Hva er egentlig totalitarisme, og hva, om noe, i sosialistisk ideologi er det som eventuelt kan føre til totalitarisme? Dette var spørsmål jeg håpet å få svar på da jeg begynte å jobbe med min masteroppgave i historie ved UiO, høsten 2010. Min veileder, Øystein Sørensen, gjorde meg oppmerksom på at noen av de aller første til å bruke totalitarismebegrepet for å sammenligne russisk kommunisme med italiensk fascisme og tysk nazisme var aktive på den tyske venstresida i mellomkrigstida. Jeg bestemte meg for å skrive om en av disse, østerrikeren Franz Borkenau.

Dette var et lykketreff, ettersom Borkenau viste seg å være en usedvanlig interessant person. I sin levetid fra 1900 – 1957 var han innom noen av de aller viktigste hendelsene, organisasjonene og strømningene i Europa. Han gikk fra å være aktiv kommunist og Komintern-ansatt i Berlin under Weimar-republikken, til å bli aggressiv kald kriger og grunnlegger av den CIA-finansierte organisasjonen Congress for Cultural Freedom rett etter den andre verdenskrig. Han besøkte frontene i den spanske borgerkrigen to ganger, ble venn med George Orwell, var tilknyttet den berømte Frankfurter-skolen, oppfant kremlologien, og jobbet med grandiose teorier om den vestlige sivilisasjons vekst og fall. Ganske lite er skrevet om Borkenau tidligere, til tross for at han gang på gang befant seg ved eller i nærheten av begivenhetenes sentrum, og alltid hadde noe interessant å si om det han både observerte og deltok i.

Propagandaverktøy
På grunn av totalitarismebegrepets funksjon som propagandaverktøy under den kalde krigen har det blitt avvist av mange på venstresida. En god stund fortsatte flere venstreorienterte teoretikere og historikere tradisjonen med fascismeforskning, som totalitarismebegrepet i sin tid vokste ut av på 30-tallet. Fascismeforskerne har mange gode strukturelle forklaringer på framveksten av fascisme i Europa, som ofte mangler hos totalitarismeteoretikerne.

Boka «Franz Borkenau – Europa 1900-1957» lanseres med debatt på Internasjonalen 15. desember kl. 19.00.

Samtidig er det en betydelig svakhet at mange på venstresida nekter plent å trekke parallellen som er selve grunnlaget for totalitarismebegrepet. Diktaturene i Russland, Tyskland og Italia vokste fram i omtrent samme område under omtrent de samme historiske forutsetningene, og det er mye å hente på å se dem i sammenheng med hverandre. At det fører til en del ubehagelige spørsmål for venstresida kan ikke være annet enn positivt.

Ingen trussel
Det finnes flere forskjellige forklaringer av og definisjoner på totalitarisme. I Hannah Arendts gripende beskrivelser er det strengt tatt bare Nazi-Tyskland og Sovjetunionen under Stalin som passer inn. Andre eksempler fra 50-tallet inkluderer C.J. Friedrich og Zbigniew Brzezinskis berømte seks-punkts-syndrom, og i senere tid har vi for eksempel Øystein Sørensens definisjon på totalitær ideologi fra boka Drømmen om det fullkomne samfunn.

Les Ola Innsets anmeldelse av boka «Venstreekstremisme – Ideer og bevegelse» redigert av Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik. Brandal.

De gode nyhetene er at de aller fleste punktene i disse definisjonen neppe vil oppleves som særlig truende eller illevarslende for noen på dagens venstreside. Det er ingen av oss som vil innføre diktatur, hemmelig politi, tankekontroll, religiøs tilbedelse av partilederen eller konsentrasjonsleire for meningsmotstandere og tilfeldig utvalgte grupper som defineres som fiender av staten. Selv om det finnes folk som har kalt seg sosialister som både har gått inn for og gjennomført disse tingene, er det ikke spesielt vanskelig for sosialister i dag å ta sterk avstand fra det. Disse ekstreme fenomenene har ofte hatt mindre med sosialisme å gjøre enn med andre forhold, og der hvor slike overgrep har blitt grunngitt med sosialistiske idealer er det heller ikke spesielt vanskelig å vise at overgriperne har operert med tolkninger som både dagens og datidas venstreside tar og tok skarp avstand fra.

Totalitær planøkonomi?
Et lite problem er det likevel. Punkt seks i Friedrich og Brzezinskis totalitarismedefinisjon lyder ”statlig kontroll over hele økonomien”, og de fleste andre varianter av totalitarismebegrepet inneholder en eller annen slags antydning om at planlegging av økonomien er et totalitært trekk. Jeg ønsker ikke å bidra til den utbredte og fordummende myten om at venstresida heier på staten mens høyresida heier på næringslivet. Disse spørsmålene er langt mer sammensatte enn som så, for eksempel forutsetter nyliberal konkurranseutsettingspolitikk en sterk stat med et stort byråkrati, og det er liten tvil om at det er plass til privat initiativ og markedsløsninger også innenfor en demokratisk organisert sosialistisk økonomi.

Ifølge Borkenau kunne verken bolsjevikene eller fascistenes maktovertakelser kalles revolusjoner etter Marx’ revolusjonsteori.

Likevel er det et faktum at mange sosialistiske bevegelser i det tjuende århundre, med vekslende hell, har forsøkt å gjøre staten til et redskap for demokrati og folkestyre. Derfor vil ofte den norske venstresida at staten må bli mer demokratisk styrt enn hva som er tilfelle i dag, og at den må ha reell makt over samfunnsutviklingen. Slik kan enkeltmennesker påvirke beslutninger som har betydning for deres liv, og slik kan vi i samarbeid løse problemer som oppstår, og opprettholde og videreføre et godt og trygt samfunn for alle. For sosialister framstår dette som en bedre og mer rettferdig løsning enn å overlate den generelle samfunnsutviklingen og større og mindre spørsmål, som utbygging og drift av kollektivtransport og stell av barn og eldre, til de strukturene og maktforholdene som eksisterer utenfor demokratiet, eller ”det frie marked” som de også kalles.

Men hva om statlig styring av økonomien fører til totalitarisme? Hva om enhver økonomisk organisering som ikke er basert på markedsprinsipper, fører til diktatur og totalitarisme? Dette mer enn antydet for eksempel Friedrich von Hayek og de andre intellektuelle som ville gjenreise liberalismen i kjølvannet av den andre verdenskrig. I motsetning til spørsmål om for eksempel diktatur og konsentrasjonsleire, går antydningen om at styring av økonomien fører til totalitarisme rett på hovedinnholdet i sosialistisk ideologi. Derfor er det spesielt viktig for oss å utforske dette nærmere. Franz Borkenau var blant de første til å antyde denne sammenhengen.

Totalitær elitisme?
I boka Pareto fra 1936 skrev Borkenau om den italienske økonomen og demokrati-skeptikeren Vilfredo Pareto. Pareto mente blant annet at eliter alltid styrte samfunnet, uavhengig om den formelle styreformen var for eksempel monarki eller republikk. Borkenau brukte denne teorien til å sammenligne de russiske bolsjevikenes diktatur i Russland og Mussolinis diktatur i Italia. Ifølge Borkenau kunne verken bolsjevikene eller fascistenes maktovertakelser kalles revolusjoner etter Marx’ revolusjonsteori. Ikke i noen av tilfellene var det snakk om en samfunnsklasse som overtok styringen av samfunnet fordi de mestret de nye produksjonsmidlene bedre enn de forrige makthaverne. I stedet var det snakk om nye elitegrupperinger som tilristet seg makten fra en gammel elite som hadde degenerert.

Frimarkedskapitalismen hadde spilt fullstendig fallitt, og i hele verden ble det stilt krav om at økonomien måtte kontrolleres og styres til samfunnets beste.

Det russiske bolsjevikpartiet opererte etter Lenins elitistiske partiteori. I denne teorien hevdes det at det er nødvendig med en revolusjonær avantgarde som går foran for å presse igjennom de endringene de vet er nødvendige, men som det av ulike grunner kan være vanskelig å skape oppslutning om i hele arbeiderklassen. Dette var et brudd med andre marxistiske retninger, og Lenin møtte sterk kritikk blant annet fra Rosa Luxemburg og Karl Kautsky. Det var denne elitismen hos Lenin og bolsjevikene som satte Borkenau på sporet av sammenligningen med fascismen.

Noen av likhetene mellom de to diktaturene tilskrev han så nettopp statlig kontroll over økonomien. Både bolsjevikene, fascistene og etter hvert også nazistene, var eliter som hadde kommet til makten i en tid preget av et sterkt folkelig ønske om kontroll over økonomien. Frimarkedskapitalismen hadde spilt fullstendig fallitt, og i hele verden ble det stilt krav om at økonomien måtte kontrolleres og styres til samfunnets beste. En viktig del av diktatorenes program var full kontroll over produksjonskrefter som var mer utviklet og omfattende enn noensinne tidligere i menneskenes historie. Dette ga disse diktaturene mer makt enn noen ledere tidligere hadde hatt, og i likhet med elitismen var dette den enkle, underliggende årsaken til likheten mellom de to erkefiendene.

Økonomisk demokrati
Det er åpenbare problemer med maktkonsentrasjon knyttet til sentralisert statlig kontroll over all økonomisk aktivitet i et samfunn. Man skal imidlertid lete lenge etter sosialister som mener at staten skal detaljstyre hele økonomien. Det vil være plass til både små og mellomstore bedrifter også i et mer sosialistisk samfunn. Sosialister vil ha en demokratisk styrt stat som kan lage regler og ta viktige beslutninger, ikke en stat styrt av et eliteparti som hevder å representere en bestemt samfunnsklasse. Det er en avgjørende forskjell på demokrati og diktatur, selv om for eksempel Hayek og de andre nyliberalistene hevdet at det ikke var det når det kom til økonomisk planlegging.

Et ikke-totalitært sosialistisk prosjekt for det 21. århundre må finne nye måter å gjøre demokrati og folkestyre gjeldende i økonomiske spørsmål.

Friedrich og Brzezinski skrev også at det var det diktatoriske ved nazistene og bolsjevikenes økonomiske planlegging som var totalitært, ikke økonomisk planlegging i seg selv. Friedrich og Brzezinski var ikke nyliberalister, slik som Hayek, men del av det amerikanske utenrikspolitiske etablissement i etterkrigsårene. Under den kalde krigen var staten og militæret enormt viktige aktører i den amerikanske økonomien, og det var først fra og med 1970-tallet at dette begynte å forandre seg i tråd med Hayek og de tidlige nyliberalistenes mer markedsfundamentalistiske anti-totalitarisme.

I en tidligere tekst på Manifest Tidsskrift har jeg skrevet litt om hvorfor jeg mener økonomisk demokrati er fundamentet for sosialisme og hvorfor det ikke er grunnlag for å hevde at dette nødvendigvis vil føre til totalitarisme. I mitt doktorgradsprosjekt forsker jeg nå på det nyliberalistiske idégrunnlagets basis i en avvisning av sosialisme og demokrati som potensielt totalitært.

Definisjonsproblematikk
Et ikke-totalitært sosialistisk prosjekt for det 21. århundre må finne nye måter å gjøre demokrati og folkestyre gjeldende i økonomiske spørsmål. Det er imidlertid ikke så enkelt som at man bare kan rense ut alt som ikke har med økonomisk demokrati å gjøre, og dermed være både sosialist og ikke-totalitær på en gang. Da risikerer man å kaste ut barnet med badevannet, slik journalisten Isaac Deutscher under den kalde krigen anklaget nettopp Borkenau og andre eks-kommunister for å gjøre. Totalitarismebegrepet er sterkt påvirket av den kalde krigens ideologiske spill, hvor det passet USA svært godt å kunne hevde at kommunisme og sosialisme i bunn og grunn var det samme som nazisme og fascisme. Dette betyr ikke at totalitarisme aldri har eksistert og ikke må tas på alvor, men det betyr at anti-totalitarisme langt i fra kan være det eneste som definerer et moderne sosialistisk prosjekt.

Konservative og liberalistiske tenkere som Edmund Burke, Benjamin Constant og Alexis de Tocqueville hadde helt siden 1700-tallet hevdet at demokrati og folkestyre nok var en fin tanke, men at det ville føre til kaos og tyranni i ulike varianter.

Franz Borkenau klarte heller aldri å definere hva totalitarisme egentlig var, og dette har plaget totalitarismeteoretikerne siden. Det er problematisk å finne ut hvor grensene egentlig går mellom hva som er totalitært og hva som eventuelt bare er negativt på en litt mindre forferdelig måte. Enda mer komplisert blir det fordi noe av det vi kan kalle ”grunn-metaforen” i mye totalitarismeteori, er tanken om at det faktisk er gode intensjoner som perverteres i det totalitære. Menneskelig overmot, positivisme, og en overdreven tro på at man kunne styre den generelle samfunnsutviklingen, var ifølge flere det som til syvende og sist lå bak totalitarismen.

Negativ frihet
Dette var en forståelse av de europeiske diktaturene på 1930- og 40-tallet som var modellert på mange av de konservative reaksjonene på den franske revolusjonen i 1789. Ifølge den tysk-amerikanske økonomen Albert Hirschmann har ”perverterings-tesen” alltid vært en av tre hovedtroper i reaksjonær retorikk mot demokrati, allmenn stemmerett og felles velferd. Konservative og liberalistiske tenkere som Edmund Burke, Benjamin Constant og Alexis de Tocqueville hadde helt siden 1700-tallet hevdet at demokrati og folkestyre nok var en fin tanke, men at det ville føre til kaos og tyranni i ulike varianter.

Velferdsstatene som vokste fram over hele Europa etter krigen er levende beviser på at det negative frihetsidealet ennå ikke var hegemonisk rett etter krigen.

Etter 1945 ble denne måten å tenke på børstet støv av og oppdatert, med totalitarisme-begrepet som et slags ”hva var det vi sa?”. Hannah Arendt var svært inspirert av flere av tenkerne nevnt over, Friedrich Hayek likeså. Men hvor god må en intensjon være før den eventuelt kan perverteres og gå i motsatt retning? Dette er det svært vanskelig å svare på, og løsningen ble for mange en videreføring av et negativt frihetsideal, blant annet definert av Isaiah Berlin i 1958. Enkeltmennesket, ofte implisitt forstått som en velutdannet borger med god økonomi, må først og fremst overlates til seg selv. Borgernes rett til å gjøre som de selv vil (med ”sine” penger) innenfor et beskjedent, forutsigbart og prinsipielt lovverk må forsvares med all kraft, mens ambisjoner om et bedre samfunn for alle må legges til side.

Velferdsstatene som vokste fram over hele Europa etter krigen, spesielt i Skandinavia og Storbritannia, er, enn så lenge, levende beviser på at det negative frihetsidealet ennå ikke var hegemonisk rett etter krigen. Den gang trodde både folk og politikere at det var mulig å utrette ting gjennom demokratiet, og de gikk sammen for å bevise det. Det er først i vår nyliberale tidsalder at dette negative frihetsidealet har blitt dominerende. At det har røtter såpass mye lengre tilbake i tid, sier mye om hvor stor betydning fortida kan ha for politikk i nåtida.

Trenger mer forskning
Det går an å hevde at Lenin og bolsjevikene førte den internasjonale bevegelsen for sosialisme i en totalitær retning, og dermed skapte splittelse mellom dem som kalte seg kommunister og dem som kalte seg sosialister. Men dessverre er det ikke fullt så enkelt heller. Man kan ikke bare bestemme seg for at kommunisme er totalitært, mens sosialisme ikke er det. Eller at sosialisme også er totalitært, mens sosialdemokrati ikke er det. Sovjetunionen het jo for øvrig offisielt Sojuz Sovetskikh Sotsialistitsjeskikh Respublik, og Marx så sosialisme som systemet som skulle lede til det kommunistiske idealsamfunnet.

Det er ingen av disse ordene som har en fast, tidløs betydning. Begrepene har stadig blitt omdefinert og tolket forskjellig av ulike aktører og teoretikere. Uansett hvor mange statsvitenskaps-studerende gutter du treffer på fest som hevder å kunne fortelle deg akkurat hva marxisme egentlig er og hva som er selve forskjellen på kommunisme og sosialisme, er sannheten at begrepene har blitt fylt med ulikt innhold av ulike individer og bevegelser på ulike tidspunkt på ulike steder. Det betyr ikke at det ikke går an å bruke dem for å forstå mer av fortida, men at man må holde tunga usedvanlig rett i munnen når man forsøker å forske på dem.

Liberalistisk ideologi går som oftest fri, til tross for at liberale europeere hadde øvd seg på både folkemord og konsentrasjonsleire over hele den kolonialiserte verden i løpet av 1800-tallet.

I den nye utgaven av Fascism – A Very Short Introduction har fascismeforskeren Kevin Passmore kommet til en lignende konklusjon. Han har omskrevet hele boka si, fra å forsøke seg på en definisjon av fascisme i den første utgaven, til nå å kritisere hele definisjons-tilnærmingen og heller utforske andre innfalsvinkler for å forstå mer av ulike bevegelser i fortid og nåtid. Forsøk på absolutte definisjoner av ulike –ismer, kan være svært begrensende, selv om det tidvis kan være ett av flere nyttige verktøy for å forstå mer av politiske kamper gjennom historien. Debattene om begreper som totalitarisme og fascisme reflekterer i stor grad konfliktene i tida da fenomenene som forsøkes forklart vokste fram. Dette er store spørsmål om kapitalisme, sosialisme, revolusjon og demokrati, og de er langt fra avgjort.

De ganske eksepsjonelle grusomhetene som forbindes med dette har også bidratt til å gi noe av forskningen på området et skinn av seriøsitet som det akademiske nivået ikke alltid har rettferdiggjort. Dette gjør at vi, til tross for alt som allerede er skrevet om disse emnene, fortsatt trenger friske blikk på en historie som er sterkt politisert, både av den kalde krigen, og den nyliberalistiske triumfalismen etter murens fall i 1989.

Dogmatisme og ideologi
De fleste totalitarismeteoretikere har i god kald krigs-ånd holdt opp ”det liberale demokrati” som den rake motsetning til totalitarisme. I denne oppdelingen er liberalisme rasjonelt mens andre politiske prosjekter er blendet av ideologi og bærer i seg frøene til diktatur, hemmelig politi og konsentrasjonsleire. Denne tolkningen av hva som skjedde i Europa på midten av det tjuende århundre overvurderer enkelte elementer av historien, som i hvor stor grad totalitarisme var et resultat av ”massenes inntog i politikken”, sosialisme og utopiske visjoner om en bedre og mer rettferdig verden. Den undervurderer også mange andre elementer, for eksempel imperialismen og frimarkedskapitalismens herjing med sosiale strukturer i forkant av disse katastrofene. Liberalistisk ideologi går også som oftest fri, til tross for at liberale europeere hadde øvd seg på både folkemord og konsentrasjonsleire over hele den kolonialiserte verden i løpet av 1800-tallet.

Liberalismen baserer seg også på dogmer og teorier om menneskets plass i verden, men disse har ikke fått den samme overhalingen av kritiske tenkere som sosialistisk teori har.

Man kan lære mye om ideologi som fenomen ved å studere totalitarismebegrepet og kampen om forståelsen av vår nære historie. Som flere andre totalitarismekritikere var Franz Borkenau tidvis en utmerket kritiker av marxistiske dogmer. I sine dager som ”kremlolog” avkledde han marxistisk ortodoksi, slik den ble praktisert i Sovjetunionen, som ”en parodi på østlig kristendom”. Det er lærerikt å se hvordan selv en formidabel tenker som Marx baserte flere av sine teorier på metafysiske, ikke-falsifiserbare dogmer. I hendene på maktsyke politikere og nyfrelste ideologer ble mange av Marx’ mer nyanserte teorier til fanatiske trosartikler om historiens ubunnhørlige framskritt og klasse mot klasse i en evig kamp, hvor målet kunne helliggjøre de fleste midler.

Løsningen er likevel neppe å forsøke å forkaste verken Marx eller ideologi i seg selv. Uten religion baserer vi mennesker oss på andre fortellinger om hva et menneske er, både alene og i forhold til andre. Totalitære dogmer om historisk nødvendighet, sterke ledere og et gjennomorganisert samfunn har heldigvis blitt avkledd av folk som Borkenau, men det betyr ikke at vi nå lever i en avideologisert, rasjonell verden. Å studere totalitarismeteori kan være nyttig for venstresida også ved at man får øvd seg på ideologikritikk. Ferdighetene man tilegner seg ved å lese gode kritikker av sosialistiske dogmer ingen tror på lenger, kan så benyttes for å kritisere de mange ideologiserte forestillingene vi finner rundt oss den dag i dag. Liberalismen baserer seg også på dogmer og teorier om menneskets plass i verden, men disse har ikke fått den samme overhalingen av kritiske tenkere som sosialistisk teori har.

Nyliberal ideologi
Mer og mer av vår virkelighetsforståelse virker nå å basere seg på nyliberale dogmer, blant annet om umuligheten av planlegging og demokratisk koordinering. Dette er noe av arven vi sitter igjen med etter de totalitære diktaturene og måten de er blitt forstått på. Menneskene er så unike og forskjellige, hevdes det, at vi umulig kan bli enige om hvilken retning vi skal ta samfunnet i. I tillegg har menneskene en mørk side som fikk sitt tydeligste utrykk i holocaust og det sovjetiske gulag-systemet. Mennesket er i siste instans egoistisk, og potensielt farlig. Samfunnet må dermed organiseres på en sånn måte at flest mulig av våre egoistiske enkelthandlinger koordineres gjennom upersonlige og visstnok nøytrale markedsmekanismer. Kanskje er det ikke særlig demokratisk eller spesielt ambisiøst, men likevel det beste vi kan få til. Mye av dette er viktige underliggende premisser for både liberal og konservativ politikk, for ikke å snakke om stadig mer av økonomifaget og tilstøtende akademiske aktiviteter.

Det er liten tvil om at dette er nettopp en samling metafysiske dogmer. En teori om menneskets plass i verden, som tilfeldigvis også sammenfaller med interessene til den kanskje aller mektigste samfunnsgruppen som noen sinne har eksistert: den globale økonomiske eliten. Teorien kan verken bekreftes eller avkreftes empirisk, samme hvor mange eksperimenter økonomer gjennomfører for å få oss til å tro på det.

Nye tanker for ei ny tid
Det er mye klokt i Marx, spesielt fokuset på makt og interesser som avgjørende for samfunnsutviklingen. Jeg har skrevet mer om Franz Borkenaus historiesyn og hans bruk av Marx i en artikkel i historietidsskriftet Fortid.

Til syvende og sist er Marx’ skriverier imidlertid tanker fra en annen tid, og vi må finne våre egne svar for vår tid. Det er dumt å ikke forholde seg til fortida, men det er ganske dumt å tro at man kan finne alle svar der også. Og vi slipper ikke unna ideologi. Som en ramme vi ser verden igjennom, eller som noen grunnleggende prinsipper som er vanskelige å bevise, men som vi likevel tror på og baserer i hvert fall deler av meningene våre på. Det vi kan gjøre, er å forsøke oss på den avanserte øvelsen det er å være oss bevisst hva disse prinsippene til enhver tid er, og i hvor stor grad vi kan stå inne for dem.

Det er sterke økonomiske interesser involvert i å få oss til å tro på dogmer om at dagens verden både er den beste av alle mulige verdener, og at forsøk på å styre utviklingen i en bedre retning vil ende i totalitært diktatur.

For min egen del handler det blant annet om noe så enkelt som å tro på det gode i mennesket, og at vi derfor trenger en struktur som gjør det enklere for menneskene å være gode mot hverandre, også de langt unna som vi ikke kjenner. I dag presses vi til å konkurrere mot hverandre i enhver sammenheng, og uten at jeg vil det selv, kan mitt daglige forbruk blant annet føre til farlige klimaendringer og slavelignende arbeidsforhold i fattigere land. Troen på et upersonlige marked som styringsmekanisme er et substitutt for troen på mennesker og demokrati. Basert på en lesning av historien tror jeg at demokrati og samarbeid ikke bare er ønskelig, men også praktisk mulig. Samfunnets strukturer er skapt av mennesker og kan dermed forandres av oss.

Et demokratisk, bærekraftig og rettferdig samfunn er antakeligvis mulig, men det kommer ikke av seg selv. Nyliberalisme er en ideologi med sterk overbevisningskraft, og den sammenfaller også godt med interessene til noen av samfunnets aller mektigste aktører. Det er derfor den er så vellykket. Det er sterke økonomiske interesser involvert i å få oss til å tro på dogmer om at dagens verden både er den beste av alle mulige verdener, og at forsøk på å styre utviklingen i en bedre retning vil ende i totalitært diktatur. Det er opp til oss å motbevise det.