Først og fremst må jeg takke Andreas Delsett for et godt svar i matdebatten. Det er befriende at vi ikke trenger å grave oss ned i skyttergraver og teppebombe hverandre med argumenter for eller i mot økologisk landbruk, og heller konsentrere oss om det store underliggende spørsmålet; kan landbruket levere nok mat til verdens befolkning, uten å totalhavarere miljøet?

Men for å komme noen vei i denne debatten er vi nødt til å få på plass noen definisjoner og avgrense diskusjonen. Jeg kan ikke se hva jeg har å bidra med i diskusjonen som Delsett drar opp om rettigheter for land- og industriarbeidere, eller påstander om overdreven bruk av salt og kreftfremkallende tilsetningsstoffer i næringsmiddelindustri. Det får andre svare for. Jeg er verken LO-mann eller ansatt i Mattilsynet.

Det er også en hel haug av uttrykk som kastes rundt som det ikke finnes noen definisjon på. Ett av dem er «industrilandbruk». Hva er det? Hvor går grensen mellom landbruk og industrilandbruk? 25 kyr? 75 kyr? 275 kyr? Går det på eierforholdene? Om jorda er i privat eie eller om den er eid av et AS? Går det på om du har folk ansatt for å melke kyrne? I den andre enden av skalaen er tydeligvis familielandbruk. Er det da bare folk som har gener til felles som kan jobbe på den gården? Hvor mange kyr eller griser kan disse som deler gener ha? Kan de ansette andre folk? Jeg aner ikke, og derfor kommer jeg heller ikke til å bruke disse uttrykkene.

Allerede på god vei
Det er en veldig vanlig kortslutning å tro at alt er i ferd med å bli verre. At vi bruker stadig mer antibiotika. At dyrevelferden blir dårligere. At vi sprøyter med verre kjemikalier. Men i all hovedsak er det det stikk motsatte som er tilfellet.

Det er en veldig vanlig kortslutning å tro at alt er i ferd med å bli verre.

I USA har de tidligere brukt antibiotika i fôret til griser, det har vært fritt omsatt og har blitt brukt, ikke nødvendigvis for å holde dem friske, men for å øke fôropptaket. Dette er det nå slutt på. I Europa kappes nå nederlandske og danske bønder om å senke antibiotikaforbruket sitt. Danske bønder har i tillegg besluttet å fase ut all antibiotika som brukes på mennesker. Men ut fra hensynet til dyrevelferden kommer aldri antibiotikaforbruket i null. Vi må kunne behandle kyr med jurbetennelse og griser med leddbetennelse. Selv om homeopati og akupunktur anbefales brukt i Mattilsynets veileder til økologisk landbruk, fungerer dessverre placeboeffekten om mulig enda mindre på husdyr.

Bedre dyrevelferd
For dyrevelferdens del, er det også mye bra på gang. I Norge er vi i ferd med å slutte og kastere gris med skalpell, og heller gå over til en metode som kalles immunkastrering. Da får hann-grisene to sprøyter i nakken i løpet av slaktegrisperioden med et middel som gjør at grisen ikke utvikler rånelukt. Dette er forøvrig ikke tillatt i økologisk produksjon. Teknologien fører i tillegg til at det dør færre smågris, og de vokser raskere og har lavere fôrforbruk.

Purkene er også i ferd med å få det bedre. McDonalds i USA har nå bestemt at fra 2018 skal purkene i fjøsene til deres leverandører gå løse mens de er drektige, i stedet for å stå fikserte i en bås. Dette har gjort at amerikanske bønder besøker danske kollegaer for å se hvordan slike binger kan utformes. Danskene på sin side ser til Norge og Sverige for å se hvordan purka kan være løs i fødeavdelinga.

Fra å ha stått på bås og blitt melket to ganger om dagen, går de nå løst og bestemmer selv når de skal bli melket av en melkerobot.

Kyr har også blitt sluppet løs i de siste 20 årene. Fra å ha stått på bås og blitt melket to ganger om dagen, går de nå løst og bestemmer selv når de skal bli melket av en melkerobot. Teknologien gjør at bonden slipper det rutinepregede samlebåndsarbeidet med å sette på melkeorgan, kua melker 25-30 prosent mer, og antibiotikabehandling for jurbetennelse er strekt redusert.

Så ting skjer. Det er bare ikke veldig sexy. Og hittil har jeg ikke vært så veldig kontroversiell. Det er det nå slutt på. For nå skal vi over på planteproduksjon.

Smart genmodifisering
Jeg har tidligere vært skeptisk til genmodifisering. Ingen aktivist-motstander, bare bekymret etter å ha sett dokumentarer som Food Inc. Som veldig mange andre. Men dette endret seg i fjor vår da jeg intervjuet Morten Lillemo som jobber som planteforsker ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås, NMBU. Han har tidligere jobbet for det smått legendariske (i alle fall innen planteproduksjon) International Maize and Wheat Improvement Center (CIMMYT) i Mexico, forskningsinstituttet der den norskættede Norman Borlaug kickstartet Den Grønne Revolusjonen på 50-tallet. Med kunstig vanning, mineralgjødsel, sprøytemidler og spesifisert planteavl fikk de Mexico, Pakistan og India ut av å stadig stå på randen av sultkatastrofer til å bli nettoeksportører av mais og ris. Den Grønne Revolusjon førte til at vi nå produserer tre ganger så mye kalorier som i 1960, på bare tolv prosent mer areal. Lillemo er med i et internasjonalt forskningsprosjekt for å kartlegge hele hvetegenomet. Hans jobb er å finne det som kalles markørgener for spesifikke egenskaper som tørke- eller soppresistens, slik at planteavlen kan gå raskere. Og han er ikke i tvil om at den neste omdreiningen på avl kommer i form av genredigering, eller planter vi kjenner under den fryktede benevnelsen genetisk modifisert organisme, GMO.

På grunn av menneskets avlsarbeid igjennom de siste 10 000 årene har plantene vi spiser i dag svært lite til felles med sine ville slektninger.

Før noen hiver seg over kommentarfeltet med CAPS LOCK på og kaller meg kjøpt og betalt av MonSatan og linker til videoer på YouTube, kan det være lurt å spørre seg: hva er gener i bunn og grunn? Det er sekvenser med baseparene A,T,C og G i en eller annen kombinasjon. Mange av disse genene er helt like i svært forskjellige organismer. Både jeg og Delsett har rundt 50 prosent av genene til felles med en banan. Genforskere ser bare på dem som en del av ei oppskrift. Og de forandrer seg hele tiden igjennom tilfeldige mutasjoner. På grunn av menneskets avlsarbeid igjennom de siste 10 000 årene har plantene vi spiser i dag svært lite til felles med sine ville slektninger. Så lite at det ikke var før fremveksten av moderne genteknologi at vi skjønte hva som var maisens nærmeste ville slektning. En kan spørre seg hvorfor i all verden indianerne først startet å kultivere teosinte, som omtrent ikke er spisbart. Uansett, i dag er mais en av verdens mest utbredte matplanter.

Det er da kanskje ikke så rart at mais også ble en av de første genmodifiserte (GM) plantene i salg. Såfrø og sprøytemiddelselskaper som Monsanto, Basf, Dow og Syngenta har laget varianter av soya, bomull, raps og mais som er resistente mot ett spesifikt sprøytemiddel, eller at planten i seg selv er giftig for skadeinsekter. Nå høres ikke dette umiddelbart ut som veien til et landbruk med mindre miljøpåvirkning, men hvis vi løfter diskusjonen ut av det hypotetiske, teoretiske og retoriske, så er de praktiske fordelene ganske klare for de 17 millionene bønder som har tatt teknologien i bruk.

Bedre sprøytemidler
Roundup er det mest kjente handelsnavnet på sprøytemidler som har virkestoffet glyfosat. Det er solgt siden 70-tallet av Monsanto, men deres patent gikk ut i 2000, og nå selges det av flere forskjellige firmaer. Glyfosat er sprøytemidlenes superkjendis og et yndet hatobjekt blant miljøaktivister. Dette til tross for at det er i den laveste avgiftsklassen sprøytemidler (lav avgiftsklasse ufarlig, høy avgiftsklasse farlig). Bruken av glyfosat har økt voldsomt etter innføringen av det som Monsanto kalte Roundup Ready (RR) Soy og RR-corn. Det har ikke akkurat økt fanskaren blant miljøaktivistene. Men spørsmålene de heller må stille seg er: hvilket sprøytemiddel var det Roundup erstattet? Hvor miljøfarlig og giftig var det i forhold til glyfosat? USAs favorittsprøytemiddel på mais i 1996 hadde virkestoffet pendimethalin. Det er 10 ganger giftigere og dobbelt så miljøskadelig som glyfosat.

Men spørsmålene de heller må stille seg er: hvilket sprøytemiddel var det Roundup erstattet?

En mindre innlysende, men vel så viktig miljøfordel med sprøytemidler så effektive som Roundup, er at bønder i stor grad har kunne slutte å pløye. Under pløying snur du rett og slett de øverst 15-20 centimeterne med jord opp ned, for å få frem et såbed fritt for levende ugressfrø. Med effektive sprøytemidler slipper du det. Resultatet er et konstant plantedekke som reduserer erosjon, redusert pløying gir mindre CO2-utslipp fra traktorer og tungt maskineri, og større karbonbinding i jorda fordi det organiske materiale i mindre grad omdannes, noe som tilsvarer 27 millioner tonn karbon årlig.

Planter som er genmodifisert slik at de er giftige for skadedyr, er mye enklere både å forsvare og like. I disse plantene har forskerne satt inn et gen fra jordbakterien Bacillus thuringiensis (Bt), som gjør planten giftig ovenfor larvene til spesifikke skadeinsekter. Bt-genet lager et protein som ødelegger magesekken til larvene. Dette proteinet er imidlertid ikke skadelig for pattedyr, blant annet på grunn av at pattedyr har magesyre med pH 2, mens proteinet kun aktiviseres i et basisk miljø, lik magesekken på larvene som har pH 10. Fordelen med at selve planten er giftig i stedet for at vi sprøyter insektsgift over hele åkeren, er at kun larvene til skadegjørerne påvirkes. I tillegg vil planter som er mindre utsatt for insektsangrep være mindre utsatt for soppangrep, da soppen får færre muligheter til å trenge inn i planten.

Tyske forskere (Tyskland har totalforbudt GMO-dyrking) har nylig publisert en uavhengig metaanalyse av hvordan GMO har påvirket jordbruket i flere land. De har funnet at i snitt har GMO økt avlingene med 22 prosent, økt bøndenes inntjening med 68 prosent og redusert sprøytemiddelforbruket med 37 prosent.

GMO vs. miljøvernere
Men hva med patenter og internasjonale firmaer som tar kontroll over såkornet? Det er en juridisk sak for hvert enkelt land. USA har sterke tradisjoner for patentrettigheter på alt mulig, og for såkorn helt tilbake til 1930-tallet. Patenter sikrer at utvikler får igjen kostnadene for å utvikle en teknologi, og det fine med dem er at de går ut. Monsantos første RR-soya-patent gikk ut nå i fjor høst, og såvarer kan nå fritt kjøpes og omsettes av bønder selv. Noe som er ironisk er at den rabiate motstanden mot GMO, spesielt i Europa, har ført til et vanvittig byråkrati rundt godkjenningen av en GM-plante. Dette gjør at det bare er de store frøselskapene som har råd til å tråkle seg gjennom årevis med testing og godkjenning, mens de små blir tvunget ut på sidelinjen.

Dette er ris med økt vitamin-A innhold, noe som kan hjelpe mot at barn blir blinde på grunn av A-vitaminmangel

Men vi har også GM-planter som er utviklet ved offentlige europeiske og asiatiske forskningsinstitusjoner som er helt frie for patenter. Engelske forskere har laget en potet der de har hentet ett gen fra en villpotetsort, som gjør den resistent mot tørråte. Det fører til at bønder kan kutte mellom fire og ti sprøytinger mot tørråte. Hver sesong. Kan britiske bønder få dyrke denne poteten finansiert av britiske skattebetalere? Nei, ikke enda, grunnet motstand fra miljøorganisasjonene Greenpeace og Friends of the earth. De er også de største motstanderne mot Golden Rice, utviklet ved IRRI på Filippinene. Dette er ris med økt vitamin-A innhold, noe som kan hjelpe mot at barn blir blinde på grunn av A-vitaminmangel. Etter snart tjue år med utvikling er enda ikke Golden Rice ute av laboratoriene. Det til tross for at det er vitenskapelig konsensus blant alle nasjonale regulatoriske myndigheter og forskningsinstitusjoner om at dagens GMOer er trygge. Årlig blir oppimot en halv million barn blinde på grunn av A-vitaminmangel. Av dem dør halvparten innen et år. Gratulerer med det Greenpeace og Friend of the earth.

Vi trenger alle virkemidler
Kommer genteknologi til å løse alle landbrukets og miljøets problemer? Nei. Og det er det heller ingen som påstår. Verken agronomi, mineralgjødsel, sprøytemidler eller avl har gjort det før. Men kombinasjonen av alt dette virker, og kampen er langt fra over.

Felles for alle strategier mot ugress, insekter og sopp er at gjennom evolusjonært press vil de alle utvikle resistens. Vi vil svare med nye teknologier og nye strategier. Dette er et våpenkappløp, og det har det alltid vært. Kanskje er det en ny kjemikalie, kanskje er det ett nytt gen i en plante, kanskje er det endret vekstskifte, kanskje er det nye maskiner. Og helt sikkert er det ting jeg ikke kan fantasere frem i min villeste feberfantasi.

Vi kan ikke avvise en teknologi fordi vi ikke skjønner den, eller tro det hjelper å lese seg opp på hva Rudolf Steiner mente var rett for jorda for 100 år siden.

Det jeg garanterer ikke kommer til å redde verden fra sultkatastrofer, er en ideologisk tilnærming til hvilke verktøy og teknologier vi skal bruke. Vi kan ikke avvise en teknologi fordi vi ikke skjønner den, eller tro det hjelper å lese seg opp på hva Rudolf Steiner mente var rett for jorda for 100 år siden.

For å gi perspektiv på hvilke matmengder vi skal produsere de neste førti årene, har tidligere økonom i det amerikanske landbruksdepartementet William G. Lesher sagt at vi skal produsere mer mat de neste førti årene enn vi har gjort de foregående 10 000. Er det fortsatt noen der ute som mener vi på ideologisk grunnlag ikke kan ta i bruk alle teknologier som finnes?

Bonden skal levere til alle
Ja, det er det jo. Mange vil si at vi lager nok mat, det er bare et problem med fordeling. Ja vel, men da får de gjøre noe med det, i stedet for å kreve at bønder skal produsere mindre. Noen vil si at vi kaster for mye mat, men det er heller ikke bondens skyld. Andre vil igjen si at om alle bare sluttet å spise kjøtt ville alt løse seg. Nok en gang. Ikke bondens bord.

Bønder skal ikke bare så vidt lage nok mat. De skal lage mat slik at vi er sikre selv om avlingene slår feil. De skal lage nok mat i tilfelle noen får det for seg at de skal slutte å spise brød og potet, og heller dytte i seg egg og bacon for å bli tynne. Bønder skal lage så mye mat at en rik middelklasse skal gå fem på og spise økologisk-keiserens nye klær-mat og ukritisk kjøpe overpriset mat som ikke gir dem noen andre fordeler enn at den kommer i fin innpakning. Bønder skal lage så inni helvete mye mat at «de grønne» skal fylle etanol basert på mais på tanken på bilen sin. Bønder skal lage mat som er så billig at alle kan ha tilgang på et næringsrikt kosthold, og slippe å legge barna sine sultne. At alle kan realisere sitt potensiale uten å måtte bekymre seg for å ha nok mat neste dag.

Intensivt, teknologidrevet landbruk vil mette verden og berge miljøet.

Muligens med unntak av klimaendringene, så er det ikke noe vi mennesker driver med som har i nærheten av så stort fotavtrykk som matproduksjon. Men hadde det ikke vært for at vi i dag høster fem ganger så store avlinger som vi gjorde i 1925 så hadde vi for lengst pløyd opp siste rest av regnskog og sett sultkatastrofer på en global skala. Så tilbake til utgangsspørsmålet; kan landbruket levere nok mat til verdens befolkning, uten å totalhavarere miljøet? Ja, hvis vi får lov.

Gjennom forskning og utvikling av ny teknologi vil vi klare å øke avlingene tilsvarende igjen. Og hvis kjøttforbruket senkes, matkastingen reduseres eller fordelingen av verdens matproduksjon blir bedre, kan de mest marginale arealene gå ut av produksjon og tilbake til savanne, regnskog eller utmark igjen. Intensivt, teknologidrevet landbruk vil mette verden og berge miljøet.

 

Tidligere innlegg i denne debatten:

Andreas Liebe Delsett: Matpolitikk i individualismens tidsalder

Øystein Heggdal: Miljøfiendtlig økomat

Andreas Liebe Delsett: Et bedre landbruk er mulig

 

Les også om landbruk:

Andreas Liebe Delsett: En bærekraftig matpolitikk

Elin Volder Rutle: Hva skal til for å fø elleve milliarder?

Øystein Heggdal: Økologisk landbruk metter ikke elleve milliarder