I Staten skildrer Platon det som trolig er den første utopi.[i]La oss anta at Platon råder Grunnlovsforsamlingen til å utforme den nye norske Grunnloven på en slik måte at den gir de beste forutsetninger for å kunne realisere hans utopi, idealstaten. Hvordan ser så idealstaten til grunnleggeren av vestlig politisk filosofi ut? I det følgende tar jeg for meg tre omdiskuterte aspekter ved Platons idealstat: elitisme, kommunisme og feminisme. 

Elitisme
I Platons idealstat utfordres demokratiet på det sterkeste. Her er det er ikke kjøttvekta som rår. Tvert imot, Platons idealstat styres ovenfra og ned. Platon foreslår at staten bør deles hierarkisk inn i tre samfunnsklasser. Den øverste klassen utgjør lederne av staten, filosofkongene. Dernest følger vokterklassen, som består av statens voktere. Den tredje og laveste klassen er bøndene, produsentene. En modernisert versjon tilpasset Norge kunne bestått av en styrende klasse, representert av et antall professorer i filosofi. Ifølge Platon bør filosofer styre staten fordi filosofer er styrt av fornuften – dermed har de kontroll over sine følelser og drifter – og er mer rasjonelle i sine avgjørelser.

For å overbevise om at professorene i filosofi bør styre, må Platon med andre ord overbevise Grunnlovsforsamlingen om at professorene i filosofi er mer rasjonelle enn andre folk. Om han ikke lykkes med det vil han nok forsøke å overbevise dem ved å appellere til en ideologisk grunn: At filosofene er de klokeste (fordi de står nærmest idéene) og dermed de som vet best hva Det Gode er og hvordan Det Gode bør forsøkes realiseres.

Ifølge Platon bør filosofer styre staten fordi filosofer er styrt av fornuften – dermed har de kontroll over sine følelser og drifter – og er mer rasjonelle i sine avgjørelser.

Utdannelsen av filosofer ville foregått på eliteskoler. Det ville også utdannelsen til de som utgjør en moderne vokterklasse. Denne klassen kunne bestått av robuste og synlige forsvars- og politistyrker. Disse skulle sikret at filosofene beholdt makten, og sørget for at deres lover ble overholdt. Den siste klassen ville være den største i omfang. Denne skulle bestå av bønder, ansatte i offentlig og privat næringsliv, samt alle service– og tjenesteytere. En gjennomgående tanke er at alle i staten skal delta slik det passer helheten. Så selv om Platon vil rådet Grunnlovsforsamlingen til å innføre en eksepsjonelt elitistisk samfunnsmodell, måtte også de med makt – professorene i filosofi –  være underlagt dette overordnede prinsippet: Det innebærer at de ikke skal herske på en måte som bare gavner dem selv, men alltid handle med tanke på hva som er til det beste for den kollektive helheten, med andre ord staten.

Kommunisme
Platon ville også rådet Grunnlovsforsamlingen til å innføre noen kommunistiske regler, særlig for forsvarerne av staten. De skal for eksempel ikke kunne eie privat eiendom – til forskjell fra produsentene, som vil få eie så mye privat eiendom som er nødvendig for deres produksjon. Betegnelsen «privat eiendom» sikter ikke bare til hus og hytte – på Platons tid falt hustruer og barn inn under betegnelsen «eiendom». I praksis innebærer Platons forslag at forsvarerne ikke skal ha eksklusive mellommenneskelige relasjoner. Dette innebærer for eksempel at de skal ikke ha private romanser. De skal heller ikke være i en økonomisk situasjon der de kan ha noe å tilby sine elskerinner. Om de likevel kom til å ha elskerinner burde det være for å «bevare sitt legeme i god stand» (Staten, 420a; 404d).

Forsvarerne skal aldri vende hjem, men alltid være i statens tjeneste. De skal leve sammen som soldater i felten på en måte som ekskluderer muligheten for en privat sfære (Staten, 416de).

Hva angår kvinnelige forsvarere, så skal disse følge samme regler – de skal ikke ha privat eiendom eller private relasjoner.

Ifølge Sokrates, som gjerne er den intellektuelle helten i Platons skrifter, kunne også kvinner være forsvarere av staten (kanskje også filosofdronninger). Som Sokrates sier: «du må ikke tro at det jeg har sagt er ment mer om menn enn om kvinner blant dem, hvis natur er tilstrekkelig god» (Staten, 540c). Hva angår kvinnelige forsvarere, så skal disse følge samme regler – de skal ikke ha privat eiendom eller private relasjoner. Det vil i praksis si at de ikke skal være en bestemt manns hustru (eller slave), ei heller oppdra egne barn eller ha nære relasjoner til enkelte barn: «Disse kvinner skal i fellesskap tilhøre disse menn, og ingen skal leve sammen med bare én enkel mann. Barna skal også være felles, og foreldrene skal ikke kjenne sine barn og barna ikke sine foreldre» (Staten, 457d). Staten skal være den eneste mor de kjenner.

Platons forslag om at forsvarerne ikke bør ha eksklusive relasjoner til hverandre eller til egne (eller andres) barn er nok like radikal i dag som på Platons tid. Men tanken om kvinnelige forsvarere av staten vil er nok være mindre fremmed for Grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll anno 2014, enn for Platons og Sokrates’ samtidige. Som flere filosofer og filologer har påpekt var Sokrates’ utspill om at også kvinner kan være soldater et radikalt forslag, siden kvinners politiske og sosiale rettigheter var meget begrensede i Athen på Platons tid. På bakgrunn av dette hevdes det gjerne at Platon fremmet tanker om likestilling mellom kvinner og menn – ifølge den britiske filosofen J.R. Lucas bør vi til og med regne Platon som den «første feminist».[ii] Hva annet vil så Platon råde Generalforsamlingen til å tenke på i utformingen av likestillingsloven?

Feminisme
Enkelte feminister har hatt like radikale forslag som Platons forslag hva angår styrking av fellesskapsfølelsen. Feministen Shulamith Firestone er et godt eksempel. [iii] Hun argumenterer for en kommunistisk-feministisk statsideologi, hvor blant annet emosjoner som ellers forbeholdes kjernefamilien spres utover i samfunnet. På dette punktet er hun og Platon enige: Ingen bør ha eksklusive relasjoner til barn. Ifølge Firestone må dette gjøres for å frigjøre kvinner. Det at kvinner må være gravide, føde og være omsorgspersoner for barn medfører fysiske, sosiale og psykiske ulemper som bygger opp og forsterker at kvinner diskrimineres, argumenterte hun: Derfor bør reproduseringen skje i kontrollerte former i laboratorier.

På dette punktet er hun og Platon enige: Ingen bør ha eksklusive relasjoner til barn.

Også hos Platon skal barna unnfanges systematisk for å avle frem de beste egenskapene. Platon har eksplisitte råd for hvordan reproduksjon kan kontrolleres: Kvinnene i forsvaret skal fra sitt tyvende til sitt førtiende år stille sin kropp til disposisjon – de unge menn som utmerker seg skal som belønning ha samleie med disse. Man bør gjøre med mennesker som med hunder, argumenterer Sokrates, det vil si parre de beste jakthundene med hverandre (Staten, 459a).

Sokrates innfører en distinksjon mellom natur og naturanlegg: Den eneste vesentlige forskjellen mellom kvinnens og mannens natur er den at kvinner føder og mannen avler (Staten, 454d). Ellers har de ingen vesentlige forskjeller hva angår kompetanse, for det er naturanleggene som avgjør hva man duger best til å utføre (Staten, 456a). En kvinne med anlegg for å være soldat vil være en bedre soldat enn det en mann med kremmeranlegg vil være, argumenterer Sokrates. Ingen samfunnsoppgaver bør derfor tilfalle kvinner i kraft av at de er kvinner. Retorisk spør Sokrates: Skal ikke en skallet mann og en langhåret mann kunne utføre samme arbeidet, selv om de har ulik natur med tanke på hårvekst? (Staten, 454c) Om analogien skallet/langhåret er ekvivalent med kvinne/mann kan diskuteres. Men analogien tyder på at Sokrates ønsker å argumentere for at den biologiske kjønnsforskjellen ikke er relevant med tanke på evne til å utføre et arbeide.

Selv om den jeg elsker ligger ved siden av meg i natt så vet jeg ikke hva morgendagen bringer.

I den grad kjønn er relevant, så synes det å være på et sjelelig plan. Siden sansene kan bedra oss kan vi umulig kan vite ut fra det biologiske kjønnet hvor det gode skjuler seg: Enkelte «gullmennesker» ser nemlig ut som kvinner. [iv] Det ville være urettferdig (kanskje spesielt mot en mannlig sjel som på grunn av feighet i et tidligere liv er gjenfødt i en kvinnekropp [v]), dersom denne «kvinnen» ble nektet å arbeide med det hun dugde best til. [vi] Dette er en gjennomsyrende tanke i Platons filosofi: det jordiske, foranderlige og forgjengelige er mindre viktig, fordi det er mindre virkelig, enn det som er immaterielt, evig og uforanderlig. Kanskje kan dette også forklare Platons ønske om å kontrollere det private kjærlighetslivet? For som vi vet: I mellommenneskelige relasjoner rår tilfeldigheter, forandringer og forgjengelighet. Selv om den jeg elsker ligger ved siden av meg i natt så vet jeg ikke hva morgendagen bringer.

Platon ville trolig tatt parti med tidligere likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen (SV).

Spørsmålet om hvorvidt kvinner bør ut av hjemmet og inn i arbeidslivet – selv om de selv (og eventuelt mennene deres) heller ønsker at de skal være hjemme med barna – er et spørsmål vi kjenner igjen fra likestillingsdebatten i Norge. Platon ville trolig tatt parti med tidligere likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen (SV). Det beste er ikke at kvinnene blir værende hjemme for å passe på barna sine. Men mens Platons begrunnelse er at dette er bedre for staten, så argumenterer Thorkildsen for at dette er bedre for kvinnene. Kostnaden kvinnene betaler ved å være hjemme kan være deres frihet, siden kvinners frihet begrenses hvis de økonomisk er prisgitte sine menn, argumenter hun. [vii]

Dette er en vesentlig forskjell: I Platons Staten refereres det ikke til kvinners behov eller ønsker. Ingenting blir sagt om hvorvidt kvinnene selv er frustrerte over de rollene de har i samfunnet, eller hvorvidt de ville levd mer tilfredse liv som forsvarere av staten – statsslaver – enn som husslaver eid av menn (jf. Annas, 1999:270). [viii] Hovedgrunnen til at Platon åpner for at også kvinner skal kunne delta i krigsoperasjoner og annet såkalt «mannsarbeid» synes å være at det rett og slett er praktisk. For Platon handler det overhodet ikke om frigjøring, men om hvordan man får best mulig forsvarere av staten. Gjennom sin velkjente spørreteknikk argumenterer Sokrates slik: «Overalt er kvinnen svakere enn mannen. – Det er riktig. – Skal vi nå pålegge mannen alle plikter og ikke kvinnen noen? – Nei, det er da umulig» (Staten, 455de). 

Å leve i Platons Norge
En gjennomgående tanke i Staten er som sagt at alle skal fylle den funksjonen de er best egnet til og som tjener staten best. Man kan si at Platon har et korporativt syn på staten, at han ser på den som en levende organisme hvor alle delene må fungere på sitt beste både hver for seg og sammen som helhet. Hva så med de menneskene som ikke har en tydelig funksjon i staten? Det kan se ut til at de svake og kronisk syke ikke har noen naturlig plass i Norge om Platon får realisert sin idealstat her. For hva skal man med en uhelbredelig betent lilletå? Bort med den, amputér – eller skal jeg si abortér.

Men det er ikke bare de syke og svake som vil lide i en slik stat. Forsvarerne av staten vil også være ufrie, i den forstand at de vil nektes å eie noe – og manglende økonomisk selvforsørgelse er som tidligere nevnt ofte tenkt på som en begrensing på friheten. I tillegg skal de nektes private romanser og nære relasjoner til egne barn, og det skal drives avl på dem slik som vi avler jakthunder. I hvilken grad kan en vaktbikkje være fri? Det er også vanskelig å akseptere påstanden om at Platon går inn for likestilling hva angår klassen av forsvarere, spesielt når hovedtyngden i argumentene for ikke synes å ligge en tanke om urett, men snarere unyttighet.

For hva skal man med en uhelbredelig betent lilletå? Bort med den, amputér – eller skal jeg si abortér.

Heller ikke filosofene slipper unna, da det at filosofene skal være konger – eller omvendt – byr på et paradoks, som også Sokrates påpeker: For sanne filosofer ønsker å bruke all sin tid å på søke visdom og de tar avstand fra politikken. Kun de som styres av et begjær etter personlig makt søker seg til politikken. De som er best egnet til å styre staten, filosofene, ønsker det altså ikke, mens de som ønsker det er – nettopp på grunn av at de ønsker det – uegnet!

Ingen utopi
I dette tankeeksperimentet har jeg spekulert i hva Platon ville rådet en eventuell Grunnlovsforsamling anno 2014. Ville forsamlingen latt seg begeistre og inspirere av filosofen? Jeg håper ikke det. Platons idealstat ser ut til å være en nokså totalitær og nådeløs stat preget av tvang, og hvor de som ikke fyller en funksjon som tjener staten tilsynelatende ikke fortjener eksistens. Jeg har sett nærmere på noen få –ismer ved Platons idealstat slik den beskrives i Staten. Som nevnt er disse –ismene omdiskuterte og i hvilken grad (om noen) Platons idealstat faktisk er kommunistisk eller feministisk strides det om.

Det er vanskelig å akseptere at hans idealstat er kommunistisk – hvordan kan en kommunistisk stat være så klassedelt og grunnleggende elitistisk?

Jeg vil her konkludere med å si at selv om Platon ville begrense privat eiendom og ikke kan anklages for romantisering av kapitalisme, så er det vanskelig å akseptere at hans idealstat er kommunistisk – hvordan kan en kommunistisk stat være så klassedelt og grunnleggende elitistisk? Like vanskelig er det å akseptere at Platons idealstat er en feministisk utopi. Her må kvinner stille sin kropp til disposisjon når unge menn skal belønnes og staten sikres gode avkom, og det refereres som sagt ikke noe sted til kvinners ønsker eller behov. Det er med andre ord ikke snakk om urettferdighet, men snarere en unyttighet som ikke burde finne sted under ideelle forhold. [ix]

En stat styrt med utgangspunkt i ren nytte kan være en samfunnsøkonoms drøm, men for borgerne kan det lett bli et mareritt. Selv om Platon bedyrer at «det nyttige er skjønt» (Staten, 457c), kan en slik perfeksjonsiver fort lede til et alt for totalitært samfunn.

---

Noter:

[i] Utopi av gresk, u = ikke, topos = sted. Et ikke-eksisterende sted, ofte brukt om et uppnåelig samfunnsideal. Jeg tar her utgangspunkt i Platons tanker om den ideelle stat slik de fremkommer i verket Staten. Andre verk som også formidler Platons syn på staten er for eksempel Statsmannen og Lovene, men de blir ikke diskutert her. NB: Ved direkte sitat benytter jeg her den norske oversettelsen ved Henning Mørland, trykt i Platon samlede verker, 2001.

[ii] J.R. Lucas, 1973:161. «Because You Are a Woman», Philosophy 48, Beverley Clack, ed., Misogyny in the Western Philosophical Tradition: A Reader. Institute of Philosophy, London.

[iii] I teksten The Dialectic of Sex, utgitt i 1970. Her syntetiserer Firestone idéene til Sigmund Freud, Willhelm Reich, Simone de Beauvoir, Karl Marx og Frederick Engels.

[iv] Ifølge Sokrates er noen mennesker skapt av gull, noen av sølv og noen av jern og kobber (jf. Staten, 415b)

[v] Timaeus, 42b-c, 90e-91a. Timaeus burde for øvrig gi et kraftig korrektiv til de som anser Platon som feminist ut fra lesninger av Staten. Også i Lovene finner vi en påstand om at kvinner har dårligere muligheter enn menntil å opparbeide dygd (Lovene, 781b).

[vi] Jf. Svenneby, 1999:27. Også kvinner, Glaukon! Emilia AS,Oslo.

[vii] Aftenposten, 8. mars 2013.

[viii] Verdt å nevne er at det heller ikke refereres til menns behov eller ønsker.

[ix] Her er jeg enig med Julia Annas: «It is remarkable in a work which makes proposals about women as radical as the Republic’s, and which has as much to say about justice as the Republic has, that inequality of the sexes is not presented as an injustice» (Annas,1999:272). Fra «Plato’s Republic and Feminism», Plato 2, Ethics, Politics, Religion and the Soul. Oxford University Press, NY.