Denne høsten har det kommet ut to bøker på norsk som forsøker å svare på det samme spørsmålet. De handler om ungdom og islam, om radikalisering og vold, om rettferdighet, om Syria og om Norge. To Søstre av Åsne Seierstad og Fremmedkrigerne av Erlend Ofte Arntsen tar begge for seg spørsmålet «hvorfor?».

Menneskeligheten
I oktober arrangerte Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) konferansen: Ekstremt Engasjert – om ungdom, radikalisering og voldelig ekstremisme. Her ble radikaliseringsprosessen illustrert som en tunnel; det er ikke mange veier å gå, det er vanskelig å se seg tilbake, og det virker som den eneste veien ut, er frem mot lyset i den andre enden. Begge bøkene tar for seg denne tunnelen.

«Når folk leser boken din, vil jeg ikke at de skal være glade for at sønnen min er død».

Seierstad forteller historien til to søstre fra Bærum, Arntsen den til elleve menn fra Fredrikstad. Hva førte dem inn i tunnelen? Hvordan var reisen der inne? Hva så de for seg i enden av tunnelen og hva viste det seg å vente dem? Bøkene kartlegger mikro- og makromiljøet rundt individene: fra Bærum/Fredrikstad, Profetens Ummah og den norske offentlighetens respons (politisk, juridisk og medias vinkling). Til et historisk og ideologisk overblikk over islamismen, opptakten til borgerkrigen i Syria, ulike grupperinger i Midtøsten og utviklingen til Daesh (IS). Åsne Seierstad briljerer med spennende kronologi i boken og en klar og tydelig gjennomgang av kontekstuell utvikling.

«Når folk leser boken din, vil jeg ikke at de skal være glade for at sønnen min er død». Dette sier moren til en av mennene fra Fredrikstad til Arntsen etter å ha fortalt sønnens historie. Dette ønsket er berettigelsen til begge bøkene, og bringer noe nytt til bordet. For svarene på dette «hvorfor?» ligger ikke i det umenneskelige, men nettopp i disse personenes menneskelighet.

«Ayan» og «Leila», Abo, Sammiulla og Torleif
Ayan og Leila er to somaliske søstre som vokser opp i Bærum med mor, far og tre brødre. De er «vanlige» ungdommer; har mange venner, snakker om gutter, har gym og er generelt flinke på skolen. I oktober 2013 kommer de ikke hjem fra skolen. Nå er de begge gift, har barn og er bosatt et sted i den Islamske Staten – Daesh.

Innenfor et tidsrom på kun to år drar elleve menn fra Fredrikstadområdet til Syria for å kjempe mot Assad-regimet. De tre vennene Abo, Sammiulla og Torleif er hovedpersonene i Arntsens bok. Abo dør, Sammiulla er i fengsel mens Torleif er savnet, antatt død.

To søstre
I frykt for at søstrene skulle miste sine somaliske røtter, ansatte moren til Ayan og Leila, sammen med andre somaliske mødre i området, en ny koranlærer som privatunderviser. «Mustafa» var ung og karismatisk og hans tilspissede verdenssyn og tolkninger av islam fascinerte og interesserte jentene. Ayan meldte seg inn i IslamNet der hun fikk tildelt viktige oppgaver og møtte likesinnede jenter. Etter hvert som søstrene dykket dypere inn i det islamistiske miljøet, mistet de mer og mer kontakt med tidligere relasjoner og holdninger. De mistet venner, ble mer ensomme og brukte mer tid på å be. De ble hardere i tonen, mindre nyanserte i diskusjoner, mer dømmende og moraliserende, før de til sist sluttet å diskutere. De gikk fra jeans og t-skjorter til stram hijab, posete klær og tilslutt niqab, hvilket foreldrene deres forbød.

På boklanseringen fortalte Åsne Seierstad om hennes barndom på Lillehammer der foreldrene tvang dem til å ta på seg lue før de gikk ut. Da de var utenfor foreldrenes øyenvidde tok de den av. Ayan og Leila gjør det samme, med omvendt fortegn. Når de er ute av huset og på vei til skolen kastet de niqaben over hode og kropp.

Det er sommer og en av jentene i klassen til Leila spør:
«Er det ikke varmt under der?»
«Det er varmere i helvete,» repliserer Leila.

Søstrene identifiserte seg med de undertrykkede rundt om i verden og bildene fra den syriske borgerkrigen av døde og forbrente barn, av utbombede bygninger og lange flyktningstrømmer presset dem til handling. Dette kommer til uttrykk i jentenes avskjedsmail til familien:

«Vi elsker dere såå høyt […] Det er nå slik at muslimene blir angrepet fra alle hold og vi må gjøre noe. Vi vil så gjerne hjelpe muslimene og den eneste måten vi kan virkelig hjelpe dem er ved å være med dem i deres lidelser og gleder. […] Med tanke på dette har vi bestemt oss for å reise til Syria og hjelpe til der nede med alt vi kan. […] Vær så snill å ikke bli sure på oss».

Åsne Seierstad har kommet tett på flere kilder som har gitt henne et dypt innblikk i søstrenes liv og følelser. Det er særlig gjennom gjengitte samtaler fra nettet med broren Ismael at leseren får et unikt innblikk i søstrenes tanker og motivasjoner. Det absurde er hvor hverdagslige og ungdommelige samtalene deres til tider er. Seierstad gir oss et enestående og nært innblikk i en trist familiehistorie og et brennaktuelt tema.

Gode venner
Arntsen forteller historien om en guttegjengs forvandling fra utsatte ungdommer til herdede jihadister. De var alle delvis på kant med det norske samfunnet. De hadde problematisk oppvekster, og av de tre hovedpersonene rømte en fra krig, mens de to andre hadde ustabile familier. De manglet alle tre både retning i livet og noe å gjøre på avreisetidspunktet. De var også interessert i konspirasjonsteorier som filmen Zeitgeist og teorier som New World Order og Illuminati. På internett fant de enkle svar på kompliserte spørsmål, preget av et todelt verdensbilde. På lik linje med Ayan og Leila ville de tjene en god sak og vise solidaritet med den syriske befolkningen. Konspirasjonsteoriene passet sammen med urettferdigheten de så. Viktigst av alt er det kanskje at gutta var kompiser. De ble inspirert av hverandre og det er godt dokumentert at mye rekruttering til jihad foregår gjennom sosiale relasjoner.

Arntsen gir et bredt innblikk i mange skjebner, men kommer ikke like tett inn på sine hovedpersoner som Seierstad, tilsynelatende fordi han ikke har hatt tilgang på like mange kilder.

Tilhørighet, sårbarhet og mening
En rekke forskere, psykologer og journalister har i løpet av de siste årene prøvd å finne noen generelle kjennetegn og karaktertrekk ved personer som er blitt radikalisert. Man ser blant annet at radikalisering ofte begynner i en sensitiv periode der individet er sårbart. Eksempler på slike perioder er ungdomstiden, unge voksne som sliter med mangel på arbeid og retning i livet eller rusmisbrukere. Elementer som manglende tilhørighet, følelse av eksklusjon og opplevelse av å være utenfor storsamfunnet er sentrale faktorer. Utover dette er også søken etter mening og retning avgjørende.

Psykolog Lars Lyster som deltok på Ekstrem Engasjert-konferansen understrekte at personer som faller inn under disse karakteristikaene alltid har vært sårbare for ekstreme handlinger, og at det vi ser i dag med Syria-farerne er de samme problemene som tidligere, bare med en ny innpakking. I etterordet til To søstre reflekterer Seierstad over faktorer i radikaliseringsprosessen. Hun understreker at det ikke finnes én forklaring, men at det sentrale er en kombinasjon av flere faktorer, som for eksempel: «søken etter identitet, mening, status, tilhørighet, innflytelse, spenning, opprørstrang og romantikk». For de to søstrene var også elementer av en dyp religiøs vekkelse tilstede.

De samme problemene, med ny innpakking.

De smigres. De giftes. De skilles eller dør.
For mange, blant annet Ayan og vennene hennes – Dilal, Aisha og Emira – har IslamNet blitt en mellomstasjon, på vei mot en stadig mer militant tolkning av islam. De fire venninnene ble dratt videre inn i Profetens Ummah, der de karismatiske mennene hadde en «magisk tiltrekningskraft».

Ayan fant seg Hisham, en mann fra Profetens Ummah som allerede var i Syria. De ble kjent over Skype:

«”Hvordan ble du egentlig ’radikalisert’, da?” spurte han flørtende. ”Er ikke du egentlig en IslamNet-jente?” lo han mykt. Altså en jente som ikke gikk hele veien, som stanset på terskelen. ”Nei, det er jeg ikke! Jeg skal vise deg,” svarer Ayan».

Ayans tre venninner ble også gift med menn fra Profetens Ummah, blant annet lederen Ubaydullah Hussain og Arfan Bhatti. To er enker av den kjente Syria-fareren Bastian Alexis Vasquez, og tre av jentene, inkludert Ayan, dro til Syria.

Koner, kallenavn og kalifat
Av de elleve som reiste fra Fredrikstad var kun en i et fast forhold. Lysten til å gifte seg fremsto som en sentral motivasjon for reisen, og går igjen i en rekke meldingsutvekslinger mellom mennene og venner i Norge. De brukte mye tid på å lete etter en muslimsk kone og flere av dem, inkludert Abo og Torleif ble gift i Syria. Et annet element som går igjen i samtalene deres er kallenavn. Kallenavnet er en viktig del av jihadisttradisjonen og sier noe om hvem du er, hvor du kommer fra og inspirasjonskilder. De var ikke lenger Abo, Sammi eller Torleif, men Idris al-Shishani, Abo Mosa og Abdul Hakim. Kallenavnet pekte mot et nytt felleskap og en ny identitet.

Abo og Sammiulla dro en måned før Ayan og Leila, et halvt år etter fulgte Torleif etter. Et halvt år etter dette igjen, den 29. juni 2014, erklærte Abu Bakr al-Baghdadi kalifatet og den Islamske Staten i deler av Syria og Irak. Opprettelsen av det de hevdet var en stat er det viktigste som har skjedd i den globale jihadismen siden 11. september 2001.

Tunnelsyn og YouTube
Radikalisering defineres av Politiets sikkerhetstjeneste (PST) som «en prosess der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå politiske eller religiøse mål». Men denne prosessen er ofte langsom. For flere er tilfellet som med Torleif at radikaliseringsprosessen starter uten et bestemt mål, og deretter oppdager de islam som veien ut. Her får de klare regler og rettesnorer for alle deler av livet. Utover det får man et fellesskap.

Radikaliseringen starter med en frustrasjon eller tomhet. I søken etter mening fylles tomrommet gradvis, og den nye informasjonen reflekterer en verden i sort og hvitt, der det ikke er plass til gråtoner. Seierstad tydeliggjør:
«Vesten var i krig med islam. Vesten er mot oss. Norge er vantro. De vantro skal til helvete. De er fienden. De vil oss vondt. De håner oss. Vi skal slå tilbake! Vi må holde sammen i vår ummah. Vi er brødre og søstre. Vi skal til Paradis.»

Fra blogger, Twitter, lukkede Facebook-grupper og YouTube fikk de nyradikaliserte informasjon og inspirasjon. På ulike forumer kunne man få tips til hva man skulle pakke, de beste rutene, hva det var viktig å huske på og hvor mange penger man skulle ha med. Diskusjonsforumene kunne, ifølge Seierstad, «minne om en jenteklasse før en campingtur». Informasjonen var preget av push- og pull-faktorer. Det var rosenrøde bilder av det nye, harmoniske livet, blandet med aggressiv propaganda mot den vantro verden og forsvar for den «rettferdige» volden til Daesh. Denne dobbeltheten benyttes fortsattes, og er utviklet videre av Daesh’ «digitale armé» som har en avgjørende rolle i å rekruttere flere fremmedkrigere og etablere sin legitimitet som en stat. Videoklipp av halshugginger, ekstreme voldshandlinger, trusselvideoer og andre krigshandlinger er blandet med myke sider av det nye sivilsamfunnet i Daesh-kontrollerte områder – Eid-feiringer, lekende barn og fredelige tilstander.

Hvorfor?
Flere av mennene fra Fredrikstad faller inn under en rekke av Seierstads og psykolog Lysters faktorer i radikaliseringsprosessen. De var på mange måter i sårbare situasjoner: et par kom fra ustabile familier, mange av dem kom til Norge sent i barndommen, noen hadde vært i kontakt med et kriminelt miljø, men det er vanskelig å generalisere på grunnlag av dette. En ting som var gjeldende for de aller fleste var at arbeidsledighet hadde en sterk sammenheng med avreisetidspunktet.

Ayan og Leila sin historie er viktig fordi den er unntaket som bekrefter en viktig regel, nemlig at vi ikke må se statisk og kategorisk på radikalisering. Ayan og Leila treffer ikke mange av de klassiske karakteristikkene; de hadde en stabil familie, deltok i det norske samfunnet, de var gode på skolen, hadde mange venner og et godt sikkerhetsnett rundt seg. Men de følte seg mer og mer utenfor. På tross av at søstrene ikke er stereotype eksempler på ungdom som faller utenfor, er Seierstad klar på at løsningen er «å skape gode forhold for barn og unge». Vi må unngå berøringsangst, og samtidig unngå stigmatisering. Utsatt ungdom blir tatt for dårlig vare på og metodene til hjelpeapparatet er foreldede. Radikale grupper ser de som ikke blir sett, og følelsen av å bli tatt på alvor er vesentlig. Kanskje kan vi lære noe av de radikale gruppene?

Vi må unngå berøringsangst, og samtidig unngå stigmatisering.

Når det kommer til å vise frem det menneskelige ved Syria-farerne, treffer Åsne Seierstad med To Søstre bedre enn Arntsen. Fremmedkrigerne er viktig, men favner for bredt. Muligens er dette fordi Arntsen egentlig sikter på å kartlegge fenomenet «fremmedkrigere» heller enn de enkelte historiene. Til dette trekker han inn mange historier og perspektiver og resultatet er en kaotisk bok med mye spennende stoff.

Årsaken til at Seierstad trekker inn de personene hun gjør er klarere og gir noe konkret til søstrenes historie. Seierstad kommer tett innpå de to søstrene og får fram deres menneskelighet, derfor er To Søstre både veldig god og veldig viktig Boka har en spennende kronologi og utlegningen av utviklingen til både jentene og den islamske staten er tydelig og innholdsrik.

De to søstrene og flere andre har fiktive navn i bøkene og i denne teksten.