I et omfattende notat kalt «Rødpenn», som er lagt ut på regjeringen.no – regjeringens offisielle nettsider – har forsvarsdepartementet gått gjennom vår bok «Angrep eller forsvar». Der hevder de at boka bygger på «flere faktiske feil». Ved nærmere ettersyn viser det seg at departementets definisjon av «faktiske feil» er det vi andre kaller «uenighet», «ulik vektlegging» og «kritikk».

Hovedtyngden av smørbrødlisten som følger i departementets gjennomgang av «Angrep eller forsvar», er uenighet med kildene våre. Enten det er publikasjoner, forskere, politikere eller mennesker med militær bakgrunn fra USA og Norge som er av en annen oppfatning om F-35s fortreffelighet, haker kampflyvåpenet av utsagnene deres som «feil besvarelse». Det gjelder også gjengivelse av tidligere debatter og argumenter om påståtte svakheter ved flyet. Skal man tro de som mener seg kompetente til å operere med rødpenn, bør enhver debatt om F-35s fortid og nåtid helst gå gjennom kampflyprogrammets fasit.

Skal man tro de som mener seg kompetente til å operere med rødpenn, bør enhver debatt om F-35s fortid og nåtid helst gå gjennom kampflyprogrammets fasit.

I tillegg til detaljene framhever programdirektør Morten Klever to påstander. «Den mest alvorlige feilen», etter hans mening, er påstanden om at ambisjonsnivået for antall kampfly forutsetter at vi skal ha full beredskap hjemme, samtidig som vi skal kunne ha en skvadron – altså 12 fly – ute. Det vil Klever avvise «på det sterkeste».

Vi baserer «den mest alvorlige feilen» på to stortingsproposisjoner og notatet Konseptuell løsning 2006, som var et nøkkeldokument da beslutningen om antall fly ble fattet.

I Konseptuell løsning står det, under «4.5.1 Overordnede dimensjonerende krav», at kampflyvåpenet «skal ha mulighet til å håndtere en sikkerhetspolitisk krise hjemme samtidig som man understøtter et deployert element i utlandet […] Det største realistiske internasjonale bidraget tilsvarer 12 fly».

Sannsynligheten er stor for at det enten ikke vil være penger til å drifte dem, eller for at det ikke vil være penger igjen til andre våpengrener.

Dette var ambisjonsnivået Stortinget la seg på. I det siste styringsdokumentet for kampflykjøpet, Stortingsproposisjon 73S (2011-12) står det: «Ut i fra ambisjonsnivået for kampflyvåpenet slik det er beskrevet i St.prp. nr. 48 (2007-2008) er det utledet et antall kampfly og mannskaper som gir evne til beredskap med forskjellig omfang, reaksjonstid og varighet» – og her kommer nøkkelsetningen – «og med et krav om samtidighet mellom aktivitetene». For ordens skyld: Aktivitetene i proposisjonene er definert som QRA, HLB, CAP og multirolle kampfly av skvadronstørrelse i henhold til Natos styrkemål.

Samtidig sier Klever at «Stortinget har også sluttet seg til at vi i en krisesituasjon skal kunne hjelpe en alliert som blir angrepet, samtidig som vi er i stand til å ha en tilfredsstillende nasjonal beredskap». Det er nettopp det vi skriver i boka. På flere forskjellige måter. Klever blander selv inn det som må forstås som en Artikkel 5-situasjon, hvor Norge blir angrepet og trenger alliert forsterkning: «Er det derimot vi som blir angrepet så trenger vi alle flyene her hjemme». Noe annet har vi verken trodd eller skrevet. I så måte er det for så vidt beroligende at Morten Klever mener dette er «den mest alvorlige feilen» i boka.

I tillegg mener han at fremstillingen av de økonomiske konsekvensene for resten av forsvaret er «basert på en misforståelse». Vi påpeker i boka at Forsvaret har så store økonomiske problemer, av grunner vi redegjør for, at det har oppstått en kritisk situasjon. Når utgiftene for kjøp og drift av 52 kampfly kommer på toppen av dette, sier det seg selv at de økonomiske problemene blir større. Det ville enhver investering på 67,9 milliarder 2015-kroner og levetidskostnader på 254,4 milliarder kroner gjøre.

Hvis valutaendringene blir varige, vil innkjøpet nærme seg 90 milliarder kroner, i stedet for 67,9 milliarder.

Klever viser til at grunnkostnaden for drift av F-16 utgjør rundt fire prosent av 2015-budsjettet. Med F-35 vil tallet bli fem prosent. «Det blir derfor helt feil å hevde at det er F-35 som alene tvinger frem endringer i Forsvaret», skriver han – og viser igjen til noe vi verken har sagt eller skrevet.

I boka gjør vi rede for nedbyggingen av Forsvaret. Vi gjør rede for den teknologidrevne kostnadsveksten og – ikke minst – gapet mellom ambisjonsnivået som Stortinget har fastsatt og mangelen på bevilgninger. Ambisjonen om å kjøpe 52 fly kommer i tillegg til dette. Sannsynligheten er stor for at det enten ikke vil være penger til å drifte dem, eller for at det ikke vil være penger igjen til andre våpengrener.

Dette er ikke, som kampflyprogrammet later til å tro, en normativ fremstilling. Det er en deskriptiv vurdering av økonomiske forutsetninger og politisk vilje.

Dette er ikke en diskusjon om kvaliteten på F-35 spesielt eller om kampfly generelt.

For øvrig er tallet fem prosent for drift verken bagatellmessig eller hogd i stein. Kostnadsberegninger for F-16 bygger på 30 års erfaring. Med et helt nytt fly vet man atskillig mindre om hva oppgraderinger og vedlikehold vil koste. Foreløpig vet vi heller ikke hva det vil koste å holde flyet i lufta per time, men det er ingen anslag som tilsier noe annet enn at beløpet er vesentlig høyere enn med F-16.

Så sant kampflyprogrammet ikke holder seg med synsk personell, vil de heller ikke kunne forutsi utgiftene for drivstoff eller dollarkurs i fremtiden. For øvrig er det betegnende, når man først skal gå så detaljert til verks som departementet har gjort i sitt notat om boka vår, at de ikke på noe tidspunkt finner det interessant å kommentere at vi gjennomgående bruker lave anslag både for drift og innkjøp. Vi har holdt oss til 2015-beregningene. Hvis valutaendringene blir varige, vil innkjøpet nærme seg 90 milliarder kroner, i stedet for 67,9 milliarder. Mellom 22 og 28 milliarder kroner kommer i en ekstrabevilgning fra finansdepartementet, resten skal dekkes over forsvarsbudsjettet.

Ifølge departementet burde vi heller ha spurt dem om hvordan han opplevde flykjøpet for SV.

Dette er altså ikke en diskusjon om kvaliteten på F-35 spesielt eller om kampfly generelt. Det er en nøktern påpekning av konsekvensene en så stor investering får for det øvrige Forsvaret. I en situasjon hvor budsjettene allerede er presset, og det ikke ligger an til den formidable økningen forsvarssjefen ber om i sin anbefalte løsning i sitt fagmilitære råd, enn si de to prosentene av BNP som regjeringen sluttet seg til på Natos toppmøte i Wales, eller den stabiliseringen av forsvarsøkonomien Sverre Diesen og Paul Narum har gjort rede for i sitt Civita-notat, vil kjøp og drift av 52 kampfly få store konsekvenser.

I sitt fagmilitære råd påpeker forsvarssjefen at en flat budsjettutvikling vil føre til et forsvar uten en reell hær, et sjøforsvar uten ubåter, korvetter eller sjøheimevern, et kraftig redusert Heimevern samt – og dette er det overraskende hvis kampflyprogrammet ikke har fått med seg – en reduksjon på 10 kampfly.

—–

Her kommer en kort redegjørelse for kildene våre, selv om det for så vidt er gjort i boka. Samt en kort gjennomgang av innvendingene som bygger på departementets uenighet med intervjuobjektene.

Side 40. Om Saabs reaksjon på det norske flykjøpet: Ifølge departementet burde vi heller ha sitert Saab på den modererte versjonen av svaret, ikke på den første reaksjonen deres.

Side 42. Sitat Bjørn Jacobsen, tidligere stortingspolitiker fra SV: Ifølge departementet burde vi heller ha spurt dem enn ham om hvordan han opplevde flykjøpet for SV.

Departementet mener vi heller burde sitert ledelsen i det amerikanske forsvaret enn en kritiker.

Side 45. Om innmeldingen av 12 F-35 fly, som tillegg til det som trengs for å fylle behovene i Norge: Ifølge departementet er dette en grunnleggende misforståelse. Den eneste måten å forstå dette på, er at departementet bestrider at prinsippet om samtidighet har hatt betydning for antall fly. I så måte har vi basert oss på to Stortingsproposisjoner og Konseptuell løsning som beskriver dette. Kampflyprogrammet selv henviser gjennomgående til antallet 52 som nødvendig «for å møte Stortingets krav». I så måte er det underlig om de mener at stortingsproposisjonene misforstår «grunnleggende». Departementet blander også inn en artikkel V-situasjon i Norge og bemerker at «det er direkte feil» at vi skal ha fly ute dersom Norge blir angrepet. Siden vi ikke skriver dette må vi få påpeke at departementet leser noe som ikke står skrevet.

Side 46. Flaggkommandør Jacob Børresen argumenterer for hvorfor han mener at F-35 var galt fly og at 52 er et for høyt antall: Her føler departementet at de burde ha fått komme til orde med hvor bra dette flyet egentlig er. Det får de god anledning til andre steder i boka.

Side 49. Asle Toje mener Forsvaret burde ha satset på droner: Her mener departementet vi heller burde ha spurt dem.

Side 50. Den amerikanske oberst Michael Pietrucha mener F-35 virket mer fornuftig for fem, åtte, tolv eller 20 år siden enn nå: Departementet mener vi heller burde sitert ledelsen i det amerikanske forsvaret enn en kritiker.

Sider 51. John Berg hevder at ingen har kontroll over utgiftene til å drifte kampflyene og påpeker at det amerikanske luftforsvaret ikke vil ha oversikt over driftskostnader før 2020: Ifølge departementet er dette bare delvis riktig. Vi burde ha skrevet veldig mye mer om hvor god kontroll kampflyvåpenet har på de delene av driftsbudsjettet det faktisk er mulig å si noe om – selv om også de erkjenner at det er mye de ikke vet. Kampflyprogrammet er sitert på hvor grundig de jobber med kostnadskontrollen. Det står bare på et annet sted i boka.

Asle Toje mener Forsvaret burde ha satset på droner: Her mener departementet vi heller burde ha spurt dem.

Side 54. Stealth var et av de viktigste kriteriene for beslutningen om hvilket fly som skulle velges: Ifølge departementet hadde ikke Norge noe kriterium eller krav om stealth. Her er departementet uenig med Jens Stoltenberg, som var statsminister da kriteriene ble fastlagt. I et intervju med VG 21.11.08 sa han blant annet: «Da vi sendte ut anbudsdokumentene 11. januar i år, så var det et krav at flyet skulle være vanskelig å oppdage. Da visste vi ikke at denne egenskapen skulle gi så store utslag. Men flyets mulighet til å forbli uoppdaget, var en av de store tingene som avgjorde saken».

Side 55. F-35 skulle koste 69 millioner dollar i 2001. Ifølge den amerikanske riksrevisjonen var summen vokst til 136 millioner i 2015: Her mener departementet vi burde ha redegjort for alle de gode grunnene til at beregningene sprakk. Deretter påpeker de at dette ikke har betydning for den norske prisen. Det skriver vi heller ikke at det gjør. Vi skriver tvert i mot at Norge har budsjettkontroll. Det står riktignok på en annen side.

Side 55. Påpekning av tekniske feil, forsinkelser, brann og utfordringer med hjelm: Alt dette er riktig. Vi skriver også at dette har vært utfordringer. Det er likevel ikke godt nok for departementet, som åpenbart syns det er uinteressant med kjennskap til flyets forhistorie.

Side 56. John Berg påpeker at stealth-egenskapene er sårbare og kostnadsdrivende: Her mener departementet at egenskapene har blitt forbedret siden de første stealth-flyene. De tilbakeviser likevel ikke den grunnleggende påstanden.

Side 56. Joint Strike Fighter er sårbart for hacking: Departementet mener nettstedet Politico tar feil i at hacker-tester kunne ødelegge programvare. Kanskje skulle vi heller ha lenket til dette, fra 2013: Top Official Admits F-35 Stealth Fighter Secrets Stolen. Vi siterer: «Yesterday, at a subcommittee hearing attended by just half a dozen Senators, the Pentagon’s top weapons buyer made a blunt admission: The military’s most expensive program, the stealthy F-35 Joint Strike Fighter, has been hacked and the stolen data used by America’s adversaries. Under Secretary Frank Kendall didn’t say by whom, but the answer is almost certainly China, a cyber superpower whose People’s Liberation Army Air Force has recently rolled out some suspiciously sophisticated stealth fighter prototypes of its own. The Russians also have skilled hackers and «5th Generation» stealth jet programs, but they’re not suspected of such direct copying, at least not yet.»

Identiteten og lojaliteten deres var først og fremst knyttet til den våpengrenen de selv tilhører.

Side 102. Opprinnelig ville Lockheed Martin produsere 6000 kampfly: Dette mener departementet er feil, fordi det var en intern ambisjon i selskapet, det skal aldri ha eksistert planer om å produsere så mange. Noe annet skriver vi heller ikke. Kilden til tallet fra Lockheed Martin er: http://www.globalsecurity.org/military/systems/aircraft/f-35-int.htm

Side 102. USAs forsvarssjef er «i ferd med å analysere om 2443 fly er det korrekte tallet»: Departementet mener dette ikke representerer noen mistillit til flyets operative egenskaper eller kostnad. Det skriver vi heller ikke at det gjør. Vi påpeker at partnerland begynner å få kalde føtter og revurderer antallet. I mange lands tilfeller handler det om landets egen budsjettsituasjon, alternativt at andre behov melder seg. Det gjør vi rede for.

Side 103. Om varsku-rop fra den amerikanske riksrevisjonen: Her mener departementet vi ikke burde bruke ordet «varsku-rop». Vi burde heller ha skrevet at beregningene «naturlig nok er omfattende».

Side 104. Militæranalytiker Richard Aboulafia i Teal Group i Washington DC spår at den amerikanske ordren vil ende langt lavere enn de planlagte 2443 flyene: Her påpeker departementet at hæren ikke skal ha fly og at det er gode grunner til at sjøforsvaret har vært tilbakeholdne. Det er riktig at hæren ikke skal ha fly. The Marines skal ha fly. De har bakkestyrker, men ligger under sjøforsvaret. Vår kilde er et epost-intervju med Aboulafia, som står bak den omfattende «World military and civil aircraft briefing».

I frykt for at det vil tvinge seg fram en debatt om reduksjon i antall kampfly, velger de å skyte på budbringeren heller enn å gå offensivt inn i debatten.

Side 106. Om Storbritannias revurdering av antallet F-35: Departementet påpeker at britene bekreftet i desember at de skal kjøpe 138 fly. Nyheten kom faktisk i november, men den gikk dessverre under vår radar. Her har med andre ord departementet nesten rett. Den opprinnelige planen var imidlertid å kjøpe 150 fly, ifølge et notat i det britiske parlamentet fra februar 2015.

Side 108-109. Ambisjonen fra Stortingsproposisjon 36 fra 2008 som sier at kampflyflåten skal kunne utføre «angrep mot mål bak fiendens linjer» og gjennomføre «kampflyoperasjoner for å oppnå effekt mot fiendens strategiske tyngdepunkt»: Dette mener departementet er en misforståelse. Ordet «strategisk tyngdepunkt» kan bety «uavhengig av hvor fienden er». Det kan altså bety at vi også skal kunne angripe fiender i internasjonalt farvann eller, må vi anta, om fienden befinner seg på norsk jord. Det rokker uansett ikke ved at dette også kan forstås som at flyet skal kunne ramme «baser eller infrastruktur langt inne i et annet land», som er det vi skriver.

Side 109. Oberst Pietrucha mener at F-35 har liten lastekapasitet og påpeker at all luftmakt har offensive og defensive egenskaper: Departementet påpeker at F-35 har betydelig større kapasitet og rekkevidde enn F-16. Vi skriver ikke noe sted at F-35 er dårligere enn F-16. Vi skriver heller ikke at det er unikt for F-35 at flyet både har offensive og defensive egenskaper.

I arbeidet med «Angrep eller forsvar» har vi intervjuet en lang rekke mennesker, noen navngitte, andre ikke. I samtalene med disse har det ofte vært slående hvordan kilder med militær bakgrunn i mindre grad var lojale til Forsvaret som helhet: Identiteten og lojaliteten deres var først og fremst knyttet til den våpengrenen de selv tilhører. Det må være en stor svakhet i en organisasjon som har nasjonens forsvar som et felles mål.

Ingen steder har dette inntrykket vært sterkere enn i møtet med kampflyprogrammet. I frykt for at det vil tvinge seg fram en debatt om reduksjon i antall kampfly, velger de å skyte på budbringeren heller enn å gå offensivt inn i debatten. Å fremstille uenighet som «misforståelser og feil» er uredelig debatteknikk og et forbausende lavt nivå for det som legges ut på regjeringens offisielle hjemmesider.