Denne teksten er et svar på innlegget fra Yanis Varoufakis – Europas venstreside etter brexit.

Den europeiske venstresida står overfor et dilemma. Syrizas endring fra anti-kuttparti til et som følger europeiske diktater, det uventede valgresultatet i Spania og Brexit-resultatet har tvunget oss til å vurdere forholdet vårt til EU på ny.

Yanis Varoufakis og DiEM25 har en løsning: Å lage bråk fra innsiden av EU for å samle venstresidebevegelser. Men analysen deres overser hvor sentral nasjonalstaten fortsatt er. Nasjonalstaten er fortsatt enheten for kapitalvekst og demokrati – den politiske strategien og aktørene som trengs for å bevege seg bort fra kuttpolitikken, kan bare organiseres på lokalt og nasjonalt nivå.

Derfor er nasjonalstater viktige
Nasjonalstatens rolle i EU har lenge vært omstridt. Mange har hevdet at opprettelsen av en transnasjonal økonomisk blokk betydde at nasjonalstaten ble mindre viktig for organiseringen av økonomien.

Analysen til Varoufakis overser hvor sentral nasjonalstaten fortsatt er. Det er fortsatt enheten for kapitalvekst og demokrati.

Men denne analysen overser EUs sanne fundament, som er både nasjonalt og overnasjonalt.

Det stemmer at unionen ble konstruert for å danne en transnasjonal kapitalistisk blokk som var i stand til å konkurrere på verdensmarkedet. Innføringen av euroen gikk enda lenger i den retningen. Men det var nasjonalstatene – i økonomisk konkurranse med hverandre – som skapte denne blokken til å begynne med. Derfor holder det ikke å kun fokusere på kapitalens transnasjonalisering; vi må også forstå hvilken rolle den nasjonale kapitalen spiller.

Den europeiske sammenslutningen skapte en sentrum-periferi-dynamikk, der landene i sentrum reduserer verdien på arbeidet med å produsere og eksportere billige varer til perifere markeder, som har økonomier basert på import og ikke-omsettelige varer.

Det såkalt «tyske miraklet» komprimerte lønningene og gjorde arbeidsforhold mer sårbare, og tillot dermed, på den ene siden, at flere kunne jobbe for mindre, og på den andre siden, at billigere produkter fikk dominere markedet. Landene i periferien, derimot, avviklet de produktive sektorene i sine økonomier i bytte mot billig tilgang på kreditt.

Det såkalt «tyske miraklet» komprimerte lønningene og gjorde arbeidsforhold mer sårbare.

Den felles valutaen bare forsterket disse ulikhetene. Da Tyskland devaluerte sine tyske mark før innføringen av euroen, undervurderte de i virkeligheten den nye valutaen i Tyskland mens de overvurderte den i land som Italia og Hellas. Denne komplekse pengeprosessen konsoliderte Tysklands sentrale posisjon.

Videre har opprettelsen av den Europeiske sentralbanken – som gjør det umulig for svakere nasjonaløkonomier å devaluere sin valuta i møte med økonomiske kriser – bare forsterket de perifere økonomienes avhengighet av landene i sentrum.

Denne analysen benekter ikke at EU har gjort det mulig for alle nasjonale kapitalister å tjene på integrasjonsprosessen på ulike måter. Men antakelsen om at EU kun er et transnasjonalt fenomen, overser den sentrale rollen som landene selv har spilt i oppbygningen.

Globaliseringsprosessene foregikk ikke utenfor nasjonalstatene, tvert imot ble de styrt av dem, og dreier seg først og fremst om å reorganisere dem. Leo Panitch kaller dette for «nasjonalstatens internasjonalisering». Staten er fortsatt enheten for organisering av kapital og marked, ettersom de muliggjør produksjon, distribusjon, kommunikasjon og utveksling mellom banker og selskaper.

Staten er fortsatt enheten for organisering av kapital og marked.

Dette gjelder særlig etter krisa i 2008. Den sentrale kuttpolitikken har satt i gang enorme nasjonale intervensjonistiske programmer; ikke ved å dekommodifisere kapital, slik det foregikk i noen tiår gjennom strukturen av sosialstaten og reguleringen av arbeidsmarkedet – men nettopp fordi stater har tvunget gjennom dereguleringer av arbeidsmarkedet, rasert sosiale ordninger og – framfor alt – absorbert privat gjeld ved å gjøre den offentlig, slik som gjennom redningspakkene til bankene.

På denne måten utfører statene den imperialistiske kapitalens interesser på nasjonalt nivå. Det er selvsagt ikke en enveis prosess: statene er mål for internasjonal politikk som de selv former.

Videre har alle de ulike nasjonalstatene en ting til felles: hver av dem tilpasser den nasjonale politikken så den passer inn i dynamikken til verdensøkonomien. Ujevn utvikling – et gammelt kjennetegn på kapitalismen – gjør det mulig å fortsette den internasjonale konkurransen, i motsetning til hva enkelte globaliseringsteorier hevder.

Ujevn utvikling gjør det mulig å fortsette den internasjonale konkurransen, i motsetning til hva enkelte globaliseringsteorier hevder.

James Meadway har en annen forklaring på nasjonalstatens betydning i organiseringen av den globale økonomien. Han hevder at globaliseringen muligens har nådd toppen, og at kapitalen snart vil vende hjem igjen. Nasjonalstatene spiller allerede en rolle i denne reorganiseringen.

Det er uansett tydelig at det ikke eksisterer noen åpenbar motsetning mellom prosessen med å reorganisere den globale kapitalen og nasjonalstatene.

Og demokrati?
Ikke bare består verden fortsatt av stater, og ikke bare former de den globale økonomien, men i den grad ethvert demokrati – selv i utilstrekkelig form – består i møte med kapitalistisk makt, er det innebygd i nasjonale og lokale politiske strukturer. Statens relative autonomi fra kapitalen skaper et rom for å gjennomføre politiske konfrontasjoner med progressive resultater.

Dette eksisterer simpelthen ikke på et overnasjonalt nivå: Strukturene i EU ble fra begynnelsen av tømt for demokrati.

Europaparlamentet velges direkte av nasjonale valgkretser, men svarer bare til strukturene over dem. Fra Europaparlamentet kommer bare behovet for å oppnå konsensus på Europakommisjonens eller Europarådets nivå. Enhver form for ansvarliggjøring på europeisk nivå virker dermed bare oppover.

På samme måte ble euroen konstruert spesifikt for å være immun mot velgerpress. Forbudet mot devaluering av valutaen basert på medlemslandenes behov til bestemte tider, bidrar for eksempel til å isolere pengepolitikken fra velgerne.

Det eneste som gjenstår av demokratiske strukturer for å holde myndighetene ansvarlige, eksisterer dermed kun på nasjonalt nivå. Ikke bare består verden fortsatt av stater og disse spiller en sentral rolle i å forme den globale økonomien, men i den grad det fins noe som helst demokrati (selv om dette er utilstrekkelig) i møte med kapitalistenes makt, er det innebygd i politiske strukturer som kun eksisterer på nasjonalt og lokalt nivå.

Slik Varoufakis definerer demokrati – som et konsept som er løsrevet fra den faktiske politikken og planene – er det et ord uten innhold. Hvis vi snakker om demokrati atskilt fra konkrete og materielle samfunnsendringer, kan det fort bli overtatt av ytre høyre.

Slik Varoufakis definerer demokrati

– som et konsept som er løsrevet fra den faktiske politikken og planene –

er det et ord uten innhold.

Et konkret eksempel: Vi kan ikke si at Brexit-avstemningen var «udemokratisk» fordi den var farget av fremmedfiendtlige og høyreradikale utsagn. Men det vi kan si – som er en riktigere og nyttigere måte å formulere demokratiets problem på – er at demokrati ikke bare refererer til hvordan vi organiserer politisk deltakelse.

Demokrati skaper de materielle forholdene for likhet og deltakelse, gjennom utdanning, helse, boligpolitikk, økonomisk styring, likhet og evnen til å bestemme forutsetningene som styrer livene våre: de grunnleggende behovene politisk deltakelse og beslutninger baserer seg på. Og for å redde stumpene av demokrati i de strukturene det fortsatt finnes, trenger vi derfor kamper på lokalt og nasjonalt nivå.

Selv DiEMs agenda reflekterer dette grunnleggende faktumet. De valgte og progressive myndighetene DiEM ber om å konfrontere og på sikt bryte med europeiske diktater, må først skaffe seg innflytelse på nasjonalt nivå, der det fortsatt fins rom for politikk.

Og her ligger spørsmålet om prioriteringer. Når Varoufakis hevder at alle nivåer – lokalt, nasjonalt og overnasjonalt – skal tas samtidig, ignorerer han det sentrale faktum at sosiale endringer ikke er noe som skjer i samme tempo overalt på samme tid.

Når Varoufakis hevder at alle nivåer – lokalt, nasjonalt og overnasjonalt – skal tas samtidig, ignorerer han det sentrale faktum at sosiale endringer ikke er noe som skjer i samme tempo overalt på samme tid.

Det er ikke fordi det ikke ville vært ønskelig, men det skyldes den konkrete posisjonen hvert land har i verdensordenen. EU arbeider ikke for samling blant de undertrykte, bare blant de som organiserer denne undertrykkingen.

Ulike stater innehar ulike posisjoner innad i EU, og de har ulike kulturelle og politiske tradisjoner. Disse konkrete realitetene former hvordan innbyggerne kan jobbe for politisk endring. Konsekvensen er at venstresida vil oppleve en ujevn og iblant motstridende utvikling i enhver progressiv bevegelse. Posisjonene som henger sammen med hver spesifikke maktrelasjon – og de ulike begrensningene og restriksjonene hver av dem opplever – vil avgjøre hvordan vi kan manøvrere og koordinere strategien utover dette.

Det betyr ikke at det overnasjonale nivået ikke skal røres eller tas med i betraktning. Internasjonalisme er grunnlaget for de fleste venstresidetradisjoner, og jeg påstår ikke at det kun fins nasjonale løsninger på krisa. I stedet diskuterer vi hvilke områder en progressiv politikk kan redde for å samle krefter og bygge folkeflertall og muliggjøre politisk handling innenfor de restriksjonene hver enkelt plassering innebærer. Dette begynner på nasjonalt nivå.

Internasjonalisme er grunnlaget for de fleste venstresidetradisjoner, og jeg påstår ikke at det kun fins nasjonale løsninger på krisa.

Opprør
Opprør står sentralt i Varoufakis’ resonnement. Jeg er stort sett enig i forslaget hans, men uenig i måten han formulerer det på. Som med spørsmålet om demokrati må opprør gjøres politisk.

For å bruke samme eksempel: Vi kan si at britiske nasjonalistiske krefter gjorde opprør mot ordrene fra størstedelen av den økonomiske og politiske eliten da de kjempet for Brexit – men hva har det gitt oss av framskritt for venstresidas politikk?

Opprøret må kobles til en tydelig forståelse av hva som blir konsekvensene, resultatene, vanskene og de endelige formålene ved det. Det kan ikke styres av et knippe valgte politikere ut fra slagordet «Just say no», og det kan heller ikke bare være et retorisk verktøy. En opprørsstrategi må springe ut av politiske prinsipper og ideer, og den trenger en støttende majoritet som er villig til å takle ethvert utfall den måtte føre med seg.

Vi vet at EU er alt annet enn en demokratisk struktur: EU påtvinger udemokratisk politikk og tiltak (med den sentrale rollen nasjonalstatene spiller i denne prosessen, som vi alt har sett) på demokratisk valgte regjeringer. Dersom EU-landene skal bli kvitt kuttpolitikken i det lange løp – ved å restrukturere offentlig gjeld, avvise de urettmessige delene av den, overdra banksektoren i offentlig kontroll, nasjonalisere strategiske sektorer av økonomien, skattlegge de rike, også videre – blir de helt klart nødt til å gjøre opprør mot EUs lover. I dag er disse tiltakene ulovlige under EUs rammeverk, budsjettavtaler og euroen.

Dersom EU-landene skal bli kvitt kuttpolitikken i det lange løp, blir de helt klart nødt til å gjøre opprør mot EUs lover.

Denne strategien fyller – i motsetning til Varoufakis sin – opprøret med en tydelig politikk som i sin tur må få støtte fra et flertall. Når vi foreslår et konkret politisk program, vil vi ikke finne støttespillere verken blant de politiske gruppene som har formet EU eller blant dem som tar i bruk fremmedfiendtlig retorikk for å styrke sin makt. Opprøret trenger en klar politikk hvis det skal brukes til å bedre stillingen til folk flest.

Samhold på tvers av grensene
Varoufakis minner oss på Marx og Engels’ internasjonalisme i deres Kommunistiske manifest, der de skriver «arbeidere i alle land, forén dere.» Men det er min oppfatning at internasjonalismen deres ikke benekter den konkrete posisjon som den enkelte arbeiderklasse befinner seg i. Marx og Engels forsto faktisk betydningen av nasjonalstaten, og at nasjonalstatens struktur er uunnværlig i klassekampen, fordi statene selv er uunnværlige i organiseringen av prosessene for kapitalvekst.

Marx og Engels forsto faktisk betydningen av nasjonalstaten, og at nasjonalstatens struktur er uunnværlig i klassekampen.

Dette henger sammen med Varoufakis’ uttalelse om Lexit-tilhengerne:

«Enda viktigere er det at strategien vår avhenger av om vi begynner med et Europa uten grenser, hvor arbeiderne benytter retten til å forflytte seg fritt omkring, eller med Europa fra tidlig 1950-tall, der nasjonalstatene kontrollerte grensene og brukte dem for å skape en ny gruppe proletære kalt gjestearbeidere. Dette siste poenget understreker farene ved Lexit. Gitt at EU har innført fri flyt av mennesker, vil Lexit bety at man godtar – om man ikke faktisk støtter – gjeninnføringen av nasjonale grensekontroller, med tilhørende piggtråd og væpnede vakter.»

Men arbeidere benytter ikke retten til å forflytte seg fritt – som om migrasjonen innenfor EUs grenser ikke i realiteten tvinges fram av arbeidere på jakt etter bedre lønn og livsvilkår. I en overnasjonal blokk bestående av konkurrerende nasjonalstater med forskjellige lønnsnivåer, skattesystemer og velferdstilbud, forflytter ikke arbeidere fra forskjellige land seg fritt – de forflytter seg, i likhet med størstedelen av migrantene på globalt plan, på jakt etter bedre livsvilkår.

Arbeidere benytter ikke retten til å forflytte seg fritt – som om migrasjonen innenfor EUs grenser ikke i realiteten tvinges fram av arbeidere på jakt etter bedre lønn og livsvilkår.

Mer spesifikt forflytter arbeidere fra perifere land seg til sentrumslandenes lavtlønte og prekære sektorer, slik figurer for migrasjon innad i EU viser. Denne tendensen har bare blitt forsterket siden krisa i 2008. I tillegg er det EU selv som har fått på plass piggtråden og de væpnede vaktene, som forsvarer «festningen» mot alle som ikke er europeiske borgere. Ved å bygge denne festningen har Europa forlatt medmenneskeligheten og omdannet kontinentets grenser til gravplasser.

Men dette er heller ikke et nytt fenomen. Det er faktisk et uttrykk for en av kapitalismens selvmotsigelser: Prosessene for å skape kapitalvekst krever flyt av arbeidskraft. Der det fortsatt fins barrierer mot dette, forsøker kraften i kapitalveksten å overvinne dem.

Det fins likevel stadig hindre, og de viser de selvmotsigende posisjonene innad i kapitalistklassen, låst inne i konflikten mellom det langsiktige økonomiske kravet om fri flyt og behovet for å opprettholde klasseskiller blant arbeiderne, parallelt med det kortsiktige behovet for å opprettholde et politisk og ideologisk hegemoni over en splittet arbeiderklasse. Og disse prosessene som skaper konkurranse innad i en fragmentert arbeiderklasse foregår på lignende vis innad i EU.

Prosessene som skaper konkurranse innad i en fragmentert arbeiderklasse foregår på lignende vis innad i EU.

Når vi vet dette, hvordan kan vi finne praktisk mening i Marx og Engels’ setning? Den kan ikke bety at arbeiderklassen skal forenes gjennom ren og skjær diskurs, og benekte de konkrete sosiale og økonomiske posisjonene den befinner seg i. Den betyr heller ikke at arbeidere vil ta del i kampanjer eller bevegelser som ikke har et tydelig formål.

Setningen betyr at vi må fremme klassekampen der mulige framskritt vil gjelde alle. Den betyr også at grunnleggende forandring bare er mulig hvis hele verden forandres. Til sist betyr den at selv om solidaritet stadig er en sentral del av klassekampen, så kan vi ikke overse tilbake- og framskrittene som denne komplekse prosessen vil medføre.

Forventningene om en Syriza-regjering som sto mot kutt-politikken skapte for eksempel frykt blant de herskende klasser og håp blant folk flest. Veksten til andre venstresidepartier i kjølvannet av Syriza viser nettopp den dominoeffekten som inspirerer arbeidere andre steder. På samme måte ville EUs dynamikk omorganiseres grundig hvis arbeidere i Tyskland lyktes i å sette en stopper for lønnskuttene.

Brexit og ytre høyre
Brexit sier også noe om motsetningen mellom fri flyt og nasjonalisme. Venstresidas manglende evne til å forme debatten i forkant av avstemningen og motvilje mot å gå inn i en kompleks analyse av resultatet, understreker mulighetene og farene det innebærer å gjøre motstand mot EU-medlemskapet.

Brexit-resultatet – og den nasjonalistiske høyresidas eierskap til det – skyldtes to grunnleggende faktum.

For det første var det en reaksjon fra velgerne mot avmakten EU har skapt. Mange var mot tanken om at udemokratiske og overnasjonale enheter skal få avgjøre folks liv, og stemte for å forlate EU ut fra den korrekte forestillingen at man ved å flytte disse avgjørelsene tilbake til nasjonalt nivå vil gi innbyggerne mer kontroll.

Ytre høyre bruker et feilaktig grunnlag som svar på den helt reelle og alvorlige krisa arbeiderklassen står overfor i dag.

For det andre klarte ikke venstresida å tilby troverdige løsninger på arbeidsledigheten, fattigdommen og nedbyggingen av velferdsstaten, mens høyresida lyktes i å overta disse sakene og komme med en forenklet og feil analyse: Det er migrantene som skaper problemene landets arbeiderklasse står overfor.

Dette poenget må understrekes: Veksten hos ytre høyre skjer ikke ut av det blå, men på grunn av hyper-nyliberalismen som er innført av nasjonale styresmakter på befaling fra EU. Ytre høyre bruker et feilaktig grunnlag som svar på den helt reelle og alvorlige krisa arbeiderklassen står overfor i dag.

Videre må vi huske at rasismen og fremmedfiendtligheten ikke er forbeholdt den politiske høyresida: De er grunnleggende deler av kapitalismen. Vi trenger bare å se på hvordan EU har forholdt seg til flyktningspørsmålet for å skjønne hva det betyr.

Rasismen og fremmedfiendtligheten ikke er forbeholdt den politiske høyresida: De er grunnleggende deler av kapitalismen.

Tanken om at oppløsningen av EU som sådan vil styrke den ustoppelige veksten til ytre høyre – eller til og med fascismen – overser dermed hvordan kamp og endring alltid henger sammen med de meningene som får flertallets støtte på et gitt tidspunkt. Det fins ingen garanti for at høyresida vil bli vinnerne i en post-EU-kontekst. Samtidig bidrar deres panikkstemning ytterligere til å fortrenge venstresidas løsninger på de reelle problemene EU-medlemskap skaper for folk over hele kontinentet.

Venstresidas strategi
Brexit-resultatet har skapt en ny hegemonisk forestilling om at det å forlate EU bare er i ytre høyres interesse. Derfor er venstresida nødt til å forholde seg forsiktig til enhver folkeavstemning, og særlig de som har EU-utmelding som sin hovedstrategi og et mål i seg selv. Ikke bare fordi denne tanken har blitt knyttet til høyresida – med et mulig unntak for de sør-europeiske landene – men også fordi en utmelding skaper frykt og usikkerhet blant en stor andel av velgerne.

Brexit-resultatet har skapt en ny hegemonisk forestilling om at det å forlate EU bare er i ytre høyres interesse.

Disse bekymringene kan likevel ikke tvinge venstresida til å skyve unna sin EU-kritikk, eller til å late som omleggingen – eller til og med oppløsningen – av EU-prosjektet ikke alt er i emning.

De tiltakene som vil få slutt på kuttpolitikken på lang sikt – som nevnt før: å restrukturere og avvise gjelda, å nasjonalisere finanssektoren og strategiske sektorer av økonomien, skattlegge de rike – kan ikke innføres innenfor dagens EU-strukturer og euroen. Å jobbe for slike tiltak – selv om det innebærer å gjøre opprør mot de herskende EU-klasser – er eneste vei framover.

Dette er også en politisering av tomme begrep som demokrati og opprør. Og fordi denne politikken ikke bare er mulig, men også populær mange steder, vil denne strategien videre vinne tilbake terreng fra ytre høyre. Ved å tilby de eneste løsningene som faktisk kan forbedre folks liv, kan venstresida bygge den nødvendige, brede støtten for å stå opp mot overnasjonale former for utnyttelse og undertrykkelse.

Slik kan suverenitet fungere som et verktøy for å redde det som er igjen av demokratiet, og skape det nødvendige rommet til å gjennomføre politikken som bedrer arbeidsfolks vilkår. Det er ikke det samme som å benekte behovet for internasjonal politisk samhandling eller hvor vanskelig oppgaven som ligger foran oss er.

Ved å tilby de eneste løsningene som faktisk kan forbedre folks liv, kan venstresida bygge den nødvendige, brede støtten for å stå opp mot overnasjonale former for utnyttelse og undertrykkelse.

Men nyere historie har vist oss at denne jobben allerede er i gang. Tiltak som Blockupy, the People United Against the Troika («Folket forent mot troikaen»), den multinasjonale generalstreiken i november 2012, solidaritetsbevegelsene med det greske folk, de internasjonale kampanjene mot TTIP og CETA, og kampen mot Monsanto er alle viktige eksempler på internasjonalt arbeid og samhandling som har skapt overnasjonalt demokrati nedenfra og fremmet internasjonal solidaritet.

Vi trenger organisasjoner som gjør det mulig å oppleve selvstyre på lokalt nivå, politiske partier og bevegelser som går mot kuttpolitikk og kapitalisme på nasjonalt nivå og bevegelser på et overnasjonalt nivå som vokser ut av møtene mellom alle disse politiske aktørene.

Spørsmålene venstresida står overfor i dag har ingen enkle løsninger. Men for å få med oss flertallet er vi nødt til å gå inn i de konkrete problemene som finnes i ulike kontekster. En sårt tiltrengt løsning på krisa i Europa vil ikke komme fra retoriske verktøy som «demokrati» eller «opprør», og det vil heller ikke skje gjennom å ignorere den fortsatt sentrale betydningen av nasjonalstaten som strukturen som organiserer kapitalen, men også den gjenværende politiske deltakelsen.

Denne teksten er oversatt av Åshild Lappegård Lahn og har tidligere stått på trykk i det amerikanske tidsskriftet Jacobin.