Prekariatet: en raskt voksende gruppe av lavtlønnede, vikarer og deltidsansatte.

Prekariatet. Man kan nesten ikke si ordet, langt mindre huske det, men nå er det på tide at vi lærer oss det. Prekariatet betegner den største endringen av arbeidsmarkedet på hundre år. Prekariatet er de menneskene som tvinges til lavtlønnede jobber, midlertidig arbeid med minimal om i det hele tatt noen form for jobbtrygghet.

Hotell, restaurant, handel, renhold, transport, bygg, vareproduksjon, omsorg, telefonsalg… stadig flere sektorer benytter midlertidige ansettelser, vikarer, timesansatte, deltidsarbeidere, innhoppere. Monotone eller slitsomme jobber man ikke har kontroll over eller kan avansere i. Jobber som ikke er langvarige nok til å gi deg en identitet, jobber på arbeidsplasser der man ikke kan protestere, fordi alle kan byttes ut og de fleste også blir det før eller senere.

Prekariatet består av mennesker med proletære egenskaper i en prekær situasjon.

Prekariatet består av mennesker med proletære egenskaper i en prekær situasjon. Det er på vei til å bli en ny klasse, skriver Guy Standing, professor ved universitetet i London, i høstens viktigste bok. I Japan er en tredjedel av den totale arbeidskraften midlertidig ansatte. I Spania gjelder det annenhver arbeidstaker. I Sør-Korea mer enn halvparten. Prekariatet rommer ikke bare arbeidere. Bemanningsbyråene er en kjempe som påvirker hele arbeidsprosesser, også for helt vanlige tjenestemenn og «den nedre halvdelen» av middelklassen. Administratorer, programmerere, journalister… stadig flere stresses av usikre jobber og presses ned mot prekariatet.

Bortimot alle kan ende der.

Nullsumspill
Dette er resultatet av de nyliberale avreguleringene. Millioner av mennesker konkurrerer på et lavtlønnsmarked, samtidig som regjeringene konkurrerer om å gjøre jobbtryggheten dårligere. Når Kina, India og de tidligere østblokklandene ble en del av den globale økonomien, økte tilbudet av arbeidere med 1,5 milliarder mennesker som var villige til å jobbe for spottpris, uten kollektivavtale og konfliktrett. De lave lønningene presser inntektene ned verden over. Lavkonjunkturen som satte inn i 2009 har ført til at en haug mennesker har havnet i prekariatet, og privatiseringen av offentlig sektor har også gjort sitt.

Yrker som egentlig ikke er konkurranseutsatte, som vanlige kontorjobber, forvandles til usikre jobber når selskapene bytter eiere, noe de gjør stadig oftere. Hver annen kontoransatt i Japan jobber med vissheten om at hen kan forsvinne ut når som helst. De som blir oppsagt kan velge mellom å være arbeidsløse eller ta en usikker jobb med usikker inntekt. Mange velger heller arbeidsledighet, noe Guy Standing mener er et rasjonelt valg, og svært sjelden et utslag av latskap. Hvis man først havner i midlertidig ansatt-fella er det nemlig vanskelig å komme seg ut – man risikerer å forsvinne ned i prekariatet for alltid. Da er det bedre å kjempe seg gjennom systemer for dagpenger og håpe på en fast jobb.

Hvis næringslivet virkelig var drevet av barmhjertighet, ville de latt polakkene jobbe med samme kollektivavtale som svenske arbeidere.

Prekariatet er mer heterogent enn det tradisjonelle proletariatet. Mange er ungdommer som ikke ønsker noe annet akkurat nå, eller som tror de vil få fast jobb etter hvert. En del er pensjonister som synes det er vanskelig å forlate arbeidslivet. Mange er pensjonister som må jobbe ekstra lenge for å klare seg, noe som vil bli stadig vanligere i takt med at pensjonsordningene uthules. Mange har sett seg tvunget til å bli selvstendig næringsdrivende. Og mange er migranter. En milliard mennesker krysser landegrenser på jakt etter arbeid for enhver pris. Den innenlandske, «hvite» arbeiderklassen blir utkonkurrert og havner selv i prekariatet, med dårligere sosial standard og skadet selvfølelse. Så bryter det ut borgerkrig innad i prekariatet, mellom mennesker som ikke ser at de har en felles fiende.

Etter høyrepopulismens pipe
Derfor, mener Standing, er prekariatet et politisk «monster» som gjerne danser etter høyrepopulismens pipe. Prekariatet føler seg ikke – og er ikke – representert av noe parti, heller ikke av fagbevegelsen. Det er hos prekariatet at franske Front National, greske Gyllent Daggry, ungarske Jobbik, engelske National Defence League, den amerikanske Tea Party-bevegelsen og det svenske Sverigedemokraterna har sin sterkeste velgerbase.

Til og med mainstream-politikerne – Sarkozy, Berlusconi og Cameron, for å ta tre europeiske eksempler – prøver å skaffe velgere ved å si at vi må begrense innvandringen. Men enn så lenge sier de det ikke veldig tydelig, siden de også har alliert seg med et næringsliv som ønsker ubegrenset arbeidsinnvandring. Ikke fordi næringslivet vil hjelpe polakker til et bedre liv, men fordi de som kjøper arbeidskraft vil ha den lojal og billig. Alle som kan jobbe billig er velkomne. Hvis næringslivet virkelig var drevet av barmhjertighet, ville de latt polakkene jobbe med samme kollektivavtale som svenske arbeidere.

Antirasister som er tonedøve for betydningen av klasse har ikke store sjansen til å overbevise de som vakler av sosial desperasjon.

Men det som vel så mye forverrer rasismen, mener Guy Standing, er at sosialdemokratene bygger ned velferdsordningene i land etter land. Den hvite arbeiderklassen ser rettighetene sine forsvinne, samtidig som man ser andre komme hit og «snylte», slik man oppfatter det, på våre velferdsordninger.

Ny klassestruktur
En OECD-rapport fra juni i år viser at innvandrere bidrar mer enn de koster samfunnet. Innvandring er altså, slik også Standing argumenterer for, både lønnsomt og helt nødvendig på et kontinent med lave fødselstall og en aldrende befolkning. Men denne typen nasjonaløkonomisk forskning på makronivå har liten betydning for de som mister jobben, havner utenfor trygdeordningene eller jobber på midlertidige kontrakter de knapt kan leve av. Som kjenner seg helt maktesløse. Det er ingen grunn til å moralisere over dem, mener Standing. Antirasister som er tonedøve for betydningen av klasse har ikke store sjansen til å overbevise de som vakler av sosial desperasjon. 

Det er i denne komplekse virkeligheten at arbeiderbevegelsens store utfordring ligger. Hvis ikke sosialdemokratiet finner en progressiv politikk som fanger opp både prekariatet – uansett etnisk bakgrunn – og de som er redde for å havne der, venter noe virkelig ubehagelig.

Guy Standings bok Prekariatet – den nye farlige klassen, er den beste sammenfatningen jeg har lest hittil om den splittede, globale klassestrukturen som nå former en hel verden på nytt. Prekariatet er definitivt et kronglete ord, men ikke vanskeligere enn systemet det beskriver.

Oversatt til norsk av Åshild Lahn.

Guy Standing lanserer den norske oversettelsen av Prekariatet – den nye farlige klassen under globlaiseringskonferansen, med kommentarer fra Åsa Linderborg. Fredag 31. oktober kl.8.30 på Folkets Hus i Oslo.