At Merkel gjenvelges på søndag er uten tvil: i meningsmålinger sier rundt 53 prosent av tyskerne at de foretrekker Angela Merkel som kansler, mens bare 26 prosent ønsker seg motstanderen Peer Steinbrück fra sosialdemokratiske SPD. En titt på meningsmålingene mellom venstre- og høyresiden, kunne det vært oppløftende for venstresida. I den stadig oppdaterte meningsmålingen til avisa Die Welt , får den sittende svart-gule-blokken, som består av kristeligdemokratene CDU/CSU og liberalistiske FDP, 45,5 prosent av stemmene. Opposisjonen er de såkalte rød-rød-grønne SPD, Die Grüne og Die Linke, som tilsvarer Ap, Miljøpartiet de grønne og SV. De får 44,5 prosent på samme måling.

Det kunne vært spennende, hadde det ikke vært for at ingen vil samarbeide med Die Linke. Partiet ble stiftet så sent som i 2007, som en sammenslåing av venstresidekrefter fra både vest og øst i Tyskland, i protest mot en stadig mer høyredreining i SPD. Die Linke får størst oppslutning i det tidligere Øst-Tyskland, og sliter med å distansere seg fra det gamle regjeringspartiet i DDR, Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED). SPD holder derfor avstand, men årsaken er nok mer politiske uenigheter enn noen frykt for det totalitære i DDR. Det mest sannsynlige utfallet av valget, er derfor at den svart-gule koalisjonen fortsetter, så fremt FDP kommer over sperregrensa på fem prosent. De svever for tiden faretruende nær denne, og kom under sperregrensa ved valget i Bayern forrige helg. Faller FDP ut, er andre alternativer at CDU/CSU (kalt Unionen) danner regjering med de grønne, eller lager en storkoalisjon med SPD.

De Grønne er likevel et seriøst parti, mens det er vanskelig å vite med Piratene, som bruker Grumpy Cat i sin valgkamp.

Leser man valgplakatene som henger over hele Berlin, er det vanskelig å bli klok på valget. På gata virker det som de største partiene er SPD, Unionen, De grønne, Die Linke og Piraten Partei. Der de etablerte partiene har tomme slagord som «Tysklands kansler» og «Vi bestemmer », kjemper småpartiene for saker som homofil adopsjon og mot overvåkning i etterkant av NSA-skandalen, som har vært et stort tema i valgkampen. Og der de etablerte partiene den tyske tradisjonen tro har akademikere i spissen, ser kandidatene til de Grønne og Piratene gjerne ut som de er henholdsvis lærere og elever ved den lokale steinerskolen. De Grønne er likevel et seriøst parti, mens det er vanskelig å vite med Piratene, som bruker Grumpy Cat i sin valgkamp, og ligner stadig mer på satireparitet Die Partei. Deres hovedslagord for valgkampen 2013 er forøvrig «Ølen bestemmer», «Das Bier entscheidet», som spiller på SPDs «Das wir entscheidet». Die Partei har også en morsom undergruppe kalt «MILFs mot Merkel».

Klasseskillene øker
Men spøk til side: Det tyske valget er orientert rundt nasjonale spørsmål som lønn, pensjon, overgang til alternativ energi, overvåkning og priser på strøm og husleie. Det er vanskelig for en fra Norge, som nettopp har gjennomgått et uhyre navlebeskuende valg, å kritisere det. Men for de kriserammede landene i Sør-Europa hadde det vært bra om Europeiske spørsmål var høyere opp på dagsorden. De viktigste spørsmålet sett utenfra er minstelønn og virkemidler for den europeiske sentralbanken, da Tysklands nåværende økonomiske politikk har store ringvirkninger i resten av eurosonen. Tysk økonomi går bra, heter det. Arbeidsledigheten er lav, på tross av landet tar inn haugevis av arbeidsinnvandrere. Men prisen for den lave arbeidsledigheten er høy. I følge Rune Skarsteins artikkel i Vardøger nr. 34, «Eurokrisa – tysk hegemoni og økonomisk diktat», tilhørte rundt en fjerdedel av den tyske befolkningen lavlønnskategorien som tjente mindre enn 9,15 euro i timen (ca 70 kr) i 2010. Tallet på arbeidere i denne kategorien har økt med 40 prosent, fra 5,7 millioner i 1995, til 8 millioner i 2010, som tilsvarte nesten 20 prosent av den samlede sysselsettingen, i følge Skarsteins tall, som han har fra den tyske avisen Süddeutsche Zeitung. Siden andre verdenskrig har det aldri vært så mange fattige i Tyskland som nå.

Klasseskillene eksploderer, og stadig flere jobber for en lønn de ikke kan leve av. Over 1,3 millioner tyskere har såkalte ”minijobber”, Aufstocker, hvor de har få eller ingen rettigheter og i snitt tjener 6,20 euro, eller rundt 50 kroner timen. I en ny rapport fra Institute for Employment Research (IAB), blir det slått fast at Tyskland er i ferd med å få et todelt jobbmarked, mellom sikre tariffavtaler og stillingsvern på den ene siden, og midlertidige kontrakter uten forpliktelser for arbeidsgiverne på andre. I følge rapporten har en av fire tyskere lav inntekt, bestemt som to tredjedeler av medianen. I en studie blant 17 EU-land, kom bare Litauen verre ut, melder The Irish Times . Den rikeste 10 prosenten av befolkningen i Tyskland sitter på over 66 prosent av nettoformuen til tyske husstander (penger og eiendom minus kredittgjeld), og øker denne potten for hvert år. For de nederste 70 prosent av befolkningen, sank andelen av nettoformuen med 1,5 prosentpoeng til under 9 prosent, i perioden 2002-2007. I 2010 var antall millionærer i Tyskland på rekordhøye 829.000, og de sitter på en formue på rundt 2.200 milliarder euro, i følge tall Deutschen Instituts für Wirtschaftsforschung e. V. (DIW Berlin) har beregnet for Die Linke. Den store gruppen lavtlønnede i Tyskland er et problem for de andre landene i eurosonen, som ikke greier å konkurrere mot Tysklands økonomiske muskler. Når lønningene er lave og produktiviteten høy, kan Tyskland opprettholde sitt handelsoverskudd og importere lite fra de andre landene i eurosonen.

Det viktigste virkemiddelet venstresida har foreslått, er millionærskatt og minstelønn.

Det viktigste virkemiddelet venstresida har foreslått for å bøte på dette, er millionærskatt og minstelønn. SPD og De Grønne krever en minstelønn på 8.50 euro, mens Die Linke krever 10 euro i timen. Regjeringens minste parti, FPD, er fanatisk imot enhver innblanding i markedet, mens Merkel er presset og har lovet å sette ned en komite for å se på saken. Tyske økonomer som støtter Unionens politikk, har en tendens til å hylle landets håndtering av krisen og stabile økonomi. Men når så mange ikke kan leve av lønna si, er det grunn til å spørre hva slags framgang dette egentlig er.

Euroen et ikke-tema
Det andre store spørsmålet som har relevans for resten av Europa, er om Tyskland vil gå med på å la hele EU, gjennom sentralbanken ECB, ta på seg medlemslandenes gjeld og utsette såkalte eurobonds. Stadig flere analytikere hevder at dagens politikk, som fordrer kutt i nasjonale budsjetter, oppsigelser av offentlige ansatte og sparetiltak på alle poster, bare fører til en ond spiral hvor etterspørselen faller ytterligere. Dette spørsmålet står og faller på hva det mektigste landet i EU vil gå med på, og det er ikke mye. Merkel har stadig sagt at eurobonds er utelukket «for tiden», men gikk i sommer lenger og sa at tiltaket er utelukket så lenge hun lever. Dette er en relativt populær holdning i Tyskland, og noe av det som sikrer gjenvalget søndag. På tross av et helt nytt parti viet europeisk økonomi, er dette lite diskutert. Protestpartiet AfD, Alternative für Deutschland, ble stiftet i februar i år og deltar for første gang i et valg. De er for å renasjonalisere Europa og å gå bort i fra euroen, men de har lite gjennomslag og ligger godt under sperregrensen.

På kort sikt virker de harde kutttiltakene i sør rettferdige for mange tyskere.

I følge Süddeutsche Zeitungs økonomiblogg , er euroen ikke et tema i valgkampen fordi de etablerte partiene, anført av Unionen, ikke ønsker det, og fordi det ikke er noen ny redningspakke på dagsorden akkurat nå. Etter valget blir euroen unektelig et tema igjen, og presset for mer europeisk integrasjon, eller renasjonalisering, vil øke. Det er synd da at Merkel har lovet velgerne så ettertrykkelig å nekte og sette i gang effektive tiltak. På sikt vil også den synkende etterspørselen i Europa ramme den tyske eksporten, men på kort sikt virker de harde kutttiltakene i sør rettferdige for mange tyskere, som ikke vil betale for sør-europeernes fest på 00-tallet. Problemet er at det har Tyskland alt gjort. Som den amerikanske økonomijournalisten Michael Lewis viser i sin bok om eurokrisen, «Boomerang – The Meltdown Tour», oppførte ikke tyskerne seg så ansvarlige som de liker å tro da verden ble oversømmet av billig kreditt i perioden 2002-07.

Selv om tyskerne ikke tok opp dårlige lån for å kjøpe ting de ikke hadde råd til, utstedte de i stor grad slike lån til andre. En god del av fordringene som nå ligger på de såkalte PIIGS-landene (Portugal, Irland, Italia, Hellas og Spania), kommer fra tyske banker. Som Lewis skriver: «The german government gives money to the European Union rescue fond so that it can give money to the Irish government so that the Irish gouvernment can give money to Irish banks, so the Irish banks can repay their loans to German banks.» Denne formen for økonomisk biljard fører til dyp splitting mellom EU-landene, hvor vanlige sør-europeere opplever at Tyskland sier de hjelper, men egentlig krever tilbake penger med skyhøye renter, mens vanlige tyskere mener de ikke har noe med andre lands uansvarlige lånepraksis å gjøre. Dette gagner bare elitene som ønsker større forskjeller, da de kan presse igjennom harde kutt i offentlige sektorer, også de som var ansvarlig drevet før krisen.

Når Merkel fortsetter som kansler i sin tredje periode, er det lite sannsynlig at disse spørsmålene vil finne en effektiv løsning.