Det venstreradikale partiet Syriza, som ved valget i 2009 fikk 4,6 prosent av stemmene, vant i går det greske valget så det sang. Med 36,3 prosent av stemmene, og 149 seter i parlamentet, har det venstreradikale alternativet i Hellas definitivt skrevet historie. Da de var to mandater fra absolutt flertall, har Syriza alt dannet regjering med partiet «Uavhengige grekere», som også er mot kuttpolitikken, men ellers på den andre siden av den politiske skalaen. Venstresida over hele Europa feirer med overskrifter om at håp, verdighet og forandring er på vei, og med god grunn. For selv om det er irriterende at de tapte rent flertall på målstreken, sender valget et tydelig signal som er viktigere enn hvem som nå danner regjering. Det er egentlig rart økonomi og politikk i så stor grad styres av følelser og hvordan man reagerer på tegn, men sånn er det engang: Syrizas seier sender et signal om at det må bli slutt på den feilslåtte kuttpolitikken, og det plukkes nå opp i Europa, og ikke bare av venstresiden.
Les også intervju med Alexis Tsipras, Hellas’ nye statsminister: – Vi har blitt regjert av banker alt for lenge.
Ligner det tyske valget
Det greske valget i går minner mye om det tyske valget i 2013, som jeg dekket for Manifest Tidsskrift fra Berlin. Også da var det åpenbart hvem, Angela Merkel og CDU, som ville vinne, spørsmålet var da som nå om det ble med rent flertall. Det ble det ikke, Merkel tapte, lik Tsipras i går, på målstreken, og var nødt til å finne en koalisjonspartner. Det ble som kjent sosialdemokratiske SPD, en koalisjon av to hovedfiender som ville vært utenkelig før krisa.
Nå har grekerne stemt for noen som sier klart i fra at alternativer er mulig, og det vil få ringvirkninger.
Men som vi har sett: mye som ville vært utenkelig for bare noen år siden har blitt normalt med finanskrisen; som teknokratregjeringer, utenlandske finansinstitusjoner som styrer demokratiske staters politikk og endrer både lover og grunnlover, og statsbudsjetter som må sendes til utlandet før de kommer tilbake igjen til nasjonalforsamlingene. Veldig mye underlig, udemokratisk høyrepolitikk er innført. Venstresidas beskjedne håp er at ting som virker tilsynelatende umulig innenfor det rådende paradigmet, som gjeldssanering, en regjering til venstre for New Labour-ideologi og en annen retning for Europa, skal vise seg å ikke være så umulig likevel. Merkel vant ikke rent flertall den septemberkvelden for halvannet år siden, men hun har hatt betydelig makt siden likevel. Det er bare å ønske Tsipras det samme nå.
Les også Kajsa Ekis Ekman: Historisk valg for nye venstre.
Avgjørende i vår generasjon
Påstanden om at det ikke finnes noe alternativ til å kutte i offentlig sektor, åpne for mer midlertidige ansettelser og å kutte i lønninger og pensjoner, samtidig som ulikheten har økt drastisk, har lenge vært enerådende. Nå har grekerne stemt for noen som sier klart i fra at alternativer er mulig, og det vil få ringvirkninger. Foreldregenerasjonen til oss som er unge i dag, så også til Sør-Europa da de var unge og diktaturene falt en etter en: Nellikrevolusjonen i Portugal i 1974, Juntaens fall i Hellas samme år og Francos død i Spania mot slutten av 1975. Dette var store begivenheter som innevarslet håp og frihet i deres tid. Gårsdagens valg har samme funksjon for oss: det er vår generasjons valg, vår tid til å juble selv om framtida er uviss.
Det er vår generasjons valg, vår tid til å juble selv om framtida er uviss.
Og nå kommer flere valg og viktige hendelser. Først ut er Spania, hvor radikale Podemos ser ut til å vinne en rekke lokalvalg og store byer allerede i mars. Alle kommer til å være på vakt framover, og de som må være det mest, er venstresida, som må stå fram som klare alternativer og yte bistand på tvers av landegrenser.
Les også Ellen Engelstad: Oppgjør med kuttpolitikken
Nå snur det
Det er Podemos alt i gang med. Partiets karismatiske leder Pablo Iglesias har stilt opp i den greske valgkampen og gratulerte valgseieren ved å twitre at Hellas endelig har en regjering framfor en utsending fra Tyskland. På torsdag kom Iglesias opp på scenen på Omonoia-plassen i Aten og klemte Syriza-leder Alexis Tsipras mens Leonard Cohen sang fra anlegget: First we take Manhattan, then we take Berlin.
Det var et veldig rørende og velregissert øyeblikk, men rekkefølgen i låta er ikke helt tilpasset forholdene. Europa har i de siste årene beveget seg stadig lengre vekk fra sine etterkrigsidealer med gratis helse og utdanning og en sterk velferdsstat, og gått mer i amerikansk retning hvor private forsikringsselskaper og tykkelsen på lommeboka har mer å si. Svært mange på den europeiske venstresida, med Syriza og Podemos i spissen, vil ta Europas sjel som et sosialt og rettferdig kontinent tilbake. Det første som står i veien for det, er Berlin, som står steilt på at troikaavtalene ikke er på forhandlingsbordet. Men de mister momentum og de vil tape. Når den etappen er tilbakelagt, kan de gode, gamle europeiske idealene om frihet, likhet og brorskap spres videre ut i verden, blant annet inspirere USA til alternativer. Først tar vi Berlin, så kan vi innta Manhattan.
Denne teksten er en sampublisering med Dagbladet.