«Siden starten på den greske finanskrisen i 2010 har to greske statsministre blitt kastet ut av regjeringskontorene fordi de ble tvunget til å implementere en ugjennomførlig kutt- og innstrammingspolitikk i bytte mot lån fra troikaen, som eurosonens ledere – den europeiske kommisjonen, den europeiske sentralbanken og verdens valutafond (IMF) – kalles. Det smerter meg å se den samme skjebnene tilfalle en tredje statsminister, min venn og kamerat Alexis Tsipras».

Yanis Varoufakis, den greske Syriza-regjeringens tidligere finansminister, har rett i at han nok blir nødt til å se nok en gresk statsminister i Hellas falle på grunn av press fra kreditorene, også om Tsipras skulle bli gjenvalgt i parlamentsvalget nå på søndag. Selv har Varoufakis dømt det forestående valget som bare sørgelig og ikke i stand til å produsere et parlament som kan komme opp med en realistisk reformplan for den greske staten. Derfor har Varoufakis valgt å ikke delta, men i stedet initiert en pan-europeisk bevegelse med andre kjentfolk fra europeisk venstreside som vil jobbe for en plan B i Europa, en plan den greske regjeringen manglet.

Valget på søndag handler om hvilket eller hvilke partier som skal styre Hellas framover, etter at Syriza mistet majoriteten i parlamentet som en følge av å ha inngått en ny låneavtale med troikaen. På tross av at flere Syrizarepresentanter stemte mot, ble avtalen og de første lovene som kom med pakka stemt igjennom med stor margin ved hjelp av opposisjonen. Det førte til at Tsipras skrev ut nyvalg, og at partiet ble splittet.

Den desidert viktigste faktoren for hvordan politikk, liv og helse vil bli i Hellas i kommende tid, er dermed ikke på valg.

Den desidert viktigste faktoren for hvordan politikk, liv og helse vil bli i Hellas i kommende tid, er dermed ikke på valg, da det på detaljnivå alt er avgjort i den signerte troikaavtalen. Om grekerne ønsket den avtalen var på valg den 5. juli, og da sa de nei. Av frykt for kaoset som ville oppstå om de misligholdt gjelden og kanskje måtte gå ut av eurosamarbeidet, ble likevel neiet omgjort til ja. På målingene før valget ligger Syriza og høyrepartiet Nytt Demokrati ganske likt, men med en liten ledelse til Syriza. Hvordan vil det gå?

Det antas at svært mange velgere vil holde seg hjemme på søndag.

Syriza vant valget i januar 2015 med god margin og et radikalt program. Ettersom forhandlingene med kreditorene utspilte seg utover våren, og Syriza viste trass og standhaftighet, steg partiet på målingene og de som mente Tsipras gjorde en god jobb var oppe i 70 prosent. Men etter at regjeringen ble presset til å signere en ny låneavtale, har populariteten stupt. Enten man mener det var en riktig avgjørelse eller ikke, førte det til at venstreplattformen i partiet gikk ut sammen med størsteparten av ungdomspartiet og en rekke enkeltpersoner, og at et nyvalg var nødvendig. De fleste tror Tsipras ønsket å seile på sin popularitet og sikre seg et nytt, robust mandat – i stedet har velgerne blitt desillusjonerte og gått til andre partier eller sofaen. Det antas at svært mange velgere vil holde seg hjemme på søndag.

Nytt Demokrati, som har vært hjemsøkt av skandaler og korrupsjon tidligere, gjør det overraskende godt selv om mange i Hellas tror de ikke egentlig vil vinne. Å administrerere denne avtalen blir jo ikke noe gøy, og trolig heller ikke noe langvarig prosjekt. Da gjeldskrisen i Argentina var på sitt verste i 2001-2003, byttet landet statsoverhode seks ganger. Situasjonen i Hellas, med sitt tredje valg i år, har likhetstrekk, og den konservative lederen for Nytt Demokrati, Vangelis Meimarakis, har en bred samarbeidsregjering som kan sitte i fire år som et av sine viktigste valgløfter.

Han har invitert Syriza med i en ny koalisjonsregjering mange ganger, noe de avviser. Men det ser ikke ut til at noen partier bli store nok til å regjere alene, så en koalisjon blir det. Det kan se ut til at Syriza vil gå i koalisjon med Pasok og/ eller To Potami, begge sentrum-venstre, om de blir størst og får de 50 ekstra mandatene som tilfaller det største partiet etter gresk valglov. Regjeringspartneren ANEL, som er høyrepopulister, er også aktuelle, om de kommer over sperregrensa.

Da gjeldskrisen i Argentina var på sitt verste i 2001-2003, byttet landet statsoverhode seks ganger.

At Syriza og Nytt Demokrati skulle samarbeide virker søkt, men med den nye avtalen som overlater svært lite makt til parlamentet i Aten, eller de greske selvstyremyndighetene som de nå kan kalles, er det ikke umulig. Det har faktisk også skjedd før. Syrizas forløper Synaspismos ble nemlig stiftet som en valgallianse i 1989 mellom ulike kommunistpartier, også det store KKE som er landets eldste parti og øker på målingene nå. Valget var i juni 1989, Synaspismos ble tredje størst og de to store partiene var avhengig av dem for å danne regjering. Synaspismos var irritert på det korrupte sosialdemokratiske partiet Pasok som stjal alle velgernes deres, og så sin sjanse til å marginalisere dem ved å danne regjering med Nytt Demokrati og sende Pasok ut i ensom opposisjon.

Det viste seg å ikke være så lurt. Kun et halvt år senere måtte det holdes nyvalg, og mange venstresidevelgere gikk tilbake til Pasok, skuffet over at kommunistene kunne samarbeide med den forhatte høyresida. Nyvalget i november 1989 sammenfalt med Berlinmurens fall, og sendte den greske venstresida ut i en krise. KKE gikk ut av Synaspismos igjen, mens de mer moderate ble og senere dannet kjernen i Syriza. Men det skulle gå 20 år før de gjorde det bra i valg igjen.

En kan jo håpe at Syriza har lært av dette, men ettersom avtalen med troikaen må implementeres, spørs det om de kan bygge seg opp igjen til gamle høyder, uavhengig om de unngår samarbeid med høyresida. Det Syriza hevder i valgkampen er at de kan innføre troikaavtalen på en mer rettferdig måte enn de andre. Det er jo å håpe at de lykkes med det, men det virker usannsynlig. Majoriteten i ungdomspartiets sentralkomité skriver at Syriza ønsker å håndtere kuttpolitikken bedre og jobbe for progressive reformer innenfor avtalen: «Fra et venstresideståsted kunne ikke vi brydd oss mindre om denne agendaen».

«Fra et venstresideståsted kunne ikke vi brydd oss mindre om denne agendaen».

Flere kommentatorer har kalt avtalen for science-fiction og pekt på at budsjettmålene virker umulige å oppfylle, mens Varoufakis har beskrevet den som en ny Versailles-avtale, lik den som presset Tyskland så mye etter første verdenskrig at Hitler kom til makten. Det er tendenser til det samme i Hellas, da det (ny)nazistiske partiet Gyllent Daggry gjør det godt på tross av at de er erklært en kriminell organisasjon. Ifølge the Guardian er Gyllent Daggry nå størst på meningsmålingene blant unge mellom 18 og 24 år.

Et eksempel på problemene med avtalen, fra doktorgradsstudent George Souvlis som var medlem i Syriza fra 2004, men nå har meldt seg ut sammen med «alle andre fornuftige i partiet»: «De sier for eksempel at momsen på mat skal øke fra 13 prosent til 23 prosent. Men gjør vi det vil økonomien kollapse om seks måneder fordi ingen vil ha råd til å kjøpe mat». Avtalen legger også opp til å privatisere omtrent mer enn den greske staten eier, og har ikke noe gjeldsslette foreløpig.

Det rører seg på den europeiske venstresida etter at Hellas-forhandlingene har vist at det er umulig å endre EU fra innsiden.

Det nye utbryterpartiet Folkelig Samling, som er oppkalt etter Salvador Allendes bevegelse Unidad Popular, består av det som inntil nylig var Syrizas venstrefløy, og går til valg med Syrizas valgprogram fra valget i januar. Det er klart mer radikalt enn det Syriza har greid å oppnå foreløpig, og Folkelig Samling argumenterer for at det bare er mulig å innføre med en egen nasjonal valuta. De ligger nå på mellom fire og fem prosent på målingene, og vil trolig havne i opposisjon til sitt gamle parti. Selv om mange grekere er så lei av kutt- og innstrammingspolitikken at de kan være åpne for å gå ut av euroen, virker timingen dårlig, og forvirringen rundt hvem Folkelig Samling er og hvor realistisk programmet deres er, er stor.

Det som manglet i forhandlingene, er den rungende konklusjonen, var en plan B. Det er det Varoufakis og andre europeiske intellektuelle på venstresida forsøker å skape, men som Varoufakis sier: Det vil ta flere år før arbeidet bærer frukt, år Hellas ikke har. Men det rører seg på den europeiske venstresida etter at Hellas-forhandlingene har vist at det er umulig å endre EU fra innsiden. Stadig flere tar til orde for et brudd med EU, men med en alternativ internasjonal strategi i motsetning til den nasjonalistiske og rasistiske høyresida. Tanken ser ut til å være å stake ut en tredje vei mellom nasjonalisme og nyliberalisme, og her kan den norske venstresida delta med erfaringer fra sin EU-kritikk fra venstre.

Tanken ser ut til å være å stake ut en tredje vei mellom nasjonalisme og nyliberalisme.

Men for Hellas fortsetter den humanitære krisen med skyhøy arbeidsledighet og en økonomi som etter all sannsynlighet bare vil fortsette å krympe. Så detaljert, altomfattende og radikal som den nye låneavtalen er, er det vanskelig å se for seg at noen av partiene som stiller til valg på søndag får noe særlig handlingsrom til å få landet på fote igjen. Da må i så fall gjeldsberget reduseres kraftig og avtalen reforhandles, og EU viser ingen tegn til å være interessert i det. Den største forskjellen for grekerne nå i forhold til tidligere år under troikaen, blir trolig at landet som allerede har nær kollapset mottar mange flere flyktninger. Og vinteren kommer.

 

Artikkelforfatteren skriver en bok om Syriza som kommer på forlaget Manifest.

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.