Intervjuet med Leila Khaled har vekket en del reaksjoner siden det ble publisert lørdag. Se for eksempel Morgenbladet-spaltist Mohamed Abdis innlegg. Han skriver blant annet at det er problematisk at journalisten ikke gir intervjuobjektet mer motstand, og påpeker at selv om Khaled hevder at «[v]i hadde strenge instruksjoner på å ikke skade noen», finnes det likevel «flere tilfeller hvor PFLPs ’aksjoner’ førte til sivile dødsfall og særlig gikk utover piloter». I en e-post til Manifest Tidsskrift forklarer journalist Kajsa Ekis Ekman intervjustilen sin slik: «Poenget med intervjuet var å la leseren få vite Leila Khaleds standpunkt […]. Leila Khaled er en person som har skapt historie og som i likhet med Che Guevara har blitt et symbol for mostand mot imperialisme og undertrykkelse verden over. Da jeg i forkant av intervjuet leste andre intervjuer med henne, viste det seg at nesten alle går ut på å stille spørsmål ved henne, kalle henne terrorist og anklage henne. I dette sporet går Sarah Irvings biografi, filmen ’Leila: Hijacker’ og flere andre intervjuer som er blitt gjort de siste 40 årene. Å på denne måten ta på seg rollen som dommer og tydelig markere hva det borgerlige samfunnet ikke aksepterer, er etter min mening en selvfiksert og uinteressant intervjuteknikk. Jeg valgte å heller la hennes egen stemme høres.»