Det er ikke omfordeling, men økonomisk ulikhet som reduserer den økonomisk veksten, viser ny OECD-rapport. Spesielt er ulikheten skadelig for de som kommer fra dårlig kår. De rikes inntekter har imidlertid mindre å si. Om du ikke selv orker å lese rapporten, gir vi deg hovedpunktene her.

Som blant andre Thomas Piketty har vist, er de økonomiske ulikhetene atter på vei oppover. Mye av debatten i kjølvannet av Pikettys murstein har kretset rundt årsakene til ulikheten. Nå er OECD opptatt av virkningene av den.

Rapporten tar for seg 31 OECD-land over en periode på 40 år (1970 til 2010), og finner en robust negativ sammenheng mellom økonomisk ulikhet og økonomisk vekst. Ved hjelp av statistiske teknikker kan de anslå hvordan den økonomiske veksten ville vært om landene ikke hadde opplevd økonomisk ulikhet i perioden 1985 til 2005.

Av figuren under ser vi at de aller fleste land ville opplevd høyere økonomisk vekst ved lavere økonomisk ulikhet. Norge, sammen med USA, Storbritannia, Finland og Sverige ville opplevd 1/5 større vekst om ikke ulikhetene hadde økt.

Men hva med omfordeling?

Det er stor forskjell mellom de 31 OECD-landene i den økonomiske ulikheten før skatter og overføringer, altså før progressive skatter, trygder og velferdstjenester får betydning. Det kan tenkes at det er bra med små ulikheter før skatt, men at omfordelingen svekker den økonomiske veksten, slik Arthur Okun argumenterte for i artikkelen Equality and Efficiency fra 1975 (pdf). Okun beskrev omfordeling som en «lekk bøtte»: det vil alltid være noe svinn når du tar fra noen for å gi til noen andre.

Rapporten finner likevel ingen slik Okun-virkning: Overordnet er det altså ingen negative virkninger av omfordeling for økonomisk vekst.

NB: Det betyr ikke at alle omfordelingstiltak er positive, eller at alle tiltak er like positive. I en annen rapport fra OECD fra 2001 (pdf) viser de at såkalte aktive stønader er bedre enn passive for å stimulere til økonomisk vekst.

I den første delen av rapporten bruker de gini-indeksen, som er det mest brukte målet for ulikhet, men som også kritiseres av blant andre Piketty for å til tider virke mer tilslørende enn forklarende. I den andre delen bruker de derfor mål for både topp- og bunn-ulikheten.

Her viser de at det er lavinntektsulikheten som har betydning, ikke høyinntektsulikheten. Problemet er altså ikke rikingene, men at de på bunnen har lite sammenliknet med resten. Dette skiller seg fra en studie fra 2005 (pdf) utført av økonomen Sarah Voitchovsky. Hun fant negative virkninger av ulikheter i begge ender av skalaen.

Nytt av denne studien er at den negative virkningen av lavinntektsulikhet ikke begrenser seg til de fattigste. Økonomisk ulikhet er også negativt for 2. 3. og 4. inntektsdesil, altså inntektene langt oppi de lavere deler av middelklassen.

Hva skyldes den negative virkningen av inntektsulikheter for de med lave inntekter?

En forklaring, som testes i denne studien, er at relativt lave inntekter blant de med lavest inntekter i samfunnet reduserer deres «investering i egen humankapital», altså hvor mye skolegang de ender med å ta og kvaliteten på den.

Studien viser en tydelig sammenheng mellom økte ulikheter på den ene siden og mindre og dårligere utdanning, samt færre arbeidsmuligheter blant de som kommer fra hjem hvor foreldrene har lite utdanning og lav inntekt på den andre siden. De som kommer fra hjem med høyere «sosioøkonomisk status» (høyere utdanning og inntekt) påvirkes ikke av ulikheten.

Altså: For barn av foreldre med lavere utdanning og lavere inntekt fører økte ulikheter til at de tar færre år utdanning, at de lærer mindre og at de har færre arbeidsmuligheter.

Hva er konsekvensene av denne rapporten?

• Det er ikke bare økonomisk vekst som teller. Tiltak som er antatt å føre til økonomisk vekst må også vurderes ut fra hvilke konsekvenser de har for ulikheten.
• Tiltak som reduserer ulikhet vil ikke bare gjøre kakestykkene likere, men kan også øke størrelsen på kaken.
• Folk med høye inntekter bør betale sin «rettferdige andel» av gildet.
• Men enda viktigere: Vi må sikre tilstrekkelige overføringer til de med lave inntekter, samt høy kvalitet på velferdstjenestene, spesielt skolen.
• Å gjøre skolen tilgjengelig for alle barn, slik den er i Norge, er imidlertid ikke nok. Vi trenger ytterligere investeringer i «humankapitalen»/ferdighetene til de som får mindre oppfølging hjemmefra.
• Vi må ikke bare redusere absolutt fattigdom hos de 10 prosent fattigste, men gjøre situasjonen bedre for alle 40 prosent i bunnen av inntektsfordelingen. Som rapporten konkluderer: «Anti-poverty programmes will not be enough».