Sosialisme handler om demokrati og økonomisk kollektivisme, ikke reformering av menneskenaturen. Øystein Stray Spetalen har overhodet ingen gode poenger, men hvis det er noe venstresida kan lære av totalitarismeforskningen er det å holde seg unna grandiose visjoner om vidunderlige nye verdener, og holde fokus på økonomiske reformer.

Les også Ola Innsets anmeldelse av «Venstreekstremisme – ideer og bevegelser»!

Investor Øystein Stray Spetalen meldte nylig at han er i gang med planleggingen av et «antisosialistisk museum» på Bygdøy med voksfigurer av blant andre Josef Stalin, Adolf Hitler og tidligere SV-politier Finn Gustavsen. Denne absurde og krenkende sammenligningen bygger på begrepet totalitarisme som jeg har hatt gleden av å studere nærmere de siste årene. I denne artikkelen vil jeg forsøke å vise hvorfor Øystein Stray Spetalen er fullstendig på bærtur, samtidig som venstresida faktisk kan lære et og annet av totalitarismeforskningen.

De aller første til å bruke ordet totalitarisme var kritikere av de italienske fascistene på 20-tallet. Mussolini forsøkte raskt å gjøre betegnelsen til et honnørord, men det ble den imidlertid aldri.

De aller første til å bruke ordet totalitarisme var kritikere av de italienske fascistene på 20-tallet. Mussolini forsøkte raskt å gjøre betegnelsen til et honnørord, men det ble den imidlertid aldri. Den generelle fordømmelsen av fascistisk ideologi gikk kraftig opp etter andre verdenskrig, men selv om mange var nysgjerrige på og positive til fascisme i mellomkrigsårene var motstanden også sterk. Før andre verdenskrig var det i hovedsak sosialister som kjempet mot, og samtidig prøvde å forstå seg på fenomenet fascisme. Disse var også de første til å benytte totalitarismebegrepet slik som vi er kjent med det i dag: Som en betegnelse på en ny form for moderne diktatur innført av regimer med både fascistisk/nazistisk og kommunistisk ideologi. For det tok ikke tok lang tid før sosialistene som studerte den framvoksende fascismen forstod at hvis det var en diktator som kunne måle seg med Mussolini og Hitler i terror, brutalitet og propaganda, så var det Josef Stalin i Sovjetunionen.

Desillusjonerte sosialister
Flere av de venstreorienterte totalitarismepionerene flyktet til USA og mange arbeidet for amerikansk etterretning under den andre verdenskrig. Da krigen var over og den kalde krigen stod for døren passet deres teorier om at den nye fienden, kommunistene, stod for det samme som den gamle fienden, nazistene, perfekt inn i amerikansk utenrikspolitikk. Flere av totalitarismepionerene var dessuten blitt desillusjonerte og hadde forlatt både kommunismen og venstresida. Dermed mistet totalitarismebegrepet mange av sine opprinnelige nyanser. Istedenfor å være del av en intern debatt på venstresida om de russiske bolsjevikene, ble det et propagandaverktøy mot enhver form for sosialisme. Totalitarismebegrepet ble en av bærebjelkene i amerikansk utenrikspolitikk i den kalde krigen. For konservative over hele vesten var det også et nyttig innenrikspolitisk verktøy, og «nyliberalismens far», Friedrich Hayek, gikk i spissen for å  hevde at enhver statlig innblanding i økonomien ledet ut på the slippery slope to totalitarianism. Det er basert på Hayeks ekstreme frihetsbegrep, hvor frihet utelukkende forstås negativt, som enkeltmenneskets frihet fra offentlig innblanding, og ikke positivt, som enkeltmenneskets frihet til å ikke ha sin frihetsutøvelse begrenset av maktstrukturer som favoriserer noen enkeltmennesker foran andre, at Øystein Stray Spetalen kan hevde at demokratisk styring av økonomien og skattelegging av sånne som ham er en form for totalitarisme som fortjener å bli sammenlignet med nazisme.

Fascisme og kommunisme i det 20. århundre hadde en del felles trekk, både i ideologi og praksis. Dette er både forstyrrende og interessant for de av oss som tilhører venstresida.

Men til tross for at totalitarismebegrepet ble et unyansert propagandaverktøy for USA og høyresida må man være ganske ignorant for å ikke innrømme at det, til tross for alle forskjellene, også finnes skummelt mange likheter mellom både ideologi og praksis i Sovjetunionen og Nazi-Tyskland. Totalitarismebegrepet er enormt problematisk både på grunn av den politiske slagsiden, fordi det antyder en form for total kontroll over et samfunn som stemmer dårlig med det vi vet om kultur og samfunn i Nazi-Tyskland og Sovjetunionen, og fordi de ulike forskerne, teoretikerne og politikerne som har brukt begrepet har brukt det på så vidt forskjellige måter med så vidt forskjellige innfalsvinkler og om så vidt forskjellige fenomener at det praktisk talt har mistet all mening det en gang måtte ha hatt. Enhver seriøs artikkel som benytter totalitarismebegrepet må dermed begynne med en alt for lang innledning, sånn som denne, i et fåfengt forsøk på å gjøre det klart og tydelig for leseren hva man selv mener med ordet og hvordan det forholder seg til hva alle andre mener og har ment med det.

Allikevel finnes det en kime av sannhet i den mest grunnleggende påstanden implisitt i totalitarismebegrepet: Fascisme og kommunisme i det 20. århundre hadde en del felles trekk, både i ideologi og praksis. Dette er både forstyrrende og interessant for de av oss som tilhører venstresida. Venstreorienterte tenkere i tradisjonen etter de første totalitarismepionerene har imidlertid vært mest opptatt av å tilbakevise enhver likhet mellom kommunisme og fascisme, og har avvist totalitarismebegrepet fullstendig. Det er synd, for hvis det er noen som burde studere venstresidas feilgrep er det jo venstresida selv. Bare slik kan man unngå å gjøre dem igjen. Et sted å begynne er hos sosialister som tidlig evnet å se likheten mellom de russiske bolsjevikenes sovjetunion, Mussolinis Italia og det tyske tredje riket. I studiet av totalitarismepionerene finner man noen av de nyansene som for lengst har forsvunnet, og det blir lettere å skille analyse fra propaganda og ikke minst: utopi fra økonomi.

Religion og økonomi
En av disse pionerene var østerrikeren Franz Borkenau (1900–1957), som i 1940 skrev boka The Totalitarian Enemy. Borkenau var tidligere medlem av det tyske kommunistpartiet KPD (Kommunistische Partei Deutschlands) og ble blant annet godt kjent med George Orwell etter at de begge hadde skrevet bøker om den spanske borgerkrigen. The Totalitarian Enemy er en av de aller første bøkene med totalitarisme som sitt bærende analytisk begrep, og i denne delte Borkenau opp totalitarisme i pseudoreligiøse og økonomiske aspekter. De pseudoreligiøse aspektene, et begrep som åpenbart er en forløper til det nå mye brukte begrepet politisk religion, var mye av det vi i dag oppfatter som totalitært: Personkultene, massemønstringene, hyllingen av irrasjonalitet  tankepolitiet, propagandaen og terroren. Det er disse aspektene ved Sovjetunionen som i dag oppfattes som totalitære, og det er lett for enhver sosialist å ta avstand fra alt dette, siden det ikke har noe som helst med det sosialistiske utgangspunktet å gjøre.

I følge Hannah Arendt var de nazistiske konsentrasjonsleirene og de sovjetiske arbeidsleirene i Gulag-systemet laboratorier hvor de totalitære regimene verifiserte sin mest grunnleggende påstand: At alt var mulig.

Faktisk har historikere som studerer Sovjetunionens historie nå begynt å legge vel så mye på Sigmund Freud som på Karl Marx når idehistorisk skyld skal fordeles. Utopier og dystopier om både samfunn og enkeltindivider florerte i mellomkrigsårene og radikale psykoanalytikere ville fri menneskene fra sin dyriske og voldelige natur. Flere historikere har hevdet at de enorme ødeleggelsene under den første verdenskrig representerer et brudd i den menneskelige erfaringshorisont. Ting man før hadde ansett som umulige, eller knapt mulige å i det hele tatt forestille seg hadde faktisk skjedd, og dermed var det som om alt ble mulig. I følge Hannah Arendt var de nazistiske konsentrasjonsleirene og de sovjetiske arbeidsleirene i Gulag-systemet laboratorier hvor de totalitære regimene verifiserte sin mest grunnleggende påstand: At alt var mulig. Ustabilitet, og sjokkartede erfaringer førte til spesifikt modernistiske oppfatninger av at menneskenaturen var plastisk og kunne forandres. Kimen til det som har blitt kalt totalitarisme ligger vel så mye her som i sosialistiske oppfatninger om likhet, rettferdighet og demokrati.

Jakten på det nye mennesket
Men den utopiske troen på vindunderlige nye verdener og «det nye mennesket» ble dessverre også en integrert del av sosialistisk ideologi og praksis i mange bevegelser og stater. Utopiske forestillinger kan ha en positiv effekt på det som har blitt kalt the political imagination, og i vår tid kunne vi definitivt ha behøvd litt mer fantasifullhet med tanke på hvordan samfunnet kan, bør og skal organiseres. Men i mellomkrigstiden er det liten tvil om at utopismen gikk for langt, og at utopismen inneholdt denne troen på at menneskets natur var plastisk og kunne forandres alt etter hva som passet seg best. Proletariatets diktatur var ifølge Lenin overgangsfasen til kommunismen, hvori menneskene skulle forandres og bli kapable til å leve i et virkelig demokrati. I 1920-tallets Wien gikk eksperimentene med kommunal sosialisme seg bort i forsøk på å transformere arbeiderklassens kultur, og så sent som i 1956 hevdet Che Guevara at man måtte bygge nye menn og kvinner for å bygge kommunismen. Selv i dag hevder for eksempel toneangivende teoretikere på den radikale venstresida som Michael Hardt og Antonio Negri at menneskenaturen må forandres for å bygge et ”virkelig” demokrati. I deres tilfelle skjer dette imidlertid på en mer forsiktig måte, dag for dag i hverdagslivet, og ikke gjennom verken tvang eller diktatur. Men den problematiske kjernen består: Menneskenaturen[1] må forandres for å bygge en vidunderlig ny verden. Lenin hevdet at de russiske bolsjevikenes ideologi var basert på analyse av konkrete situasjoner, men deres politiske suksess skyldtes først og fremst Lenin og Trotskys evne til å koble konkrete situasjoner med utopiske målsetninger om et klasseløst paradis på jord. Dette var et mål som kunne hellige alle midler, og slik totalitær politisk tenking fantes det en del av i de ustabile mellomkrigsårene, både på politikkenes høyre og venstre side.

Borkenau så på alle slike ting som utrykk for de pseudoreligiøse aspektene ved totalitarisme, og disse mente han måtte knuses. De økonomiske aspektene var i følge ham en kollektivt organisert økonomi. Til tross for mange forskjeller og nyanser hadde Sovjetunionen og Nazi-Tyskland også dette til felles. Det samme gjaldt til en viss grad for Franklin D. Roosevelts New Deal i USA, og ikke minst skulle det senere gjelde for blant annet skandinaviske velferdsstater i etterkrigsårene. Borkenau mente at økonomisk kollektivisme var en nødvendighet, og noe som måtte beholdes i en post-totalitær tid, nettopp for å unngå de pseudoreligiøse aspektene. Etter det økonomiske kollapset i mellomkrigsårene var frimarkedskapitalismen nærmest fullstendig diskreditert, og både Borkenau og mange med ham mente at den eneste logiske og rettferdige måten og organisere en moderne verden på, var gjennom økonomisk kollektivisme. Den tiden hvor økonomisk aktivitet var noe som ble gjennomført for personlig risiko og personlig vinning var over. Man hadde sett hvor utrolig galt det gikk, hvilken ulikhet, fattigdom, nød og ustabilitet som fulgte av utøylet frimarkedskapitalisme. Svaret var en kollektivt organisert økonomi, et sosialistisk demokrati for å oppnå frihet og likhet i en moderne verden.

Dessverre har deler av totalitarismeforskningen, både eksplisitt og implisitt, hevdet at økonomisk kollektivisme var ikke bare et kjennetegn på totalitære diktaturer, men også årsaken til dem. Det har også vært en åpenbar økonomiske egeninteresse i å propagandere en slik forståelse av at frihet for enkeltmennesker henger direkte sammen med frimarkedskapitalisme hos bla. kapitalistene som finansierte Friedrich Hayek og Milton Friedmans Mont Pelerin Society, det norske Civita eller for den saks skyld hos Øystein Stray Spetalen personlig. Dette er samfunnets aller mektigste med enorme ressurser til sin disposisjon. De har sørget for at sosialisme og økonomisk demokrati har blitt stående som noe totalitært.

Høyresida hevder at historien har vist at sosialisme ikke bare er dysfunksjonelt, men også totalitært. Dette er basert på en meget enkel, ideologisert og beint ut feilaktig framstilling av det tjuende århundres historie.

Evig gyldige poenger
I lys av verdens enorme fattigdomsproblematikk og den pågående økonomiske krisa i den vestlige verden, er det allikevel liten tvil om at Borkenaus poenger om nødvendigheten av økonomisk kollektivisme fortsatt har gyldighet. Den økonomiske ulikheten er nå av så vanvittige proporsjoner at 85 enkeltindivider eier like mye som halve verdens befolkning – 3,5 milliarder mennesker. I løpet av Sovjetunionens levetid ble imidlertid ordet sosialisme uløselig knyttet til fenomenet totalitarisme. Kanskje er svaret for venstresida å forlate begrepet sosialisme, og heller knytte vår samfunnsvisjon til en idé om økonomisk demokrati. Kanskje hadde det også da blitt lettere for oss selv å forstå at sosialisme ikke handler om å heie på det røde laget og at vi alltid må forsvare de som spiller under samme navn, men i steden hva det er vi faktisk jobber for: Et folkestyre som ikke stopper ved økonomien, hvor beslutninger virkelig har noe å si for verden og menneskene som bor i den. Sosialisme handler om demokrati, også i økonomien, eller kollektivisering av produksjonsmidlene som Marx kanskje ville ha sagt. Dette har blitt knyttet opp mot diktatur og totalitarisme, uten at det har kommet noen gode beviser på at dette nødvendigvis vil være et sannsynlig utfall av utvidet demokrati. Høyresida hevder at historien har vist at sosialisme ikke bare er dysfunksjonelt, men også totalitært. Dette er basert på en meget enkel, ideologisert og beint ut feilaktig framstilling av det tjuende århundres historie.

Ikke-totalitær venstreside
Dagens venstreside er ikke under noen omstendigheter totalitær. Det er svært få av oss som sysler med planer om å innføre totalitære diktaturer. Sjansene for at vi, som følge av ideologisk blindhet og totalitær utopisme, ville innført det helt uten å mene det dersom vi plutselig fikk makten er også relativt små. Det vi imidlertid kan lære av totalitarismeforskningen er at sosialisme handler om nettopp økonomi og demokrati, og ikke om idealisme i seg selv, alle mulige gode formål, enkeltsaker og verdipolitikk. Komikeren Russell Brand har rett når han sier at sosialisme til syvende og sist handler om å være gode mot hverandre, men økonomisk demokrati og kollektivt eierskap er den konkrete politiske formen et slikt moralsk prosjekt får. Noen sosialister tror ikke på moral, og mener at sosialisme kun handler om arbeiderklassens kamp for høyere materiell levestandard og kontroll over produksjonsmidlene. Et slikt utgangspunkt er selvfølgelig håpløst for sosialister i verdens rikeste land i 2014, og en streng materialisme er også uakseptabel for de som tror at mennesker faktisk kan være aktivt handlende subjekter som påvirker verden. Sosialisme har både et materialistisk og et moralsk utgangspunkt, men dette kommer altså til utrykk i en relativ sober økonomisk politikk. Det er ikke dermed sagt at sosialisme er et rent politikerprosjekt som kan gjennomføres i sin helhet av for eksempel et Storting. Siden sosialisme handler om nettopp demokrati er det også meningen at et sosialistisk samfunn skal ha en helt annen form for deltakelse i demokratiske prosesser både før, under og etter valg, både i sivilsamfunnet og på arbeidsplassen. Men det er helt vanlige, normale mennesker som skal være disse deltakerne. Hvis man mener at sosialisme fordrer en umennesklig altruisme og at «menneskene ikke er gode nok» for sosialisme, får man heller finne seg en mer åndelig plattform, og det er det jo også mange skuffede 68-ere som nå har gjort.

Kun de færreste vil kunne «fiske om morgenen, jakte om ettermiddagen, gjete kyr om kvelden og kritisere etter middag», slik Marx antydet i et av sine mer luftige øyeblikk.

Vi klarer oss med dagens mennesker!
Sosialismen klarer seg helt fint med de menneskene vi har. Det er en idé og et prosjekt unnfanget av helt vanlige mennesker for å gjennomføres av helt vanlige mennesker. Hvis det er noe vi kan lære av Sovjetunionen og andre totalitære eksperimenter med sosialismen som uttalt forbilde, er det å ikke gå seg vill i utopier og moralisme. Økonomisk demokrati er ikke noe uoppnåelig idealsamfunn hvor alle problemer er borte. Det vil ikke «løfte gjennomsnittsmennesket opp på nivå med Goethe, Aristoteles og Marx», slik Trotsky fantaserte om. Kun de færreste vil kunne «fiske om morgenen, jakte om ettermiddagen, gjete kyr om kvelden og kritisere etter middag», slik Marx antydet i et av sine mer luftige øyeblikk.

Det vil antakeligvis ikke en gang bli like gøy og jobbe som å danse. Det vil fortsatt være problemer, men vi kan for eksempel ha kortere arbeidsdag, gratis svømmehaller og velfungerende kollektivtransport uten reklame. Det kan være et samfunn hvor det er mulig å både ta vare på de eldre, utdanne de unge, bygge boliger, hjelpe de syke, løse klimakrisa og mye, mye mer uten at kapitalister skal måtte tjene penger på det. Profittmotivet, som i enkelte korte tidsperioder også har jobbet til det beste for folk flest, gjør ikke det lenger. Tvert i mot står det i veien for å løse mange av de viktigste oppgavene vi står overfor. Derfor må demokratiet ha styringa, også over økonomien. Dette istedenfor at vi, i et fromt håp om at det skal dryppe en og annen skulpturpark på oss andre i ny og ne, lar kapitalistene ta alle samfunnets viktigste beslutninger. Demokratiet skal ikke stoppe ved økonomien, det er dette vi må jobbe for, og det er ingenting totalitært med det