I snart tretti år har et stadig større religiøst mangfold i Europa utfordret ikke tankefriheten, men de frie og freidige tankenes rom. Ole Hallesby dro riktignok Arnulf Øverland til retten for «Den tiende landeplagen» og Monty Pythons «Life of Brian» ble tross alt bannlyst i Norge, men det var utgivelsen av «Sataniske vers» som ble startskuddet for tre tiår med voldelig obskurantisme.

Siden har en filmregissør betalt med livet for sin åndsfrihet, et teaterstykke blitt kansellert før forløsning, danske meieriprodukter blitt boikottet, en avistegner blitt angrepet med en øks, museumskuratorer blitt lekset i proaktiv tilbakeholdenhet og en bamse vært skyld i fengslingen av en barneskolelærer. I tillegg til alle kjente og mindre kjente forfattere, journalister, kunstnere, politikere og forskere som i dag lever i frykt for ordenes etterdønninger.

Vi skal ikke tolerere handlinger som er ment for å skremme andre til taushet. Det er heller ikke vanskelig å avskrive alle som protesterer mot ytringsfriheten som bakstreverske fjotter. All den tid de protesterer mot en frihet som muliggjør protesten. Men er det umulig å forstå ytringsmotstanden?

En frihet til å bekrefte andres verdier
På nettfora leser og tidvis engasjerer jeg meg i debatt med andre muslimer. Det er påfallende mange som føler seg ekskludert fra det større, offentlige ordskiftet. De gjennomgående erfaringene er som følger: Når muslimer eller islam inngår i regnestykket er fortegnet nesten utelukkende negativt. «Nesten» fordi mediene, bevisst eller ubevisst, fra tid til annen velger reportasjer med positiv vinkling. Da handler det gjerne om den kule muslimske politikeren eller den runde og sympatiske imamen som geleider reporterne over bønnesalen mens han entusiastisk forteller om lysekrona fra Amman.

Muslimske representanter inviteres til å debattere kjønnsroller, hodeplagg, sekularisering og ytringsfrihet, men ofte er panelet konstruert slik at den som er flinkest til å ta avstand og abonnerer mest på majoritetskonsensen også er den som vinner.

Stort sett er opplevelsen at mediedekningen er problemorientert. Muslimer og andre med muslimsk bakgrunn blir stadig bedt om å ta avstand fra vold utført av fanatikere. Muslimske representanter inviteres til å debattere kjønnsroller, hodeplagg, sekularisering og ytringsfrihet, men ofte er panelet konstruert slik at den som er flinkest til å ta avstand og abonnerer mest på majoritetskonsensen også er den som vinner. Taperen risikerer fort å bli en mørkemann eller, verre, en såkalt islamist. Dette er merkelapper som ikke fordunster når debattanten forlater studio, men fester seg og skremmer ham fra videre deltagelse i åpne arenaer.

Gradvis har det vokst en idé blant unge muslimer om at ytringsfriheten er en frihet til å bekrefte andres verdier, ikke en frihet til å delta med egne. Idéen understøttes av den krasse kritikken av islam, noen ganger i blasfemisk form, som oppfattes som angrep på muslimers plass og identitet i samfunnet.

Ytringsfrihet eller krenkerett?
Den mest minneverdige tegningen fra karikaturstriden i 2005 viser islams grunnlegger med en bombeturban på hodet. Terror i Guds navn er et så betydelig problem i den muslimske verden i dag, at man med en porsjon godvilje kunne forstått Westergaards tegning som en satirisk kommentar til det rådende nyhetsbildet. Tittelen som fulgte tegningen var likevel «Muhammads ansigt». Både første intuitive og fjerde nøkterne tolkning av tegningen var derfor at Westergaard på alvor mente at vold er en essensiell del av religion. Veien er ikke lang fra denne konstateringen til en konklusjon om at islam er uforenelig med et vesteuropeisk samfunn. Og videre at muslimer ikke kan abonnere fullstendig på sin tro og samtidig kunne sameksistere fredelig med ikke-muslimer. Det er slike tolkninger som ligger til grunn for en forståelse av ytringsfriheten som et frikort for krenking.

Arge forsvar for ytringsfriheten derimot, i vestlige samfunn, er sjelden viet dem som sparker inn maktens dører.

I 2011 spurte Cora Alexa Døving, i Aftenposten, om det er mulig å snakke om ytringsfrihet når en ytring på ingen måte er en provokasjon for dem som besitter makten, når intet av det ytrede går på tvers av et hegemoni. Kriteriene hun oppgir for god forvaltning av ytringsfriheten synes å være i tråd både med opplysningsfilosofene og ytringsfrihetens begrunnelse i Grunnloven.  Arge forsvar for ytringsfriheten derimot, i vestlige samfunn, er sjelden viet dem som sparker inn maktens dører. De siste snart tretti årene har «retten til å krenke» gått som et ekko i nært sagt enhver diskusjon om ytringsfrihet, både nasjonalt og internasjonalt.

I flerkulturelle samfunn, skriver den britiske forfatteren Kenan Malik, er det viktig og uunngåelig å fornærme hverandres sensibiliteter. Uunngåelig fordi kollisjoner er nødvendige der sterke trosforestillinger og verdier møter hverandre. Problemene som oppstår må løses åpent, og ikke undertrykkes i respekten eller toleransens navn. Krenkelser er, med andre ord, et positivt tegn på en dialektikk som fungerer.  Et samfunn i utvikling er et der krenkelsestyranniet ikke får fotfeste, men hvis ytringsfriheten blir synonymt med krenkerett kan vi vanskelig forferdes over dem som mener at ytringsfriheten er fryktelig oppskrytt.

Løsningen er ikke å ofre ytringsfriheten på multikulturalismens alter. Jeg støtter krenkeretten. En krenkelse er en subjektiv opplevelse, og skal ytringsfriheten graderes etter enkeltindividers og gruppers kollektive følsomhet, vil friheten etter hvert klemmes flat og gå i oppløsning under den moralske indignasjonens tyngde. Risikoen for å svekke ytringsfriheten gjør derfor at krenkeretten må stå sterkt og steilt. Da gjenstår det å spørre seg selv om ytringsfriheten er en frihet verdt å støtte i utgangspunktet?

De religiøse er ytringsfrihetens urforkjempere
Ytringsfriheten finner sin begrunnelse i demokratiet, i vår søken etter sannheten og i individets rett til fri meningsdannelse. Slik taler Grunnloven av 1814, og så bør enhver samfunnskontrakt for et moderne og sivilisert samfunn diktere. For vi vet at demokratiet opphører å eksistere når folket mister friheten til å ytre seg uhemmet for og imot makten og makthaverne. Vi vet at det sanne, det objektive og det rasjonelle oppstår ved at samfunnet forsaker det autoritative og gir borgerne friheten til å øve åpen kritikk. Og vi vet at den frie meningsdannelsen utgår fra det tenkende og autonome individet som berettiget proklamerer at tanken er fri.

Religionsfriheten er en konsekvens av ytringsfriheten, er det da ikke et paradoks at de som holder den første høyest ofte misliker den andre mest?

Det er også viktig å bemerke at hadde Egypt, Judea og Arabia hatt ytringsfrihet, ville både Moses, Jesus og Muhammad levd vesentlig behageligere liv. Kanskje for behagelig? For hverken jødedommen, kristendommen eller islam kunne fått sin nåværende form uten eksodus, korsfestelsen og hijra. Like fullt, der tankefrihet er, vil vi også finne trosfrihet. Religionsfriheten er en konsekvens av ytringsfriheten, er det da ikke et paradoks at de som holder den første høyest ofte misliker den andre mest?

Ytringsfrihetens ivrigste forkjempere burde naturligvis vært å finne blant dem som verdsetter trosfriheten høyest; de som tror på og hyller menn som ble forfulgt for sine ytringer.

Men hvis tankefriheten er begrenset for noen, hvis vi eksplisitt eller implisitt tvinger noen til å abonnere på forhåndsdefinerte sett med verdier for å få lov til å delta uten frykt for sosiale represalier, har vi ingen ytringsfrihet å skryte av. Dette er ingen oppfordring til relativisme, men en appell om et mindre moralsk fordømmende ordskifte. En offentlighet som ikke trykker sjablonger, og som ser argumenter, ikke sivilisasjonsfall i møte med mennesker som mener radikalt annerledes.

Religionsfriheten er underforstått i ytringsfriheten
Kanskje målet de neste tretti årene burde bli å skape vilkår for at  ytringsfriheten og religionsfriheten ikke stilles opp mot hverandre som erkefiender.  Kanskje er den beste måten å gjøre dét på å ikke skille religionsfriheten fra ytringsfriheten, ved å akseptere at Grunnlovens sekstende paragraf er underforstått i den hundrede?

 Fra en idealistisk lekkvinnes ståsted virker det fornuftig og realistisk at andre aspekter ved trosutøvelsen vil beskyttes av retten til privatliv, i statens plikt til å sikre menneskerettigheter og utenfor Grunnloven – i diskrimineringsloven.

Selv om det sannsynligvis gir en bredere konsensus om at ytringsfriheten er et ubetinget gode og en bedre forståelse for at den er forutsetningen for et mangfoldig samfunn, skaper en slik fusjon floker. Religion er tross alt ikke bare ytringer, vil ikke aspekter ved religionsutøvelsen stå uten vern ved bortfall av §16?

Jeg risikerer kanskje å ikke få lov til å tusle rundt i sykehuskorridorene med hijab, hva skjer med moskeers vigselsrett, mulighetene for å gravlegges i hellig jord, halalkjøtt-tilbudet i Oslo eller utbygging av gudshus?  Jeg er usikker. Fra en idealistisk lekkvinnes ståsted virker det fornuftig og realistisk at andre aspekter ved trosutøvelsen vil beskyttes av retten til privatliv, i statens plikt til å sikre menneskerettigheter og utenfor Grunnloven – i diskrimineringsloven.

Bortfall av den eksplisitte religionsfriheten innebærer at det ikke skal eksistere et eget vern for gamle verdier og doktriner. Samfunnets videre fremgang hviler på evnen til å ikke diskriminere mellom nytt og gammelt, men sette alt under debatt og gjennom forhandlinger finne fordøyelige kompromisser.

En kortere utgave av teksten står på trykk i Klassekampen 16. mai.