Kan vi fø verdens voksende befolkning uten å ødelegge framtidas livsgrunnlag? Jeg mener svaret er ja, men det krever klare føringer for hvordan vi styrer økonomien og hva slags landbruk vi har. Landbruksoppgjøret går flere steg i gal retning.

Tidligere i sommer gikk det en lengre diskusjon i Klassekampen som startet med Gert Nygårdshaugs innlegg om at vi må desimere verdens befolkning. Tankegodset er kjent fra hans roman Chimera, men virkeligheten krever andre løsninger.

Norsk landbrukspolitikk har gjennom år lagt til rette for strukturrasjonalisering, som i praksis tar utgangspunkt i at større er bedre.

Det er ingen tvil om at vårt levesett ødelegger livsgrunnlaget for oss og kommende generasjoner. Vi må ta inn over oss alvoret i klimaendringene, i at vi mister arter 1000 ganger så raskt som det er naturlig, at vi taper matjord og problemene som oppstår når fosforforekomstene og tilgangen reduseres kraftig. Deretter må vi finne løsninger, ikke bade i enda flere negative forskningsresultater for å vise at vi tar det veldig på alvor.

Løsningene på en utarming av kloden er både politiske og praktiske. Det politiske handler om makt og økonomi. Hvem har makt til å forme hvordan vi forvalter naturresursene globalt? Hvem har ansvaret? Det er ikke det store flertallet av verdens befolkning. Derimot er det et lite mindretall og deres multinasjonale selskaper som sørger for at politikken innrettes etter økonomisk vekst og økt forbruk. Hvis profitten skal vokse må vi forbruke mer. Skal vi forbruke mer må vi bygge og produsere mer. Det krever at vi hugger mer regnskog, henter ut mer metaller og mineraler og skaper flere miljøskadelige utslipp. Selv om teknologiske forbedringer bidrar til at vi kan bruke mindre ressurser per ting vi forbruker, så fører økningen i forbruk til at miljøkonsekvensene blir verre og verre. Skal vi fø mellom ti og elleve milliarder mennesker må vi bryte med kapitalismens veksttvang.

Det viktigste vi ønsker oss fra det norske landbruket er trygg og sunn mat.

Sentralisering er ikke framtidsrettet
Det praktiske handler konkret om hvordan vi produserer maten vi skal leve av. Innenfor rammene av kapitalismen er det ikke mulig å gå fra industrialisert monokulturlandbruk til en mer bærekraftig modell. Når kapitalen skal vokse kan man ikke dyrke bratte skrenter, la avlingen vokse lenge, og drive veksellandbruk. Man kan ikke basere seg dyr på som vokser sent på beite hvis de heller kan vokse raskt på kraftfor i fjøset. Norsk landbrukspolitikk har gjennom år lagt til rette for strukturrasjonalisering, som i praksis tar utgangspunkt i at større er bedre. Det har ført til en sentralisering av landbruket, og økt import av kraftfor. Med årets landbruksoppgjør har tempoet i sentraliseringspolitikken økt kraftig. Det er stikk i strid med det som skal til for å fø en voksende befolkning innenfor rammene av naturens tålegrenser.

Sammenlignet med landbruket i EU og USA har vi et bærekraftig, småskala landbruk i Norge. Det gir oss også en rekke andre goder, slik som ren og trygg mat. I følge en undersøkelse fra NILF og Respons Analyse offentliggjort i mai, er det viktigste vi ønsker oss fra det norske landbruket trygg og sunn mat. Vi er også opptatt av god dyrevelferd der dyrene går ute på beite, at kulturlandskapet blir tatt vare på og at selvforsyningsgraden sikres. I praksis betyr det at vi ønsker oss et desentralisert og lite industrielt jordbruk. Bonden skal kjenne kyrne sine og sende dem på beite, siden dyr på beite blant annet har mer sunt omega 3-fett enn dyr foret på kraftfor. At vi produserer mat i et kaldt og langstrakt land, der natur og geografi tilsier at det meste må være smått, gjør at vi får mat med mindre sykdom og mindre medisinrester. Vi har den laveste antibiotikabruken til husdyr i Europa. Det vil endre seg hvis Listhaug og co fortsetter i samme tempo som nå.

Vi må også dyrke egen mat av hensyn til Norges uavhengighet og sikkerhet.

I en verden der klimaendringer vil redusere matproduksjonen bør vi produsere mat på egne ressurser. Maten som dyrkes må forbli menneskemat. Den kan ikke bli dyrefor eller drivstoff i de rike landene fordi det er der kjøpekraften er høyest. Vi må også dyrke egen mat av hensyn til Norges uavhengighet og sikkerhet. Soya er en hovedingrediens i kraftfór, og vi importerer nesten all soya som brukes til dyrefor fra Brasil. I dag kan eksportboikott av soya ikke bare være en fare for dyreproduksjon på land, men også for oppdrettsnæringa i fjordene. Akkurat nå er det lite som tyder på at soyaeksporten fra Brasil vil stanse, men om de stanser avskogingen og flertallet av brasilianere får økt sin velferd har de kanskje ikke så mye å eksportere lenger. I en krisesituasjon, om det skyldes krig (som kan skje både i Ukraina og i Irak) eller på grunn av dårlige avlinger, vil Norge være helt avhengig av hjelp utenfra for at vi skal få mat på bordet. Hvem vil vi få det fra og hva vil de kreve til gjengjeld?

Matjord er en ikke-fornybar ressurs
Matjord er ofte regnet som en ikke-fornybar ressurs, det tar lang tid å bygge den opp, og hvis den ligger brakk over tid forringes den. Lite av jordas overflate egner seg til å dyrke korn og grønnsaker, litt mer kan vi dyrke gress til dyrefór på. I Norge ligger den beste matjorda under asfalt i Groruddalen, og nedbygginga fortsetter. På grunn av klima og jordforhold er det svært lite av jorda vi ikke allerede dyrker som er egnet til korn- og grønnsakproduksjon. Fra 2012 til 2013 ble det norske landbruksarealet redusert med en prosent. Siden 2003 har det totale tapet vært på 5,5 prosent. 16 prosent av dette er bygget ned, og i årene som kommer skal mer matjord vike plass for varehus og boliger. Sentralisering har ført til at det vokser skog på omtrent halvparten av landbruksjorda som ble lagt ned.

Der det i dag er konvensjonelt, høyintensivt landbruk med mye kunstgjødsel og spøytemidler, vil avlingene gå ned.

Skal vi fø en voksende befolkning må vi bruke all matjord som finnes, og vi bør forbedre kvaliteten slik at den blir mindre sårbar for klimatiske endringer som tørke og styrtregn. Det skjer ikke i dag. En fjerdedel av verdens landbruksjord er svært forringet [1]. Effekten av kortsiktig, intensivt jordbruk er kompakt jord med lite organisk materiale og mer erosjon. Alternativet er mer bærekraftig landbruk. Det er ikke like lønnsomt for kapitalen.

Landbruksforskeren Nadia El-Hage Scialabba med flere [2] viste i 2007  i en rapport for FNs landbruksorganisasjon FAO hvordan verdens matproduksjon kunne øke med 80 prosent gjennom økologisk landbruk. Etter deres rapport har flere FN-organer kommet med tilsvarende konklusjoner. Der det i dag er konvensjonelt, høyintensivt landbruk med mye kunstgjødsel og spøytemidler, vil avlingene gå ned. En omlegging til mer småskala og økologisk landbruk vil likevel sikre at vi produserer mer mat i verden enn nå. Småbønder produserer 70 prosent av maten som spises globalt, men ofte har de mindre avlinger enn arealet skulle tilsi fordi de ikke har råd til høyintensivt landbruk med de mengdene gjødsel og sprøytemidler som er anbefalt. De har ofte et monokulturelt landbruk, der de bare dyrker en ting, for eksempel mais eller ris. Ensidig dyrking over tid utarmer jorda og avlingene blir utsatt for plantesykdommer og insekter. Med en omlegging til økologisk og variert landbruk vil småbøndene dyrke mye forskjellig på det samme jordstykket, og den totale mengden mat øker. Variasjonen bedrer jordkvaliteten og hindrer sykdomsspredning, samtidig som de blir mindre sårbare for klimaendringer. Vi må sikre rammebetingelser som gjør det enkelt og økonomisk lønnsomt å gjøre en slik omlegging, blant annet må bønder få mer betalt for maten de produserer på bekostning av mellomleddene. Dette gir ikke rask inntjening eller økt profitt for de multinasjonale selskapene. Istedet ser de, og deres våpendragere i politikken, etter løsninger som sikrer store dyr og høye avlinger på kort sikt.

Overdreven bruk at kunstgjødsel er en viktig årsak til at mer enn en tredjedel av verdens matjord er helt eller delvis ødelagt.

Kunstgjødsel er en slik løsning. Det er også en av de viktigste årsakene til erosjon på lang sikt. Med kunstgjødsel får plantene næringen de trenger raskt og høyt oppe i jordlaget. De bruker ikke energi på lange røtter, som er det som på sikt sikrer en jordkvalitet som holder på både vann og næringsstoffer. Veksellandbruket der man roterer mellom ulike avlinger og eng bedrer jordkvaliteten, øker næringsinnholdet og hindrer sykdomsspredning. Overdreven bruk at kunstgjødsel er en viktig årsak til at mer enn en tredjedel av verdens matjord er helt eller delvis ødelagt. At Yara er bekymret for at fosforgruvene tømmes er ikke rart, siden de henter profitten sin derfra. Vi andre kan se etter andre kilder til fosfor.

Alternativer finnes
Planter trenger mange næringsstoffer. Tilgang på nitrogen og fosfor er blant de viktigste begrensningene for plantevekst. Derfor er dette også de vanligste ingrediensene i kunstgjødsel. Nitrogen finnes i lufta, mens de viktigste fosforkildene i dag er gruver noen få steder i verden. Uten kunstgjødsel er vi avhengig av å dyrke en del planter som tar opp nitrogen fra lufta, slik som erter og kløver. Når vi høster blir mye av nitrogenet igjen i røtter og andre planterester som stilker og blader, og det nitrogenet blir tilgjengelig for andre planter når de råtner. Og heldigvis er ikke gruver den eneste til kilden til fosfor. Det finnes også i husdyrgjødsel, det er mye fosfor i havet og vi burde også resirkulere fosfor fra menneskers avføring og urin tilbake til landbruket. Det gjøres alt noen steder i verden, og Verdens helseorganisasjon har klare retningslinjer for hvordan.

Kunnskapen om hva vi bør gjøre finnes.

Det finnes mye forskning som viser hvordan vi kan få mer mat uten å ødelegge ressursgrunnlaget. Universitet i Lausanne i Sveits har vist at soppen Glomus Intraradices kan leve i symbiose med risplanter og bidra til at de tar opp næringsstoffer lettere [3]. Det kan femdoble risveksten. Universitetet i Adelaïde i Australia har krysset hvete og den ville kornarten einkorn og fått en ny type hvete som tåler salt jordsmonn [4]. Dette er godt nytt for fattige småbønder. Men ikke for selskaper som Yara og Monsanto.

Kunnskapen om hva vi bør gjøre finnes, men den tas ikke i bruk så lenge den står i motsetning til den økonomiske veksten og det rådende systemet. Hvis vi ikke angriper det vil vi i framtida se langt flere som dør av sult og underernæring. Den gode nyheten er at er fortsatt mulig å snu før det er for sent.

 

[1] FAO. (2011). «The state of the world’s land and water resources for food and agriculture (SOLAW) – Managing systems at risk.» Food and Agriculture Organization of the United Nations, Rome and Earthscan, London. http://www.fao.org/docrep/017/i1688e/i1688e.pdf

[2] Scialabba, N. E.-H. (2007). Organic Agriculture and Food Security. [PDF document]. Rome, FAO. ftp://ftp.fao.org/docrep/fao/meeting/012/ah952e.pdf

[3] Tidsskriftet “Hommes et Plantes” nr 75, høst 2010.

[4] Dr Matthew Gilliham – Global Food security: What you can do to secure the future.
http://www.aips.net.au/aipstv/dr-matthew-gilliham-global-food-security-what-you-can-do-to-secure-the-future/