En ny figur er trådt inn i dansk likestillingsdebatt. Hun er overalt – selvsikker, målbevisst og velkledt. Hun kalles powerkvinnen og hun er ifølge mange debattanter i ferd med å tilkjempe seg makten i samfunnet. Men hvem er powerkvinnen? Er hun produktet av 100 års kvinnekamp – eller et elitistisk ideal, som svært få faktisk kan leve opp til?

Et indre kraft
At kvinner flytter inn på sjefskontorer, kan kalle seg statsminister, fremtredende forsker, konserndirektør, forretningstalent og en hel masse annet som tidligere har vært forbeholdt menn, er gledelig. Det er svært positivt at fortellinger om samfunnets makthavere nå også rommer sentrale kvinnelige aktører. Når man blar gjennom de siste års aviser og blader, viser det seg imidlertid at betegnelsen powerkvinne også klistres på kvinner med en «kjendisfaktor», som for eksempel skuespillere, sangere, sportsstjerner, prinsesser og andre som gjør seg bemerket i offentligheten. Power refererer dermed ikke nødvendigvis til besittelsen av formell makt og politisk innflytelse som i klassisk makterminologi.

Felles for powerkvinnene er at de er i besittelse av en indre kraft – en personlig gjennomslagskraft som driver dem frem.

Nei, det som ser ut til å være felles for powerkvinnene er at de er i besittelse av en indre kraft – en personlig gjennomslagskraft som driver dem frem og som gjør dem i stand til å gjøre seg selv og sine evner synlig i offentligheten. Det er snakk om kvinner som sies å realisere seg selv, og som utviser en stor grad av autonomi og selvbestemmelse. Dette kan, sett fra et feministisk perspektiv, betraktes som et fremskritt, fordi kvinnene på denne måten frigjøres fra innskrenkende livsforhold. Spørsmålet er imidlertid om powerkvinnen faktisk er et frigjørende ideal for alle kvinner?

Powerkvinnen personifiserer i stor grad det postmoderne samfunnets sammenkobling av arbeid og identitet. Det er gjennom arbeidet utenfor hjemmet at kvinnen lever ut sitt fulle potensial og blir et helt menneske. Idealiseringen av hennes livsstil bygger derfor i betydelig grad på forestillingen om yrkeslivet som stimulerende, utviklende, ansvarsfullt og lystbetont.

Det er karrierekvinnen som har powerkvinne-potensial – ikke kassadamen på Netto.

Denne verdikodeksen virker derfor ekskluderende på alle kvinner som ikke har en slik jobb, eller som hovedsakelig opplever arbeidet som en nødvendighet for å tjene penger til livets opphold. Det er karrierekvinnen som har powerkvinne-potensial – ikke kassadamen på Netto. Dermed får fortellingen om powerkvinnen en elitistisk glans, den er uforenlig med frigjøring for kvinnene som ikke er en del av den økonomiske eller kulturelle elite.

Et større press
Powerkvinnen er videre en sentral figur i diskusjonene om balansen mellom arbeids- og familielivet. Hun vil nemlig ikke velge mellom barn og karriere. Forskning viser at mange velutdannede kvinner sliter med stress og har store vanskeligheter med å skape den ettertraktede balansen mellom familie- og arbeidslivet. Kvinners selvrealisering blir dratt mellom to tilsynelatende motstridende punkter: Karrieren og morsrollen. Begge deler krever nærvær, engasjement og ikke minst tid, hvis man skal leve opp til normene for «den gode mor» og «den dedikerte medarbeider». Powerkvinnen er imidlertid sjelden en god rollemodell på dette feltet, hun fremstilles ofte som en slags superkvinne, som en som makter det uoverskuelige på arbeidsplassen og som samtidig navigerer forholdsvis sikkert gjennom de utfordringer som kombinasjonen av karriere og familieliv gir. Et stort problem ved denne typen fortellinger er at balansen tillegges den enkelte kvinnes indre styrke og hennes evne til å prioritere og organisere – slik at problematikken individualiseres. Idealiseringen av powerkvinnen kan på den måten være med på å legge et enda større press på andre kvinner ved å gjøre balansen til et spørsmål om personlighet og private valg fremfor å adressere problematiske normer og arbeidsmarkedsstrukturer som vi må forholde oss til som samfunn.

Historien om powerkvinnen er også en fortelling om likestillingens nødvendighet og potensiale.

Samtidig er historien om powerkvinnen også en fortelling om likestillingens nødvendighet og potensiale. Kvinnens partner må støtte opp om prosjektet hvis den ukentlige tidskabalen skal gå noenlunde fornuftig opp, og for at barn eller parforhold ikke skal bli klemt ihjel i likestillingens navn. Min egen forskning viser at powerkvinnens mann imidlertid ikke må forveksles med en tøffelhelt, ettersom han ikke automatisk gir opp sine egne ambisjoner og interesser for at hun skal kunne forfølge sine karrieredrømmer. Sentralt er det imidlertid at han forstår og anerkjenner hennes ambisjoner og derfor tar ansvar på hjemmebane. Det bekrefter slik sett et gammelt feministisk poeng om at veien til kvinnens reelle likestilling på arbeidsmarkedet, i stor grad dreier seg om å få mannen på banen i hjemmet. Barnepass, matlaging og rengjøring virker heldigvis ikke så avskrekkende på powerkvinnens mann selv om han må tåle å bli småertet av kameratene fordi han holder fortet hjemme flere av ukens dager, mens partneren hans får lov til å prioritere karrieren. Det ser videre ut til at felles foreldreskap kan være en vei mot en mer suksessrik forening av familie- og arbeidsliv, da morskapets tunge bør blir lettet av den aktive og involverende far – så vel som at det åpner for flere mangfoldige måter å leve på som mann.

Det er viktig at fortellingen om powerkvinnen ikke ender som en individualistisk og liberal lovprisning.

Et felles prosjekt
Hva skal vi så tenke om powerkvinnen? Hun er på sitt vis det levende bevis på at kampen for kvinners rettigheter, utdannelsesmuligheter og medbestemmelse ikke har vært forgjeves. Da Kvinnenes internasjonale kampdag ble stiftet i 1910, var kvinner som gjorde karriere og samtidig hadde familie, en utopisk drøm. Som rollemodell er imidlertid powerkvinnen et tveegget forbilde og vi skal passe oss for at idealiseringen av den velutdannede og handlekraftige kvinnen – som klarer det meste – ikke skaper nye normer for kvinners tilværelse som er like stressende og umulig å leve opp til for flertallet som idylliseringen av den lykkelige, hjemmeværende husmor. Det er også viktig at fortellingen om powerkvinnen ikke ender som en individualistisk og liberal lovprisning av den enkeltes kvinnes personlige ansvar for å realisere sitt indre potensial. Kvinnefrigjøring og likestilling oppnås ikke hvis vi – kvinner som menn – hver enkelt skal bryte båndene som hemmer oss. Likestilling er et felles prosjekt. Og det er stadig mange kamper å vinne, for ikke alle kvinner er så privilegerte som powerkvinnen og hennes venninner.

Teksten er tidligere publisert på Forum for politisk analyse. Den er oversatt fra dansk av Kamilla Simonnes.