Heidi Lundeberg fra Utviklingsfondet treffer godt med tittelen Nyt koloniene på innlegget sitt om Nyt Afrika-alliansens kampanje for et eksportrettet afrikansk landbruk. 

På veien fra kaffebonden til kaffekoppen tjener bonden 10 prosent av salgspris. Transport og lager tar 21 prosent, eksportagenten 8 prosent, forsikring av frakt 2 prosent, global kjøper 8 prosent, brenneriet 29 prosent og detaljhandelen 22 prosent (FNs matvareorganisasjon FAO).

Er det vi ønsker for annen råvareeksport? Sett fra bondens ståsted er Nyt Afrika-kampanjen med blant annet Kirkens Nødhjelp en usolidarisk kampanje hvor fakta blir ofret til fordel for en debatt som gir norske bønder dårlig samvittighet for å produsere mat og som setter de virkelige store utfordringer i skyggen.

Norges bondelag støtter ikke underbetalt jobb på annen manns jord selv om det kan gi arbeid.

Norges bondelag støtter ikke underbetalt jobb på annen manns jord selv om det kan gi arbeid, slik Nyt Afrika har formulert det. Vi jobber for å styrke eiendomsretten til bønder og sørge for at bønder også i Afrika får en styrket posisjon i verdikjeden. En del av løsningene ligger i å bygge opp gode og sterke bondeorganisasjoner og utvikle velfungerende samvirker som sikrer bønder tilgang på merverdiene skapt i verdikjeden.

De virkelige utfordringene for Afrikas bønder
Nyt Afrika skal ha honnør for å ha satt afrikansk landbruk på dagsordenen. Men de ignorerer de viktigste utfordringene for bønder med sin konfliktorienterte retorikk – som landran, klimaendringer, infrastruktur og eierskap til jorda.

Når Nyt Afrika-alliansen blir konfrontert med disse problemstillingene forteller de alltid at de er klar over disse utfordringene og at de selvfølgelig er viktige å løse. Men de løfter ikke temaene selv på dagsordenen.

En bonde som akkurat har blitt frarøvet land blir nok ikke veldig lettet over at den internasjonale investoren har sikret seg leverandøravtale til en norsk videreforedler.

En bonde som akkurat har blitt frarøvet land blir nok ikke veldig lettet over at den internasjonale investoren har sikret seg leverandøravtale til en norsk videreforedler, for å sette det på spissen.

Farer ved eksportretting av landbruket
Ved siden av at verdiene havner på storkapitalens hender så er eksportretting av landbruket ikke uproblematisk.

Økonomen Erik Reinert peker eksempelvis på at utviklingsland ikke tjener seg rike på eksport av landbruksråvarer, men må industrialisere for å komme seg ut av fattigdommen.

Olivier de Schutter, FNs Spesialrapportør for retten til mat, peker på følgende farer ved eksportrettet landbruk:

1)    Økt avhengighet av internasjonal handel kan gjøre land mer sårbare for tap av eksportinntekter i dårlige tider og økt konkurranse fra import.

2) I eksportrettet produksjon gis ofte mer makt til transnasjonale selskaper og produksjonen blir oftere segmentert. Produksjon til eksport gis prioritet selv om det er sult og matmangel i regionen.

3) Lengre verdikjeder for mat som ofte gir mer utslipp gjennom økt transport og mindre bærekraftige produksjonsmåter. 

Er virkelig grønn støtte idealet?
Nyt Afrika har hengt seg opp at vi har produksjonsrettet landbruksstøtte i Norge. Dette er støtte som gis med utgangspunkt i hva og hvor mye som produseres.

Den norske markedsreguleringa, betalt av bøndene selv, regulerer produksjonen for å tilpasse det norske behovet.

Alliansen setter grønn støtte opp som et ideal. Det betyr at man får en pott penger per gårdsbruk uavhengig av hvor mye man produserer, slik EU i stor grad gjør. Dette anses som et virkemiddel for et mer klimavennlig landbruk.Men det avgjørende er ikke hvilken farge støtten har, men om støtten fører til overproduksjon som dumpes på verdensmarkedet. Den norske markedsreguleringa, betalt av bøndene selv, regulerer produksjonen for å tilpasse det norske behovet.

Produksjonsretta støtte er nødvendig, rett og slett for å få bønder til å produsere mat også i områder der det er mindre lønnsomt. Hvordan får du bonden til å gå i fjøset to ganger om dagen når hun kan få like mye betalt for kun å holde jorda i hevd?

Norge har rett og plikt til å produsere mat til en norsk befolkning som øker med 1 prosent i året.

Norge har rett og plikt til å produsere mat til en norsk befolkning som øker med 1 prosent i året. Norske bønder produserer i dag mindre enn 50 prosent av det vi spiser. Produserer vi da for mye mat i Norge?

I dag importerer vi 70 prosent av maten vi importerer fra EU-land. Mer av dette må gjerne erstattes med import fra utviklingsland.

Klimaregnskap tar ikke med alle faktorer
Kritikerne i Kirkens Nødhjelp og deres allierte trekker klimakortet noe raskt i landbrukspolitikken. Det er nettopp Afrika som kommer til å lide mest som følge av klimaendringene. Skal de da bruke sine ressurser på å produsere mat til oss mens vi har gått over til et landbruk som består av landskapspleie?

Kirkens Nødhjelp har med brask og bram krevd at lammet i fårikålgrytene skal være afrikanske for produksjon av norsk lam slipper ut mer klimagasser enn produksjon av afrikansk lam. Norges Bondelag har et mål om at norsk landbruk skal være klimanøytralt innen 2030. Skal vi få lov til å produsere mat da?

Norske bønder bidrar gjennom sin produksjon av sau og lam at utmarksressurser gjøres om til menneskemat, ressurser som ellers ville stått ubenyttet. Vi har også enorm tilgang på vann, en ressurs som er mangelvare i store deler av verden.

Ser man seg blind på klimaregnskap kan man ende opp med at mer intensiv vestlig produksjon slipper ut mindre klimagasser enn ekstensiv afrikansk produksjon, som en nylig publisert studie fra Int. Farm Comparison Network viste.

Er det denne typen produksjon Kirkens Nødhjelp ønsker?

Matproduksjon kan ikke flagges ut
Alle land i verden, på det afrikanske kontinent så vel som i Europa, har rett og plikt til å produsere mat til sin egen befolkning – selvfølgelig supplert med import. Matproduksjonen er for viktig for total utflagging, både for Norge og afrikanske land.