Oljerørledning på urfolksterritorier i USA, miljøødeleggende eukalyptusproduksjon i Brasil og vannkraftverk som fordriver lokalbefolkningen er eksempler på prosjekter som bryter med urfolks- og menneskerettigheter med norske penger involvert. Når urfolk og småbønder protesterer mot å bli tvangsflyttet eller fratatt jord, blir de ofte utsatt for trusler, arrestasjoner eller anmeldelser. Hvem er den egentlig kriminelle? En småbonde som forsvarer livsgrunnlaget sitt, eller den norske stat som investerer i selskapet som vil utnytte samme ressurs?
Overkjørende utviklingspolitikk
I norsk utviklingspolitikk og bistand blir næringslivet og investeringer stadig mer sentralt. Norfund er et norsk investeringsfond hvor målet er å skape arbeidsplasser og slik bekjempe fattigdom gjennom investeringer i lokale, private bedrifter. Norfund har tidligere investert i vannkraftverk i Guatemala gjennom selskapet Hidro Santa Cruz. Vannkraftverket møtte mye lokal motstand fra menneskerettighets- og miljøforkjempere. Hidro Santa Cruz har blitt anklaget for å stå bak vold, trusler, drap og kriminalisering av de som protesterte mot prosjektet. Selskapet brøt også med ILO-konvensjonen 169 om konsultasjon av den lokale urbefolkningen før de startet utbyggingen.
Det bør anses kriminelt å investere i selskaper som bryter menneskerettighetene og forårsaker miljøskade.
Norfund er i prinsippet etikk for senere bedre butikk. Statens Pensjonsfond Utland, bedre kjent som Oljefondet, er derimot mer butikk enn etikk. På fondets nettsider står det: «Vi arbeider med internasjonale standarder og prinsipper, og kommuniserer våre forventninger til selskaper». Hva skjer ved brudd på disse prinsippene? Verken internasjonale standarder eller regjeringens nasjonale handlingsplan fra høsten 2015 er juridisk bindende. Dermed er det ikke straffbart med skadelige investeringer, selv om det anses som uetisk. Basert på anbefalinger fra Etikkrådet vurderer hovedstyret i Norges Bank om investeringer skal trekkes eller settes under observasjon. Utelukkelsesgrunnene, blant annet «de verste former for barnearbeid» og «grov korrupsjon», er svake og godtar langt mer enn det som ville blitt akseptert innad i Norge.
Norske investeringer i celluloseproduksjon har bidratt til en eskalerende konflikt mellom bønder og urfolk i Brasil. Eukalyptusplantasjene krever enorme mengder vann og sprøytemidler og har derfor tatt over landskapet. Erna Solbergs forsvar for eukalyptusinvesteringene i Urix 2.mai 2016 viser mangel på forståelse av konsekvenser: «Den viktigste utfordringen for bærekraften fremover kommer til å være å skape nok jobber.» Rapporten «Den grønne ørkenen» utgitt av Latin-Amerikagruppene i Norge viser at eukalyptus er en næring som sysselsetter få på plantasjene. Mennesker som tidligere arbeidet på plantasjer eller kvegfarmer i området, må søke til byene for å få arbeid. Det finnes ikke noe belegg for at økonomiske investeringer som enkelttiltak bidrar til utvikling og skaper arbeidsplasser til det beste for de ansatte, lokalsamfunnet og nasjonene. Tvert imot har investeringer ofte bidratt til overføring av rikdom fra fattige til rike land, og/eller fra lokalsamfunn til den rike eliten. De bidrar dermed heller til å subsidiere lokal og global ulikhet.
Det er ikke straffbart med skadelige investeringer, selv om det anses som uetisk.
Norge – menneskerettighetsforkjemper eller investor?
Internasjonalt påberoper Norge seg å være stjerneelev i menneskerettigheter. Samtidig brytes demokratiske prinsipper og menneskerettigheter når pengene våre krysser landegrensene. Systemet viser en svakhet når det i første omgang er mulig at slike investeringer gjennomføres, og det i andre omgang sjeldent blir oppdaget på tross av et høyt konfliktnivå der Norge investerer.
De negative konsekvensene av investeringene kan være store, og det er alt for lett å slippe unna når det går galt. Småbønder og urfolk som blir fordrevet fra jorda si, eller som får livsgrunnlaget sitt ødelagt på grunn av investeringer, har ingen talerør eller mulighet til å kreve erstatning.
Demokratiske prinsipper og menneskerettigheter brytes når pengene våre krysser landegrensene.
I 2015 uttalte Kjell Roland, daglig leder i Norfund, i et intervju med Bistandsaktuelt at «Norfund investerer ikke i områder der det er sannsynlig at vi kan komme i konflikt med urfolk. Investeringene i Hidro Santa Cruz i Guatemala og SN Powers vannkraftverk i Chile var arbeidsulykker. Det gjør vi ikke igjen». Dermed vil nok disse partene kalle saken for avslutta, til tross for at livene til lokalbefolkningen nærme vannkraftverkene har blitt snudd på hodet i flere år. Vi kan ikke godta flere «arbeidsulykker» før vi endrer praksis. Norge må påta seg ansvar for konsekvensene av investeringene våre.
Det bør anses kriminelt å investere i selskaper som bryter menneskerettighetene og forårsaker miljøskade. Mekanismer for bøtlegging og straffeforfølgelse av norske aktører som bryter med menneskerettighetene må iverksettes. Cellulosenæringen og Hidro Santa Cruz er kun to av mange lignende saker over hele verden. Den norske stat er nødt til å ta ansvar for konsekvensene av sine investeringer, i tillegg må investeringssystemet revideres og endres for å forhindre lignende investeringer i fremtiden.