Valgresultatet er ikke sluttstreken, men startstreken for en politisk kamp som vil forme framtidas Norge. Samfunnsendring bestemmes ikke kun av valgutfall, men like mye av hvordan folkemeningen mobiliseres når kampsaker settes i bevegelse.

Med de rødgrønne partitoppene godt og grundig ute av regjeringskontorene, havner desto mer ansvar på fagbevegelsens skuldre. Stilt overfor det mest mørkeblå Stortinget i manns minne, vil andre maktsentra for motstand og politikkutvikling spille en enda større rolle. Fagbevegelsen vil ha en særstilling.

Generalangrepet uteblir?
Drømmescenariet for LO kunne vært et borgerlig generalangrep på «den norske modellen». Det ville mobilisert et helvetes spetakkel blant mange av landets over 1,5 millioner fagorganiserte.

Den ubehagelige realiteten er at velferdsstatens effektive fellesløsninger er ekstremt populære.

En blå regjering tjener ikke på å vekke den slumrende kjempen. Så kanskje utfordres ikke fagbevegelsen som sådan. Kanskje utfordres heller den mest sårbare forutsetningen for dens sterke posisjon: Solidariteten med dem som står nederst på stigen.

De som må komme seg opp om morran og plukke hundebæsj. De som samfunnet «svikter» når NAV gir dem noe å leve av. Du vet, de menneskene som vi egentlig ikke har råd til.

En ubehagelig realitet
Den ubehagelige realiteten som sperrer veien for alle politikere som misliker arbeiderbevegelsens halvferdige byggverk, er at velferdsstatens effektive fellesløsninger har utviklet samfunnet til det beste for folk flest og derfor er ekstremt populære.

• Et massivt flertall vil opprettholde eller bygge ut trygderettighetene.

• Et stort flertall foretrekker til og med å øke skatter og avgifter framfor å skjære ned på fellesskapelige rettigheter.

Oppslutningen om fellesløsninger blant folk flest skyldes trolig tiårs praktisk erfaring med at fellesskap fungerer, i virkelighetens verden, selv om kun konkurranse fungerer i høyresidens teori.

The Welfare Queen
Så dette er utgangspunktet når en blå regjering stiller på startstreken: Hvordan går man fram for å svekke solidariske fellesløsninger som nyter høy oppslutning i befolkningen?

Ronald Reagan visste svaret. Han lanserte i 1976 oppgjøret med «The Welfare Queen» – trygdedronningen. Hun som var arbeidsløs, men likevel ankom trygdekontoret i en skinnende ny Cadillac. Reagan fortalte om en  trygdemisbruker i Chicago som tusket til seg fantastiske 150.000 dollar i året. Nå viste det seg at denne kvinnen – Linda Taylor – i virkelighetens verden ble siktet for bedrageri av en sum som var 142.000 dollar lavere, men det fikk de færreste amerikanere med seg.

Til gjengjeld fikk mange med seg moralpanikken blant høyreorienterte samfunnsstøtter som harmdirrende skalv av skrekk ved tanken på hvordan en truende horde av kyniske welfare queens underminerte hele økonomien i Amerikas forente stater innenfra, ved å leve sine ansvarsløse luksusliv på naive skattebetaleres bekostning. (At samfunnsstøttene samtidig fikk bekreftet det de alltid hadde visst, at en såkalt velferdsstat er umulig og derfor må torpederes, var en kjærkommen trøst.)

Det er med fortellingen om at de andre snylter på din skatt slik at du ser ut som en nyttig idiot at en befolkning kan vendes mot sitt eget velferdssystem.

Bearbeidet terreng
Forut for den blå Reinfeldt-regjeringens kraftfulle innstramminger i hvem av arbeidsløse, langtidssyke og medisinsk uføre som har rett på ytelser, gikk en moralpanisk mediekampanje mot «fusket» – trygdemisbruket – der overskriftene antydet et problem mange titalls ganger større enn fusket som faktisk ble avdekket.

I første omgang er det de arbeidsløse, langtidssyke og fattige som betaler prisen.

I dag er det bare 40 prosent av de registrerte arbeidsløse i Sverige som overhodet mottar dagpenger. Sykemeldinger fra leger overprøves av byråkrater og reglene for uførepensjon har blitt de strengeste i Europa. Langtidssyke tvinges til å bli arbeidssøkere og «stå til disposisjon» for ikke-eksisterende jobber som de uansett ikke ville klart å utføre.

Resultatet av denne «arbeidslinja» er ikke et mer «dynamisk» arbeidsmarked der færre «står utenfor». Sysselsettingsnivået er lavere og arbeidsløsheten høyere enn da Reinfeldt tok over.

Effekten er ikke at de syke og arbeidsløse får jobb, men at de blir fattigere. Etter OECDs definisjon har andelen fattige i Sverige økt dramatisk siden 2006, fra rundt fem prosent til over åtte prosent. Svenske Redd barna mener at en kvart million svenske barn lever i fattige husholdninger.

Mens den rikeste tidelen etter at Reinfeldt tok over har økt sin disponible inntekt med i gjennomsnitt 80.000 svenske kroner i året, har den fattigste tidelen – de som «står utenfor» og skulle få hjelp av «arbeidslinja» – opplevd synkende realinntekt.

Flere må betale
I første omgang er det de arbeidsløse, langtidssyke og fattige som betaler prisen når politiske krefter bryter ned solidariteten. Men i neste omgang rammes folk med jobb. Tyskland ligger foran Sverige i denne prosessen.

1,3 millioner tyskere har havnet på sosialhjelp selv om de har jobb.

Tyske arbeidere, som en gang sto så sterkt, har etter 2000 opplevd en dramatisk nedgang i reallønningene. Fra 2000 til 2010 falt median reallønn med over 7 prosent. Den lavest lønte tredelen mistet rundt 20 prosent av reallønningene.

Resultatet ble ikke bare økende fattigdom og nød blant de trygdede (barnefattigdommen økte fra 7 til 16 prosent mellom 2000 og 2005), men utviklingen av et lavlønnsarbeidsmarked der 1,3 millioner tyskere har havnet på sosialhjelp selv om de har jobb.

Forskerne peker på de omstridte trygdekuttene tidlig på 2000-tallet og regler som pålegger trygdemottakere å godta jobbtilbud helt uavhengig av hva slags lønn som tilbys som noen av årsakene til dette gedigne tilbakeslaget.

Organisert desperasjon
Det store tilbakeslaget i Tyskland illustrerer hvordan trygderettigheter ikke bare er sosialpolitikk, men også arbeidslivspolitikk.

Nøkkelen til å underminere «den norske modellen,» kan være å få den til å rakne nedenfra.

Friheten i nedre del av arbeidsmarkedet er alltid preget av en god porsjon tvang. Omstendighetene – at man ikke har annet å leve av – kan tvinge arbeideren til å godta elendige vilkår. Den arbeidsløse med dagpenger er imidlertid ikke like desperat innstilt på å godta hva som helst som den arbeidsløse uten dagpenger.

Derfor: Jo lavere ned de offentlige ytelsene presses, jo mer desperate vil desto flere syke og arbeidsløse være etter å få seg «hva som helst» som kan betale husleia, barnematen, strømutgiftene. Jo flere som finner seg i «hva som helst,» jo mer umulig blir det å opprettholde såkalt norske lønns- og arbeidsvilkår.

Nøkkelen til å underminere «den norske modellen,» kan være å få den til å rakne nedenfra. En slik politikk vil være desto mer eksplosiv i en situasjon der skyhøy arbeidsinnvandring gjennom EØS sikrer en nær uuttømmelig tilgang på fattigfolk som kan inspireres til å jobbe i Norge langt under norsk tariff.

Blytunge myter
Den norske debatten beveger seg i en urovekkende retning. NRK blåser opp at «det er mer lønnsomt» for lærlinger(!) «å gå på NAV enn å jobbe». VG lyver på lederplass om «en velferdsstat som produserer trygdeytelser som overgår normale lønnsbetingelser» og advarer mot at vår felles trygdeløsning blir «et beist som tar livet fra folk».

Trusselen er mer alvorlig enn at Norge får en borgerlig regjering.

Slik utvikler mektige aktører moralpanisk frykt for en truende gruppe «der nede» som kynisk snylter i stykker den norske samfunnsøkonomien.

Høyre samtykker med lederskribentene i at noe må gjøres. Partiet akter å finne sine ideer og løsninger ved å «gå igjennom dagens skatte- og  velferdsordninger for å sikre at de oppmuntrer til aktivitet og arbeid,» under slagordet «det må lønne seg å jobbe».

Slagordet kan se uskyldig ut, men bærer i seg kimen til et radikalt program for konservativ omveltning. Høyres programformulering insinuerer at mange befinner seg utenfor lønnsarbeid fordi «det lønner seg». Siden folk flest føler at de selv har brukbar arbeidsmoral, trekker denne insinuasjonen en moralsk skillelinje mot «de andre».

Denne skillelinjen kan bli politisk skjebnesvanger for arbeiderbevegelsen. For i dette bildet fortrenges opplevelsen av å tilhøre det store vi som med Folketrygden har skapt en effektiv fellesforsikring for alle. I stedet settes en mistroisk forestilling opp om hvordan mange av de som står utenfor utnytter oss som jobber.

Trusselen er mer alvorlig enn at Norge får en borgerlig regjering. Faren er at landet overtar et borgerlig verdensbilde.

Fellesskap fungerer
Det var det som skjedde med Sverige. Som i en skrustikke fanget Moderaternas retorikk Socialdemokraterna i valget mellom å være enten et «trygdeparti,» som forsvarer de trygdede, eller et «arbeidsparti» som står for sysselsetting og derfor håndhever en hard «arbeidslinje».

Fellesskap fungerer! Dette enkle budskapet bryter fundamentalt med alle Høyres teoretiske lærebøker.

Svaret på dette blå «enten/eller» er et rødgrønt «både/og». Norge har verdens høyeste sysselsetting og produktivitet ikke på tross av fagrørsla og velferdsstaten, men fordi vi har valgt arbeiderbevegelsens effektive fellesløsninger innen arbeidsliv, velferdstjenester og -ytelser.

Fellesskap fungerer! Ikke bare er fellesløsningene rettferdige og sosiale, de er også økonomisk effektive arrangementer som utvikler samfunnet til beste for folk flest. Dette enkle budskapet bryter fundamentalt med alle Høyres teoretiske lærebøker. Men det er sant.

Velferdsstaten på tiltalebenken
At fellesskap fungerer framstår desto mer sant nå som langt mer høyreorienterte land vrir seg i økonomisk krise. Like fullt føres den norske debatten som om det ikke er kritikerne av våre effektive fellesløsninger som har et forklaringsproblem, men tilhengerne. Tross massiv folkelig oppslutning, sitter velferdsstaten kontinuerlig på tiltalebenken. Det samme ser vi i nærliggende land. Har de rødgrønne gjort noe feil?

Det er vanskelig å mobilisere mot de borgerliges verdensbilde gjennom å bekrefte dette verdensbildet.

I Tyskland var det ikke de blå som gikk i spissen for drastiske trygdekutt, det var sosialdemokratene. Deretter ble kansler Gerhard Schröder næringslivslobbyist i mangemillionklassen. Det samme ble Göran Persson i Sverige. Først hadde han som statsminister strammet inn pensjonene til folk flest og satt i gang prosessen mot «fusket» som Reinfeldt senere skulle utnytte så effektivt.

I Norge rakk Bjarne Håkon Hanssen å stramme inn på Folketrygden og be sosialklientene stå opp om morran, før han gikk over til å skape verdier ved å tilby eksklusive privattjenester for velstående forretningsmenn gjennom First House. Vi sier ikke at det er umulig for politikere av denne støpningen å løfte folks bevissthet om at fellesskap fungerer. Men det kan være krevende.

Vårt anliggende er ikke å moralisere, men å påpeke at det er vanskelig å mobilisere mot de borgerliges verdensbilde gjennom å bekrefte dette verdensbildet. Ap-lederne kan bruke fortellingen om at vi ikke har råd til like mye felles velferd framover for å piske inn aksept for innstramming av Folketrygden. Men de kan ikke hindre at dette premisset så brukes av høyresida til desto mer usolidariske formål. Det er fullt mulig å markedsføre seg til valgseier med høyrepolitikk light, men det er vanskelig å bruke som mobiliseringsgrunnlag mot et Høyre som i retorikken satser på det samme.

Det trengs en venstreside som gjør solidaritet mulig der høyresiden tvinger alle til egoisme.

Et offensivt forsvar
Trolig var Norge 2009 siste gang det var mulig i Europa å vinne regjeringsmakt gjennom et halvhjertet retorisk forsvar for fellesløsningene. En innstrammingsorientert middle of the road sosialdemokratisk politikk synes ikke å fungere mobiliserende. I de kriserammede landene blir sosialdemokrater som forsøker en slik kurs nærmest utradert.

Det trengs en annen type selvtillit. Det trengs et mer offensivt forsvar for et fellesskap som faktisk fungerer. Det trengs en venstreside som gjør solidaritet mulig der høyresiden tvinger alle til egoisme.

Hvor kommer angrepet? Det er ikke utenkelig at en blå regjering vil utfordre arbeiderbevegelsens solidaritet med de av oss som Høyre forsøker å definere som  «utenfor».