I likhet med flere av de beste forskerne i verden er jeg overbevist om at det er bedre å bo og arbeide i et land med små forskjeller, enn i et land med store forskjeller. Ulikhet river ned følelsen av fellesskap og tillit, og kan føre til økte sosiale og helsemessige problemer. Lavere gjennomsnittlig levealder, dårligere helse og mer kriminalitet er bare noen av følgene av stor ulikhet. Når ulikheten vokser, kanaliseres samfunnets ressurser til dem som har arvet og forvalter penger, snarere enn til dem med de beste ideene. Dette er tydelig belyst i den nå verdenskjente franske økonomen Thomas Pikettys forskning.

Les tegneserieversjonen av «Kapitalen i det 21. århundre» her og «Piketty på 1-2-3» her.

Tilbake til 1800-tallet
I boken «Kapitalen i det 21. århundre» viser Piketty hvordan ulikheten øker over hele verden. Boken er allerede ansett som ett av de viktigste verkene av dette tiåret, og har endret måten vi ser på økonomi, politikk og marked. Pikettys hovedfunn er at avkastningen på kapital over tid er større enn veksten i økonomien (r > g). Han viser at de rike akkumulerer en stadig større andel av de totale ressursene som er tilgjengelige. Det betyr at Forbes liste over de 400 rikeste menneskene i verden i fremtiden ikke vil være dominert av folk som har opprettet nye selskaper, men av barnebarna til dagens velstående. Denne utviklingen setter oss tilbake til slutten av 1800-tallet, til et Downton Abbey-lignende samfunn.

Det er umulig å spå om fremtiden. Men flere indikatorer peker i samme retning som Piketty. Inntektsulikhet i OECD-land er i dag på et høyere nivå enn det noen gang har vært i løpet av de siste femti årene.

Er man opptatt av individets frihet og muligheter, bør man også være opptatt av å endre dette i riktig retning. Det er derfor Tankesmien Agenda har engasjert seg i denne tematikken. Som et ledd i vårt arbeid vil vi i samarbeid med Cappelen Damm gi ut Pikettys bok på norsk før jul.  Selv kommer Piketty til Norge som vår gjest 12. desember.

Ulikhet på agendaen
Pikettys datamateriale er stort, og hans forskning favner veldig mange land. Rommet for å vekte nasjonale særegenheter blir naturlig nok små. Det er derfor ikke alt som stemmer like godt når man forsøker å sette teoriene inn et nordisk og norsk perspektiv. Pikettys bok har likevel ført til en spennende debatt her hjemme: hans forskning og forslag er blitt grundig analysert, og hans virkelighetsbeskrivelse kritisert.

Vår lave ulikhet skyldes ikke tilfeldigheter, men politisk vilje og politiske løsninger.

Den voldsomme oppmerksomheten boka har fått har bidratt til at de som kan mest om ulikhet sett fra norske forhold har kommet på banen. Vi er blitt kjent med spennende forskning fra dyktige akademikere ved norske universiteter og andre fagmiljøer. Mye av det fremragende, og i mange tilfeller overraskende arbeidet, er utviklet for flere år siden. Det har imidlertid ikke vært særlig interesse for det tidligere. Det er det nå. Pikettys arbeid har fungert som en døråpner for debatt og kunnskap om ulikhet. Det kommer både fagmiljøet og oss andre til gode.

I denne teksten vil jeg sette ulikhetstematikken i et norsk perspektiv. Jeg vil gjøre dette ved først å plassere Norge i en internasjonal sammenheng, og si noe om graden av ulikhet i Norge. Jeg vil gå gjennom hvilke omstendigheter og politiske tiltak som i hovedsak påvirker den norske inntektsfordelingen. Avslutningsvis vil jeg peke ut noen mulige retninger for fremtiden.

Økonomisk vekst løfter ikke alle
I 1960 lovte John F. Kennedy at «A rising tide lifts all boats». Etter det har verden opplevd stor økonomisk vekst. Men mange båter ble ikke løftet av tidevannet. De ti prosent rikeste i OECD-landene har ni ganger så stor inntekt som de ti prosent fattigste. For 25 år siden var forholdet 7:1. Blant de fire raskt voksende BRIC-landene (Brasil, Russland, India og Kina) er det bare Brasil som har klart å redusere ulikheten. Ikke på grunn av økonomisk vekst alene, men på grunn av politiske tiltak.

Små lønnsforskjeller er i hovedsak et resultat av hvordan vi organiserer lønnsdannelsen.

Så hva med Norge? Vi er ett av de likeste landene i verden. Det blir ofte sagt at Norge er et «annerledesland», som vanskelig kan sammenlignes med andre land. Det kan hende det er noe riktig i det. Men det betyr ikke at markedet fungerer helt annerledes her enn i resten av verden.

Regelverk og politikk er viktige virkemidler for å sikre en rettferdig fordeling. At vi har ført en omfordelende politikk er årsaken til at vi har mindre forskjeller enn andre land. Vår lave ulikhet skyldes ikke tilfeldigheter, men politisk vilje og politiske løsninger. Det er tre hovedgrunner til hvorfor forskjellene er små: Vår lønnsstruktur, våre omfordelende velferdsordninger og et progressivt skattesystem.

Flere tiltak for omfordeling
La oss se på den første, og kanskje viktigste, årsaken først: Høy sysselsetting og moderate lønnsforskjeller. Små lønnsforskjeller er i hovedsak et resultat av hvordan vi organiserer lønnsdannelsen. Hvert år blir partene i arbeidslivet enige om felles ramme for lønnsveksten for den norske arbeidsstyrken, basert på hvor mye næringer som er utsatt for konkurranse kan håndtere. Vi vet at lønn utgjør hovedgrunnlaget for de fleste enkeltpersoner og husholdningers inntekter. I Norge har vi en lang tradisjon for samarbeid mellom regjeringen og organisasjonene i arbeidslivet, det såkalte «trepartssamarbeidet». Modellen er basert på en felles erkjennelse av at en koordinert lønnsdannelse holder sysselsettingen høy og arbeidsledigheten lav. Denne måten å forhandle lønn på, hindrer også grupper fra å bli hengende igjen i lønnsutviklingen. Mer lik lønn mellom kvinner og menn har for eksempel vært et sentralt mål for de to siste inntektsoppgjørene. Økonomiprofessor Kalle Moene er blant dem som har pekt på at Piketty overser denne dynamikken i boken sin. Det svekker hans forståelse av ulikhet i Norge.

Skal vi tro Piketty, vil ulikheten fortsette å stige hvis vi ikke finner en måte å regulere markedskreftene på.

Den andre grunnen til at forskjellene i Norge er forholdsvis små, ​​er vårt velferdssystem. En offentlig skole og helsevesen bidrar til å gi alle like muligheter til å lykkes, uansett bakgrunn. Billige barnehager har gitt kvinner muligheten til å arbeide, og barn tilgang til verdifullt sosialt samvær med jevnaldrende. Barnehager gir også barn med innvandrerbakgrunn mulighet til å lære norsk før de begynner på skolen. Flere studier, blant annet gjennomført av forskerne Rolf Aaberge og Audun Langørgen i Statistisk Sentralbyrå, viser at ulikheten i Norge blir ytterligere redusert når det tas hensyn til den omfordelende virkningen fra offentlige tjenester.

Sist, men ikke minst, er effekten av det norske skattesystemet viktig for å redusere økonomisk ulikhet. Norge har hatt et progressivt skattesystem siden slutten av 1800-tallet. Dette har en direkte og viktig effekt på fordelingen i et samfunn.

Så: Norge er altså perfekt. Det er knapt noen forskjeller. Vi er det rikeste landet i verden. Ifølge flere studier er vi også det beste landet i verden å leve i. Vi kan egentlig bare slappe av.

Det hadde selvsagt vært flott hvis det var slik, men jeg er redd det ikke er så enkelt.

Forskjellene øker
Ulikheten er økende, også i Norge. Her er noen indikatorer som viser det

• Det mest brukte målet for økonomisk ulikhet innen et land er Gini-koeffisienten. Det er en skala fra null til én, der verdien null tilsier at alle har den samme inntekten, mens verdien én tilsier at all inntekt tilfaller en person. Mens Gini-koeffisienten i Norge var 0,21 i 1986, hadde den økt til 0,25 i 2012. Det er en økning på nesten 20 prosent, dobbelt så mye som OECD-landene generelt.
• Andelen av den totale inntekten i Norge som går til den rikeste prosenten, er nesten doblet mellom 1989 og 2010 (fra 4,1 til 7,7 prosent), har Rolf Aaberge og Jørgen Modalsli ved SSB vist. I 2010 fikk de rikeste ti prosentene i samfunnet hele 28 prosent av totalinntekten.
• I dag eier ifølge SSB de rikeste ti prosentene omtrent halvparten av samlet formue i Norge. Den rikeste prosenten eier 21 prosent. Samtidig lever 80 000 barn i fattigdom.
• Arv og gaver blir viktigere i norsk økonomi. Én faktor er særlig sentral for utviklingen, ifølge SSB-forsker Elin Halvorsen: Betydningen av formue øker, fordi den samlede kapitalen i Norge har steget mer enn de samlede inntektene.
• Ferske tall fra sosiolog Marianne Nordli Hansen ved Universitetet i Oslo viser at arv blir stadig viktigere. I 1993 hadde 26 prosent av de én prosent rikeste foreldre som også hadde vært blant de mest formuende i landet. I 2010 hadde denne andelen økt til 42 prosent.

Er det mulig å gjøre noe med dette? Er det nødvendig? Er beskatning av de rike bare et resultat av misunnelse? Hindrer vi dem fra viktige og nødvendige investeringer? Er det farlig å la ulikhet vokse? Betyr aktiv reduksjon av ulikhet mindre vekst, eller vil det øke veksten?

Regjeringens politikk gir økt ulikhet
Jeg frykter ikke at en omfordelende politikk er farlig for de økonomiske utsiktene i et land. Tvert imot, små forskjeller er bra for vekst. De nordiske landene er alle et eksempel på det. Det er verdt å merke seg at OECD og IMF, og selv ratingselskapet Standard and Poors er enige: Økt inntektsulikhet kan faktisk redusere den økonomiske veksten.

Det er derfor viktig at vi gjør vårt beste for å opprettholde de små inntektsforskjellene her i Norge. Først og fremst betyr det at vi må bevare de viktigste utjevnende mekanismene vi har i dag, som tidligere nevnt er et kollektivt forhandlingssystem, omfattende velferdsordninger og et progressivt skattesystem. Den blå Solberg-regjeringen har foreslått politikk som utfordrer alle disse tre pilarene. Forslaget til statsbudsjett er et tydelig eksempel på det. SSBs utregninger basert på budsjettet viser at de rikeste fem prosentene får 49 prosent av skattekuttene. De med to millioner kroner i inntekt får 40.000 kroner i årlig gave fra regjeringen. De ti rikeste får over ti millioner kroner hver.

Å redusere formuesskatten gjør at de rikeste i samfunnet bidrar mindre. Det finnes ikke empirisk belegg for å hevde at det vil ha positive konsekvenser for noe annet enn tykkere lommebok for de med mest i samfunnet. Fra før har regjeringen også fjernet skatten på arv. Perspektivmeldingen fra 2012 slo fast at en av de store utfordringene er finansieringen av velferdsstaten. Vi må sikre at vi kan gi god omsorg til en befolkning som blir stadig eldre. Det sto ingen ting i perspektivmeldingen om det var en utfordring at folk med god råd hadde for lite penger til forbruk.

Vi bør sette i gang en debatt om eiendomsskatt.

Erna Solberg og Siv Jensen har også foreslått store endringer i måten vi organiserer arbeidslivet på. Videre ønsker de å endre det offentlige skolesystemet. Denne utviklingen kan få betydelig innvirkning på et samfunn som i dag er preget av små forskjeller.

Skal vi tro Piketty, vil ulikheten fortsette å stige hvis vi ikke finner en måte å regulere markedskreftene på. Det betyr at det ikke vil være nok å sørge for status quo. Vi må gjøre mer. Færre er organisert i fagforeninger i dag enn tidligere. Noen sektorer er dårlig organisert og urovekkende mange er ofre for sosial dumping. Vi må diskutere hvilke konsekvenser det kan få for vårt kollektive forhandlingssystem. Hvordan kan vi sikre et robust samarbeid mellom partene i arbeidslivet hvis de representerer færre folk enn før, og hvis en stor del av arbeidsstyrken jobber i et uregulert arbeidsliv? Vi må også sørge for at vi overlater bærekraftige velferdsordninger til de kommende generasjonene. Med en aldrende befolkning, må vi ta noen vanskelige debatter om hvordan vi skal prioritere.

Må starte i barnehagen
I 2009 gjennomførte det regjeringsnedsatte «Fordelingsutvalget» en bred og omfattende analyse av økonomiske forskjeller i Norge. Den viktigste konklusjonen er kanskje at tidlig intervensjon er nøkkelen til jevn fordeling. Jeg skal forsøke å oppsummere hvorfor nettopp dette er svaret på mange av de utfordringene vi står overfor.

Det å gå i barnehagen ser ut til å øke muligheten for å få utdanning og arbeid senere i livet. Barnehagene gir barn med innvandrerbakgrunn en viktig innføring i norsk samfunnsliv og kultur, og gir verdifull språkopplæring, noe som i sum øker sjansene for vellykket integrering.

Det motiverer ikke til innsats når noen belønnes stort bare fordi de ble født som arvingen til rike foreldre.

Vi vet også at utdanning er en viktig nøkkel. Det er en sterk sammenheng mellom lavt utdanningsnivå og lav inntekt. Sannsynligheten for at folk fra den nederste inntektsgruppen i Norge vil klatre på lønnsstigen, er liten. Svært få i gruppen med lavest inntekt har utdannelse utover ungdomsskole. Kvalifikasjonskravene i arbeidslivet har samtidig blitt tøffere. Ulike studier viser at 7- 800.000 voksne i Norge kun har grunnskoleutdanning. Sannsynligheten for at de blir arbeidsløse, og for at de havner permanent utenfor arbeidslivet, er mye større enn for de med mer utdanning.

At hele én av tre elever på yrkesfaglig videregående skole faller fra gjennom utdanningsløpet er dermed svært urovekkende. Vi må styrke innsatsen mot disse elevene. Vi må også vurdere nye måter vi kan gi de barna som ikke er like heldig stilt som andre en bedre start. Å tilby en kvalitativt god «heldagsskole» kan være en løsning. Å gi alle et varmt måltid i løpet av skoledagen kan være en annen. Det bedrer beviselig både konsentrasjon og prestasjon, og kan ha stor betydning for mange.

Et bærekraftig skattesystem
I tillegg må vi diskutere hvordan vi kan sikre et bærekraftig skattesystem. I dag har vi en flat kapitalskatt på 27 prosent. På 1980-tallet var den på nesten 70 prosent. Dersom regjeringen fjerner formuesskatten, vil noen av de rikeste menneskene i Norge ende opp som nullskatteytere. Det er ikke rettferdig.

Vi bør også sette i gang en debatt om eiendomsskatt. Hoveddelen av samlet formue i Norge er investert i eiendom. Det betyr mindre penger til å investere i selskaper og ny teknologi. Dessuten er boligformuen svært skjevt fordelt. Det blir stadig vanskeligere for unge mennesker og de ​​med lav inntekt å få en fot innenfor boligmarkedet.  Som OECD også har påpekt, bidrar dagens sjenerøse skattefordeler for boligeiere til økte forskjeller. En skatt på eiendom vil være en måte å sikre at de rikeste i befolkningen bidrar på en mer rettferdig og logisk måte enn i dag. Til slutt bør vi vurdere å senke skattene for de med lavest inntekt. Det kan gi oss mye i retur: Lavere skatter kan øke arbeidstilbudet, som igjen genererer mer skattepenger.

Ulikhet er nå på toppen av agendaen i veldig mange land. I Norge må vi følge med i timen. Innsats og talent må selvsagt belønnes. De samfunnsformene som har fjernet insentivene til personlig initiativ og innsats har stagnert og blitt totalitære. Det er bra for alle at vi har gründere og folk som blir enere innen sitt felt og dermed flytter oss framover innenfor næringsliv, vitenskap og kultur. Men det må være en balanse. Det motiverer ikke til innsats når noen belønnes stort bare fordi de ble født som arvingen til rike foreldre. Det drar heller ikke samfunnet videre.

Svært få i Norge synes at de rikeste blant oss burde få mye mer, mens de som allerede tjener lite burde få en mindre andel av kaka. Men selv om de færreste ønsker en slik utvikling, vil det skje dersom vi ikke har en aktiv tilnærming til dette. Skal vi hindre at ulikheten øker, må vi ta vare på det som gjør at vi i dag har forholdsvis små forskjeller, samtidig som vi må lete etter nye og bedre tiltak for å sikre god fordeling og like muligheter for alle.