En del av den politiske venstresiden og en rekke ikke-statlige organisasjoner har på grunn av ideologisk overbevisning latt seg forføre av argumentene for økologisk landbruk, og Rødts Elin Volder Rutles innlegg i Manifest Tidsskrift er et eksempel på det. Økoforkjemperne vil at matproduksjon skal tilbake til en slags naturtilstand som aldri har eksistert. For selv om det høres forlokkende ut med ord som naturlig, rent og økologisk, så er de bare ord. Det har ikke basis i forskning og vitenskap, og det er nettopp det dette innlegget handler om, og matdebatten burde handle om. Fordi det største problemet med mat, er ikke å ha mat.

Vi får nesten tre ganger så stor avling som for femti år siden, og vi ser det samme på en global skala.

Den grønne revolusjon
Da faren min startet som bonde på slutten av femtitallet var det vanlig å ha byggavlinger på rundt 200 kilo per dekar. I dag får vi avlinger på rundt 500 kilo, og det er ikke uvanlig å høste opp mot 600 kilo. Vi får altså nesten tre ganger så stor avling som for femti år siden, og vi ser det samme på en global skala. Med bare 12 prosent mer dyrka mark, produserer vi nå tre ganger så mye kalorier som vi gjorde i 1961. Antall tilgjengelig kalorier per menneske har økt fra 2200 til 2700, mens verdens befolkning er mer enn doblet. Dette har vært mulig gjennom en kombinasjon av kunstgjødsel, sprøytemidler, avlsfremgang, bedre agronomi og kunstig vanning. Det som har skjedd er det vi kaller Den Grønne Revolusjon.

En mann vi nesten ikke kjenner navnet på i Norge er norskamerikaneren Norman Borlaug. Han har til og med fått Nobels fredspris, og det skulle bare ha manglet. For det denne mannen har utrettet for verdens matvareproduksjon, kan nesten ikke overvurderes. Det startet med at han ledet jobben med fremkryssing av hvetevarianter i Mexico på 40-tallet som var resistente mot sykdommer, hadde mer avling på bekostning av kortere strå, og responderte bedre på gjødsling, enn det eldre sorter gjorde. Dette medførte til at Mexico gikk fra å være hveteimportør til å bli netto hveteeksportør på under tjue år.

Borlaug og hans kollegaer, verdens bønder og kjemikerne i landbruksindustrien, har reddet verden fra hungersnød i førti år.

Men Borlaug ga seg ikke med det. I 1961 sto India på kanten av en sultkatastrofe. På grunn av suksessen i Mexico ble Borlaug invitert dit, og etter hvert ble rissorten IR8 krysset frem. Den hadde et avlingspotensiale ti ganger større enn risen de tradisjonelt hadde dyrket. Resultatet var fra kontinuerlig stått på kanten av sultkatastrofe, er nå India nå en av verdens største riseksportører. Og det mens at befolkningen har økt fra 440 millioner, til 1,2 milliarder. Borlaug og hans kollegaer, verdens bønder og kjemikerne i landbruksindustrien, har altså reddet verden fra hungersnød i førti år.

Høyere produksjon
Men kan vi øke avlingene gjennom å gå over til økologisk landbruk? Elin Volder Rutle mener å lese ut av denne FAO-rapporten at verdens avlinger kan økes med 180 prosent om vi alle legger om til økologisk. Det rapporten faktisk sier, er at bønder som driver selvbergingsjordbruk kan øke avlingene med 180 prosent, gjennom økt kunnskap og bedre agronomi. For et høyintensitets-, kunnskapsbasertlandbruk som vi driver i Asia, Europa og Amerika vil avlingene gå ned med 40-50 prosent om vi legger om til økologisk. I den virkelige verden er det ikke slik at bønder kaster hundretusenvis av kroner ut vinduet hvert år bare for å sponse Yara og Monsanto.

Økologisk landbruk har i snitt 75 prosent av avlingene til konvensjonelt.

Og hva viser store metastudier på forskjellene mellom økologisk og konvensjonelt landbruk? For å ta gladsakene først, så ser økologisk dyrka jord ut til å ha et høyere innhold av organisk materiale enn hva konvensjonelt har. Økolandbruk bruker også mindre energi enn konvensjonelt, når en ikke ser på avlingsmengde, og har høyere biodiversitet per areal (det kan også kalles å ha masse ugress i åkeren). Når det kommer til klimagassutslipp så varierer det hvilken av de to som er best. Økologisk har minst utslipp for produksjon av oliven og biff, mens konvensjonelt landbruk har lavest klimagassutslipp for produksjon av melk, korn og gris. Som volummessig er det definitivt største av produksjonene.

Men så kommer problemene. Økologisk landbruk har i snitt 75 prosent av avlingene til konvensjonelt. Og de er enda lavere for viktige basismatvarer som potet, hvete og bygg. Avlingstapet drives av at de ikke klarer å kontrollere ugress, soppsykdommer og innsekter, i tillegg til at organisk bundet nitrogen ikke nødvendigvis er tilgjengelig når plantene trenger det. Dette fører til at økologisk har 50 prosent høyere nitrogenavrenning per produsert enhet, som igjen gir høyere potensiale for forurensing av vann og vassdrag.

FNs landbruksorganisasjon FAO har også sett på klimagassutslipp fra produksjon av melk. Der fant de at utslippene fra småskala überøkologisk landbruk i Afrika er sju ganger større enn hva utslippene er fra et industrialisert, høyintensitets landbruk som vi driver i vesten. Ei afrikansk ku melker gjerne rundt 1000 liter i året. Mens Holstein-kyr på robot i Danmark, eller Norge for den del, topper ut på 14 000 liter i året. En afrikansk bonde må altså ha 14 kyr for hver dansk ku. Metangassutslippene fra disse kyrne mer enn oppveier klimagassutslippene fra traktoren, kunstgjødsla og betongen som den norske bonden har brukt.

Lytt til forskningen
Det er en sur ironi i at økt økologisk produksjon drives av politikere og forbrukere som ønsker å redusere vår miljøpåvirkning, mens de ender med å gjøre det motsatte. Poenget her er miljøpåvirkning per produsert enhet. Enten denne miljøpåvirkningen er nitrogenavrenning, klimagassutslipp eller arealbruk, så er konvensjonelt best. Intensifiering er bedre enn å bre seg ut over et større areal med lavere produktivitet.

Enten miljøpåvirkningen er nitrogenavrenning, klimagassutslipp eller arealbruk, så er konvensjonelt best.

Når det er sagt har konvensjonelt landbruk masse svin på skogen. Metaforisk talt. Men alle problemene til konvensjonelt landbruk lar seg løse gjennom forskning og utvikling, og igjen ta i bruk de beste og nyeste praksiser innen husdyrhold, gjødselhåndtering, plantebiologi og agronomi. Enten gjennom at bønder frivillig tar dem i bruk, eller at endringer av forskrifter tvinger dem igjennom. Men disse endringene må baseres på vitenskap, ikke ideologi. For vi har også forsøkt oss på endringer som ikke er vitenskapelig fundert.

Da darwinismen ikke passet med sovjetmyndighetene syn på hvordan verden fungerte, ble noen av verdens fremste vitenskapsmenn innen genetikk slukt av Gualg-systemet, eller bare regelrett henrettet. T.S. Lysenkos ideer om at miljøet trente genene passet sovjetledernes politiske ideologi bedre, og resultatet ble ufattelige sultkatastrofer både i Sovjetunionen og under Det Store Spranget i Kina. Politikere bør lære av historien og la ideologien ligge når det kommer til matproduksjon.

Alle problemene til konvensjonelt landbruk lar seg løse gjennom forskning og utvikling, og igjen ta i bruk de beste og nyeste praksiser innen husdyrhold, gjødselhåndtering, plantebiologi og agronomi.

Alle løsninger må med
Det største problemet med mat er ikke å ha mat. Punktum finale. Og hvis vi skal mette elleve milliarder innen utgangen av dette århundret, det vil si fire milliarder munner som i dag ikke finnes, så må vi antakelig doble verdens produksjon av mat. Selvsagt kan vi i vesten spise mindre kjøtt, men verdens totale produksjon av kjøtt kommer til å øke. Uansett hva.

Det vi trenger fremover er en matproduksjon som minimerer sitt fotavtrykk gjennom innovative bønder, planteavlere, kjemikere, og ikke minst forbrukere og politikere som lar dem ta i bruk de siste og beste vitenskapelige metoder for å gjøre det. For når alt kommer til alt så kan konvensjonelle bønder ta i bruk alt av teknologi, agronomi og det siste innen teknologiske fremskritt. Av ideologiske årsaker er økobøndene avskåret fra det.