Store deler av jobbene i norsk arbeidsliv kan bli tatt over av maskiner i løpet av få tiår. Ifølge SSB kan 33 prosent av jobbene ha blitt automatisert innen 2030. Utfordringene dette medfører, gjorde at NHO for første gang i historien inviterte en LO-leder til å tale på NHOs årskonferanse. Gerd Kristiansen og NHO-sjef Kristin Skogen Lund sto sammen på scenen og lovet å finne felles løsninger på utfordringene den teknologiske utviklingen vil bety for arbeidslivet.

Trygge jobber vil byttes ut med en hektisk, utrygg og dårlig betalt tilværelse som app-proletar.

I skyggen av et slikt historisk øyeblikk er det lett å glemme at robotenes inntog vil få helt forskjellige konsekvenser for gruppene LO og NHO representerer. For eierne representerer utviklingen muligheten til økt produktivitet, mindre avhengighet av dyre arbeidere og en enorm økning i egen profitt. For LOs medlemmer representerer robotene først og fremst en trussel mot jobb og privat økonomi, og en farlig svekkelse av arbeiderorganisasjonenes makt i samfunnet.

Hva står vi ovenfor?
Andrew McAfee, hovedtaler på konferansen og forfatter av boken The Second Machine Age, dokumenterer at den teknologiske utviklingen nå går så raskt at maskiner vil være i stand til å ta over oppgaver som for få år siden bare var mulig i sci-fi bøker. Ikke bare øker kapasiteten til maskinene i et vanvittig tempo, men kombinasjonen av forskjellige teknologier skaper en synergieffekt som drar tempoet ytterligere opp. Teknologien som gjør at Nintendo Wee klarer å registrere spillerens bevegelser, har for eksempel blitt tatt i bruk for å gi roboter mulighet til å se i 3D, noe som øker mengden oppgaver de er i stand til å utføre dramatisk. Cloud-teknologien lar datamaskiner nettverke seg opp til tusenvis av andre maskiner og gjør at avanserte beregninger, som tidligere ville tatt år, nå kan gjøres på minutter.

Maskinenes inntog vil ramme bredt. Mens det tidligere var enkle manuelle oppgaver som sto i fare for å bli tatt over av maskiner, er maskinene og algoritmene i ferd med å bli så avanserte at også folk med universitetsutdannelse bør frykte for jobben. I USA har revisorer i hopetall endt opp som arbeidsledige etter at dataprogrammer har tatt over jobbene deres for en brøkdel av prisen. Legeroboter er blitt tatt i bruk som diagnostiseringsverktøy, data analyserer rettstekster og gjør unge jurister arbeidsløse, og farmasøyter vil allerede i dag for det meste kunne erstattes med maskiner, hvis bare loven godtar det.

Selv om robotiseringen har et bredt nedslagsfelt, vil den ikke ramme rettferdig. Det er arbeideryrkene som virkelig vil få svi av teknologiseringen. I McAfees framtidige arbeidsliv vil vi ikke ha behov for, eller bare ha behov for langt færre, renholdere, sjåfører, butikkmedarbeidere, lageransatte, bygningsarbeidere, servitører, funksjonærer med rutinepregede oppgaver og fabrikkarbeidere, for å nevne noen. Alle «enkle» oppgaver, som ikke krever komplisert samspill med andre mennesker, er i overhengende fare for å bli utkonkurrert. Store grupper som i dag utgjør ryggraden i fagbevegelsen, vil forsvinne eller reduseres drastisk. I noen tilfeller, som ved industriproduksjon, vil arbeiderne erstattes med et lite antall høyt utdannede, datakyndige ingeniører som kan gjøre vedlikehold på maskinene. McAfee er ikke alene om å tro at maskinene vil ta jobbene våre. Da statslederne samlet seg for å diskutere verdensøkonomien i Davos nylig, sto automatisert jobbdød høyt på agendaen. Mens det anslås at 30 prosent av jobbene i Norge kan automatiseres på få tiår, er anslagene i andre land enda høyere. I USA heter det at 47 prosent av jobbene kan automatiseres bort i løpet av få tiår[1], i Sverige 50 prosent. Enkelte forskere anslår at halvparten av alle jobber globalt står i fare for å automatiseres.

Fruktene av den ekstra produktiviteten kunne tas ut i generell velstandsøkning.

Denne gangen er det alvor
Det er ikke noe nytt at jobber erstattes med maskiner. Alle de tre foregående teknologiske revolusjonene har gjort store yrkesgrupper overflødige, men de har også skapt nye (og bedre) jobber som erstatning. Denne gangen er det mye som tyder på at det ikke vil skje. Mens robotene vil ta over store deler av arbeidsoppgavene som i dag gjøres av mennesker, vil det ikke oppstå i nærheten av like mange jobber for å dekke over tapet. Selskapene som vokser seg store på den nye teknologien, er rett og slett mindre arbeidsintensive, sammenlignet med tidligere storindustrier.

Bilindustrien var for eksempel en av de viktigste industriene i det forrige århundret. I 1990 omsatte de tre største bilselskapene i Detroit, bilindustriens høyborg, for 250 milliarder dollar (justert til 2014-verdier) og hadde 1,2 millioner ansatte. I 2014 omsatte de tre største selskapene i den nye høyteknologiske industrien i Silicon Valley for rundt like mange milliarder, men hadde bare litt over en tiendedel av de ansatte. Kodak ansatte 145 000 til produksjon og fremkalling av bilder. I dag er Kodak konkurs og digitale bilder dominerer fullstendig. Her hjemme meldte Raufoss industrier nylig til Klassekampen at de nå produserer fem ganger så mange propantanker, med like mange ansatte, som for få år siden. [2] DNB varslet for få uker siden at 600 ansatte mister jobben, fordi arbeidet nå gjøres av dataprogrammer. I USA er produktiviteten for lengst tilbake til 2008-nivå (før finanskrisen), men det er ikke arbeidsplassene. Mens det i absolutte tall er like mange jobber, dekker tallene over at millioner av heltidsstillinger er borte og erstattet med dårlig betalte deltidsstillinger på bunnen av næringskjeden. Kostnadseffektive maskiner har redusert behovet for mennesker.[3]

McAfee er optimist og tror at mange vil kunne skaffe seg jobber ved å ta utdannelser hvor man lærer seg oppgaver som er komplementære med maskinenes, og slik øke ytelsen til maskinene. For de som ikke skaffer seg en slik utdannelse, vil det visstnok være jobber å hente i den nye deleøkonomien. Lufte hverandres hunder, kjøre ubertaxi og slike ting. For venstresiden er dette temmelig dystre utsikter, hvor trygge jobber vil byttes ut med en hektisk, utrygg og dårlig betalt tilværelse som app-proletar og ulikhetene vil øke dramatisk. McAfee ser imidlertid ikke ut til å mene at dette er et problem.[4] Martin Ford, Silicon Valley-gründer og forfatter av boken Rise of Robots, tar på sin side et oppgjør med optimismen og mener det vil være få jobber knyttet til å hjelpe maskinene. Mange av disse oppgavene vil også bli automatisert etterhvert som maskinene blir mer komplekse. Ford ser derfor for seg en framtid hvor massejobbløshet kan bli en permanent del av samfunnet.[5]

SE OGSÅ: VIL DELEØKONOMI, WIKIPEDIA OG 3D-PRINTING REDDE OSS?

Det handler om streik, stupid.
Hva blir konsekvensene av at arbeideryrkene forsvinner? I et ideelt samfunn ville økt produktivitet og outsourcing av belastende arbeid til utrøttelige roboter vært et gode. Fruktene av den ekstra produktiviteten kunne tas ut i generell velstandsøkning, lavere arbeidstid, tidligere pensjonsalder, og økt arbeidertetthet i de yrkene hvor man fortsatt trenger mennesker. Det forutsetter imidlertid at man har et system som deler effektene av robotenes produktivitet rettferdig, og det har vi ikke.

Streik, kombinert med høy organisasjonsgrad og samarbeid mellom fagforeningene, har skapt Norge.

Hvis spådommene slår til, vil vi derfor kunne få et samfunn hvor de som eier robotene sitter igjen med superprofitter, mens en stor andel av befolkningen blir arbeidsledige og avhengige av ytelser fra staten for å overleve. Om det stemmer at den nye teknologiøkonomien ikke er i stand til å levere arbeidsplasser på nivå med den gamle, vil massearbeidsledigheten bli permanent. Det vil rykke maktbalansen i Norge bort fra arbeiderne og deres organisasjoner og til eierne.

Politisk kamp føres stort sett på sivilisert vis i Norge. Arbeidsgivere, arbeiderorganisasjonene og politikerne blir enige om hovedkursen gjennom trepartssamarbeidet og alle er, i teorien, garantert en grunnleggende velferd og en inntekt å leve av. Når alt foregår så rolig som i Norge, er det lett å glemme at systemet i bunn og grunn hviler på fagbevegelsens kampmidler. Arbeidsgiverne vet de er nødt til å gi, ikke ut av hjertets godhet, men fordi fagbevegelsen er i stand til å stenge ned produksjonen gjennom streik. Streik, kombinert med høy organisasjonsgrad og samarbeid mellom fagforeningene, har skapt Norge. Da er det et stort problem at roboter ikke streiker.

Hvis arbeidsgiverne ikke er avhengige av arbeidere for produksjonen, eller kan true dem med automatisering hvis de stiller for tøffe krav, vil fagbevegelsens makt rakne. Det står kanskje ikke lange køer arbeidsledige utenfor porten klare til å gjøre din jobb til lavere lønn, men robotene er klare til å gjøre den for ingenting. Byttes arbeidsintensive arbeidsplasser ut med et knippe høyt utdannede arbeidere, vil arbeidsgiver lettere kunne «kjøpe» disse elitearbeiderne, med høy lønn og frynsegoder, og slik gjøre seg streikesikker.

I boken Player Piano (1951) tegner forfatteren Kurt Vonnegut et dystopisk bilde av hvordan en verden hvor arbeiderne er automatisert bort, vil se ut. Maskinene sørger for en vanvittig produktivitet som sikrer alle en god levestandard, men kun et høyt utdannet elitesjikt av ingeniører og noen få heldige i enkelte serviceyrker har jobb. Resten av befolkningen er satt til unyttig pliktarbeid eller må gjøre militærtjeneste for at de skal holdes sysselsatt, ikke ulikt arbeidsplikten unge sosialhjelpsmottagere er nødt til å gjøre i dag. Aldri har befolkningen hatt det materielt bedre og aldri har folk følt seg mer ubrukelige. Den store befolkningen er i tillegg fullstendig politisk impotente fordi deres bidrag til samfunnet er lik null. De har ingen maktmidler ovenfor systemet.

Så ille blir det neppe, men det er klart at en dramatisk svekkelse av fagforeningene, og en framtid med systemisk permanent massearbeidsledighet vil gjøre det utfordrende å opprettholde arbeiderbevegelsens posisjon. Det er vanskelig å ha en arbeiderbevegelse uten arbeidere.

Aldri har befolkningen hatt det materielt bedre og aldri har folk følt seg mer ubrukelige.

Hva må gjøres?
Så hva er løsningen? Som så ofte ellers er det lettere å se hva som ikke kommer til å funke, enn å komme med en klar løsning.

Mange, blant andre McAfee, Ford og den radikale forfatteren Paul Mason[6], mener borgerlønn kan være en del av løsningen på den maskinskapte massearbeidsledigheten. Det er også en idé som har støtte på den radikale venstresiden og i Miljøpartiet de Grønne her hjemme. Borgerlønn vil i teorien sikre at alle et verdig minimum, på tross av at de ikke har jobb. De vil ha penger og dermed kunne holde økonomien i gang, og det vil svekke eller fjerne stigmaet fra det å være arbeidsledig i et samfunn hvor man ikke lenger kan forvente at alle skal ha en jobb.

SE OGSÅ: TEKNOLOGIEN VIL SETTE OSS FRI

Borgerlønn er en grunnleggende god idé, som kan sikre verdighet til hundretusener som i dag har falt ut av arbeidslivet av forskjellige grunner, og det vil fjerne unødig byråkrati. Men, borgerlønn vil ikke løse problemet med en maktforflytning fra arbeider til eierklasse som følge av automatisering av jobbene.

Hvis vi ikke gjør grunnleggende endringer i det økonomiske systemet, vil en borgerlønn måtte finansieres gjennom skattesystemet. Siden det vil være færre arbeidere å skatte, må privat sektor skattlegges hardere for å finansiere borgerlønna. Det kan godt hende at økt produktivitet gjør at privat sektor takler det, men det vil gi dem økt innflytelse. Den som betaler regninga, skal gjerne ha et ord med i laget. På sin side vil arbeidsløse borgerlønnsmottakere saktens kunne streike, men uten jobb vil det ha liten effekt. I dag finnes det flere hundre tusen som er trygda og avhengig av statlig støtte, men deres interesseorganisasjoner, i den grad de finnes, har så å si ingen innflytelse. Arbeidsgiver og arbeiderbevegelsen er derimot enormt mektige. Om vi ikke finner nye maktmidler som kan kompensere for tapt streikerett, vil borgerlønn løse lite.

Borgerlønn vil ikke løse problemet med en maktforflytning fra arbeider til eierklasse.

En problematisk side med borgerlønn er at den kan bli et hinder for de som er ufrivillig arbeidsledige. Borgerlønn vil utvilsomt føre til at den del velger å leve på borgerlønna, eller trappe ned arbeid, for å dyrke frivillig arbeid og egne interesser. Men med mindre borgerlønna er veldig raus, noe det er vanskelig å se for seg uten store politiske endringer, vil fortsatt de aller fleste ønske å jobbe for å ha en god økonomi. Det er lett å se for seg at de som ønsker arbeid, men er ute av stand til å få det, avspises med en minimums borgerlønn, som en slags evig arbeidsledighetstrygd, og at staten ikke ser behov for å finne jobber til dem. Arbeid fyller en viktig funksjon i mange menneskers liv. Friheten som et liv på borgerlønnen gir, må bli en mulighet for de som ønsker det, ikke noe som holder arbeidslystne fanget i en tilværelse av subsidiert arbeidsledighet.

Muligheter og utfordringer
En tilsynelatende åpenbar løsning på problemene maskinene vil skape, er å stanse dem fra å bli innført i første omgang. Fagbevegelsen kan i teorien bruke sin posisjon til å kjempe gjennom forbud mot, eller streng regulering av, innføring av teknologi som vil sette arbeidsplasser i fare. Om en slik løsning er mulig, er derimot tvilsomt. Og hadde man lykkes, ville resultatene på langt sikt neppe vært gode. Historisk ender alle nasjoner som nekter å utvikle teknologien sin, opp med å bli akterutseilt og overkjørt av de som satset på teknologi.

For venstresiden er heller ikke en slik luddistisk løsning ønskelig. Innenfor dagens system vil innføringen av ny teknologi kunne skape store problemer for arbeider- og middelklassen, men teknologien er ikke det virkelige problemet. Problemet er et system som gjør at økt produktivitet ikke nødvendigvis kommer fellesskapet til gode. Tidligere har teknologisk utvikling under kapitalismen vært til arbeidernes fordel fordi man har trengt mye arbeidskraft. Da kunne arbeiderne bruke denne avhengigheten til å kreve sin del av kaka. Når arbeideren nå får en stadig mindre rolle, og det ikke skapes nye arbeidsplasser i takt med at gamle forsvinner, kan man få den absurde situasjonen at evnen til å produsere mer for mindre gjør at store deler av befolkningen ender opp arbeidsledige og fattige. Hvis det derimot blir tatt politiske grep som sikrer at de positive effektene av robotenes inntog skal fordeles på alle, er mulighetene for positiv forandring større enn på noe tidspunkt i menneskehetens historie. Vi står ovenfor et teknologisk skifte som i løpet av tiår vil kunne gjøre oss i stand til utrydde sykdom, gi hørsel til de døve, syn til de blinde, fjerne fattigdom, kvitte oss med tungt og farlig arbeid, kort oppsummert, muligheten til å oppfylle de våte drømmene til tidligere tiders radikale tenkere.

Problemet er et system som gjør at økt produktivitet ikke nødvendigvis kommer fellesskapet til gode.

Hvilket scenario som blir virkelighet, avhenger av om arbeiderbevegelsen og venstresiden er stand til å stanse utviklingen i retning av et maktskifte fra arbeidere til eiere. Kanskje vil det kreve nye former for organisering, kanskje må man finne nye kampmidler som kan erstatte et svekket streikevåpen. Løsningen er ikke klar, men det haster å finne den. Robotene kommer, de kan bety slutten for en sterk arbeiderbevegelse, eller bli et verktøyet for å skape et bedre samfunn for alle.

SE OGSÅ: SLIK SLETTET HUN GJELD FOR OVER 183 MILLIONER DOLLAR

Kilder:

[1] Brynjolfsson, Erik og McAfee, Andrew (2014), The Second Machine Age: Work, Progress and Prosperity in a Time of Brilliant Technologies (New York, W.W. Norton & Company)
[2]  Klassekampen 1.12.2015
[3]  Ford, Martin, Rise of the Robots: Technology and the Threat of a Jobless Future, Basic Books (2015)
[4]  Klassekampen 7.1.2016
[5]  Ford, Martin, Rise of the Robots: Technology and the Threat of a Jobless Future, Basic Books (2015)
[6]  Mason. Paul, Postcapitalism: A guide to our future (2015)

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.