Den 24. mai var en historisk dag – et frampek mot forandringen i Spania. Resultatet fra lokal- og regionalvalget var som et politisk jordskjelv. Det rokket ved det politiske landskapet som har dominert samfunnet vårt de siste 30 årene.

Podemos styrket sin posisjon som høyresidens viktigste rival.

Særlig symbolsk var tilfellene i Madrid og Barcelona, de største byene i landet. Disse kommer nå til å bli styrt av partier som har røtter i de folkelige protestene som de siste årene har kjempet mot korrupsjon og husutkastelser – og for en verdig boligpolitikk, deltakerdemokrati, offentlige velferdstjenester, en mer sosial økonomi og fordeling av velstand.

Aktivist blir ordfører
I Barcelona ble Ada Colau valgets vinner. Hun er en kjent boligaktivist og lederen for Barcelona en Comú – en borgerplattform som består av flere organisasjoner på venstresiden, deriblant Podemos.

I Spania har de historiske øyeblikkene for sosial og politisk forandring alltid startet i de store byene.

I Madrid ble grevinnen Esperanza Aguirre, fra det konservative Partido Popular, danket ut av dommeren Manuela Carmena fra borgerplattformen Ahora Madrid. Carmena er en enormt populær kvinne som har en lang merittliste når det gjelder kampen for demokrati og menneskerettigheter. På knapt to måneder klarte hun å omdefinere valgkartet i hovedstaden.

Historiske øyeblikk har begynt i byene
Med to nøkler kan vi forstå disse valgene.

For det første: I Spania har de historiske øyeblikkene for sosial og politisk forandring alltid startet i de store byene. Og det er nettopp i de viktige byene – Madrid, Barcelona, Zaragoza, Coruña, Oviedo, Compostela og Cádiz – at Podemos og borgerplattformene, hvor Podemos har deltatt, vant terreng. At resultatet var noe lavere enn hva meningsmålinger for noen måneder siden forespeilet, skyldes dels egne feil, og dels en stor mediekampanje mot oss. Men i grunnen har resultatet for det nye partiet vært eksepsjonelt. Nå befinner vi oss i en utmerket posisjon i forkant av parlamentsvalget som avholdes i høst.

For det andre: Det er nå åpenbart at det spanske topartisystemet led et nederlag uten sidestykke. Det konservative Partido Popular og det sosialdemokratiske PSOE opplevde sitt verste valgresultat noensinne. Antakelig ser de nå slutten på hegemoniet sitt.

Til syvende og sist utgjør situasjonen et enestående utgangspunkt for det kommende parlamentsvalget.

Enden på topartisystemet
Aldri før har et parti i Spania hatt såpass mye makt som det til Partido Popular de siste fire årene. Og aldri før har noen sunket så raskt, så overveldende og så velfortjent: Til slutt måtte de betale for korrupsjonen, arrogansen og den katastrofale styringen av landet. PSOE har på den andre siden gjenopprettet sin institusjonelle makt – partiet gjorde det godt sammenliknet med meningsmålingene for noen måneder tilbake. Samtidig mistet de 700 000 stemmer. De led særlig tap i de store byene – der Podemos styrket sin posisjon som høyresidens viktigste rival.

Heller ikke partiet Ciudadanos – den spanske høyresidens Plan B – utmerket seg i særlig grad. De møter nå et uventet problem: Antallet representanter de oppnådde, er kun nok til å kunne gi flertall til Partido Popular, ikke til PSOE (bortsett fra i den sørlige regionen Andalucía). Det blir dermed vanskelig for dem å fortsette å insistere på at «vi tilhører verken høyre- eller venstresiden».

Til syvende og sist utgjør situasjonen et enestående utgangspunkt for det kommende parlamentsvalget. Fokuset i debatten vil være: kontinuitet – eller forandring?

Det strategiske valget: Samarbeid eller partimerkevarebygging?
I tiden etter valgbakruset har en debatt åpnet seg: Bør man satse på en samarbeidsmodell – eller fortsette å merkevarebygge sitt eget parti?

At flere plattformer, organisasjoner og partier gikk sammen en del steder, både på regionalt og lokalt nivå, viste seg å være vellykket. Kan en slik modell også fungere for å vinne parlamentsvalget?

Den virkelig seieren er at man har fått til noe som virket umulig.

Samarbeidsformelen ble oppfunnet av Barcelona en Comú. Dette var en metode som PAH – bevegelsen mot husutkastelser – foreslo overfor partiene. Prosessen var verken fri for smerter eller spenninger, men resultatet ble til slutt at Barcelona-aktivismens bautaer – som De Grønne og Det forente og alternative venstre i Katalonia, økologipartiet Equo, uavhengighetsbevegelsen Procés og Podemos – gikk sammen om et levedyktig kandidatur.

En fortelling basert på unntaket
Noen opinionsledere har deretter kommet med følgende fortelling: For Podemos har samarbeidsmodellen vært mer suksessrik enn Parti-merkevaren. For å øke sjansen til å vinne bør man derfor lage koalisjoner med andre, mindre partier til høstens parlamentsvalg.

Suksessen i lokalvalgene var en betydningsfull milepæl. Likevel er det for tidlig å konkludere: Mange spørsmål gjenstår for veien videre, og det er nødvendig å reflektere, men det finnes heller ingen klar grunn til å betvile Podemos’ partistrategi foreløpig.

Bør man satse på en samarbeidsmodell – eller fortsette å merkevarebygge sitt eget parti?

I realieten er det bare i Madrid at man gjorde det signifikant bedre på lokal- enn på regionalnivå. Fortellingen baserer seg på dette unntaket, men det er kun dette tilfellet som tyder på at Podemos vil gjøre det bedre om det gir avkall på merkevaren sin. Katalonia og Galicia er regioner med politiske landskap som skiller seg veldig fra resten av landet. De har egne «merkevarer» og partier, noe som gjør det vanskelig å eksportere en oppskrift herfra til andre deler av landet.

Før man lanserer konklusjoner, er det viktig å undersøke om suksessen virkelig avhenger av hvilket navn man stiller til valg med. Dessuten bør man ta med i betraktning andre elementer – som konkrete lederskikkelser.

Når alt kommer til alt, er det avgjørende at vi skaper politikk ut fra menneskene vi har rundt oss – ikke ideologier og identiteter. For å få til dette bør Podemos fortsette å være et instrument for deltakelse, der alle vi som ønsker forandring, settes i førersetet.

Det man ikke ser, det umulige og erobringen av sunn foruft
Men viktigst av alt – viktigere enn tall og data – er at vi erkjenner at den sanne seieren av disse valgene har vært noe som er vanskelig å se. Noe som vi ennå ikke er i stand til å forstå fullt og helt.

Den virkelig seieren er at man har fått til noe som virket umulig. Inntoget av borgerplattfomer og Podemos-suksessen var umulig å forestille seg i 2011.

Det umulige har bestått i å skape en ny fortelling om samfunnet vårt. Et samfunn der fortellingene stort sett har kommet ovenfra og blitt prakket ned på oss –  fortellinger som har vært invaderende og dominerende i mainstream-media.

Vi er hovedpersonene i en historisk forandring som skjer mens disse ordene skrives.

Den grunnleggende suksessen er at vi vant fram med en ny diskurs – med alternative analyser av krisen, løsningen og demokratiet. Vi har klart å lage en annen beskrivelse av oss selv, en som ikke sammenfaller med «regimets» fortelling. Og ikke bare det: Vi klarte å gjøre det «ingensteder» – utenom massemediene.

15-M-bevegelsen la grunnen
På historisk kort tid har en ny mentalitet vokst fram i Spania. Den har befunnet seg der ute – på gater og torg. Den lokale papirpressen har kalt det en venstresideboom. Internasjonal presse, som mangler de lokale kulturelle mytene, har omtalt det som at 15-M-bevegelsen nå inntar makten.

Og kanskje det nettopp er det som har skjedd.

15-M-bevegelsen var folkeopptoget som startet den 15. mai 2011 da tusenvis av mennesker protesterte mot kuttpolitikken i landet. Bevegelsen la grunnlaget for denne nye fortellingen – en som vi stadig skaper. Vi er hovedpersonene i en historisk forandring som skjer mens disse ordene skrives. En demokratisk revolusjon som er umulig å stanse: den sosiale majoritetens seier over etablissementets makt.

Men fremdeles er det mye å gjøre framover. Derfor er det viktigere nå enn noensinne at vi fortsetter det håpefulle arbeidet – for et rikere, mer demokratisk og rettferdig samfunn.

Oversettelse av Lotta Elstad.

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.