DiEM25 har lansert sin første kampanje for å åpne EUs lukkede dører.

Yanis Varoufakis’ initiativ DiEM25 lanserte nylig sin første kampanje på et møte i Roma. Under hashtaggen #Let_light_in ber nå bevegelsen om gjennomsiktighet i EUs beslutningstakerprosesser. De krever:

• Live-streaming og offentliggjøring av referatene fra møtene til Ministerrådet, Euroguppen, styret i den Den europeiske stabilitetsmekanismen og ECOFIN-rådet.

• Offentliggjøring av protokoller fra Den europeiske sentralbankens møter etter henholdsvis tre uker og to år.

• En uttømmende liste over alle Brussels lobbyister, samt et register over alle deres møter med valgte- og ikke-valgte EU-representanter.

• Elektronisk offentliggjøring av alle dokumenter til TTIP-forhandlinger og full gjennomsiktighet i hvert steg av forhandlingsprosessen.

Med denne som første kampanje ser vi et strategisk valg: Varoufakis og co vil appellere bredt politisk for tilslutning til en minimumsstandard for et liberalt demokrati. Mange kan støtte slike opplysningstidsidealer: Enhver anstendig styreform forutsetter åpenhet, og sånn sett kan kampanjen ses på som et fornuftig første steg i bevegelsen som sikter på å «Democratize Europe!» før det er for seint. Som Varoufakis teatralsk legger det fram: One very simple, but radical idea.

Likevel finnes det en del ubesvarte spørsmål. Her er noen.

1: Hvor skal oppropet for demokrati rettes?

EUs beslutningsprosesser får meg til å tenke på en scene i Walt Disneys campingvogn-klassiker: Donald, Mikke og (sjåføren) Langbein sitter inne og spiser maiskolber mens vognen fyker nedover fjellveggen før Mikke plutselig utbryter: «Men hvem er det egentlig som kjører?!». Systemet er akk så krøkkete. Ikke minst legger det opp til ansvarsfraskrivelse – noe Varoufakis stadig vekk påpeker: «Eurosonens finansministre kommer ofte hjem fra Eurogruppe-møtene og fordømmer beslutningene som de nettopp har signert på, og så bruker de standardunnskyldningen ’dette var det beste vi klarte å forhandle oss fram til’.» (Derfor er streaming fra og innsyn i ECOFINs møtevirksomheter forståelig nok et sentralt krav.)

Men hvordan reformerer man det hele? Som Hellas’ tidligere finansminister har Varoufakis selv demonstrert hvordan det var så godt som umulig å tale en tyskdominert eurogruppe til fornuft, og Europaparlamentet, som er direkte valgt av EUs innbyggere, har relativt lite makt i møte med Ministerrådet eller EU-kommisjonen (som utpekes av nasjonale regjeringer), og ingen makt når det gjelder eurosonens styre og stell, der det er Den europeiske sentralbanken som regjerer.

Hvordan reformerer man det hele?

At hvert enkelt euroland har lite handlingsrom i dette overnasjonale systemet, har også ført til at Yanis Varoufakis til dels avviser den «vanlige» måten å gjøre politikk på innenfor nasjonalstatens grenser. Problemet er imidlertid at EUs beslutninger – hvor klumsete det enn er – tas primært gjennom forhandlinger mellom representanter fra nasjonale regjeringer: Så hvordan man kan få gjennom en forandring i unionen uten å ta makt i eget land først?

2: DiEM25 anbefaler ingen medlemsland å melde seg ut av EU (eller eurosamarbeidet), men stemmer det at Yanis Varoufakis med dette har tatt «initiativ til en føderalistisk bevegelse for et styrket europeisk unionsprosjekt», slik blant annet Idar Helle har beskrevet det?

Varoufakis protesterte ikke da en journalist brukte uttrykket «føderalistisk prosjekt», og Lorenzo Marsili, en italiensk aktivist, har uttalt at «vår drøm er et forent og demokratisk Europa». De promoterer seg imidlertid ikke som føderalister. Ordet nevnes ingen steder i DiEM25s manifest, som kanskje først og fremst framstår motsigelsesfullt på dette punktet: På den ene siden er målet å «europeisere» – altså underlegge (demokratisk valgte) EU-organ – fem viktige områder: fattigdom, investeringer, gjeld, bankvesen, migrasjon. På den andre siden skal denne «europeiseringen» skje parallelt med at Brussels makt begrenses og at nasjonale parlamenter får tilbakeført makt. En viktig målsetning er et fullverdig europeisk demokrati med «et suverent parlament som respekterer nasjonal selvbestemmelse og deler makt med nasjonale parlamenter», står det. Detaljene gjenstår å se.

SE OGSÅ: FORLATE EUROEN ELLER GRIPE DAGEN?

SE OGSÅ: – Å GJØRE POLITIKK PÅ DEN GAMLE MÅTEN ER DØMT TIL Å MISLYKKES

3: Men om DiEM25 ønsker «mer Europa» på sentrale områder som disse nevnt overfor – hvordan vil bevegelsen forholde seg til andre integrasjonsprosjekter i EU-elitens regi?

Mest relevant er kanskje Tysklands finansminister Wolfgang Schäubles plan om en såkalt fiskalunion: der overnasjonale EU-organer skal vedta medlemslandenes statsbudsjetter innen 2025, mens de nasjonale parlamentene kun skal få lov til å være «involvert» i prosessen. Yanis Varoufakis har i sterke ordelag kritisert Schäubles forslag, men blir det i praksis bare retorikken som vil skille Varoufakis sin fra denne, slik Pål Steigan har vært inne på?

Den italienske venstretenkeren Thomas Fazi har formulert utfordringen slik: «Vil Varoufakis være enig i tanken om at en ytterligere integrering kun er ønskelig hvis, og bare hvis, den er ledsaget av en styrking av folkelig kontroll på lokalt, nasjonalt og overnasjonalt nivå, og at man dermed skal motsette seg dagens toppstyrte integreringsprosesser?»

Er det i dag for seint for den europeiske venstresiden å eie denne saken?

Thomas Fazi er en av dem som har spurt hvorvidt selv et demokratisk EU vil være demokratisk nok. Han har pekt på fenomenet «oligarchic capture» – oligarkifeller – som en overhengende fare: at representanter lettere havner i storkapitalens klør jo lenger bort de befinner seg fra folket de representerer. Som i Brussel. Enhver progressiv føderalist må derfor forklare konkret hvordan slike feller skal unngås. Ett svar kan være DiEM25s krav om et offentlig register over lobbyister. Men er dette en bra nok bøffer?

4: Og sist, men ikke minst: Selv om man ikke har EU-utmelding som førstevalg, er vel selve trusselen om dette et nødvendig kort for å i det hele tatt kunne være med i spillet om unionens framtid?

Problemet er så klart at en exit-linje i dag er vanvittig risikabel.

En hovedgrunn til at DiEM25 ikke ønsker en kollektiv utmelding av EU – slik en annen av initiativtakerne har uttalt – er fordi «vi tror at på dette tidspunktet, under en såpass stor krise, vil det å gå tilbake til nasjonalstaten bane vei for at høyreekstreme krefter vinner makt.».

«Et hvert skritt som fører til reell bevegelse er mer verdt enn et dusin programmer.»

For ikke lenge siden deltok 70 000 polske nasjonalister i en marsj mot innvandring, der aktivister brente EU-flagg. Front Nationals Marine Le Pen – eller: Madame Frexit –  er talskvinnen for en folkeavstemning mot euroen i Frankrike. I Storbritannia dominerer høyresiden Brexit-debatten. Er det i dag for seint for den europeiske venstresiden å eie denne saken? Og om venstrekrefter skulle slutte seg til en allianse dominert av høyrenasjonalister, hva slags type exit blir det da snakk om? En nyfascistisk en?

SE OGSÅ: CARPE DIEM, EUROPA

Karl Marx sa: «Et hvert skritt som fører til reell bevegelse er mer verdt enn et dusin programmer.» Hva kommer det nyfødte DiEM25 til å bli: reell bevegelse eller kun et program for en ideell verden? Det blir interessant å se hvordan det modnes. Om man klarer å skape folkelig entusiasme rundt et nokså abstrakt krav om gjennomsiktighet – på et kontinent der folk flest er bekymret for å få endene til å møtes. Varoufakis’ våpen er foreløpig symbolske: Siden lanseringen i Berlin den 9. februar har han lokket til seg andre venstrekjendiser som Slavoj Žižek, Julian Assange og Noam Chomsky. DiEM25 har fått 17 000 medlemmer og 12 000 frivillige, og i løpet av påskedagene skrev 13 000 under på #Let_light_in-kampanjen. Og underskriftene fortsetter å tikke inn. Adressatene er blant annet Donald Tusk (presidenten for Europarådet), Jean-Claude Juncker (presidenten for EU-kommisjonen), Jeroen Dijsselbloem (presidenten for eurogruppen), Mario Draghi (sjefen for Den europeiske sentralbanksjefen) og Cecilia Malmström (EUs handelskommissær). Trolig vil ingen av disse vie dette en kommentar engang (bortsett fra kanskje et humrende ett til hverandre: Var det noen som slapp litt lys inn? Vær vennlig lukk døra igjen).

Men når det er sagt, kan kampanjen definitivt være med på å bevege noe: bevisstgjøre, synliggjøre motsetninger og sementere fortellingen om at EUs struktur er demokratiets hemsko.