredrag, viser den prosentvise inntektsveksten til verdens befolkning de siste 20 årene. Grafen viser hvilke grupper som har hatt høyest inntektsvekst, (de fattigste er til venstre og de rikeste til høyre i figuren). Rundt toppunktet i midten finner vi Kinas middelklasse med en inntekt på mellom to og fem dollar dagen (som Milanovic kaller den nye «globale middelklassen»). De kan sammen med den rikeste prosenten globalt kalles for «globaliseringens vinnere». Mellom disse gruppene i figuren finner vi flertallet av befolkningen i de rike landene, eller «globaliseringens tapere», som har hatt en inntektsvekst nær null de siste 20 årene.

 

Kilde: Milanovic (2014).

 

– Er dette en definerende graf for hele globaliseringsæraen?

– Ja, jeg er enig i at det er dekkende å kalle det en definerende graf, fordi den gir et godt bilde på utviklingen i verden de siste 25 årene. Selv om det også er verdt å nevne at verdens fattige generelt har blitt noe rikere, ser vi tre viktige tendenser. Den første er framveksten av en global middelklasse i Asia, den andre er inntektsveksten til den rikeste prosenten i verden, og den tredje er stagnasjonen i inntektsutviklingen for de fattigste i de rike landene. Bildet som kommer fram er slående, og det er en inntektsutvikling som neppe kunne ha oppstått internt i et enkelt land, sier Milanović.

Frykter rikmannsvelde
– Piketty spår økende inntekts- og formueskonsentrasjon i framtiden. Hvilken vei tror du det vil gå?

– Jeg tror at vi de neste 25 årene vil oppleve en reduksjon i den globale ulikheten. Men dette kommer trolig til å sammenfalle med at en økende andel av verdiene går til den rikeste prosenten globalt. Og jeg tror at mønsteret i grafen over vil gjelde også i framtiden, med fortsatt lav vekst for store deler av befolkningen i den rike delen av verden.

– Det er relativt enkelt å vurdere utviklingen i et land som USA, der den rikeste prosenten har blitt mye rikere, de fattige er blant de som har blitt hardest rammet av globaliseringen og ulikheten har økt. På globalt nivå synliggjøres derimot det problematiske med å fokusere for ensidig på de aller rikeste. Deres andel av den «globale kaka» kan øke, mens ulikheten samtidig kan gå ned.

– Hvis jeg har rett, så vil denne utviklingen kunne skape to politiske problemer i Vesten. Det første er voksende populisme, sentrert rundt motstand mot mer globalisering. Det andre er risikoen for økende grad av plutokrati, eller rikmannsvelde. Det vil si at de aller rikeste kan komme til å få en for stor politisk innflytelse, noe som vil bidra til en uthuling av demokratiet. Etter min mening er løsningen på begge disse problemene mer omfordeling innad i de rike landene, avslutter Milanović.

 

Noter:

[i] Kritikerne Milanović viser til er spesielt Acemoglu/Robinson og James K. Galbraith.