7. november hadde kommentator og høyreideolog Elin Ørjasæter en kronikk på trykk i Aftenposten under overskriften «De nye løsarbeiderne». Her skriver hun om den raskt voksende samfunnsklassen prekariatet, et ord som ble konstruert av franske sosiologer på 1980-tallet, og som er mye i bruk i utlandet. Nå er ordet, som er satt sammen av proletær og prekær, på vei til Norge, godt hjulpet av blant annet Ørjasæter, som er bekymret for de lavtlønnede uten noen form for sikkerhet.

Dobbeltkvakk!, sa vi i Manifest Tidsskrift og satte kaffen i halsen da vi møtte henne på lanseringen av boka «Prekariatet», skrevet av den radikale, britiske professoren i utviklingsstudier Guy Standing. Om Ørjasæter var så opptatt av dette ville hun kanskje dele vår artikkel av den selverklærte kommunisten Åsa Linderborg om samme tema? Det ville Ørjasæter gjerne, og siden har vi bare blitt mer nysgjerrig på hva en av høyresidas mest reflekterte personer tenker om et arbeidsliv i stor endring. Så da Ørjasæter inviterte oss med på Fafo-konferansen «Er lønnsdannelsen fortsatt en del av samfunnskontrakten?», løp vi ned bakken fra kontoret på Tøyen for å undersøke om den nordiske modellen er truet, og hva Ørjasæter tenker om det.

Jeg er mer i et vakuum enn før, på grunn av finanskrisen og at den ikke går over.

– Hyggelig at du stiller til intervju, og ikke minst at du har begynt å bry deg så mye om de lavtlønnede i usikre jobber, de som nå kalles prekariatet av mange. Jeg må si det overrasker litt.

– Det burde ikke overraske, men jeg har alltid blitt undervurdert av venstresida, dere har så mange fordommer. Det har blitt slengt etter meg at jeg har forlest meg på Milton Friedman, men jeg har faktisk ikke lest ham, derimot leste jeg de radikale økonomene Carlota Perez og Joseph Schumpeter da jeg skrev hovedfag. Men dere på venstresida ser på høyresida slik man så på homofile på 60-tallet.

– Hehe, mulig det. Men du har uansett endret mening litt i det siste?

– Ja, jeg er mer i et vakuum enn før, på grunn av finanskrisen og at den ikke går over. Og at det ser ut til at ulikhetene øker. En ideologisk høyreside bryr seg ikke om det, det er som da AKP og andre på venstresida ikke lot seg affisere av overgrepene til Pol Pot. Jeg var pragmatisk og trodde på kapitalismens sivilisatoriske krefter, nå er jeg mer usikker. Høyresida er truffet av den økende ulikheten på samme måte som venstresida er truffet av innvandring. Man håpet at innvandring skulle gå bra av seg selv, og vil ikke si at det kan endre samfunnet til det verre. På samme måte vil ikke høyresida at de rike skal bli rikere, men det er det de har lagt opp til.

EØS-innvandringen truer produktiviteten fordi man ikke investerer i nye maskiner når det alltid er ledige, billige hender tilgjengelig.

– I kronikken skriver du at «sosialdemokratiet, også i sin nyliberale form, er innrettet mot en verden av i går.» Hva mener du med det?

– Jeg mener ideen i økonomien om at alle kan være lønnsarbeidere. Hvorfor har vi så mange uføre? Det er fordi vi har råd til det selvsagt, men også fordi arbeidsmarkedet er så produktivt at det ikke er plass til alle. Da krigen var slutt fikk alle som kunne holde en øks også en jobb, slik er det ikke lenger. Jeg mener vi må begynne å tenke at det ikke er jobb til alle, men at alle skal ha en grunninntekt. Mange forsvarere av arbeidslinja snakker om at det er på jobb man finner mening, at man kommer seg ut og så videre. Det mener jeg er tull, man kan ikke drive med lønnsarbeid i en økonomi som ikke har plass til det. Mening får man finne selv, det er ikke statens oppgave.

Innvandringsproblemer
– Du har fulgt opp med en ny kronikk nå, hvor du hevder at velferdsstaten trues av innvandring. Hvorfor gjør den det?

– Jeg skriver at innvandringen er super for øvre middelklasse, men ikke for nordmenn i utkanten av arbeidslivet og for innvandrerne som alt er her. EØS-innvandringen truer produktiviteten fordi man ikke investerer i nye maskiner når det alltid er ledige, billige hender tilgjengelig. Vi har fått en todeling av arbeidslivet, og det overrasker meg at ikke flere er opptatt av det.

– Du er bekymret for EØS-innvandringen, betyr det av vi burde si opp avtalen?

– Ja, vi må inn i EU eller ut av EØS, dagens modell med EØS er både pest og kolera, vi burde velge en av dem. Jeg har vel hatt på trykk noen steder at jeg er for EU-medlemskap, men jeg er ikke sikker lenger. Det jeg vet er at EØS-avtalen ikke fungerer, og at det er helt sykt at vi ikke hadde en folkeavstemning om den. Det er antakelig et titalls millioner EØS-borgere som kunne tenke seg å bo i Norge om de hadde rette kontakter for å få seg jobb og lignende. Vi var 4,5 millioner mennesker i Norge for kort tid siden, nå er vi fem millioner. Christian Tybring-Gjedde skriver at det ikke er Europa som er de svake, men at det er vi som er det, vi er jo et veldig mindretall. Det er jeg enig med ham i, og man er ikke mot innvandrere bare fordi man er mot innvandring.

Jeg tenker at hvis Piketty har rett, så har han rett. Og har han det, må vi gjøre noe med det.

– Du sier at høyresida har få løsninger på utfordringene i arbeidslivet, men er ikke dette en løsning med relativt stor suksess: Å skylde på innvandrerne og sette svake grupper opp mot hverandre?

– Er fattige, svarte og hvite unge menn svake? Det er problemet til venstresida, dere gjør alle til svake grupper. Er det klasseperspektivet eller det etniske som er viktigst? Vi har nok glemt hvor mye identitet og etnisitet betyr. Ut fra en klasseanalyse har folk like interesser, men du kan ikke late som om religion og etnisitet ikke finnes. Venstresida gjør det, mens høyresida later som om klasse ikke finnes.

Nytt klassekompromiss
– Du er bekymret for prekariatets vilkår. Hvordan kan de få det bedre?

– Jeg tror modellen med faste stillinger forsvinner, men det er motstridene forskning på feltet. Jeg er usikker på dette, for endringene ute i verden er så store nå. Men det overrasker meg at venstresida er så forbanna sikker. I Norge er lovverket veldig strengt på midlertidige stillinger, mens oppsigelsesvernet er mer midt på treet. Det avgjørende er hensynet til alle, ikke bare til de med jobb. Jeg er opptatt av demografi, og nå ser vi at det er en viss generasjon i øvre middelklasse som stikker av med det meste.

– Du likte artikkelen til Linderborg, men den originale tittelen på svensk, som jeg kuttet litt i av plasshensyn, er «Tillfälligt anställda en tickande klassbomb». Du er likevel ikke så bekymret for midlertidigheten?

– Linderborg har et poeng med midlertidige, men situasjonen er annerledes i Sverige. Der er det en mye større andel i næringslivet på midlertidige kontrakter, og lovreguleringen er annerledes. Spørsmålet er om de foreslåtte endringene i arbeidsmiljøloven vil slå negativt ut for prekariatet, som foreløpig er en ganske liten gruppe i Norge.

Det kan hende virkeligheten kommer og gir høyresida en ørefik nå

– Prekariatet jobber gjerne ikke direkte for arbeidsgiver, men i bemanningsbyråer som ISS, som Manifest Analyse har skrevet en rapport om. Men du har ikke noe problem med de byråene?

– Nei, ISS er en stor bedrift som er positiv til tariffavtale og har god kontakt med Arbeidsmannsforbundet. Å outsource rengjøring, det er en flodbølge som ikke kan stoppes. Men de ansatte må organiseres, jeg brenner for organisering i de bransjene der tariffdekningen er lav. Adecco er også bra, de hadde en skandale, men har ryddet opp. Snakk heller om det kriminelle arbeidslivet, ISS og Adecco er bra, jeg skjønner ikke kjøret mot dem.

– Det kommer vel av at de øker arbeidspresset og skaper mer usikre jobber. Og at det er der de lavtlønnede er.

– Nei, de skaper ikke usikre jobber, de skaper lovlige arbeidsforhold for arbeidsledige og lærer innvandrerne norsk. Det er dokumentert at ISS og Adecco virker bedre innen arbeidsmarkedsintegrering enn NAV-tiltak. Alternativet for mange er å jobbe for kriminelle. Hva er verst, tror du, ISS eller mafia?

– Kunne de ikke jobbet i bedriften, for eksempel et hotell, med fast jobb, som resten av personalet?

– Nei, det er over. Konkurransen gjør at det ikke er mulig lenger. Outsourcing av hotellrenhold er en organisatorisk innovasjon som har endret konkurransebildet.

Nå savner jeg samfunnsanalysen min, hvor ble den av?

– Sett at vi vil at disse arbeiderne skal få bedre lønn, mer sikkerhet og et mindre press, da må vi inn med en omfordeling. De ansattes lønn må øke på bekostning av profitten, tenker jeg. Hva mener du om det?

– Jeg tenker at hvis Piketty har rett, så har han rett. Og har han det, må vi gjøre noe med det. Det kan hende virkeligheten kommer og gir høyresida en ørefik nå, slik innvandring har gitt venstresida en. En viktig del av den nordiske modellen er statistiske modeller. Vi samler tall som kjøres gjennom modeller, det er den skandinaviske religionen og den bekjenner jeg meg til. Hvis disse statistikerne finner ut at ulikheten øker, så må vi gjøre noe med det.

– Du ser for deg et slags nytt klassekompromiss?

– Ja, nettopp. Jeg har en fantastisk fin jobb hvor jeg tjener godt og bor trygt, jeg må finne meg i å måtte betale for ro og fred. Tidligere laget vi et kompromiss med arbeiderklassen, nå må vi kompromisse med prekariatet. Det er kanskje borgerlønn. Spørsmålet er også hvor fagbevegelsen går, trekker de stigen opp etter seg eller stiller de fornuftige krav angående midlertidighet?

Blir vi Kuwait?
– Etter Fafo-konferansen vi var på nå, snakket jeg kort med økonom Roger Bjørnstad, som mente Norge beveger seg i retning andre oljeproduserende land, som Kuwait og Saudi-Arabia, hvor utlendinger gjør alle manuelle jobber og forskjellene er store. Det høres ikke så hyggelig ut.

– Nei, og det er et godt poeng, Nå er det to deler av arbeidsmarkedet som vokser, det er de 20 prosentene på toppen og de 20 prosentene på bunnen. Den store forskjellen på Kristin Clemet fra Civita og Guy Standing, forfatteren av «Prekariatet», er at Clemet tror innvandrerne gjør sosial jumping, mens Standing tror de er stuck.

Det er slutt mellom meg og Høyre.

– Hva tror du?

– Jeg vet ingenting lenger. Kombinasjonen av innvandring, finanskrise og belastning av trygdesystemet gjør det hele usikkert, som sagt overrasker det meg at venstresida er så skråsikker. Jeg er i tenkeboksen, men kommer ut om tre år, da har jeg svaret. Nå savner jeg samfunnsanalysen min, hvor ble den av?

– Bjørnstad nevnte, og dette bare i personlig småprat, tre tiltak som kunne demme opp for en utvikling med for stor ulikhet, men som det trolig ikke finnes politisk vilje til. Det er å melde Norge ut av EØS, allmenngjøre tariffavtaler så de gjelder alt arbeid eller innføre minstelønn.

– Ja, det var godt sagt, jeg mener vi ikke har noe valg. Skal vi fortsatt være med i EØS, så må vi allmenngjøre tariffavtaler eller få på plass en minstelønnsordning. Men det man glemmer her, er at det kriminelle arbeidslivet er en kjempetrussel. Det kommer i tillegg og er vanskelig å stoppe.

– Tar partiene i Norge dette på alvor?

– Nei, men Arbeiderpartiet tilhører i det minste dette tallknusermiljøet i Fafo vi nettopp besøkte, så de følger med. Høyrefolk derimot, skjønner ikke innvandring. De er mest opptatt av å moralisere over språkbruken til Frp. Men høyrefolk representerer jo den eneste klassen som tjener på innvandring. At den samme innvandringen truer andre samfunnsklasser, det gir de en god dag i. Det er slutt mellom meg og Høyre. For tiden vakler jeg mellom Frp og Ap. Om knappe tre år må jeg ha bestemt meg, for det eneste som ikke går an hjemme hos oss, er å la være å stemme.