INTERVJU: Vi fortsetter vår lille Rosa Luxemburg-serie med et intervju med Kate Evans, tegneren av den episke biografien om den revolusjonære tenkeren.

Rosa Luxemburg fødtes i 1871, som jøde i et anti-semittisk Polen. Hun ble drept for sine politiske handlinger, i Tyskland i 1919. Der i mellom var det førtisju innholdsrike år. Hun reiste til Sveits for å kunne ta universitetsutdannelse som kvinne, og endte opp med doktorgrad. Hun leste, utfordret, skrev og talte om marxisme, både i akademiske kretser og med arbeidere. Hun gjennomlevde flere fengselsopphold, og hun etterlot seg viktige teoretiske arbeider og en stor samling vakre brev.

Nå har hun endelig fått sin egen tegneseriebiografi, Red Rosa, signert den britiske serietegneren Kate Evans. Hun har gjort research i årevis og legger seg så tett på originalkildene at nesten all tekst er Luxemburgs egne ord. Når Kate Evans skal introdusere Rosa Luxemburg, levner hun ingen tvil om at hun er imponert. Hun beskriver Rosa Luxemburg som ukuelig, som Asterix fra Asterix og Obelix, bare uten behovet for å drikke magisk mikstur.

– Hun har alle disse hindringene, alle tingene som hemmer henne; hun er kvinne, jøde, bitteliten, har nedsatt funksjonsevne og er flyktning. Men hun nekter å la noe av det komme i veien. Hun ignorerer alle hindringene, bare sikter på målet og går for det uansett. Hun er utrolig, sier Evans.

– Og så var hun kompromissløs, hysterisk morsom, og helt utrolig smart.

Da jeg leste de beste passasjene, tenkte jeg «dette kommer til å være som gullstøv».

Når jeg ber venner beskrive biografien før jeg ringer Evans er det er ett ord som går igjen: at den skildrer Rosa Luxemburgs liv og lære på en usedvanlig vakker måte.

På sin hjemmeside beskriver Kate Evans seg som tegneserieskaper, kunstner, aktivist, forfatter og mamma. Da hun skulle gi seg i gang med oppgaven, begynte hun med å lese brevene Rosa Luxemburg etterlot seg. Hun omtaler Luxemburg som en svært god, bekjennende skribent. Det må ha vært litt av en jobb å velge ut hva som skulle få plass mellom permene, men deler av biografien gav seg nærmest selv:

– Noen av de mest fantastiske delene av biografien, stammer fra de mest fantastiske brevene hennes. Da jeg leste de beste passasjene, tenkte jeg «dette kommer til å være som gullstøv». Det var en glede å få illustrere disse scenene.

Les også: Anmeldelse av Red Rosa.

Kapitalisme og globalisering
Evans mener Luxemburgs analyse av kapitalismen var banebrytende, særlig hennes hovedverk om akkumulasjon av kapital. Dette omtaler hun som et viktig stykke økonomisk teori, som verken ble godt nok mottatt da det kom eller som senere har fått den æren det fortjener.

Luxemburg var marxist, men hun gikk heller ikke av veien for å kritisere Marx sine teorier. Hun omtalte den manglende behandlingen av kapitalistisk akkumulasjon som et hull i Marx´ arbeid – et problem som ikke var blitt løst. Problemet består i konsekvensene av at kapitalismen krever evig ekspansjon. Luxemburgs arbeid med å utforske dette, bragte henne over i nyskapende tanker om globalisering.

– Rosa Luxemburg analyserer eksplisitt globalisering, og skaper en link mellom kapitalisme og det militære, før det militær-industrielle komplekset i det hele tatt var funnet opp.

Noen av Luxemburgs mest interessante skriverier, er der hun leker med ideen om at den sosialistiske revolusjonen ikke er uunngåelig.

Men Evans finner også punkter i Luxemburgs sosialisme som kan kritiseres.

– Luxemburgs tenkning er preget av sin tid. De hadde denne feilaktige ideen om at samfunnet utvikler seg i stadier. Jeg mener historien har bevist at dette er feil. Verden utvikler seg ikke i stadier, det finnes ikke en vitenskapelig sannhet om alle ting, sier Evans og fortsetter:

– Noen av Luxemburgs mest interessante skriverier, er der hun leker med ideen om at den sosialistiske revolusjonen ikke er uunngåelig. Det er her hun begynner å se nærmere på spontaniteten i politiske opprør. Det mener jeg er ekstremt relevant i disse dager. Hennes teorier om revolusjoner og hvordan massehandlinger oppstår – det er fortsatt hyperaktuelt og trenger å bli undersøkt grundigere. Særlig i lys av moderne media og hvordan de sosiale forholdene som tillater møter mellom mennesker har endret seg.

Åpenbare mangler
Luxemburgs sosialisme var teoretisk solid, men også i overkant framtidsoptimistisk.

­– Ideen var at revolusjonen skulle være global. Alle proletarer i hele verden skulle spontant reise seg opp og legge ned produksjonsmidlene. Og så ville alt gå bra. Dette inkluderte at alle revolusjonene skulle skje over hele verden samtidig.

– I dag ser vi ut til å være fortapt i ideen om nasjonalstaten. Jeg mener hun har rett i at nasjonalistiske kamper ofte appellerer til proto-fascister og utgjør en slags emosjonell appell til det abstrakte, et flagg for eksempel, heller enn å se på hva som vil være til det beste for det store flertallet av mennesker.

Likevel mener Evans Luxemburg går for langt når hun hevder at nasjonale enheter ikke har noen egenverdi i det hele tatt.

Sosialismen hennes mangler elementer om økologisk ødeleggelse, som jeg mener en progressiv, moderne politikk må ha i dag.

– Jeg tror at det å være i en nasjonalstat er bedre enn å være i ett enormt imperium. Det handler om demokrati. Jeg tror ikke folk bør styres over av andre stater, eller av folk som snakker et annet språk.

En annen blindflekk i Luxemburgs sosialisme, var naturens tåleevne:

– Privat var Luxemburg utrolig opptatt av, nærmest fortapt, i naturens verden. Hun ville først bli botaniker, og mens hun avventet ett av sine fengselsopphold, brukte hun tre måneder med å lage en fantastisk bok med pressede blomster. Hun elsket virkelig naturen. Men det fantes ikke ett sted i politikken på den tiden til å utforske miljøvern. Sosialismen hennes mangler elementer om økologisk ødeleggelse, som jeg mener en progressiv, moderne politikk må ha i dag. Men de kjente ikke til det, åpenbart, de hadde ingen skikkelig oppfattelse av miljømessig forringelse.

Kompromissløs
Luxemburg var ikke redd for å kritisere, heller ikke forhenværende meningsfeller og sosialister, dersom hun mente de sviktet den revolusjonære linjen. I biografien kommer det klart frem hvordan hun stadig vekk røk i tottene på andre tenkere og samfunnsdebattanter.

Hun var ikke interessert i å være valgbar, hun kunne jo ikke engang stemme selv.

Kate Evans mener det er interessant å betrakte sammenhengen mellom Luxemburgs interseksjonelle status og hennes politikk:

– Det faktum at hun aldri noensinne inngikk kompromisser i sin opposisjon mot kapitalismen.

– Hun var ikke interessert i å være valgbar, hun kunne jo ikke engang stemme selv. Derfor var hun på en måte fri til å være fullstendig trofast til sine fundamentale overbevisninger. Hun følte aldri at hun trengte å gå på akkord med prinsipper, delvis fordi hun befant seg på utsiden av den tradisjonelle politiske sfæren, tittende inn.

Vold og kvinnekamp
Luxemburgs utenforskap gjorde henne kanskje fri som tenker, men andre sider ved livet hennes illustrerer i seg selv behovet for kvinnekamp. En av Luxemburgs partnere, Leo Jogiches, utsatte henne for kontroll, trusler og psykisk vold.

­– Ja, han mishandler henne. Han – det er et merkelig forhold – han er ikke kontrollerende mens de er sammen. Og hun er veldig selvstendig, det er virkelig et ganske egalitært forhold. Men på det punktet hvor han er i fengsel, og hun innleder ett forhold til en annen, er han ikke i stand til å gi slipp. Det er en god del år hvor han fortsatt har nøkler til leiligheten hennes, og hvor han stadig braker inn. Han forfølger henne og han truer henne. Det må ha vært utrolig vanskelig for henne å takle, for det fantes ingen beskyttelse mot slikt på den tiden.

Ifølge Evans var det en kombinasjon av flaks og dyktighet som muliggjorde Luxemburgs livsførsel.

– Hun var så smart, og så utrolig flink. Jeg mener, moren hennes var støttende, og hennes eldre søster dedikerte seg til å ta seg av foreldrene, noe som satte Luxemburg fri til å leve dette livet. Hun hadde masse flaks, men skapte også sin egen lykke.

Luxemburg var lite opptatt av marginaliserte gruppers rettigheter isolert sett, på tros av at hun tilhørte flere selv. Men mot slutten av livet ble hun mer opptatt av kvinnekampen.

Hun følte aldri at hun trengte å gå på akkord med prinsipper, delvis fordi hun befant seg på utsiden av den tradisjonelle politiske sfæren.

– Det er noen interessante brev fra henne helt på slutten, hvor hun skriver «Å, du må skrive noe om kvinnespørsmålene, Clara. Skriv det med en gang, i avisene, for jeg vet ingenting om det, jeg vet ingenting om feminisme».

Brevet var rettet mot venninnen Clara Zetkin, en revolusjonær, feministisk pionér. Evans mistenker at Luxemburg involverte seg lite i kvinnekamp fordi hun antok det ville gjøre henne mindre interessant i akademiske sirkler. Hun var interessert i Marx’ økonomiske teorier, og hun ønsket å snakke om det med andre økonomer og teoretikere.

– Hun ser ut til å håndtere dette, og også livet mer generelt, ved å late som om hun ikke er kvinne. Hun er litt sånn: «Jeg bare går og gjør den greia som menn gjør», og om folk spurte «hva gjør du her?», svarte hun «jeg bare gjør denne greia».

Omtalt bok:

Kate Evans
Red Rosa
Verso 2015, 220 sider