Naomi Kleins «This changes everything» serverer klimasaken på et sølvfat til poliske aktivister som først og fremst er opptatt av å endre det økonomiske systemet. Venstresideaktivister som tidligere har vært måtelig interessert i klima, har blitt hjertelig engasjert – nå som klimasaken med ledestjernen Klein som backing kan brukes i kampen mot kapitalismen.

Les også: En miljøpolitisk vekker av Åshild Lappegård Lahn.

For oss som har hatt klima som hovedsak i opptil et par tiår, er støtten fra ytre venstre hyggelig, men ikke nødvendigvis noe som bringer oss nærmere en løsning på klimaproblemet. Det er to grunner til det.

Den enkleste grunnen er at det er relativt usannsynlig at kapitalismen forsvinner tidsnok. Utslippstoppen må helst nås innen noen få år, og utslippene må falle raskt om vi skal unngå å sprenge karbonbudsjettet allerede om 10-20 år. Vi har rett og slett ikke tid til å avskaffe kapitalismen før vi går løs på klimaproblemet, og er i praksis prisgitt de grepene som kan gjennomføres innenfor rammene av ulike grader av markedsøkonomi.

Les også: «Min grønne drøm er rød», bokomtale av Naomi Kleins «This changes everything», skrevet av Jo Skårderud.

Hva er kapitalisme
Den andre grunnen, som krever litt dypere analyse, og som rommer mer tvil, kombinert med dype ideologiske skillelinjer, er at avskaffelse av kapitalismen ikke er en særlig effektiv vei mot nullutslipp.

Er det anti-kapitalisme å drive fornuftig byplanlegging?

Jeg tror debatten i kjølvannet av Kleins bok kunne hatt godt av at flere leste boka, og kontinuerlig sammenlignet Kleins anbefalinger med vår egen samfunnsstruktur. Faktum er at mange av hennes forslag ville blitt omfavnet av fornuftige folk fra alle norske partier. Er det anti-kapitalisme å drive fornuftig byplanlegging? Er det antikapitalisme og legge til rette for sykkel? Er det antikapitalisme å bygge t-bane? Er det antikapitalisme å stimulere en massiv overgang til fornybar energi?

Om du svarer ja på disse spørsmålene, skyldes nok det at du har definert kapitalisme som en politisk ideologi et godt stykke til høyre for det meste av det europeiske politiske landskapet. Hvis du definerer kapitalisme som et system uten regulering, uten planlegging, uten offentlige investeringer – ja, da må kapitalismen bekjempes for å løse klimaproblemet. I USA, som Naomi Klein skriver mye om, er det nok av velfinansierte tenketanker som argumenter for en slik kapitalisme.

Men i vår europeiske og norske kontekst er kapitalisme, om enn et litt upopulært ord, først og fremst en beskrivelse av et system de fleste føler seg hjemme i. Kapitalisme er da definert som et økonomisk system basert på privat eiendomsrett, på at varer og tjenester omsettes i et marked og på at muligheten til å tjene seg rik ved gode investeringer er en viktig drivkraft for innovasjon og utvikling. Og innenfor en slik definisjon av kapitalisme, med et hav av fornuftige rådighetsbegrensninger på eiendomsrett, reguleringer, avgifter og offentlig investeringer, finnes det rom for en demokratisk og effektiv klimapolitikk.

I vår europeiske og norske kontekst er kapitalisme, om enn et litt upopulært ord, først og fremst en beskrivelse av et system de fleste føler seg hjemme i.

Trenger markedet
Når tyske subsidier, vedtatt av demokratisk valgte politikere i en markedsøkonomi, har ført til at solenergi er i ferd med å bli billigere enn fossil energi, er dette kapitalismen på sitt sterkeste. Forbrukere og investorer responderer når politiske vedtak styrer markedet ved å gjøre ting dyrere. Markedet er altså vedtatt, men kostnadsreduksjonen har skjedd i et ekstremt konkurransebasert marked, der industribedrifter over hele verden har satset hardt for å vinne. Mange tapte, og gikk konkurs. Uten denne konkurransen, der de beste vinner, og de dårligere forsvinner, ville solceller fortsatt vært så dyrt at kun spesielt interesserte ville oppsøkt dem.

Når elbilpolitikken i land som Norge, og stater som California, har skapt etterspørsel etter elbil, er det markedet som responderer. Mens såkalte eksperter ikke trodde elbil ville være interessant før i 2050, har Silicon Valley gründer Elon Musk snudd opp ned på forståelsen av hva en bil skal være de neste tjue årene. Om tre år skal Tesla levere enn bil som koster det samme som en tilsvarende bensinbil i USA. Industrialisering og storskalaproduksjon, sammen med forskningsbasert teknologiutvikling, er årsaken til at dette er mulig.

Når tyske subsidier har ført til at solenergi er i ferd med å bli billigere enn fossil energi, er dette kapitalismen på sitt sterkeste.

Fellesnevneren for utviklingen av fornybar energi og elbil, er at politikerne har bygd opp etterspørsel gjennom insentiver, mens markedet tar seg av resten. Spørsmålet er: Ville jobben blitt enklere uten markedet?

Mitt svar er et rungende nei. Vi nærmer oss nå et punkt der markedskreftene gir utslippskutt. Markedet kan være destruktivt og dets destruktive kraft kan raskt gjøre ende på fossile løsninger, om de fornybare er billigere og bedre. Og det kan gå raskt. På den tiden et oljeselskap bruker på å finne, utvikle og bygge ut et oljefelt, vil mesteparten av verdens bilpark bli skiftet ut. Forbrukere er kanskje kortsiktige, men en ting er sikkert: Når elbilen er billigere og bedre enn bensinbilen, taper den fossile. Det tar kortere tid å bygge nye batterifabrikker enn å skyte seismikk i Barentshavet.

Kapital som ressurs
Det grønne skiftet vi trenger i energisektoren, altså overgangen til fornybare energikilder, massiv energieffektivisering og elektrifisering av dagens fossile sluttbrukerløsninger, kjennetegnes av et hovedtrekk:

Den viktigste råvaren i dagens energisystem er hydrokarboner. Den viktigste råvaren i framtidens energisystem er kapital. Denne påstanden krever litt forklaring: Når en forbruker legger solceller på taket, koster det en del tusenlapper. Men fra dagen anlegget er bygd, er energien gratis. Ingen regning for kull, olje eller gass vil noensinne havne i postkassa. Tilsvarende for energieffektivisering: Du trenger kapital til isolasjon, varmepumpe eller andre forbedringer. Ingen stadig dyrere fossile råvarer, kun kapital til å lønne håndverkere og kjøpe materialer. Det samme gjelder elbilen, den er i utgangspunktet dyrere og du trenger mer kapital. Men du frigjør deg fra avhengigheten av olje for resten av bilens levetid. Klimapolitikk handler derfor i stor grad om å skaffe til veie «råvaren» kapital. Figuren nedenfor viser hva vi står overfor på makronivå: Det grønne skiftet trenger 40 trillioner dollar i ekstra investeringer sammenlignet med hva vi ellers ville investert.

Besparelsen, i form av redusert bruk av olje, gass og kull, er på 170 trillioner dollar. Siden investeringen tas nå, mens besparelsen fordeles over mange tiår, blir den samlede fortjenesten over tid liten, fordi renta gjør at en krone om ti år er mindre verdt enn en krone i dag. (Her ser man bort fra at verden blir beboelig – det ligger en fortjeneste der). Poenget er at politikkens oppgave er å sikre at verdens investorer, småsparere, pensjonskasser og fond finner en trygg havn i disse investeringene. Det skal ikke så mye til – først og fremst må risikoen ned. Jo høyere risiko for tap, jo høyere rente, eller avkastning, vil en bank eller andre investorer måtte ha for kompensere for risikoen. Er risikoen svært lav, vil investorer være fornøyd med 2-3 prosent avkastning. Det er derfor et boliglån med pant i fast eiendom har lav rente, mens et lån til et nystartet selskap med lite egenkapital har høy rente.

Vi nærmer oss nå et punkt der markedskreftene gir utslippskutt.

Hvis vi klarer å redusere risikoen i kraftinvesteringer, ved å skape trygghet om at man får solgt strøm til en grei pris i mange år, blir prosjektene billigere, fordi den viktigste råvaren, kapital, blir billigere. Strøm fra sol blir 40 prosent billigere om renta er 3 prosent i stedet for 10 prosent.

Kontroller kapitalismen
Det er mange måter å få dette til å skje. Den minst effektive så langt, har vært forsøket på etablere et globalt forpliktende utslippstak. Siden den globale politikken er konsensusbasert, ligger vi dårlig an. Men det har ikke hindret enkeltland i å bygge marked for nullutslippsløsninger, og skape endringer som forplanter seg til andre land. Og de forplanter seg fordi markedet virker – dyrt fossilt taper mot billigere og utslippsfritt. Fossilindustrien er mektig. De har mye lobbykraft, og har hindret fornuftig politikk lenge. Men mot markedets destruktive kraft, er de sjanseløst fortapt.

Det må bli dyrere, og på noen områder forbudt, å slippe ut CO2.

Etter hvert som fornybar blir billigere, vil etterspørsel etter fossil energi bli lavere. Prisene faller, og de dyreste ressursene blir liggende i bakken. Men dette er ikke nok til å stoppe klimaendringene. Når olje- og kullprisen faller, blir det også motbakke for fornybar energi, fordi de billigste fossile reservene er billigere enn fornybar. Derfor må politikken som har bygd opp fornybar også bidra til ytterligere begrensninger. Det må bli dyrere, og på noen områder forbudt, å slippe ut CO2, slik at overgangen til fornybarsamfunnet ruller videre i et marked med stupende priser på fossil energi.

I en demokratisk markedsøkonomi, som vår er det mye som er forbudt, og mye som er avgiftsbelagt. Det kan også gjelde forurensning. Vi trenger ikke et nytt økonomisk system for å få til det. Som Naomi Klein sier, er uregulert kapitalisme roten til mye vondt. Vel, så får vi regulere da.