Reform har vært stikkordet i forhandlingene mellom Hellas og dets kreditorer denne våren, og de fleste kan være enige i at det greske samfunnet må reformeres. Mye i landet foregår på en gammeldags og lite produktiv måte, som skatteinnkreving, mulighet for å starte nye bedrifter, pensjonssystemet og byråkratiet generelt.

Det er mulig Syriza-ledelsen i for stor grad trodde disse enighetene ville være nok til å nå et kompromiss.

Forhandlingspartnerne krever at den nye greske regjeringen er mer reformvillig. De har sendt alle forslag fra den greske siden tilbake med beskjed om at det trengs dypere forpliktelse – mer reform.

Ideologibærer
Det kan høres ut som om reform er noe man enten er for eller i mot, og det har vært klare forsøk på å dekke over det faktum at reform er mye forskjellig – og en tydelig bærer av ideologi.

For eksempel er ikke partiene på venstresida i Norge mot reform bare fordi de er mot den mørkeblå regjeringens jernbanereform. Snarere ønsker høyre- og venstresida ulike ting for jernbanen. Høyresida vil ha privatisering, venstresida et offentlig løft som tar tak i vedlikeholdsetterslepet og bygger flere dobbeltspor.

To ulike reformer altså.

Se også: Rania Antonopoulos – «Løsningen er en statlig jobbgaranti».

Privatisering og kutt
De reformene som troikaen (Den europeiske sentralbanken, Det internasjonale pengefondet og EU-kommisjonen) hittil har bedt Hellas om å gjennomføre i bytte mot lån, kan grovt skisseres i tre kategorier: privatisering, kutt i offentlige budsjetter og reformer av stat og økonomi.

Jobben som sjef for skattemyndighetene sto ubesatt i hele 2012.

Privatiseringen går ut på å selge unna statlige eiendommer og selskaper, og denne jobben var kommet langt da Syriza overtok i slutten av januar 2015. Det samme gjelder kutt i offentlige budsjetter, som de tidligere regjeringene igangsatte med stor iver. Svært mange i offentlig sektor har mistet jobbene sine, sykehusene har ikke lenger råd til nødvendig utstyr og medisiner, skolene har mindre penger til undervisning, lønningene går ned og arbeiderrettighetene forsvinner.

Denne politikken, som kalles austerity eller kutt og innstramming på norsk, er Syriza grunnleggende imot.

Det siste kravet fra de tidligere memorandumene – avtalene fra 2010 og 2012 – er politiske og økonomiske reformer. Troikaen har blant annet bedt Hellas om å lage en handlingsplan mot korrupsjon, effektivisere skattemyndighetene og kontrollere de rikes formuer. Sjef for Det internasjonale pengefondet Christine Lagarde overleverte en liste over rike grekere med hemmelige bankkontoer i Sveits da hun var Frankrikes finansminister i 2010. Tanken var at greske myndigheter skulle gå etter dem. I stedet forsvant den. Troikaen har også bedt Hellas innføre et mer progressivt skattesystem.

Det er vanskelig å finne vanlige grekere som er imot disse tiltakene.

Når den greske finansministeren Yanis Varoufakis skal ha sagt at han støtter 70 prosent av den gamle avtalen, er det dette han sikter til – selv om han også har sagt at den nye regjeringen begynner med blanke ark og aksepterer null prosent av en gammel avtale i nye forhandlinger.

Hvem vil prøve seg mot oligarkene?
De som derimot var imot denne type reformer, var den tidligere greske samarbeidsregjeringen til de to tradisjonelt store partiene Pasok og Nytt Demokrati, ledet av Antonis Samaras siden juni 2012.

Denne regjeringen var god på å privatisere og kutte. Men når det gjaldt å reformere staten og slå ned på oligarkene, ble troikamemorandumet aktivt motarbeidet.

I en evaluering fra den europeiske arbeidsgruppen i april 2013 står det at verken reformer av byråkratiet, beskatning av rike eller handlingsplan mot korrupsjon er i igangsatt, på tross av mange forberedelser og workshops. Jobben som sjef for skattemyndighetene sto ubesatt i hele 2012, slik at troikaen ikke hadde noen å forholde seg til. Og i 2013 forsøkte regjeringen Samaras å innføre en flat skatt på 15 prosent – på tross av troikaens eksplisitte krav om en mer progressiv skatt.[1]

Syrizas arvesynd
Disse problemene arvet Syriza da de inntok regjeringskontorene og skulle framforhandle en ny avtale.

Syriza gikk til valg på at de ønsket mange av disse reformene, uten å henvise til troikaen selvsagt. De er allerede i gang med å transformere staten fra klientelisme og korrupsjon til å bli mer åpen, rettferdig og transparent.

Dette kan man se konturene av også i de nye departementene i Hellas. Justisdepartementet heter nå «Departementet for rettferdighet, transparens og menneskerettigheter». Et underdepartement av det store innenriksdepartementet heter «Departementet for administrativ reform og e-stat», som betyr at byråkratiet skal komme seg online. Vekk med uoversiktlige skjemaer og fram med ny teknologi som gjør befolkningens forhold til myndighetene enklere.

Syrizas reformering av staten har gjort slutt på et råttent og korrupt topartisystem.

Det er her Syriza håper å finne felles grunn med kreditorene. Ikke bare skal det vanskelig gjøres å være mot åpenhet, smarte innsparinger og demokrati, men de gamle troikaavtalene skriver også om dette svart på hvitt.

«Europeisk samhold» vs «Syriza nekter»
Det er mulig Syriza-ledelsen i for stor grad trodde disse enighetene ville være nok til å nå et kompromiss. Den greske regjeringen har i hvert fall forsøkt å framheve europeisk samhold og enigheter om reformer. Samtidig har motparten ført en fortelling om at Syriza er imot enhver reform.

Kommentator i Financial Times, Philip Stephens, er en av svært mange stemmer som har hevdet dette. Den 21. mai skrev han at «resten av eurosonen har konkludert at Aten enten er uvillig eller ikke i stand til å implementere et økonomisk reformprogram – eller trolig begge deler. Problemet er ikke så mye gjelden, eller hvor kjapt underskuddet reduseres, men at Syriza nekter å gå i gang med å reformere staten».

Rundt 45 prosent av de greske pensjonistene mottar mindre enn 665 euro i måneden.

En egentlig samfunnsomveltning
Dette har lite å gjøre med de reelle forhandlingene og virkeligheten på bakken. Syriza og kreditorene er i realiteten enige i mye, og den greske regjeringen er alt i gang med å renske opp i et lukket og lite produktivt byråkrati. Den amerikanske økonomiprofessoren James K. Galbraith, som har jobbet med Varoufakis på universitetet i Texas og nå er hentet til Aten for å gi råd til den greske regjeringen, mener at Syriza alt har satt i gang en omveltning som kan sammenlignes med den da Solidaritet ble valgt i Polen på slutten av åttitallet.

«Det grekerne har gjort de siste månedene, er forbløffende. De har avviklet og fordrevet en hel tidligere politisk klasse, og jeg tror for alltid», sa Galbraith i en tale for det Europeiske fagforeningsinstituttet i Brussel den 20. mars. Han hevdet også at Syrizas reformering av staten har gjort slutt på et råttent og korrupt topartisystem.

Innstrammingsfelle
I en artikkel kalt «A new deal for Grecee» – en tekst som kan sies å oppsummere den greske forhandlingsposisjonen – skriver Yanis Varoufakis om hva de er enige med kreditorene i, og hvor uenigheten ligger.

Folk har fått det merkbart verre uten at økonomien har blitt bedre.

Begge sider mener det er nødvendig for Hellas å bygge om det greske skattesystemet og gjøre skattemyndighetene uavhengig fra både politisk og næringslivs innflytelse, skriver Varoufakis. Pensjonssystemet må reformeres. Produktiviteten må opp. Det må bli lettere å etablere nye firmaer og næringer. Byråkratiet er i desperat behov for modernisering og offentlige midler må utnyttes mer effektivt, for å nevne noe.

Det Hellas og kreditorene ikke er enige om, er hvordan dette best oppnås.

Troikaen vil sette et mål for hvor høy statsgjelden skal være i forhold til resten av økonomien i et gitt år, for eksempel et mål om å få gjelden ned til 120 prosent av BNP i løpet av 2020. For å nå det målet regner man bakover hvor stort overskuddet må være hvert år fram til da. Koste hva det koste vil.

Ifølge Varoufakis vil dette føre til en såkalt kuttfelle, eller austerity trap, slik det er beskrevet av økonomen Larry Liu.^[2]

Kollaps i importen
Det den greske regjeringen heller vil, er å se på hva som er et realistisk overskudd for Hellas nå, gitt sin økonomiske situasjon, og sette mål framover i tid basert på forventet eksportøkning, investeringer og vekst.

Varoufakis mener at kuttpolitikken beviselig ikke har ført fram, da eksporten ikke har økt på tross av store kutt i utgifter og lønninger over fem år. At landet ikke lenger har underskudd på statsbudsjettet, stammer ikke fra at kuttpolitikken fungerer, men snarere fra kollaps i importen.

Er å kutte enda mer virkelig reform?

Folk har fått det merkbart verre uten at økonomien har blitt bedre. Snarere har den krympet med over 25 prosent siden 2008.

En regjering som kan overbevise folket
Disse uenighetene er ikke uoverkommelige, skriver Varoufakis.

Han bruker pensjonssystemet som eksempel: Regjeringen er villig til å reformere det, for eksempel å gjøre tidligpensjon vanskeligere. Men de vil ikke kutte mer i pensjoner som allerede er kuttet med mellom 44 og 48 prosent siden 2010 – noe som har gjort at gjennomsnittspensjonen er på 700 euro i måneden, i overkant av 6000 kroner.

Enhver slakter kan alltids kutte av noen deler. Det vi trenger, er kirurgi.

Rundt 45 prosent av de greske pensjonistene mottar mindre enn 665 euro i måneden, som er under den offisielle fattigdomsgrensa. Og det i et land hvor mange er arbeidsledige og hele familier derfor ofte lever på de eldste sin pensjon.

Som Varoufakis sa i en tale i Berlin den 8. juni: «Selvsagt er ikke pensjonssystemet bærekraftig, vi har lyst til å reformere det. Men er å kutte enda mer virkelig reform? Jeg synes ikke det. Enhver slakter kan alltids kutte av noen deler. Det vi trenger, er kirurgi.»

I samme tale framhevet Varoufakis at selv om en regjering fra det radikale venstre ikke er drømmepartneren til kreditorene, er Syriza for tida de eneste som kan få gjennom nødvendige reformer: «Om forhandlingspartnerne fortsetter å skvise den greske befolkningen til enda mer elendighet, vil landet aldri kunne reformeres. Denne regjeringen har mulighet til å overbevise folket – en mulighet den tidligere regjeringen manglet – om at vi trenger massive reformer, noe vi gjør. Vi kan bære folket, men ikke hvis vi blir bedt om å påtvinge dem enda mer kutt- og innstramminger».

[1] Ekman, Kajsa Ekis. 2013. Skulden: Eurokrisen sedd från Aten. Stockholm. Side 226-229

[2] Liu, Larry. 2013. The Austerity Trap: Economic and Social Consequences of Fiscal Consolidation in Europe. http://www.academia.edu/4083342/The_Austerity_Trap_Economic_and_Social_Consequences_of_Fiscal_Consolidation_in_Europe

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.