Marcus Thrane startet i 1848 en politisk bevegelse − Arbeider-Foreningerne – som oppnådde en berusende, men også forskrekkende suksess. Arbeiderne ble beruset av fremtidshåp gjennom reformarbeid og kamp for allmenn stemmerett for menn. Myndighetene ble forskrekket. Etter to og et halvt år ble foreningene stoppet, og det endte med en Høyesterettsdom der lederne ble dømt for å ha hatt revolusjonære planer. Mye tyder imidlertid på at foreningene ganske enkelt ble dømt for sin kamp for demokrati. En kamp som myndighetene med dette klarte å stoppe, og det skulle gå nesten 50 år før allmenn stemmerett for menn ble innført.

En politisk dom over demokratiet
Arbeider-Foreningerne bedrev ikke klassekamp slik denne kampen senere skulle forstås, med dertil hørende revolusjonære innslag. Dommen knyttet imidlertid også Arbeider-Foreningerne til revolusjonen, selv om foreningenes mål helt enkelt var å få innpass i de politiske institusjonene, ikke å styrte dem. Det langsiktige målet var allmenn stemmerett for menn, men i påvente av større medbestemmelse drev foreningene praktisk arbeid.

Foreningsarbeidet innebar derfor mye selvhjelp, som opprettelse av sparekasser, enkekasser og pensjonskasser, søndagsskoler, utlånsbibliotek, leseselskap og innsamlingsaksjoner til nødlidende arbeidere. Samtidig var Marcus Thrane også opptatt av at dette var et arbeid som lå innenfor Grunnlovens lovnader om demokratisk deltakelse.

Også trykkefrihetsparagrafen ble sett i dette lyset, og derfor var det å komme til orde et viktig prinsipp for foreningsvirksomheten – på møter, men også i offentligheten, gjennom etableringen av ukeavisen Arbeider-Foreningernes Blad. Her bedrev Marcus Thrane opplysningsvirksomhet overfor arbeiderne, særlig på feltene politikk og historie, geografi og lovverk. Her kunne også arbeidsklassen, som det den gang het, komme til orde med sine leserinnlegg.

 Var foreningene opprørske og revolusjonære? Da høysterettsdommen falt i 1855 ble på mange måter fasit gitt – ja, foreningene var revolusjonære.

Leserinnleggene kunne tidvis anta karakter av å være varsling, men også en spørrende holdning til hvilke lover og regler som gjaldt for de arbeidsforhold arbeiderne, og særlig husmennene opplevde. Ut over dette bar leserinnleggene preg av stor tillit til at deres innspill ville virke opplysende også for myndighetene. Når det nå ble kjent hvilke forhold arbeidsklassen levde etter, trodde innsenderne det ville føre til endringer.

Alt dette arbeidet, som utgjorde de mest tidskrevende delene av foreningslivet, er kommet i skyggen av det store spørsmålet myndighetene og kritikerne var mest opptatt av: Var foreningene opprørske og revolusjonære? Da høysterettsdommen falt i 1855 ble på mange måter fasit gitt – ja, foreningene var revolusjonære. Det var nemlig det lederne ble dømt for, for å ha medvirket til et angivelig vedtak om revolusjon.

Historiens dom
Dette vedtaket har gått som en rød tråd gjennom fortellingene om Marcus Thrane og Arbeider-Foreningerne til denne dag. Med tilbakeblikkets ensrettede nødvendighet har revolusjonsvedtaket farget fremstillingene av foreningenes prosjekt i lys av dette endelige feilgrepet som ble begått etter to og et halvt år med foreningsvirksomhet: Tålmodigheten var over. Foreningene gikk fra reform til revolusjon – det hele fanget i et vedtak på foreningenes andre sentralmøte sommeren 1851.

Om ikke foreningene var direkte revolusjonære, så kunne de oppleves slik, er det derfor blitt hevdet. Det var jo tross alt revolusjonære tider.

Denne fremstillingen av foreningenes historie ble behørig presentert i Høyesteretts eget organ for publisering av dommene – Norsk Retstidende. Over 72 sider fortelles det om Marcus Thrane, hans forbindelse med sosialister i andre land, hans uttalelser om forholdet mellom revolusjon og reform, og om sentralmøtets vedtak om revolusjon – grunnlaget for den fellende dommen for flere av de tiltalte, deriblant Marcus Thrane selv. Vedtaket beviste at foreningene ikke var i stand til å forholde seg konstruktivt til politiske utfordringer, og gitt etter for en iboende opprørstrang.

Hadde det bare vært slik. Men revolusjonsvedtaket fant aldri sted. Det visste Høyesterett, til tross for at de bygget fortellingen om Arbeider-Foreningerne – den 72 sider lange dommen – rundt dette fiktive vedtaket. Dommen har vært en viktig kilde til fortellingene om Marcus Thrane og Arbeider-Foreningerne, som dermed er blitt tolket i lys av trusselen om opprør og revolusjon: Om ikke foreningene var direkte revolusjonære, så kunne de oppleves slik, er det derfor blitt hevdet. Det var jo tross alt revolusjonære tider.

Revolusjonære tider
Februarrevolusjonen i 1848 hadde ganske riktig inspirert Marcus Thrane til å forme planer om å gjøre noe – skape reformselskaper. Revolusjonens slagord om stemmerett, ytringsfrihet og sosiale reformer tiltalte denne 31 år gamle læreren som på dette tidspunktet underviste borgerbarna ved Modum Blaafarveværk, som samme år ble rammet av konkurs og nød. Helt på tampen av dette revolusjonsåret startet så Marcus Thrane de første arbeiderforeninger i Drammen.

Thrane var inspirert av hendelsene i Europa, men han oppfattet ikke Paris’ metoder som gode eksempler til etterfølgelse. Han lot seg besnære av slagordene fra Paris, men så til England for inspirasjon til metodene for å frembringe revolusjonens demokratiske slagord. Marcus Thrane var inspirert av de engelske chartistene, som hadde henvendt seg til parlamentet med underskriftskampanjer der de ba om politiske reformer.

Dette skulle også bli Thrane metode – å skrive til makten, det vil si til kongen. Arbeider-Foreningernes fremste aksjonsform var samlet i denne ene store handlingen – en petisjon til kong Oscar I der de fremmet ti reformforslag til bedring av arbeidsklassens kår, i særdeleshet husmannsklassens situasjon. Tidens arbeidsklasse var ennå først og fremst en jordarbeiderklasse, med de eiendomsløse husmennene i sentrum.

Petisjonen hadde imidlertid ett radikalt forslag, nemlig allmenn stemmerett for menn.

Reformforslagene var ikke radikale. De fleste av dem var i pakt med de reformønsker som opposisjonspressen i Norge hadde fremmet i årevis: krav om reformer i rettsvesenet, allmenn verneplikt, tiltak for å bremse den katastrofalt omfattende brennevinsdrikkingen, bedre skolegang for allmuens barn. Petisjonen hadde også noen reformforslag som tilsynelatende fremtrer som marginale og uforståelige, slik som nedsettelse av korntollen. Men dette siste er bare uforståelig når man ser bort i fra at det allmuens folk spiste i Norge på midten av 1800-tallet − det var stort sett grøt. Korn utgjorde mesteparten av kostholdet for store deler av husmannsklassen, med dertil hørende feilernæring og d-vitaminmangel med engelsk syke og kortvoksthet som følge.

Petisjonen hadde imidlertid ett radikalt forslag, nemlig allmenn stemmerett for menn. I tillegg rørte den ved et felt som nettopp i revolusjonenes kjølvann var skremmende nok i seg selv for en norsk stat tuftet på økonomisk liberalisme – husmennenes kår kunne neppe endres uten å gjøre inngrep i både eiendomsrett og kontraktsfrihet. Husmennenes problem var nemlig uklare kontraktsforhold som bosatt på annen manns eiendom. Her beveget petisjonen seg i farlig grenseland. Ute i Europa fantes det bevegelser som argumenterte for eiendomsrettens fullstendige opphevelse, med synspunkter om at eiendom var tyveri. Det var kommunismens spøkelse som reiste over Europa, og frykten for dette spøkelse var absolutt til stede også i denne nordlige utpost av verdensdelen.

Holdt avstand til kommunismen
Dette visste Marcus Thrane. I petisjonen var han derfor påpasselig med ikke å komme med konkrete reformforslag i forbindelse med husmannsklassens kår, men oppfordret kongen til å se på saken og selv foreslå bedringer. Samtidig var Marcus Thrane også påpasselig med å holde avstand til de nye kommunistiske ideene. Kommunister ønsket å utrydde rikdom. Det var Marcus Thrane helt uenig i. Rikdom og kapitalisme var nødvendig for den skapende kraften det representerte. Marcus Thrane ville avskaffe fattigdom. Det måtte settes grenser for hvor langt man kunne synke i nød, mente han. Dette kalte han sosialisme.

Denne sosialismen hadde ingenting med statsomveltning å gjøre. Arbeider-Foreningerne hadde ingen ønsker om å omstyrte samfunnet. De så til Grunnloven og dens ånd for å finne legitimitet og inspirasjon for sitt virke. Grunnloven ga ytringsfrihet, så måtte også arbeidsfolk få ytre seg. Derfor startet Thrabe foreninger der politikk ble diskutert, og derfor startet han Arbeider-Foreningernes Blad, der også arbeidsfolk fikk sine saker på trykk. Grunnloven lovet demokrati, mente Thrane, så måtte også arbeidsfolk få stemmerett og ytringsfrihet.

Kommunister ønsket å utrydde rikdom. Det var Marcus Thrane helt uenig i. Rikdom og kapitalisme var nødvendig for den skapende kraften det representerte. Marcus Thrane ville avskaffe fattigdom.

Men selv om Marcus Thrane så til England for inspirasjon, så myndighetene til det revolusjonære Europa. Etter to og et halvt års aktiviteter, og tilløp til uro rundt i landet − tilløp der også medlemmer av foreningene var involvert − gikk myndighetene til aksjon med omfattende avhør av foreningenes medlemmer. Ryktene fortalte at de hadde vedtatt revolusjon.

En dom uten forbrytelse
Høysteretts voteringsprotokoller, som den gang var hemmelige, røper imidlertid at Høyesterett ikke fant det bevist at foreningene hadde vedtatt revolusjon. Som sådan var det en dom uten forbrytelse som ble konstruert for de av medlemmene som var tiltalt for dette. Det er likevel vanlig å anta at myndighetene oppfattet foreningene som en revolusjonær trussel, hvilket er sannsynliggjort ved de revolusjonære bølgene som hadde rast i Europa siden 1848.

Denne teorien har visse svakheter. Revolusjonene var for lengst slått tilbake i 1855. Det var de også i 1851 da arrestasjonene startet. Arbeider-Foreningerne var en reformistisk, demokratisk bevegelse, og historikere burde heller ha stilt seg følgende spørsmål: Hvis revolusjonstrusselen var fiktiv, kan myndighetene da rett og slett ha fryktet demokrati? – I så tilfelle gir det en inngang til å studere norsk politisk historie der myndighetene i større grad kjempet mot demokrati enn at de la til rette for en harmonisk demokratisk vekst, slik fortellingen ofte går.

Marcus Thranes kamp for demokrati ble slått ned. Noe av argumentasjonen for dette gikk ut på at folket ennå ikke var modent for demokrati. Mye kan tyde på at det like mye var myndighetene som ikke var modne for demokrati.

Essayet sto på trykk i Klassekampen tirsdag 25. mars. Illustrasjonen er en tegning av oppstanden i Paris i 1848, som utløste en radikal bølge over Europa.